Lørdager kan være utfordrende dager. Det kan være fantastiske dager også for all del, men denne gangen skal det handle om de vonde lørdagene. Som barn ble jeg ofte vekket grytidlig lørdags morgen av en overentusiastisk far, som ropte ut sitt "HURRA, det er morgen", til oss guttene. Det betød jobb i vedskogen, og var ikke førsteprioritet for en tenåring. Ellers kan selvsagt fruen ha planer om rundvask og annet tull, hvor det forventes at man ihvertfall later som om man er interessert. Jeg er ganske god til å late som, men sjelden tidlig en lørdags morgen. Noen ganger må man likevel, ikke bare stille opp en lørdags morgen, man må faktisk også late som om man gleder seg. Dette skjedde i helgen.
Man er jo villig til når som helst å gå i døden, om så, for sine barn. Dette gjelder også meg. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes den ting jeg ikke vil gjøre for mine barn. Det er først når man blir utfordret på dette man finner om man har det i seg. Jeg snakker ikke bare om noe så enkelt som døden, det er selvsagt et enkelt valg å ta. Om valget skulle være mellom å stille opp for og se på et moteshow, eller nappe kjønnshårene ut ett etter ett med pinsett, hadde det blitt pornopung. Noe annet er det når din datter stiller opp på ditt verste mareritt. Jepp. Min eldste deltok som modell på et moteshow i byen. Min kone hadde snakket sammen, og meddelte meg at jeg ønsket å delta.
Det var mye verre enn jeg hadde tenkt meg. Jeg trodde det skulle være vondt men snargjort, omtrent som å vitse om #metoo kampanjen til en militant Ottaraktivist. Det var mye verre. Det startet med at noen introduserete noen som skulle være konferansier. Da denne "noen" ble nevnt, hylte forsamlingen ut i unison jubel. Fram på scenen dukket det opp en pinglete søring, med glattsleiket hår, dress og betrodde oss alle at han hadde sluttet med botox. Han het Petter Pilgård, og jeg skjønte at han måtte være en kjendis. Hva han er kjent for, aner jeg ikke, men kjent var han åpenbart.
Det var ille å se damer godt oppe i femtiårene, svinge seg fram på podiet. Dette har jeg bare hørt om, siden jeg selv stod med øynene godt igjenknept for å verne om de sårbare netthinnene. Verre var det at også unger skulle vise seg frem med årets kleskolleksjon. Aller verst var det at jeg observerte en venn som jobbet i barnevernet blant tilskuerne. At hun ikke grep inn må være alvorlig tjenesteforsømmelse. Hun jublet faktisk over det hele, hun også. Jeg måtte se på at, også min datter, svingte seg frem i sirkuset, med "lånte fjær" på.
Det meste har forsvunnet fra hukommelsen (en ren selvforsvarsmekanisme/redigeringsfunksjon hjernen har) heldigvis. Jeg har noen minner som plager meg, men greide å skjerme meg ganske bra ved at jeg stod plassert rett bak en stor søyle av betong. Denne tok det meste av utsikten og ga meg heller tid til å tenke over solid, norsk ingeniørkunst. Sjelden har jeg vært mer opptatt av hvordan et slikt handelssenter egentlig er bygget. Jeg sendte mange tanker til mine kolleger på byggfag ved Narvik VGS. Dere skal vite at dere bidro til å berge liv på lørdag, mitt liv. Ja, og kanskje de som stod nærmest hvis jeg eksploderte i ren desperasjon.
I ettertid har jeg likevel gjort meg noen tanker om moter og slikt. Skal man være rosablogger, bør man være kar om å møte demonene. Jeg finner en slags mening i dette også. Ikke ulikt tanker jeg kan gjøre meg om, for eksempel nazisme. Om man ikke hadde opplevd det, ville man ikke forstått hvor viktig det er å bekjempe alle tilløp til det. Det er sånn med moter også. det er en ondskap som drar sjelegrunne mennesker ned i det ytterste dyp. Populismen i moteverdenen hyler ut -bruk denne og du ser tynnere ut. Noen tror faktisk på det også, ref. nazismen. Det finnes faktisk til og med mennesker som tror man kan slanke seg med piller, ja noen tror også at det er lurt å kjøpe franske biler. Verden vil bedras.
Mote er egentlig noe vi skulle bekjempet med alle midler. Klær som er behagelige, har en tendens til å passe. De er rett og slett brukbare til sitt formål. Moter handler om å konstruere en bekledning som er så iøyenfallende stygg, og i tillegg totalt upraktisk, at man snarest mulig vil glemme den. det er derfor moter skifter så ofte. Her kommer stylistene inn. De jobber kreativt med å lage totalt unyttige, upraktiske klær med null passform, som på toppen er så stygge at folk formelig skriker etter en ny mote så snart man har etablert årets galskap. Derfor dukker det opp nye moter fortere enn kviser på en tenåringsnese.
Det var visst bare jeg som hadde skjønt det denne skjebnesvangre lørdagen på AMFI i Narvik. Jeg gjør som samvittigheten pålegger meg og roper et varsku mot galskapen. Om noen år vil dere takke meg. Dette er ikke helt som keiserens nye klær. Han var jo naken. Vi får være glad modellene ikke stilte nakne, det var jo politi tilstede. Klær skal passe, de skal være praktiske, og egne seg til å varme deg evt holde deg tørr. Det er ikke verre enn som så. Når denne enkle lærdommen synker inn i befolkningen, regner jeg med at jeg slipper flere opplevelser som på lørdag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar