Pynting og visdom

Jeg har en dress. De få gangene jeg bruker den sier gjerne folk at den er fin. Nå kan det jo være ren høflighet for alt jeg vet, men jeg tror at ihvertfall noen av dem mener det. Dette fordi dressen faktisk er relativt kostbar, og sydd til min figur. Den ser altså ut som om den er laget til meg, noe den jo også er. Som oftest er den strøket når jeg ifører meg den. Det vil si at den har press i buksene og mangler de skrukkene den uvergelig pådrar seg i løpet av den tiden den pynter mitt legeme. Sist jeg brukte den, var i min egen 50 årsdag. Da var dressen 10 år gammel, men stadig fin, ihvertfall ut fra kommentarene, sanne eller ikke. Dette sier litt om 3 ting. Hvor ofte jeg bruker dress, hvor lite jeg har lagt på meg, samt folks evne til å lyve hemningsløst.

Når jeg tar den på er den, som nevnt, nystrøket. Det er ikke fordi dressens kvalitet er av en slik art at den ikke trenger å strykes, langt ifra. Det er fordi jeg er gift med en dame som er flink til å pynte. Hun får faktisk også noe så gammelt og velbrukt som meg til å se presentabel ut, ihvertfall hva bekledningen angår. Likevel er det klare likhetstrekk mellom meg og bekledningen. Tidlig på kvelden ser dressen veldig bra ut, noe den gjerne ikke gjør utpå natta. Ikke ulikt mitt eget utseende fra jeg var yngre frem til i dag. Du kan pynte så mye du vil, men det går uansett bare en vei. Strykefrie dresser er like virkelig som leppene til Sofie Elise, eller puppene til Dolly Parton. Mitt legeme og min dress er virkelige. Vi blir skrukkete, både dressen og jeg.

Forrige helg hadde vi konfirmasjon. Dette medførte selvsagt det obligatoriske styret med å pynte. Igjen er det min kone som står for regien. Jeg får delta, men kun utføre enkelte konkrete momenter, som selv jeg kan greie, og da kun etter nøye instruksjon, med nitid kontroll etterpå. Jeg får ingenlunde ta selvstendige avgjørelser. Ikke fordi fruen er vanskelig. Det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan man egentlig pynter. Det jeg mener kan være presentabelt, er sjelden det. Når vi ble ferdige, så det kjempefint ut. Serviettene var brettet så strøkent og serviset sirlig plassert inni serviettene. Levende lys og det hele. Riktig en flott borddekning for konfirmanten. Det er i grunnen trist å se hvor fort dette endrer seg når ulvene slippes til rundt bordet. Alt arbeidet, bare for å se det rasert på kort tid. Her snakker vi Sisyfosarbeide på høyt nivå. Vi har i det minste bildene og minnene.

Damer pynter seg veldig mye og veldig ofte. De er heller ikke strykefrie. Etter en slik sparkling på badet, kan damer faktisk se temmelig annerledes ut enn det som kan være tilfellet når de stikker hodet ut av dyna en søndags morgen etter å ha sovet ut rusen. De kan faktisk finne på å bli 20 år eldre bare på en natts søvn. Deretter er det tilbake til strykebrettet for å bli yngre igjen. For en mann på sjekkern, kan man fort føle seg lurt. Vi snakker om villedende markedsføring på høyt nivå. På den annen side er det en brukbar mulighet for at mannen (og dressen) ikke ser like bra ut den samme morgenen heller. Felles for både mannen og damen er det at de begge bevisst lar seg lure idet de selvsagt vet utmerket godt hvor lett man kan skjule tidens tann ved hjelp av strykejern og sparkel.

Vi lager oss altså en illusjon enten det nå gjelder klær, utseende eller selskapsbord. Vi pynter til det ugjenkjennelige, for så å måtte konstatere at det hele var fånyttes. Det er sannelig lyse utsikter når man ser det på den måten. På den annen side skal man jo bli visere med årene. Den dagen du dør er i et slikt perspektiv altså da du er som visest. La oss si du dør tirsdags morgen, sånn før pleierne på gamlehjemmet har vasket deg. Da har du altså nådd en foreløpig topp av klokskap. Tenk noe så bortkastet som å oppnå visdom gjennom et langt liv, for så bare å dø tirsdag før frokost uten engang å la verden få nyte godt av din ervervede erfaring og kunnskap den dagen

Man kan bli deprimert av mindre..