Brystvorter til besvær

Oppgjennom årene har jeg skrevet mangt. Tidligere med papir og penn, nå via tekniske dupeditter av ymse slag. Noe har kommet ut i avisene, mens andre ting ligger lagret i en papirhaug i et skap, hvis det ikke er kastet. Om jeg fant at jeg skulle skrive en selvbiografi, ville ingen lettet på et øyenbryn om jeg startet biografien med følgende setning: «Opp gjennom årene har jeg skrevet mye….». Dette ville vært en rimelig start på et slikt prosjekt, forutsatt at det var jeg, en mann som skrev det. Det ville stilt seg noe annerledes om det var en kvinne som skrev de samme ordene. Bare se for deg en kvinne lese opp starten på sin biografi og åpner med: «Opp gjennom årene har jeg skrevet mye….».  Gramatikken er nådeløs ironisk, ja nærmest sarkastisk, mot damer i slike sammenhenger.  Men det var nå egentlig ikke det dette skulle handle om. Jeg fikk bare med meg dette om menn og kvinner som et slags lettkjøpt apropos til temaet, som denne gangen er brystvorter. Begge kjønn er nå engang utstyrt med innretningen.

Det dreier seg selvsagt om et evig tilbakevendende tema, selv for en middelaldrende mann; jogging. Det har seg fortsatt slik at jeg løper en del. Forsøket på å forhindre det uunngåelige går sin gang selv om man kjemper en tapende kamp i motvind. Det blir likevel fort noen mil pr uke. Selv om milene med årene har blitt færre enn i fordums dager, er det fortsatt slik at jeg mener å kunne si mye vettugt om hvilke slitasjeproblemer løpere kan kjenne på. Mange bruker dårlige sko, og pådrar seg slik slitasjeskader, mens andre løper for fort, med ditto problemer. Selv er jeg operert for noe kirurgen kalte «langdistansekne», noe som forløp prikkfritt, med kort rekonvalesens. De fleste av disse slitasjeskadene kan ofte fikses kirurgisk og man kan fortsette å slite både sko og asfalt. Jeg blir stadig imponert over legevitenskapen og hva den kan utrette.

Den største utfordringen hva langdistanseløping angår, er imidlertid underkommunisert, og der har enda ikke legevitenskapen kommet opp med en tilfredsstillende løsning. Vi snakker selvsagt om den store elefanten i rommet. Det som alle kjenner til, men som aldri bringes til torgs. Det dreier seg om brystvorter. Når du løper, beveger skjorta seg opp og ned over tid. Dette medfører at sårbare deler av anatomien uvergelig usettes for en uopphørlig gnikking av tekstiler mot ytterst sårbar hud. Det finnes ulike typer tekstiler, noen er bedre enn andre, men ingen fungerer tilfredsstillende. Problemet er at den lette, luftige skjorta du betalte skjorta av deg, så å si, ikke forblir lett og luftig særlig lenge. Man svetter, og det i mengder. For min del har vekta på skjorta gjerne mangedoblet seg etter relativt få kilometer, og resten av turen bringer med seg smerter. Vi snakker her ikke om bare et lite ubehag, så som fødsler eller korsfesting, nei dette gjør virkelig vondt! Jesu lidelser blir for ingenting å regne. Jeg må legge til at jeg har kjennskap til fødsler. Har vært med tre ganger og vet hvor vondt det gjør. Tro meg, hun presset neglene så hardt inn i håndflaten min at det var merker der i flere minutter, men klaget jeg? Aldri i verden!

Her, som ellers, slipper selvsagt damene lettere unna. Til tross for åpenbart større fordeler (les pupper), med dertilhørende ytterligere større nipler, trenger de ikke å forholde seg til virkeligheten. For damer er det naturligvis designet noe som hjelper. Det finnes såkalte topper, som sitter så stramt at niplene (på damer) ser bent frem delikate ut, misforstå meg rett, selv etter lange løpeturer. Og begynn ikke å snakke om at menn kan bruke topper. Det er ikke et tema for menn, sånn er det bare. Bruker du topp, er du ikke mann. Topper er for damer; ferdig snakket! Her, som ellers, er vi henvist til å lide i stillhet.

Jeg har selvsagt prøvd med sportstape. Dette fungerer under løping, men Vårherre er en skikkelig skøyer. I det øyeblikk du tror du har knekket koden, går du rett i fella. Prøv bare å røske tapen av når Sjefen har utstyrt deg med noe så unyttig som brysthår. Og glem barbering. De nevnte niplenes sårbartet gjør at skarpe gjenstander ikke bør nærme seg området niplene finnes. Igjen snakker vi smerter. Joggende menn er visst henvist itl et liv i smerter. Det er godt vi evner å lide i stillhet.

Det er ikke med lett hjerte jeg anklager Sjefen sjøl, altså Vårherre,  men denne gangen må han nok ta sin del av ansvaret. Hvorfor menn skulle skapes med brystvorter er meg en gåte. På damer kan slike innretninger være naturlige, ja gjerne vakre, faktisk temmelig sexy også. Når sant skal sies ser menn gjerne på sakene, og vi vokser heller ikke fra det. Brystvorter på menn derimot…… Hva er poenget? Ikke dier vi og ikke finner jeg noen som helst annen god grunn til at de finnes. De er kort sagt bare en ulempe, og Sjefen har skapt oss slik.

Nå iler jeg til og kommer med et forsvar for påfunnet. Det dreier seg selvsagt om økonomi. Alt koster, også skapelsen av mann og kvinne. Det ble dyrt å produsere to totalt ulike produkter og dermed brukte Han det gamle trikset bilprodusenter verden over i ettertid har brukt for å spare penger. Han lagde en felles plattform hvorpå ulike produsenter kunne sette sammen sine egne modeller. Japanske Mitshubishi lagde Outlander, en fantastisk bil, som går og går uten problemer av noe slag. På samme plattform evnet ikke franske Peugeot og Citroen annet enn å bekrefte fransk bilproduksjons stolte rykte: altså en historie av nedtur avbrutt av en og annen katastrofe.

Vårherre brukte altså en plattform, den hadde dessverre brystvorter. På den ene hørte de hjemme, definitivt ikke på den andre. Den ene modellen, altså vi menn, må lide på økonomiens alter. For å spare penger ble menn utsatt for brystvorter til besvær. Dette kunne Han spart oss for!