Pensjonister og det kontantløse samfunn

 

 

Over tid har politikere diskutert et årlig oppdukkende problem, spesielt for pensjonister. Det dreier seg om selvangivelsen. Hvert år skal man fram med hva man har tjent og hvor mye man har betalt i skatt. For de fleste vanlige mennesker er dette ikke lengre noen utfordring. Systemet fungerer utmerket, ja tilnærmet prikkfritt. Om jeg vil eller ikke trekkes pengene automatisk fra min inntekt før de i det hele tatt har vært innom min konto. Hvor mye som trekkes, har jeg liten innvirkning på. Over tid har vi landet slik at trekket viser seg å være noenlunde likt det beløpet staten mener seg berettiget til å overta. Når jeg da skal levere min selvangivelse er det i prinsippet bare å sjekke beløpene, late som man forstår noe som helst av det og unnlate å gjøre noen ting. Jeg behøver med andre ord ikke engang å signere eller levere noe som helst, alt skjer automatisk. I slutten av juni får man da igjen 23 kroner, evt må betale 23 kroner eller deromkring. For det staten krever inn av vår lønning, blir vi ivaretatt når vi blir syke eller gamle.

 

Det viser seg at systemet har få feil også. De fleste av oss betaler det vi skal, selvsagt siden vi i liten grad kan annet. Har du masse penger er det en annen historie, men da må du faktisk gjøre noe med selvangivelsen også, gjerne leie en advokat som forstår noe av det uforståelige, men, la nå det ligge. Dette dreier seg om oss vanlige dødelige, vi som går på jobb hver dag, henter/leverer barna på organisert trening, tipper Lotto hver uke i håp om kunne få råd til å leie en adokat til å gjøre oss rikere. Altså den gemene hop. Vi betaler vår skatt med glede, de fleste av oss ihvertfall. Skattepengene sørger for at staten ivaretar oss når vi selv ikke kan. Igjen et system med få feil. Et velfungerende system, ikke bare på høyde med det beste i utlandet, men sannsynligvis bedre enn alle andre lands system.

 

Det er alltid noen som klager. Aldri er det godt nok. Ta bare fyren på Titanic som ba om litt ekstra is til drinken. Ble han fornøyd tror dere? Klaging og atter klaging. Denne gangen dreier det seg om pensjonistene, denne landeplagen av eldre mennesker som stort sett bruker tiden sin til å fortelle om hvor mye verre de hadde det da de var på vår alder, gjerne på telefon fra ferieboligen på Kanariøyene. Aldri er det godt nok og denne gangen gjelder det selvangivelsen. De vil ha den på papir. De vil ha et papir med tall de ikke forstår, som de kan skrive under på og sende pr post. Grunnen er at de ikke forstår den nye tiden med datamaskiner og slikt. Pensjonistklubber landet rundt diskuterer temaet flittig både på facebook og twitter ved hjelp av datamaskinen de ikke forstår noe av. Alle er enige. De skjønner ikke data og må få det på papir.

 

Selv har jeg ingen sterke følelser over temaet. Jeg er overlykkelig over å slippe å signere noe som helst jeg allikevel ikke forstår noe av. Jeg lener meg tilbake og lar det velfungerende systemet overta. Om systemet gjør at jeg sitter igjen med svarteper, lover jeg å komme tilbake med en blogg om det også. Så langt har systemet vært en lang suksesshistorie, men pensjonistene gir seg likevel ikke. Med støtte fra partier som trenger høyere oppslutning fordi de har lovt mer enn de kunne holde sist valg, er kampen i gang. Selv har jeg for lenge siden avslørt de beregnende gamlingene og hva de driver med.

 

Det dreier seg om langt mer enn selvangivelsen. Det er pensjonistenes skrekk for det kontantløse samfunn vi snakker om, intet mindre. Angsten for ikke lengre å ha noen mynter i lomma å skrangle med er stor. Det er ikke uventet blant pensjonister motstanden mot å fase ut mynter er størst. Hadde de fått viljen sin hadde vi fått tilbake både ti, fem og toøringen. Dette dreier seg ikke om manglende datakunnskap. Det er rein og skjær trollskap vi snakker om.

 

Når gamlingene er blitt offisielle gamlinger, altså når de har fått seg pensjonistkuvøse ( bobil) på Langstranda og feriehus i Spania, evt fast plass til vogna og forteltet på Boden Camping, blir det litt kjedelig. Det er liksom ikke lengre noe å gjøre, det er grenser for hvor lenge det er spennende å sitte og fingre med sixpencen. Siden prostataproblemene likevel driver dem tidlig opp om morgenen, må de jo finne på noe for å få tiden til å gå. Det de gjør er å gå på butikken. De går rundt og ser seg om og handler kanskje en pose kamferdrops her og der. Man trenger nemlig ikke lengre vise legitimasjon for å få kjøpe kamperdrops når man har blitt pensjonist. Hadde dette vært hverdagen, hadde det vært helt greit. Bare koselig å se gamle kolleger stoltre rundt på senteret med gåstolen sin. Men som med så mange andre ting finnes det en skjult agenda. Gamlingene har en plan, og vi er en del av den.

 

Det dreier seg om en landsomfattende konspirasjon, intet mindre. Jeg har snakket med min mor, men hun nekter å bekrefte det, et åpenbart bevis på at det er slik det er. De bruker tiden sin til å gjøre livet surt for oss andre. Hver morgen, særlig i helgene, går det en hel hær av gamlinger ut i butikkene og later som om de er interesserte i ting. Bare ved å gå rundt evner de å være i veien for en stakkar på vei til polet en fredag i lunsjen. Det er forsåvidt en menneskerett å gå rundt og være i veien, men det stopper ikke der.

 

Når den nevnte stakkaren nærmer seg kassen med det man nå engang har funnet nødvendig å kjøpe, kan du ta gift på at det står minst et gammelt skinn i køen foran deg. Vedkommende har allverdens tid, hilser på fyren i kassen og spør hvem som er faren hans og hvordan oldemoren har det, vel vitende om at hun ble begravd på åttitallet engang. Høflig som man er, må man ta til takke, smøre seg med tålmodighet og vente. Når gamlingen, med overlegg selvsagt, mister en krone, må man ned og krype for å finne den umistelige, verdifulle mynten, hvorpå vedkommende mynteier også skal avhøre også deg om din bakgrunn og om bestefaren din enda går på jakt. Du kan være temmelig sikker på at det vanker en liten historie om hvor festlig han og en av dine forfedre hadde det i de gode gamle dager også.

 

Så, når du fortvilet ser på klokka og konstaterer at lunsjen straks er over og at ting derfor må begynne å skje temmelig fort, er det at de setter inn et godt forberedt trekk. Nå tar de frem portemoneen (jeg kjenner gamlinger som sier det). Her skal det letes grundig og lenge. De finner frem 153 kroner i mynter, mister dem og må begynne på nytt. Når du endelig tror du skal rekke å betale og nå kontoret i tide, trumfer de den også. Da gir de portemoneen til fyren i kassa og sier -unge mann, kan du hjelpe meg å telle?

 

Når du da fortvilet må løpe på jobb, setter fra deg vinflasken og ser freddan med fruen ta en annen vending, mens du løper ut av polet med retning kontoret, er det en ting du rekker å se i vinduet du løper forbi på utsiden. Det er en triumferende gamling som finner frem mobilen og vippser over de 153 nevnte kroner. Etter dette skal ytterligere en stresset fyr stå og vente mens gamlingen nøye studerer kvitteringen og utveksler kommentarer rundt denne med den straks like stressede stakkaren i kassa. Senere på gamlehjemmet, eller i solstolen utenfor bobilen, skal vedkommende skryte uhemmet over dagens triks. De som har herjet mest med fortvilte lønnsmottakere får gjerne en gratisrunde på golfbanen i premie. Men bare vent. Snart er det jeg som ler best. Det er ikke så mange år igjen!