Flerfeltsvei

 

 

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen blir man plutselig klar over at man ikke lenger er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er nok litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ikke så vant med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i  sentrum av Beisfjord, men huset ved siden av.

 

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Den er nær deg og betyr mer for deg enn den som hastig stryker forbi i venstre felt hvor køen enda ikke har stanset opp.

 

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at Fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa. Men du kjenner henne igjen; hun er som deg selv. Kanskje peller du deg selv ettertenksomt  i nesa mens du undres på hvor hun skal i dag. Kanskje skal hun hente barnebarnet for helgebesøk tenker du, mens du ser ditt eget barnebarn i tankene, trygt plassert i sikkerhetsselen i baksetet; et vakkert bilde. Du blir litt glad i den nesepellende damen som egentlig er en hyggelig bestemor som gleder seg til å fortelle eventyr til barnebarnet.

 

Fyren i Mercedes i høyre felt prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør og dermed både en viktig og opptatt mann. Kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med det å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Dessuten viser han omverdenen at han er direktør, en viktig mann med god økonomi som har råd til boten om han blir tatt med mobilen mot øret Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min høyre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det attende. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

 

Damen i gammel Opel rett foran meg er nok veldig oppgitt nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt utålmodige og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting siden jeg sitter i en annen bil, men det ser ut som hun roper og er temmelig sint og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier. Selv ville jeg ikke satt pris på om ungene ikke hørte etter hva jeg sa, man blir jo fryktelig stresset i en slik situasjon med biler rundt på alle kanter. Jeg husker godt når ungene var små og ikke ville sitte i ro. Vi har altså noe til felles, damen og jeg. Hadde vi hatt tid kunne vi sikkert sittet på en kafe og snakket om dette, ledd litt over hverdagens stress og utålmodige unger.

 

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre mannen i Mercedes og han i den hvite varebilen. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen egentlig. Bilen tilhører åpenbart en entreprenør av et eller annet slag. Hvem vet om han følger alle lover og regler? Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører kanskje rundt her uten å betale skatt. Han har muligens tre rumenere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se om det sitter noen der. Siden bilen har grønne skilter ville det også vært ulovlig å ha noen sittende bak. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

 

Jeg synes synd på rumenerne i varebilen. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Arbeiderne hans sulter og konene deres drives til prostitusjon hjemme i Romania mens ungene går for lut og kaldt vann. Jævla drittsekk! Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje gått ut og sett om det virkelig satt tre stakkars rumenere bak i bilen hans, men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen rumenere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

 

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De tre feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt, likeså de til høyre. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører engang.

 

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i Opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper ihvertfall de tre rumenerne får tarifflønn heretter.

 

Det er rart med det. Selv om man befinner seg i Oslobyen i en kø med vilt fremmede mennesker får man en slags kontakt med dem, man blir litt kjent med dem; ikke ulikt bygdefellene man møter på Beisfjordveien hver dag. Man hilser på dem med en hevet hånd, men vet ikke nødvendigvis særlig mye om dem. Du ser dem ofte nok til å føle deg forpliktet til å hilse, men du kjenner dem egentlig ikke. Kanskje er det slik at vi rett og slett mangler en kafe i bygda? Hadde vi hatt en slik kafe kunne jeg sittet i ro og mak, blitt kjent med mine sambygdinger og hatt mindre tid til å tenke slike tanker fra en kjøretur i leiebil i Oslo. Eller kanskje burde vi bli flinkere til å gå på kaffebesøk til naboen?