Selvrealisering og kjøkkenoppussing

Kvinners evne og vilje til å skremme vettet av en vanlig mann kjenner ingen grenser. Menn vandrer rundt i en tilstand av evig angst for hva som kan skje. Dårlig samvittighet for ting koner mener man burde ha gjort, gjødsles stadig av kommentarer fra ens respektive fruer når man en sjelden gang forsøker å haille seg på sofaen. Abraham Maslow beskrev i 1943 sin teori om behovshierarkiet. Mye av grunnlaget for menns ørkesløse angstvandring finner vi her.

 

Maslow beskriver i sin teori en pyramide av behov, hvor dekningen av et behov danner grunnlaget for behovet for dekning av et nytt. Når de grunnleggende behov er dekket, så som mat, vann og husly, fokuserer vi på trygghet og sikkerhet. Deretter er vi opptatt av sosial tilhørighet og sosial status før vi endelig kommer til toppen av behovspyramiden. Her finner vi det skremmende behov for selvrealisering.  For befolkningen i Norge, stinn av daler som vi er, befinner vi oss stort sett her. Maslow har i sin forskning ikke sett på om det finnes signifikante forskjeller på menn og kvinner hva behov for selvrealisering angår. Her har jeg selv tatt ansvar, forsket (altså undret meg på egen hånd over saken), og deler villig mine teorier på området.

 

Jeg hopper inn i det øyeblikket barna er flyttet ut av det felles redet. Når jobben nå er gjort, barna er produsert, utdannet og sendt ut i verden, har vi gjort det vi skal i henhold til naturens eldgamle lover. For menn er det på tide å se på sitt behov for selvrealisering. Det er i grunnen enkelt og ukomplisert. Vi begynner gjerne å brygge øl. Noen kjøper seg sykkel, ratter rundt, forstyrrer trafikken og later som de trener, mens atter andre forsøker å se ut som om man jogger; alt for å holde et eskalerende kroppslig forfall stangen. Uansett er det enkelt og ukomplisert, som menn gjerne er. Gi oss en øl til fotballkampen, en god badstu, egg og bacon søndags morgen, et nummer i ny og ne, og vi er lykkelige og fullkomment selvrealiserte. Vi krever ikke mer enn som så.

 

Kvinnen derimot er en annen skål. Hun begynner å se seg rundt. Hun finner i huset en halvfet mann, tynn i hyssingen, sittende foran TV-apparatet. Kjøkkenet ser shabby ut; huset er ikke som i reklamen, mon det trenger oppussing? I alle år har hun freddan om kvelden ligget i sengen og studert taket noen minutter. Nå finner hun ut at også det trenger maling. Når hun først er i gang, finner hun fort ut at det meste trengs å skiftes ut eller pusses opp. Mannen er her å anse som en del av det som kan skiftes ut, eller til nød pusses opp, men bare til nød og i de færreste tilfeller.

 

Dermed begynner hun å stille seg det uunngåelige spørsmålet kvinner før eller siden stiller seg selv; Er jeg lykkelig nå? Har jeg det godt nok? Bare den blotte tanke, kan skremme Fanden på flatmark. Menn stiller aldri seg selv et slikt spørsmål. Vi vet svaret. Man er selvsagt aldri lykkelig nok, derfor holder vi kjeft. Vi brygger øl, ser fotball, tar badstu og finner at tilværelsen faktisk er helt grei som den er. Vi lever utmerket uten å finne svaret det farlige spørsmålet. Vi slipper dermed å påføre oss den følelsesmessige konsekvensen et spørsmål som aldri burde vært stilt ville gitt.

 

Plutselig en dag skjer det. Der han sitter i fred og ro og nyter helgeroen etter en hektisk arbeidsuke, smeller det; «Kjære, vi må snakke sammen»! Akkurat dette utbruddet har ført til både hjerneblødninger og slag hos menn i en rekke hjem verden over. Når menn i -50 årene får slag eller hjerneblødning er det ikke tilfeldig.  Egentlig sier hun «Kjære, JEG må snakke sammen». Hun har stilt seg spørsmålet og funnet det uunngåelige svaret. Selvsagt er hun ikke lykkelig nok. Selvrealiseringen har tatt tak i henne og resultatet er gitt. Dette gir ofte stygge resultater

 

Det hun nå bryter ut av seg, driver selvsagt menn ut i bryggeriet, i badstua, på sykkelsetet, ja noen tar til og med en løpetur mens de grubler over den skjebne som er i ferd med å bli dem til del. Selv har de små muligheter til påvirkning på dette stadiet. Svært ofte fører spørsmålet om hun er lykkelig nok til skilsmisse eller det som verre er. Siden kvinner er programmert fra naturens side til å stille det skjebnesvangre spørsmålet, er det opp til menn å løse utfordringen. Er spørsmålet stilt, er det for ofte sent. Svaret ligger i forebygging og avledning før spørsmålet bringes på banen.

 

De fleste lykkelig gifte middelaldrende menn med utflyttede barn kjenner drillen. Puss opp kjøkkenet og lat som du liker det. Støvsug huset, ta helgevasken i ny og ne uten å bli spurt, server god middag en fredag med vin og det hele. Har man en svigermor, foreslå besøk frivillig. I det hele tatt; finn på noe før det er for sent. Gjør du dette, skal du ikke se bort fra at følgende skjer: Du får beholde bryggeriet, badstua og velsignelse til en øl eller to til fotballkampen. Se ikke bort fra at freddan beholder sin betydning også. Men gjør dette allerede nå. Venter du til hun har fått anledning til å stille seg spørsmålet «Er jeg lykkelig nok», er det som regel for sent. Prøv for all del ikke å late som om du har interesse for fargen på gardiner, duker eller andre tekstiler. Her blir du uansett gjennomskuet. For Guds skyld ikke nevn eskene med brukte og ubrukte sko i kjelleren, disse må du bare leve med. Når hun kommer hjem med posene fulle av «nødvendige» klær kjøpt på tilbud, roser du hennes økonomiske sans og er enig i at hun har spart masse penger om kontoen er aldri så tom. Tar hun på seg bunaden hun fikk til konfirmasjonen og spør om du synes den passer er svaret alltid ja, og det uten noen form for sarkasme i tonefallet. Spør hun om du synes hun har lagt på seg, lat som om du får hjerteattakk. På veien til sykehuset blir hun uansett bekymret nok til å glemme at du ikke svarte.

Alternativt må du pent pusse opp kjøkkenet enda en gang til. Det hjelper mot det meste.

Det er i grunnen utrolig enkelt å ordne ekteskapsproblemer, spesielt når det gjelder andres ekteskap.

Sol, snø og arktiske strømpesnoker

 

 

Sola har kommet tilbake. Dette medfører at diverse samlivseksperter og sexologer (hvordan utdanner man seg til sexolog forresten? Er det en tradisjonell yrkesfagutdanning med flere ukers utplassering i praksis? ) spyr ut artikler om hvordan sollyset påvirker både lyst og evne. Det er mange ting man kan gjøre for å bedre både lyst og evne, men ingenting slår visstnok det velsignede sollyset. Selv har jeg skrudd ned persiennen på soverommet og er spent på resultatet.

Sola bringer all slags glede, og her nord blir vi så glade årlig at vi til og med tar fri fra jobb og skole hvert år samme dag som sola skinner første gang etter sin vinterpause. Da jeg gikk på barneskolen i Håkvik var det slik at man fikk solfri med en gang sola skinte på flaggstanga i skolegården. Dette medførte selvsagt et hurlumhei av dimensjoner da alle hevdet å ha sett noe lyst på flaggstanga til stadighet. Dette endte opp med at man fikk solfri samme tidspunkt og dag uansett om det var snøstorm eller ei. Lignende løsninger har vi i dag. Man kan spørre seg hvorfor ikke soldagen er innført som helligdag nordpå med fri for alle.

Noe spesielt med tanke på kåtskap kan jeg ikke si endrer seg med solas tilbakekomst for egen del. Gutter og menn er nå engang skrudd sammen slik at man er klar for det meste til enhver tid. I ungdomsårene var beredskapen bokstavelig talt høy, til enhver tid. Med årene har det blitt lempet litt på den høye beredskapen, men man er da klar til utrykning om alarmen skulle gå, enda noen år. At denne alarmen skulle ha noen spesiell tilknytning til sollyset, kan jeg likevel ikke se for egen del. Oss gutta i mellom, kan vi vel underskrive på at den gamle Adam kan ta til å røre på seg helt uten påvirkning av hverken sol eller vind, gjerne også i situasjoner du helst så det ikke skjedde. Det er nå engang naturens gang, og ikke noe vi selv styrer med.

Hva angår våre venner dyrene i denne sammenheng, så er det gjerne en annen sak. Nå er det jo slik at noen her vil påpeke at også vi er dyr og ha rett i det. Vi er selvsagt også dyr, men med unntak av endel politikere, særlig presidenter, og andre med makt, greier vi gjerne å unngå å hive oss på nærmeste dame uten invitasjon. For noen av oss betyr det til og med noe at vi er gift, ihvertfall for de mest veloppdragne av oss. Man kan vel si at det er en glidende overgang fra mennesker til dyr, og de som ikke greier å holde kontroll på snurrebassen kan selv få krysse av på skalaen hvor de befinner seg, så slipper jeg å moralisere for mye.

Programmet Animal planet er en kilde til stadig glede eller frustrasjon. Her om dagen så jeg et program som helt tilfeldig sammenfalt med solas tilbakekomst, sånn noenlunde ihvertfall. Denne gangen dreide programmet seg om strømpesnoken i arktis. Denne fascinerende skapningen vi alle selvsagt kjenner til lever faktisk i arktiske strøk, om enn ikke her i Nord Norge såvidt meg bekjent. Uansett er den et godt eksempel på hvordan sollyset direkte spiller inn på forplantningslyst og evne, og slik er den et godt eksempel på hvorfor solfri er viktig for befolkningsstatistikken for oss andre.

Det har seg slik at når solens varmende stråler sprer seg ut over det snødekte landskapet, skjer det ting under snøen. Lyset trenger gjennom og påvirker hormonbalansen hos hunsnoken. Hun kjenner plutselig noe fremmed hun ikke har kjent på lenge, lysten til å ha seg et nummer rett og slett. Hun smyger seg ut av sitt lune hi, ja faktisk også ut av sitt gode skinn, og åler seg avgårde. Vel ute, sender hun ut en uimotståelig duft, som får de mest våkne av gutta til å gå i spinn. Her gjelder det å være A-menneske. Det er første mann til mølla som gjelder. Før i tiden pleide noen å rope "den med mest kjøtt på kølla, er førstemann til mølla", disse kom forøvrig sjelden eller aldri til mølla. Slik er det ikke hos vår venn strømpesnoken. Førstemann er lynsnart ute og får seg et nummer helt uavhengig av køllekjøttvekt. Han må være kjapp, for det er gjerne 50 andre snoker med i en vanvittig runddans, hvor kropper slynger seg som i et gigantisk swingersselskap fra helvete.

Så langt var programmet omtrent som forventet. Man regner ikke med så mye fintfølelse når det gjelder dyrisk sex. Som eier av kanskje mer enn 200 hunder gjennom årene har jeg sett mye av det jeg vil kalle svært utagerende virksomhet i hundegården, både hetero og homofile utskeielser, gjerne med unger tilstede. Det jeg ikke så for meg var det som skjedde videre blant snokene. Etter at dama hadde fått seg, stakk hun av. Dette merket ikke de rundt 50 gutta, som ålet seg rundt med kjempestå. De var hinsides stadiet hvor kjønn betydde noe. Uten noen dame til stede utviklet dette seg til en brutal massevoldtekt. Det er slik at den sist oppvåknede av gutta, skiller ut kvinnelige kjønnshormoner, dette for at damen skal få slippe unna og få unger i fred. Den stakkaren som sov lengst, blir altså utsett som fellesmadrass og voldtatt etter tur av 50 kåte karer. I verste fall ender det med døden, kanskje å foretrekke vil noen si.

Man kan kanskje være fristet til å dra en moral ut av dette, ihvertfall for tenåringsgutter som liker å sove lenge om morgenen. Men utover det er jeg i grunnen glad for at strømpesnoken ikke befinner seg i den nærmeste familien for mennesker, igjen med unntak av visse politikere.

Flerfeltsvei

 

 

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen blir man plutselig klar over at man ikke lenger er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er nok litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ikke så vant med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i  sentrum av Beisfjord, men huset ved siden av.

 

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Den er nær deg og betyr mer for deg enn den som hastig stryker forbi i venstre felt hvor køen enda ikke har stanset opp.

 

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at Fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa. Men du kjenner henne igjen; hun er som deg selv. Kanskje peller du deg selv ettertenksomt  i nesa mens du undres på hvor hun skal i dag. Kanskje skal hun hente barnebarnet for helgebesøk tenker du, mens du ser ditt eget barnebarn i tankene, trygt plassert i sikkerhetsselen i baksetet; et vakkert bilde. Du blir litt glad i den nesepellende damen som egentlig er en hyggelig bestemor som gleder seg til å fortelle eventyr til barnebarnet.

 

Fyren i Mercedes i høyre felt prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør og dermed både en viktig og opptatt mann. Kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med det å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Dessuten viser han omverdenen at han er direktør, en viktig mann med god økonomi som har råd til boten om han blir tatt med mobilen mot øret Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min høyre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det attende. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

 

Damen i gammel Opel rett foran meg er nok veldig oppgitt nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt utålmodige og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting siden jeg sitter i en annen bil, men det ser ut som hun roper og er temmelig sint og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier. Selv ville jeg ikke satt pris på om ungene ikke hørte etter hva jeg sa, man blir jo fryktelig stresset i en slik situasjon med biler rundt på alle kanter. Jeg husker godt når ungene var små og ikke ville sitte i ro. Vi har altså noe til felles, damen og jeg. Hadde vi hatt tid kunne vi sikkert sittet på en kafe og snakket om dette, ledd litt over hverdagens stress og utålmodige unger.

 

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre mannen i Mercedes og han i den hvite varebilen. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen egentlig. Bilen tilhører åpenbart en entreprenør av et eller annet slag. Hvem vet om han følger alle lover og regler? Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører kanskje rundt her uten å betale skatt. Han har muligens tre rumenere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se om det sitter noen der. Siden bilen har grønne skilter ville det også vært ulovlig å ha noen sittende bak. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

 

Jeg synes synd på rumenerne i varebilen. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Arbeiderne hans sulter og konene deres drives til prostitusjon hjemme i Romania mens ungene går for lut og kaldt vann. Jævla drittsekk! Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje gått ut og sett om det virkelig satt tre stakkars rumenere bak i bilen hans, men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen rumenere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

 

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De tre feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt, likeså de til høyre. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører engang.

 

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i Opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper ihvertfall de tre rumenerne får tarifflønn heretter.

 

Det er rart med det. Selv om man befinner seg i Oslobyen i en kø med vilt fremmede mennesker får man en slags kontakt med dem, man blir litt kjent med dem; ikke ulikt bygdefellene man møter på Beisfjordveien hver dag. Man hilser på dem med en hevet hånd, men vet ikke nødvendigvis særlig mye om dem. Du ser dem ofte nok til å føle deg forpliktet til å hilse, men du kjenner dem egentlig ikke. Kanskje er det slik at vi rett og slett mangler en kafe i bygda? Hadde vi hatt en slik kafe kunne jeg sittet i ro og mak, blitt kjent med mine sambygdinger og hatt mindre tid til å tenke slike tanker fra en kjøretur i leiebil i Oslo. Eller kanskje burde vi bli flinkere til å gå på kaffebesøk til naboen?