Selvrealisering og kjøkkenoppussing

Kvinners evne og vilje til å skremme vettet av en vanlig mann kjenner ingen grenser. Menn vandrer rundt i en tilstand av evig angst for hva som kan skje. Dårlig samvittighet for ting koner mener man burde ha gjort, gjødsles stadig av kommentarer fra ens respektive fruer når man en sjelden gang forsøker å haille seg på sofaen. Abraham Maslow beskrev i 1943 sin teori om behovshierarkiet. Mye av grunnlaget for menns ørkesløse angstvandring finner vi her.

 

Maslow beskriver i sin teori en pyramide av behov, hvor dekningen av et behov danner grunnlaget for behovet for dekning av et nytt. Når de grunnleggende behov er dekket, så som mat, vann og husly, fokuserer vi på trygghet og sikkerhet. Deretter er vi opptatt av sosial tilhørighet og sosial status før vi endelig kommer til toppen av behovspyramiden. Her finner vi det skremmende behov for selvrealisering.  For befolkningen i Norge, stinn av daler som vi er, befinner vi oss stort sett her. Maslow har i sin forskning ikke sett på om det finnes signifikante forskjeller på menn og kvinner hva behov for selvrealisering angår. Her har jeg selv tatt ansvar, forsket (altså undret meg på egen hånd over saken), og deler villig mine teorier på området.

 

Jeg hopper inn i det øyeblikket barna er flyttet ut av det felles redet. Når jobben nå er gjort, barna er produsert, utdannet og sendt ut i verden, har vi gjort det vi skal i henhold til naturens eldgamle lover. For menn er det på tide å se på sitt behov for selvrealisering. Det er i grunnen enkelt og ukomplisert. Vi begynner gjerne å brygge øl. Noen kjøper seg sykkel, ratter rundt, forstyrrer trafikken og later som de trener, mens atter andre forsøker å se ut som om man jogger; alt for å holde et eskalerende kroppslig forfall stangen. Uansett er det enkelt og ukomplisert, som menn gjerne er. Gi oss en øl til fotballkampen, en god badstu, egg og bacon søndags morgen, et nummer i ny og ne, og vi er lykkelige og fullkomment selvrealiserte. Vi krever ikke mer enn som så.

 

Kvinnen derimot er en annen skål. Hun begynner å se seg rundt. Hun finner i huset en halvfet mann, tynn i hyssingen, sittende foran TV-apparatet. Kjøkkenet ser shabby ut; huset er ikke som i reklamen, mon det trenger oppussing? I alle år har hun freddan om kvelden ligget i sengen og studert taket noen minutter. Nå finner hun ut at også det trenger maling. Når hun først er i gang, finner hun fort ut at det meste trengs å skiftes ut eller pusses opp. Mannen er her å anse som en del av det som kan skiftes ut, eller til nød pusses opp, men bare til nød og i de færreste tilfeller.

 

Dermed begynner hun å stille seg det uunngåelige spørsmålet kvinner før eller siden stiller seg selv; Er jeg lykkelig nå? Har jeg det godt nok? Bare den blotte tanke, kan skremme Fanden på flatmark. Menn stiller aldri seg selv et slikt spørsmål. Vi vet svaret. Man er selvsagt aldri lykkelig nok, derfor holder vi kjeft. Vi brygger øl, ser fotball, tar badstu og finner at tilværelsen faktisk er helt grei som den er. Vi lever utmerket uten å finne svaret det farlige spørsmålet. Vi slipper dermed å påføre oss den følelsesmessige konsekvensen et spørsmål som aldri burde vært stilt ville gitt.

 

Plutselig en dag skjer det. Der han sitter i fred og ro og nyter helgeroen etter en hektisk arbeidsuke, smeller det; «Kjære, vi må snakke sammen»! Akkurat dette utbruddet har ført til både hjerneblødninger og slag hos menn i en rekke hjem verden over. Når menn i -50 årene får slag eller hjerneblødning er det ikke tilfeldig.  Egentlig sier hun «Kjære, JEG må snakke sammen». Hun har stilt seg spørsmålet og funnet det uunngåelige svaret. Selvsagt er hun ikke lykkelig nok. Selvrealiseringen har tatt tak i henne og resultatet er gitt. Dette gir ofte stygge resultater

 

Det hun nå bryter ut av seg, driver selvsagt menn ut i bryggeriet, i badstua, på sykkelsetet, ja noen tar til og med en løpetur mens de grubler over den skjebne som er i ferd med å bli dem til del. Selv har de små muligheter til påvirkning på dette stadiet. Svært ofte fører spørsmålet om hun er lykkelig nok til skilsmisse eller det som verre er. Siden kvinner er programmert fra naturens side til å stille det skjebnesvangre spørsmålet, er det opp til menn å løse utfordringen. Er spørsmålet stilt, er det for ofte sent. Svaret ligger i forebygging og avledning før spørsmålet bringes på banen.

 

De fleste lykkelig gifte middelaldrende menn med utflyttede barn kjenner drillen. Puss opp kjøkkenet og lat som du liker det. Støvsug huset, ta helgevasken i ny og ne uten å bli spurt, server god middag en fredag med vin og det hele. Har man en svigermor, foreslå besøk frivillig. I det hele tatt; finn på noe før det er for sent. Gjør du dette, skal du ikke se bort fra at følgende skjer: Du får beholde bryggeriet, badstua og velsignelse til en øl eller to til fotballkampen. Se ikke bort fra at freddan beholder sin betydning også. Men gjør dette allerede nå. Venter du til hun har fått anledning til å stille seg spørsmålet «Er jeg lykkelig nok», er det som regel for sent. Prøv for all del ikke å late som om du har interesse for fargen på gardiner, duker eller andre tekstiler. Her blir du uansett gjennomskuet. For Guds skyld ikke nevn eskene med brukte og ubrukte sko i kjelleren, disse må du bare leve med. Når hun kommer hjem med posene fulle av «nødvendige» klær kjøpt på tilbud, roser du hennes økonomiske sans og er enig i at hun har spart masse penger om kontoen er aldri så tom. Tar hun på seg bunaden hun fikk til konfirmasjonen og spør om du synes den passer er svaret alltid ja, og det uten noen form for sarkasme i tonefallet. Spør hun om du synes hun har lagt på seg, lat som om du får hjerteattakk. På veien til sykehuset blir hun uansett bekymret nok til å glemme at du ikke svarte.

Alternativt må du pent pusse opp kjøkkenet enda en gang til. Det hjelper mot det meste.

Det er i grunnen utrolig enkelt å ordne ekteskapsproblemer, spesielt når det gjelder andres ekteskap.