Hvordan gjøre oss smartere?

 

Naturen er full av finurligheter. Man kan sitte timesvis i badstua med en kald øl og fundere over hvordan alt er skapt og hvor nøye det hele henger sammen. Intelligens for eksempel, fordeles ulikt i dyreriket, også innad hos de enkelte arter. Mange individer har det de trenger for å kunne greie seg i kampen for tilværelsen, andre har det ikke. De som ikke har det, dukker under og får ikke ført sine gener videre. Dette forholder seg åpenbart noe annerledes hos oss mennesker idet vi har sett behovet for ordninger som gjør at de blant oss, som ikke ville greid den tøffe kampen, faktisk får hjelp, kan produsere barn, og være gagnlige borgere. Liketil folk med hang til å tro at verden styres av en deep state med Gahr Støre og Hillary Clinton i spissen, at vaksiner er ment å utrydde folk, at 5G er for å fjernstyre borgere, og så videre; til og med disse tar vi vare på, om de enn ikke er særlig gagnlige. Alt dette er fint. Likevel kunne det være på sin plass å se om det ikke finnes måter vi kan øke vår egen intelligens og slik kunne bli gagnligere.

Mens jeg tenkte over saken, så jeg for meg dette med rovdyr og byttedyr. La oss ta for oss en reinsdyrflokk i Canada for eksempel, det kalles for øvrig caribou på de kanter. Flokken er som en organisasjon eller en mekanisme om du vil. Den er aldri sterkere enn det svakeste ledd, som i enhver organisasjon ellers. Sammenlign det gjerne med en fransk bil. Selv om den er aldri så luksuriøs og god å sitte i, hjelper det lite når motoren stopper stadig vekk. Den har sine interne regler flokken, som individene kjenner godt og forholder seg til. De som ikke gjør det blir gjerne utstøtt og må møte ulvene alene, en lite ønskelig situasjon, annet enn for ulvene. Derfor søker individene å forholde seg til flokkens uskrevne regler, og lar alle ambisjoner om å søke lykken på egen hånd eller bedrive selvrealisering fare. Flokken er slik å se som det rene nazistiske/kommunistiske samfunn hvor det enkelte individs betydning er lik null, så lenge folket/flokken består.

I reinsdyrsamfunnet er det slik at de følger naturen og dens regler, noe annet fungerer rett og slett ikke og strengt tatt har de jo heller ikke noe annet valg. Slik vil det seg at flokken hver vår, søker mot havet, dette for å kunne utnytte det gode beitet som finnes her sommerstid. Det gjør at vinterbeitene i innlandet får tid til å komme seg gjennom sommeren. En utmerket ordning forøvrig. Det kalles på fint for bærekraftig utvikling. Vi mennesker bruker stadig dette uttrykket uten at vi helt greier å bli enige om hva som faktisk er bærekraftig, en diskusjon jeg her styrer klokelig unna.

Når sommeren er på hell søker flokken innover i landet igjen, for å kose seg med vinterens herligheter og mangel på mygg. Bukkene feller hornene, mens simlene beholder sine. Dette gjør at damene kan jage gutta vekk fra beitene slik at kalvene får det de trenger. Alt har sin ordning og alt fortsetter i pakt med naturens eldgamle lover. Til våren har gutta grodd horn igjen slik at de kan denge hverandre i kampen om å få pare seg når den tiden kommer, noe den gjør sent i september. September er reinsdyrenes freddan.

Det finurligste er likevel at flokken stadig blir beitet på av rovdyr. Ulv, jerv, gaupe og ørn tar for seg og man skulle kanskje tro at dette ville svekke flokken. Slapp av! Igjen har naturen funnet en ordning hvor de svakeste er de som blir tatt først. Ingen ulv med respekt for egen helse forsøker seg på en diger sint bukk med store horn når han heller kan ta bestemora, som smaker likedan. Dermed blir bestemora, som ikke lengre greier å følge flokken og ikke lengre kan føde, spist.

Slik vil det seg at det til enhver tid er de svakeste som faller i kampen for tilværelsen. De som greier seg er de sterkeste. Det kan minne litt om nominasjonskampen i politiske partier. Det er de som igjen fører sine gener videre, og slik blir faktisk flokken styrket, til tross for en stadig desimering på grunn av rovdyrene. De sterkeste individene er nemlig bedre skikket til å ivareta sine kalver, som dermed får vokse opp. Slik tappes flokken for svake individer i den ene enden, mens den styrkes av sterkere individer i den andre. Flokken blir rett og slett sterkere av å bli spist av.

Hvis vi tenker på oss mennesker, så er vi i vår verden mer avhengige av intelligens enn rå styrke og store horn, selv om noen åpenbart har horn i siden til andre. Dette betyr at vi for vår flokks vedkommende både kan finne måter å forplante oss videre på, og rent faktisk greie oss i hverdagen. Dette siste avhenger altså av om vi er intelligente nok til å greie oss selv, eller intelligente nok til å finne de ordninger velferdssamfunnet har for at vi skal greie oss selv. Mangler vi den grunnleggende intelligensen, havner vi i en eller annen formynderordning, med små muligheter for videre forplantning. Vår flokk vil altså greie seg på bakgrunn av nok intelligens, eventuelt gode trygdeordninger.

Det første som slo meg etter dette resonnementet, var at jeg nok skulle greie meg, siden jeg åpenbart er i stand til å tenke så mange tanker samtidig som jeg sitter i badstua og drikker øl. Jeg kan til og med fise i badstua samtidig som jeg gjør alt dette, noe som viser at jeg har en imponerende simultankapasitet. Tenke, drikke øl, ta badstu og fise på en gang. Kinderegget blir bare smågutt i forhold.

Det neste var selvsagt at jeg har funnet svaret på hvordan styrke intelligensen og dermed flokken. Om man drikker alkohol, dreper man hjerneceller. Dette vet vi gjennom forskning. Logikken i det ovenforstående viser oss at det er de svakeste hjernecellene som dør først ved alkoholinntak. Flokken er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Ved å drikke tilstrekkelige mengder øl, fjerner man altså det svakeste ledd effektivt, og vi fremstår dermed klokere. Hvem har ikke opplevd å føle seg kjempesmart etter 6 øl? Vi har altså økt vår intelligens ved å nyte en øl i badstua. Jeg nevner ikke engang hvor smarte vi blir ved å ta en dugelig single malt eller to.

Om vi, som nordmenn og gode naboer, ønsker å bedre det gjennomsnittlige intelligensnivå både i Norge og Sverige, er det ellers bare å sende en harstadværing, altså det svakeste ledd i ligningen vår her på berget, over grensa. Naturen, med litt hjelp av meg, har jammen svar på alt mulig, forhåpentligvis også på hvordan jeg skal unndra å pådra meg juling neste gang jeg er i Harstad eller Sverige.

Tålmodighet er en dyd

 

 

Det trengs mer enn ekstrem fingerferdighet om man skal tre et kondom på en mygg. Man må også ha stor målbevissthet og myggen bør ha kjempeereksjon Jeg kan ikke si at jeg er ekspert på området. Når sant skal sies har jeg aldri forsøkt å utføre nevnte handling på en mygg, men jeg vil hevde at jeg kommer med en rimelig kvalifisert gjetning. Om myggen skulle være villig til å delta på eksperimentet ville nok mine fingre neppe være hendige nok. I tillegg mangler jeg en dyd som mine medmennesker med mindre og mer nennsomme fingre innehar. Jeg snakker selvsagt om kvinner. Ikke det at jeg tror at det finnes kvinner som driver med slikt, men om noen skulle få det til, måtte det være en kvinne. Kvinner har det menn mangler i tillegg til fingerferdighet. De har tålmodighet.

Dette er noe kvinner vet å bruke mot oss i enhver sammenheng. Grunnen til det er selvsagt at de har rett. Menn mangler tålmodighet, mens kvinner ser ut til å ha fått det vi mangler og mer til. Her holder det å se på broderier og strikking. Det er en grunn til at dette er noe flere kvinner enn menn driver med. Vi har tykke og klumsete fingre, men mest av alt mangler vi tålmodighet. Jeg har ved flere anledninger forsøkt å tre en sytråd i en nål. Mine fingre er ikke bare korte og tykke, de er i tillegg stive etter bruk i lave temperaturer bak hundesleden gjennom flere tiår, gjentatte forfrysninger av bare fingertupper når man steller huder i 30 minus gir slike resultater . På den annen side fungerer de bra til å ta på varme gjenstander. Det lukter gjerne svidd av dem, selv om jeg heldigvis kjenner lite til det. Men å tre i en nål altså, jeg rødmer enda ved den blotte tanke på de ord som falt da jeg sist strevde med å tre i nåla, og unnlater taktfullt å gjengi dem. For alt jeg vet leser barn dette.

Min kone mener det er på sin plass å bruke dress ved utvalgte anledninger. Derfor har jeg et 14 år gammelt eksemplar av sorten hengende i skapet. Siden disse anledningene heldigvis ikke inntreffer for ofte er den enda fullt brukbar, ihvertfall i mine øyne. Når torturredskapen skal på, må jeg ha hjelp. Skjorten skal da kneppes tett rundt halsen, slik at man så vidt får puste. Hvorfor det er slik, vet bare kvinner eller folk som bedriver SM og bondage. Det er komplett umulig for meg å få knappene kneppet. Etter opptil flere nanosekunders prøving går jeg i luften og da er det fruens tur. Da kan hun rolig og behersket latterliggjøre mine håpløse forsøk, gni inn min manglende tålmodighet, mens hun formelig koser seg med elegant å kneppe de fordømte knappene som om det var den minste kunst, noe det jo er for henne. Det verste er at døtrene mine er blitt på akkurat samme måte. De ler seg gjerne skakk av sin gamle far før de tar over kneppingen, mens de har stor moro på mine vegne.

 

Dressen brukes sjelden heldigvis. Som regel dreier det seg om begravelser. Slike tilstelninger er like triste som det er å ha på seg dress. De er faktisk bare marginalt tristere enn mine forsøk på å kneppe knappene på skjorta, og da kun hvis vedkommende som begraves er en nær slektning.

Jeg har ved flere anledninger forsøkt å spille inn behovet for skjorte med borrelås. Sånn rent uten at jeg vet om det faktisk finnes, faller dette på stengrunn i hjemmet. Det er like lett å nå frem med forslag om dette som å ha en realistisk forhåpning om å slippe ventingen på at hun skal stryke skjorten. Den må selvsagt strykes. Hvorfor det er slik våger jeg ikke spekulere i. Det er et av livets store mysterier på linje med det ondes problem, som hvorfor mennesker enda kjører rundt med franske biler. Etter stryking får man på seg en stiv og ubehagelig kledning. Den ser ordentlig staselig ut i speilet på tur til stolen der dressjakken henger. Etter at du har tatt på jakken vet du at skjorten ser like jævlig ut når jakken kommer av. Hvorfor det er nødvendig å kaste bort tiden på å stryke noe som skal se krøllete ut et øyeblikk etterpå er for meg en gåte.

Jeg tror at kvinner gleder seg over evnen til å være tålmodige. Det gir dem et overtak på menn. Det å være utålmodig er i kvinners øyne noe som er mindre verdt. Tålmodighet er ikke bare en dyd; det er en universell verdi i seg selv. Den som mangler tålmodighet er mindreverdig mener kvinner. Da kan de heve seg over oss en stund før de som den sterke, men nådige hersker, forbarmer seg over oss ved å hjelpe oss der vi ikke strekker til. Det forventes også at vi utviser takknemlighet.

Alderens visdom har gjort at jeg ikke lenger forsøker å utkjempe håpløse kamper på området. Jeg aksepterer at fruens tålmodighet langt overstiger min og det er intet jeg kan gjøre for å bli mer tålmodig. Det ligger bare ikke til mitt kjønn enn si min natur. Elefanter har bedre forutsetninger for å lære å klatre i trær enn jeg har til å utvikle evnen til tålmodig prøving og feiling. Har du utvist tilstrekkelig mangel på tålmodighet over tid, vil dette i grunn glede damer siden de da kan latterliggjøre din manglende tålmodighet. Nå skal jeg begynne å slurve skikkelig når jeg kommanderes til å støvsuge. Teorien er at om jeg slurver ofte og lenge nok, blir jeg henvist til TV-stua mens fruen tar jobben siden den ikke blir godt nok utført. Da skal hun få god tid til å latterliggjøre mine manglende støvsugerferdigheter og ditto tålmodighet, mens hun selv fryder seg over tålmodig å kunne støvsuge til toppkarakter. For å holde ut hånen hun kommer med planlegger jeg å døyve den med en kald øl til fotballkampen. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg har den nødvendige tålmodighet som skal til i prosessen frem mot målet.