Naturen
er full av finurligheter. Man kan sitte timesvis i badstua med en kald øl og
fundere over hvordan alt er skapt og hvor nøye det hele henger sammen.
Intelligens for eksempel, fordeles ulikt i dyreriket, også innad hos de enkelte
arter. Mange individer har det de trenger for å kunne greie seg i kampen for
tilværelsen, andre har det ikke. De som ikke har det, dukker under og får ikke
ført sine gener videre. Dette forholder seg åpenbart noe annerledes hos oss
mennesker idet vi har sett behovet for ordninger som gjør at de blant oss, som
ikke ville greid den tøffe kampen, faktisk får hjelp, kan produsere barn, og
være gagnlige borgere. Liketil folk med hang til å tro at verden styres av en
deep state med Gahr Støre og Hillary Clinton i spissen, at vaksiner er ment å
utrydde folk, at 5G er for å fjernstyre borgere, og så videre; til og med disse
tar vi vare på, om de enn ikke er særlig gagnlige. Alt dette er fint. Likevel
kunne det være på sin plass å se om det ikke finnes måter vi kan øke vår egen
intelligens og slik kunne bli gagnligere.
Mens jeg tenkte over saken, så jeg for meg dette med rovdyr og byttedyr. La oss
ta for oss en reinsdyrflokk i Canada for eksempel, det kalles for øvrig caribou
på de kanter. Flokken er som en organisasjon eller en mekanisme om du vil. Den
er aldri sterkere enn det svakeste ledd, som i enhver organisasjon ellers.
Sammenlign det gjerne med en fransk bil. Selv om den er aldri så luksuriøs og
god å sitte i, hjelper det lite når motoren stopper stadig vekk. Den har sine
interne regler flokken, som individene kjenner godt og forholder seg til. De
som ikke gjør det blir gjerne utstøtt og må møte ulvene alene, en lite ønskelig
situasjon, annet enn for ulvene. Derfor søker individene å forholde seg til
flokkens uskrevne regler, og lar alle ambisjoner om å søke lykken på egen hånd
eller bedrive selvrealisering fare. Flokken er slik å se som det rene
nazistiske/kommunistiske samfunn hvor det enkelte individs betydning er lik
null, så lenge folket/flokken består.
I reinsdyrsamfunnet er det slik at de følger naturen og dens regler, noe annet
fungerer rett og slett ikke og strengt tatt har de jo heller ikke noe annet
valg. Slik vil det seg at flokken hver vår, søker mot havet, dette for å kunne
utnytte det gode beitet som finnes her sommerstid. Det gjør at vinterbeitene i
innlandet får tid til å komme seg gjennom sommeren. En utmerket ordning
forøvrig. Det kalles på fint for bærekraftig utvikling. Vi mennesker bruker
stadig dette uttrykket uten at vi helt greier å bli enige om hva som faktisk er
bærekraftig, en diskusjon jeg her styrer klokelig unna.
Når sommeren er på hell søker flokken innover i landet igjen, for å kose seg
med vinterens herligheter og mangel på mygg. Bukkene feller hornene, mens
simlene beholder sine. Dette gjør at damene kan jage gutta vekk fra beitene
slik at kalvene får det de trenger. Alt har sin ordning og alt fortsetter i
pakt med naturens eldgamle lover. Til våren har gutta grodd horn igjen slik at
de kan denge hverandre i kampen om å få pare seg når den tiden kommer, noe den
gjør sent i september. September er reinsdyrenes freddan.
Det finurligste er likevel at flokken stadig blir beitet på av rovdyr. Ulv,
jerv, gaupe og ørn tar for seg og man skulle kanskje tro at dette ville svekke
flokken. Slapp av! Igjen har naturen funnet en ordning hvor de svakeste er de
som blir tatt først. Ingen ulv med respekt for egen helse forsøker seg på en
diger sint bukk med store horn når han heller kan ta bestemora, som smaker
likedan. Dermed blir bestemora, som ikke lengre greier å følge flokken og ikke
lengre kan føde, spist.
Slik vil det seg at det til enhver tid er de svakeste som faller i kampen for
tilværelsen. De som greier seg er de sterkeste. Det kan minne litt om
nominasjonskampen i politiske partier. Det er de som igjen fører sine gener
videre, og slik blir faktisk flokken styrket, til tross for en stadig
desimering på grunn av rovdyrene. De sterkeste individene er nemlig bedre
skikket til å ivareta sine kalver, som dermed får vokse opp. Slik tappes
flokken for svake individer i den ene enden, mens den styrkes av sterkere
individer i den andre. Flokken blir rett og slett sterkere av å bli spist av.
Hvis vi tenker på oss mennesker, så er vi i vår verden mer avhengige av
intelligens enn rå styrke og store horn, selv om noen åpenbart har horn i siden
til andre. Dette betyr at vi for vår flokks vedkommende både kan finne måter å
forplante oss videre på, og rent faktisk greie oss i hverdagen. Dette siste
avhenger altså av om vi er intelligente nok til å greie oss selv, eller intelligente
nok til å finne de ordninger velferdssamfunnet har for at vi skal greie oss
selv. Mangler vi den grunnleggende intelligensen, havner vi i en eller annen
formynderordning, med små muligheter for videre forplantning. Vår flokk vil
altså greie seg på bakgrunn av nok intelligens, eventuelt gode trygdeordninger.
Det første som slo meg etter dette resonnementet, var at jeg nok skulle greie
meg, siden jeg åpenbart er i stand til å tenke så mange tanker samtidig som jeg
sitter i badstua og drikker øl. Jeg kan til og med fise i badstua samtidig som
jeg gjør alt dette, noe som viser at jeg har en imponerende simultankapasitet.
Tenke, drikke øl, ta badstu og fise på en gang. Kinderegget blir bare smågutt i
forhold.
Det neste var selvsagt at jeg har funnet svaret på hvordan styrke intelligensen
og dermed flokken. Om man drikker alkohol, dreper man hjerneceller. Dette vet
vi gjennom forskning. Logikken i det ovenforstående viser oss at det er de
svakeste hjernecellene som dør først ved alkoholinntak. Flokken er ikke
sterkere enn det svakeste ledd. Ved å drikke tilstrekkelige mengder øl, fjerner
man altså det svakeste ledd effektivt, og vi fremstår dermed klokere. Hvem har
ikke opplevd å føle seg kjempesmart etter 6 øl? Vi har altså økt vår
intelligens ved å nyte en øl i badstua. Jeg nevner ikke engang hvor smarte vi
blir ved å ta en dugelig single malt eller to.
Om vi, som nordmenn og gode naboer, ønsker å bedre det gjennomsnittlige
intelligensnivå både i Norge og Sverige, er det ellers bare å sende en
harstadværing, altså det svakeste ledd i ligningen vår her på berget, over
grensa. Naturen, med litt hjelp av meg, har jammen svar på alt mulig,
forhåpentligvis også på hvordan jeg skal unndra å pådra meg juling neste gang
jeg er i Harstad eller Sverige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar