Demokrati og ytringsfrihet i ekteskapet

 

 

Det å være gift mann har heldigvis flest positive sider. Det finnes imidlertid tilfeller hvor det slett ikke er like enkelt å være mann, enn si ektemann. Ytringsfriheten står heldigvis sterkt i Norge generelt. Her viser jeg til ekstremister som får vandre rundt i gatene, demonstrere og gulpe opp kloakken sin; mennesker som vil andre vondt får altså ytre seg i samfunnet vårt uten nevneverdige konsekvenser. Politikere og andre som er misfornøyde med det de oppfatter som mangel på ytringsfrihet (les : når noen er uenige med dem) får til og med forsidene i riksmedia hvor de hyler om knebling og manglende ytringsfrihet uten selv å evne og forstå ironien. For vanlige ektemenn i hjemmesituasjonen stiller det seg noe annerledes. Man har nok rett til å ytre seg, men konsekvensene av å benytte seg av denne retten vil være fatale.

 

Om din kone tripper ut i stua, svinser rundt og spør om du syns hun kler den nye kjolen, vet du at det er fare på ferde. For det første forventes det her at man skal se og forstå at hun faktisk har på seg en ny kjole. Det foreligger altså forutsetninger som er fullstendig ravgale. Det blir som å fortelle en elefant og en apekatt at de skal konkurrere på like for ved å klatre til topps i et tre. De fleste ektemenn er fornøyde om det opplyses at ny kjole er kjøpt og at de får beskjed om at de liker den. Da er man enig og vet at man er på den rette siden uten at man på noen som helst måte ser at det finnes en ny kjole eller en kjole i det hele tatt . Du får ikke karakter 6 på vurderingen, det forutsetter at du faktisk la merke til at hun hadde kjole på, men du lander likevel på en trygg treer og berger ekteskapet. Jeg har hørt om ektemenn som faktisk evner å se når kona har vært hos frisøren. Selv er jeg ikke blant dem. Min kone er like vakker uansett frisyre, men jeg ser ikke forskjell på hårsveisen før og etter med mindre hun barberer hodet, noe jeg neppe tror kommer på tale.

 

Det drar seg fort litt til om fruen din spør om du synes hun ser tykk ut i stripete kjole. Nå er det viktig å veie sine ord på gullvekt. I boken «gullkorn fra barnemunn» leste jeg et sitat som lød slik: «det er viktig å si at hun er pen selv om hun ser ut som en traktor». Slike ting kan barn si. Ikke bare slipper de unna med det, de anses som både humoristiske og søte på toppen. Du kan være trygg på at du ikke blir ansett som særlig søt om du sier noe lignende. Her vet du at du er på tynn is. Ikke svar under noen omstendighet! Om du kjenner på en liten strekk i låret kan du nå med fordel rulle rundt på gulvet og rope etter ambulanse for å skape forvirring og vekke omsorg. Du kommer unna med det en gang, men neppe to.

 

Om hun spør om du foretrekker en pen eller en intelligent kone, vet du at det skal bli en krangel uansett hva du sier eller gjør. Det blir litt som med Russland i mars. Når de mobiliserte 150 000 mann på grensen var det åpenbart ikke for å dra på picnik. Vi forsto at de kom til å angripe Ukraina, og det var ingenting Ukraina eller andre kunne gjøre for å hindre angrepet. Det måtte gå til helvete, og det er i ferd med å gjøre det i hjemmet også når pen/intelligent-spørsmålet bringes på banen. Spørsmålet er ikke et spørsmål. Det er et påskudd for å tvinge deg til å svare et eller annet. Uansett hva du svarer blir det feil og du har selvsagt skylden for den påfølgende krangelen. Siden det ikke er noe du kan gjøre for å unngå det hele kan du like godt svare: «ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Da blir det i hvert fall litt stil over skilsmissen og en blåveis å være stolt av. Summen av det hele er at ektemenn ikke har reell ytringsfrihet. Vi er effektivt kneblet, sånn er det bare!

 

Demokrati og ytringsfrihet er altså en illusjon for ektemenn. Det er ikke rart at enkelte lefler med begreper som «Illiberalt demokrati» a la Ungarn. Kan vi ikke like godt se litt på hva historien har lært oss? Ta Maos Kina for eksempel. Der var det orden på friseringen. Ikke noe spørsmål om frisyre sånn eller slik. Du fikk en bolle på hodet og ble klippet rundt. Kort og enkelt. Da slapp ektemenn å havne ut på glattisen. I sovjettiden var det også relativt enkelt med bekledningen. Du gikk på klesbutikken (merk butikken i entall. Det var bare en i byen). Der ba damene om en kjole, og fikk det. Alle var like og alle damer var likt kledd. Utrolig praktisk i grunnen. Hvordan kunne vi finne på å tulle bort et så godt fungerende system?

 

Min kone spurte en gang hvilken farge jeg foretrakk på de nye gardinene. Det er egentlig ganske ufint å spørre en mann om slikt. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske å ha lagt merke til om vi hadde hatt gardiner før. Hun har forøvrig sluttet å spørre om gardiner. Hun forteller når hun skifter dem og da sier jeg selvsagt at de står til fargen på veggen (den er grå, det vet jeg) og er veldig pene. En utmerket ordning.

 

Demokrati for ektemenn er egentlig veldig likt det de har på feil side av folkeskikken, altså samfunn ytre kokovenstre, eventuelt kokohøyre lefler med. Der stiller det en kandidat. «Velgerne» har anledning til å stemme på ham, det er selvsagt alltid en han, hjemme er det en hun. Du må gjerne stemme blankt, men det blir også det siste du gjør. Hva ytringsfriheten angår i det hjemlige demokrati blir det ofte slik at fruen sier «Kjære. Jeg må snakke sammen». Etterpå får man så vite hva en mener om saker og ting. Det blir kanskje ikke så mye ekteskapelig demokrati og ytringsfrihet av slikt, men det blir da husfred.

 

 

 

 

Kulturell approppriasjon

 

(Jeg krenkes, altså er jeg. Fritt etter Descartes)

 

Søndags morgen tilbringes gjerne foran TV med en kopp kaffe. Slik ville det seg at jeg i helgen bivånet et program om kulturell appropriasjon (slå det opp din ignorant). En representant for urbefolkningen i USA hadde sitt å si om folk som kler seg ut og fremstiller seg som indianere, noe som sikkert kan oppfattes som svært negativ for mennesker med urbefolkningsbakgrunn. Jeg har i grunnen aldri selv slitt særlig med krenkethet, enten har jeg vært for dum til å forstå at jeg krenkes eller så gir jeg bare f…..,men nå altså. Jeg har blitt krenket så det holder, nå er det nok. Og det til tross for at jeg ikke er indianer.

 

For noen år siden stilte daværende finansminister Siv Jensen på Stortingets kostymeball i indianerkostyme. Nå først skjønner jeg hvor krenket jeg egentlig har blitt. Når finansministeren kommer ut av skapet som Pocahontas er det alvor! Jeg skal ikke hånflire med majoriteten, men heller kaste lys på en lite kjent minoritet som jeg selv representerer, altså vi som elsket Månestråle.

Vi må tilbake i tid, og vi starter med Pocahontas. Det eneste hun har med saken å gjøre er at hun var indianer og i dag er best kjent som  tegnefilmfigur. Dette gjør henne lik Månestråle og dermed skriver vi Pocahontas ut av historien, hun har kun hatt en rolle som katalysator for krenkelsen av meg. For de som ikke kjenner Månestråle er det på sin plass med en oppsummering, og da må vi til min barndoms tegneserieverden, serien het Sølvpilen.

 
Månestråle tilhørte, sammen med Sølvpilen, kiowastammen. I virkeligheten en temmelig krigersk stamme selv før den hvite mann kom inn i bildet. Sølvpilen var høvding, en real og eksepsjonelt dyktig leder av stammen sin. Han var begrepet på en nobel villmann, med uangripelige manerer og et nærmest sosialdemokratisk syn på verdenen, alle skal med. Han var mer sivilisert enn de hvite han måtte ha med å gjøre. Angrep han ble utsatt for, både av andre stammer eller slemme cowboyer, ble kontant slått ned ved hjelp av ulike venner og stor grad av kløkt. Han avsto selvsagt fra hevn og ville helst være venner med alle. Kort sagt, en kjempefyr du bare måtte like.

Sølvpilen hadde en blodsbror, Falk. Han var hvit, har blondt hår, og var kledt i indianerklær. Han fremsto selvsagt også som en kjempekar, og støttet Sølvpilen i ett og alt. De ble blodsbrødre da Falk reddet Sølvpilens liv under dramatiske omstendigheter. Videre hadde Falk en onkel som var en grei kar, japaneren Endo og et par kompiser til. Alle disse var selvsagt skikkelige folk, slik alle venner av Sølvpilen var, og stilte alltid opp når han trengte dem. Endo gikk selvsagt kledd til daglig i judodrakt som alle japanere gjør, får vi tro og denget skurker ved hjelp av denne kampformen, som han forøvrig hadde lært Månestråle, Sølvpilens lillesøster. Til tross for dette ble hun likevel stadig vekk kidnappet av de fæle Pawneeindianerne. Disse var skittenfeldige voldsmenn som bare var onde, fæle og totalt upålitelige og måtte slett ikke sammenlignes med de rene, vakre og høyst pålitelige kiowaene. Dessuten hadde kiowaene langt, rent og velstelt hår, mens pawneene var barberte på hodet, kanskje med en skitten hestehale.

Sølvpilen og hans venner fant stadig mysterier de måtte løse. Dette startet gjerne med at en fremmedkar kom ridende til leiren på en halt helst. Han var alltid stygt såret, men Sølvpilen tok imot ham og forsøkte å pleie ham. Som medisinmann var Sølvpilen helt verdiløs idet disse fremmedkarene alltid døde, men aldri før de fikk sagt "agh, skatten....øst for elva....høyden med trær på…", eller noe slikt. Deretter ytret gjerne den fremmede et kort "Manitou", før han åndet ut. Dermed hadde gjengen fått et mysterium å jobbe med, og de fant alltid en løsning.

Det kom aldri frem noe tydelig om forholdet mellom Falk og Månestråle. Den yndige Månestråle i vakker skinnkjole med svært høy splitt og veldreide legger og lår var det nærmeste vi smågutter kom porno. Hun var litt av et støkke for å si det slik. Det må legges til at hun aldri gjorde noe stygt, eller benyttet seg av sin skjønnhet. Hun var renheten selv i en verden av kjeltringer som alle ville skjende henne. Jeg tror Falk var betatt av henne, uten at det kom til noe mer. Sannheten er vel at han lå etter henne hele tiden, beregnende og kåt; en lidderlig fyr som siklet etter å komme i buksa på henne. Jeg stolte rett og slett aldri på den skitne gringoen. Han var etter Månestråle som om hun var en skitten tøs. Måtte han brenne!

Månestråle representerte det reneste og fineste i min barndoms verden. Mine første våte drømmer handlet om henne, av og til om Vibeke Sæther fra Leikestova også. Ja etterhvert begge to faktisk. Vel, jeg tror vi stopper der. Månestråle var spesiell. Hun var min og bare min. Jeg skulle vokse opp, dra til Amerika for å finne henne, vi skulle gifte oss. Dessverre kom dette med at hun var en tegneseriefigur i veien. Så urettferdig kan livet være. Vår kjærlighet skulle aldri bli av denne verden.

 

Jeg nevnte at jeg representerer en minoritet. Jeg er barn av den generasjonen som hadde vår første kjærlighet i Månestråle. Det er faktisk ikke så mange av oss. Jentene leste ikke slikt og mange gutter giddet ikke lese Sølvpilen. Dermed sitter jeg igjen som representant for en minoritet. En ytterst sårbar gruppe som nå opplever å få vår barndoms kultur skjendet. En kultur som ble stjålet fra oss av majoritetens krav om videre skolegang og studier, et voksenliv uten hjemmelaget pil og bue som er oss fremmed den dag i dag.

Her får vi altså oppleve at selveste finansministeren kler seg ut som min kulturs høyeste ideal. Vi snakker om kulturell appropriasjon så vulgær og grov at jeg sliter med søvnen. Minnene om det som ble frastjålet meg, altså retten til å fortsette å elske den rene ubesudlede Månestråle, blir skjendet av en finansminister kledt ut som henne. Ingenting er hellig lengre. Jeg kan knapt holde det ut. Synet av Siv Jensen i indianerkostyme…….. Det er ikke slik å forstå slik at jeg antyder noe om finansministerens utseende, jeg vil jo ikke på noen som helst tenkelig måte krenke henne. Det er bare det at mot tegneseriefiguren Månestråle stiller hun som lettvekter/tungvekter alt etter som.

Fra dypet av min sårede sjel sender jeg et desperat, taust rop ut i rommet. La meg få beholde minnet om Månestråle rent og ukrenket.

#vierallekrenket.