Kulturell approppriasjon

 

(Jeg krenkes, altså er jeg. Fritt etter Descartes)

 

Søndags morgen tilbringes gjerne foran TV med en kopp kaffe. Slik ville det seg at jeg i helgen bivånet et program om kulturell appropriasjon (slå det opp din ignorant). En representant for urbefolkningen i USA hadde sitt å si om folk som kler seg ut og fremstiller seg som indianere, noe som sikkert kan oppfattes som svært negativ for mennesker med urbefolkningsbakgrunn. Jeg har i grunnen aldri selv slitt særlig med krenkethet, enten har jeg vært for dum til å forstå at jeg krenkes eller så gir jeg bare f…..,men nå altså. Jeg har blitt krenket så det holder, nå er det nok. Og det til tross for at jeg ikke er indianer.

 

For noen år siden stilte daværende finansminister Siv Jensen på Stortingets kostymeball i indianerkostyme. Nå først skjønner jeg hvor krenket jeg egentlig har blitt. Når finansministeren kommer ut av skapet som Pocahontas er det alvor! Jeg skal ikke hånflire med majoriteten, men heller kaste lys på en lite kjent minoritet som jeg selv representerer, altså vi som elsket Månestråle.

Vi må tilbake i tid, og vi starter med Pocahontas. Det eneste hun har med saken å gjøre er at hun var indianer og i dag er best kjent som  tegnefilmfigur. Dette gjør henne lik Månestråle og dermed skriver vi Pocahontas ut av historien, hun har kun hatt en rolle som katalysator for krenkelsen av meg. For de som ikke kjenner Månestråle er det på sin plass med en oppsummering, og da må vi til min barndoms tegneserieverden, serien het Sølvpilen.

 
Månestråle tilhørte, sammen med Sølvpilen, kiowastammen. I virkeligheten en temmelig krigersk stamme selv før den hvite mann kom inn i bildet. Sølvpilen var høvding, en real og eksepsjonelt dyktig leder av stammen sin. Han var begrepet på en nobel villmann, med uangripelige manerer og et nærmest sosialdemokratisk syn på verdenen, alle skal med. Han var mer sivilisert enn de hvite han måtte ha med å gjøre. Angrep han ble utsatt for, både av andre stammer eller slemme cowboyer, ble kontant slått ned ved hjelp av ulike venner og stor grad av kløkt. Han avsto selvsagt fra hevn og ville helst være venner med alle. Kort sagt, en kjempefyr du bare måtte like.

Sølvpilen hadde en blodsbror, Falk. Han var hvit, har blondt hår, og var kledt i indianerklær. Han fremsto selvsagt også som en kjempekar, og støttet Sølvpilen i ett og alt. De ble blodsbrødre da Falk reddet Sølvpilens liv under dramatiske omstendigheter. Videre hadde Falk en onkel som var en grei kar, japaneren Endo og et par kompiser til. Alle disse var selvsagt skikkelige folk, slik alle venner av Sølvpilen var, og stilte alltid opp når han trengte dem. Endo gikk selvsagt kledd til daglig i judodrakt som alle japanere gjør, får vi tro og denget skurker ved hjelp av denne kampformen, som han forøvrig hadde lært Månestråle, Sølvpilens lillesøster. Til tross for dette ble hun likevel stadig vekk kidnappet av de fæle Pawneeindianerne. Disse var skittenfeldige voldsmenn som bare var onde, fæle og totalt upålitelige og måtte slett ikke sammenlignes med de rene, vakre og høyst pålitelige kiowaene. Dessuten hadde kiowaene langt, rent og velstelt hår, mens pawneene var barberte på hodet, kanskje med en skitten hestehale.

Sølvpilen og hans venner fant stadig mysterier de måtte løse. Dette startet gjerne med at en fremmedkar kom ridende til leiren på en halt helst. Han var alltid stygt såret, men Sølvpilen tok imot ham og forsøkte å pleie ham. Som medisinmann var Sølvpilen helt verdiløs idet disse fremmedkarene alltid døde, men aldri før de fikk sagt "agh, skatten....øst for elva....høyden med trær på…", eller noe slikt. Deretter ytret gjerne den fremmede et kort "Manitou", før han åndet ut. Dermed hadde gjengen fått et mysterium å jobbe med, og de fant alltid en løsning.

Det kom aldri frem noe tydelig om forholdet mellom Falk og Månestråle. Den yndige Månestråle i vakker skinnkjole med svært høy splitt og veldreide legger og lår var det nærmeste vi smågutter kom porno. Hun var litt av et støkke for å si det slik. Det må legges til at hun aldri gjorde noe stygt, eller benyttet seg av sin skjønnhet. Hun var renheten selv i en verden av kjeltringer som alle ville skjende henne. Jeg tror Falk var betatt av henne, uten at det kom til noe mer. Sannheten er vel at han lå etter henne hele tiden, beregnende og kåt; en lidderlig fyr som siklet etter å komme i buksa på henne. Jeg stolte rett og slett aldri på den skitne gringoen. Han var etter Månestråle som om hun var en skitten tøs. Måtte han brenne!

Månestråle representerte det reneste og fineste i min barndoms verden. Mine første våte drømmer handlet om henne, av og til om Vibeke Sæther fra Leikestova også. Ja etterhvert begge to faktisk. Vel, jeg tror vi stopper der. Månestråle var spesiell. Hun var min og bare min. Jeg skulle vokse opp, dra til Amerika for å finne henne, vi skulle gifte oss. Dessverre kom dette med at hun var en tegneseriefigur i veien. Så urettferdig kan livet være. Vår kjærlighet skulle aldri bli av denne verden.

 

Jeg nevnte at jeg representerer en minoritet. Jeg er barn av den generasjonen som hadde vår første kjærlighet i Månestråle. Det er faktisk ikke så mange av oss. Jentene leste ikke slikt og mange gutter giddet ikke lese Sølvpilen. Dermed sitter jeg igjen som representant for en minoritet. En ytterst sårbar gruppe som nå opplever å få vår barndoms kultur skjendet. En kultur som ble stjålet fra oss av majoritetens krav om videre skolegang og studier, et voksenliv uten hjemmelaget pil og bue som er oss fremmed den dag i dag.

Her får vi altså oppleve at selveste finansministeren kler seg ut som min kulturs høyeste ideal. Vi snakker om kulturell appropriasjon så vulgær og grov at jeg sliter med søvnen. Minnene om det som ble frastjålet meg, altså retten til å fortsette å elske den rene ubesudlede Månestråle, blir skjendet av en finansminister kledt ut som henne. Ingenting er hellig lengre. Jeg kan knapt holde det ut. Synet av Siv Jensen i indianerkostyme…….. Det er ikke slik å forstå slik at jeg antyder noe om finansministerens utseende, jeg vil jo ikke på noen som helst tenkelig måte krenke henne. Det er bare det at mot tegneseriefiguren Månestråle stiller hun som lettvekter/tungvekter alt etter som.

Fra dypet av min sårede sjel sender jeg et desperat, taust rop ut i rommet. La meg få beholde minnet om Månestråle rent og ukrenket.

#vierallekrenket.