Demokrati og ytringsfrihet i ekteskapet

 

 

Det å være gift mann har heldigvis flest positive sider. Det finnes imidlertid tilfeller hvor det slett ikke er like enkelt å være mann, enn si ektemann. Ytringsfriheten står heldigvis sterkt i Norge generelt. Her viser jeg til ekstremister som får vandre rundt i gatene, demonstrere og gulpe opp kloakken sin; mennesker som vil andre vondt får altså ytre seg i samfunnet vårt uten nevneverdige konsekvenser. Politikere og andre som er misfornøyde med det de oppfatter som mangel på ytringsfrihet (les : når noen er uenige med dem) får til og med forsidene i riksmedia hvor de hyler om knebling og manglende ytringsfrihet uten selv å evne og forstå ironien. For vanlige ektemenn i hjemmesituasjonen stiller det seg noe annerledes. Man har nok rett til å ytre seg, men konsekvensene av å benytte seg av denne retten vil være fatale.

 

Om din kone tripper ut i stua, svinser rundt og spør om du syns hun kler den nye kjolen, vet du at det er fare på ferde. For det første forventes det her at man skal se og forstå at hun faktisk har på seg en ny kjole. Det foreligger altså forutsetninger som er fullstendig ravgale. Det blir som å fortelle en elefant og en apekatt at de skal konkurrere på like for ved å klatre til topps i et tre. De fleste ektemenn er fornøyde om det opplyses at ny kjole er kjøpt og at de får beskjed om at de liker den. Da er man enig og vet at man er på den rette siden uten at man på noen som helst måte ser at det finnes en ny kjole eller en kjole i det hele tatt . Du får ikke karakter 6 på vurderingen, det forutsetter at du faktisk la merke til at hun hadde kjole på, men du lander likevel på en trygg treer og berger ekteskapet. Jeg har hørt om ektemenn som faktisk evner å se når kona har vært hos frisøren. Selv er jeg ikke blant dem. Min kone er like vakker uansett frisyre, men jeg ser ikke forskjell på hårsveisen før og etter med mindre hun barberer hodet, noe jeg neppe tror kommer på tale.

 

Det drar seg fort litt til om fruen din spør om du synes hun ser tykk ut i stripete kjole. Nå er det viktig å veie sine ord på gullvekt. I boken «gullkorn fra barnemunn» leste jeg et sitat som lød slik: «det er viktig å si at hun er pen selv om hun ser ut som en traktor». Slike ting kan barn si. Ikke bare slipper de unna med det, de anses som både humoristiske og søte på toppen. Du kan være trygg på at du ikke blir ansett som særlig søt om du sier noe lignende. Her vet du at du er på tynn is. Ikke svar under noen omstendighet! Om du kjenner på en liten strekk i låret kan du nå med fordel rulle rundt på gulvet og rope etter ambulanse for å skape forvirring og vekke omsorg. Du kommer unna med det en gang, men neppe to.

 

Om hun spør om du foretrekker en pen eller en intelligent kone, vet du at det skal bli en krangel uansett hva du sier eller gjør. Det blir litt som med Russland i mars. Når de mobiliserte 150 000 mann på grensen var det åpenbart ikke for å dra på picnik. Vi forsto at de kom til å angripe Ukraina, og det var ingenting Ukraina eller andre kunne gjøre for å hindre angrepet. Det måtte gå til helvete, og det er i ferd med å gjøre det i hjemmet også når pen/intelligent-spørsmålet bringes på banen. Spørsmålet er ikke et spørsmål. Det er et påskudd for å tvinge deg til å svare et eller annet. Uansett hva du svarer blir det feil og du har selvsagt skylden for den påfølgende krangelen. Siden det ikke er noe du kan gjøre for å unngå det hele kan du like godt svare: «ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Da blir det i hvert fall litt stil over skilsmissen og en blåveis å være stolt av. Summen av det hele er at ektemenn ikke har reell ytringsfrihet. Vi er effektivt kneblet, sånn er det bare!

 

Demokrati og ytringsfrihet er altså en illusjon for ektemenn. Det er ikke rart at enkelte lefler med begreper som «Illiberalt demokrati» a la Ungarn. Kan vi ikke like godt se litt på hva historien har lært oss? Ta Maos Kina for eksempel. Der var det orden på friseringen. Ikke noe spørsmål om frisyre sånn eller slik. Du fikk en bolle på hodet og ble klippet rundt. Kort og enkelt. Da slapp ektemenn å havne ut på glattisen. I sovjettiden var det også relativt enkelt med bekledningen. Du gikk på klesbutikken (merk butikken i entall. Det var bare en i byen). Der ba damene om en kjole, og fikk det. Alle var like og alle damer var likt kledd. Utrolig praktisk i grunnen. Hvordan kunne vi finne på å tulle bort et så godt fungerende system?

 

Min kone spurte en gang hvilken farge jeg foretrakk på de nye gardinene. Det er egentlig ganske ufint å spørre en mann om slikt. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske å ha lagt merke til om vi hadde hatt gardiner før. Hun har forøvrig sluttet å spørre om gardiner. Hun forteller når hun skifter dem og da sier jeg selvsagt at de står til fargen på veggen (den er grå, det vet jeg) og er veldig pene. En utmerket ordning.

 

Demokrati for ektemenn er egentlig veldig likt det de har på feil side av folkeskikken, altså samfunn ytre kokovenstre, eventuelt kokohøyre lefler med. Der stiller det en kandidat. «Velgerne» har anledning til å stemme på ham, det er selvsagt alltid en han, hjemme er det en hun. Du må gjerne stemme blankt, men det blir også det siste du gjør. Hva ytringsfriheten angår i det hjemlige demokrati blir det ofte slik at fruen sier «Kjære. Jeg må snakke sammen». Etterpå får man så vite hva en mener om saker og ting. Det blir kanskje ikke så mye ekteskapelig demokrati og ytringsfrihet av slikt, men det blir da husfred.