Puberteten

 

 

At foreldre kommer i puberteten er like normalt som det er vanskelig å forstå for uforberedte tenåringer. Husk at vi er glade i dere uansett.

 

Puberteten er en vanskelig periode for mange. Ikke minst tenåringer sliter veldig med hva som skjer med ellers greie og forståelsesfulle foreldrene i denne tiden. Det er nemlig slik at spesielt tenåringene blir utsatte for det foreldre går gjennom i pubertetsfasen. Det er derfor viktig å forberede tenåringer på hva som er i ferd med å skje med foreldrene og hvilke ting som kan bli utfordrende i tiden som ligger foran dem. Det som skjer kan nok oppleves som skremmende og fortvilende, men husk at det bare er en fase, og som alle faser går den over.

 

Det som skjer i puberteten er at hormonforstyrrelser gjør at vi foreldre endrer atferd. Der vi før var forståelsesfulle, snille og varme omsorgspersoner som bare tenkte på barnas beste, ser verden nå plutselig ganske annerledes ut. Vi hadde alltid et godt fang å sitte på og en armkrok man kunne gråte i når livet føltes vanskelig. Alt dette endrer seg når vi foreldre kommer i puberteten. Det er ikke noe dere tenåringer kan gjøre for å endre situasjonen. Det er rett og slett noe som skjer i kroppen til mødre og fedre som følge av de hormonelle endringene vi går gjennom.

 

Dere vil kjenne på frustrasjonen over foreldres plutselige manglende tålmodighet. Der vi før var vennligheten selv, oppleves vi nå som vanskelige å leve med. Vi begynner å mase om alt mulig. Vi klager over at dere ikke rydder i huset, vi sier kanskje at dere bare slenger ting rundt dere i huset og ikke bidrar eller rydder etter dere. Vi henger oss opp i de nye vennene deres og hva dere gjør sammen på fritiden. Vi blir frekke og svarer spydig, ja dere opplever kanskje at vi rett og slett slenger døra igjen og går og gjemmer oss i stua.

 

Vi blir i denne fasen, puberteten altså, fryktelig urimelige og klager over alt mulig. Vi gnager over manglende leksearbeide og vil gjerne, helt uten grunn selvsagt, påstå at dere ikke har kontroll på skolearbeidet. Vi begynner å klage på manglende økonomistyring og hvordan det skal gå med dere når dere blir voksne. Vi blir generelt mer og mer gleldrete og brysomme og dere vil oppleve det som direkte vanskelig å ha med oss å gjøre. Jeg må vel innrømme at vi i denne perioden rett og slett kan oppleves som skikkelig kjempeteite, og det med god grunn.

 

Det er viktig at dere forstår at dette ikke er noe vi foreldre kan gjøre noe med. Alt dette skjer som følge av helt normale hormonforstyrrelser foreldre går gjennom og som dessverre påvirker vår atferd i svært stor grad. Det betyr ikke at vi ikke er glade i dere, langt ifra. Vi er like glade i dere men har bare litt vanskelig for å vise det når hormonene raser gjennom kroppene våre i en prosess vi ikke styrer selv.

 

Trøsten får være at dette bare er en fase. Det er noe som har sin tid og det tar litt tid for oss foreldre å komme gjennom. Når vi så virker totalt urimelige er det ikke fordi vi ønsker å være det, og slett ikke at vi ikke er glade i dere. Når vi har vokst oss gjennom fasen, vil vi heldigvis være de samme som vi tidligere var, like glade i dere og innstilte på å ha det fint sammen igjen. Inntil det skjer, håper vi dere orker å holde ut med oss.