Stigmatiserende navn og dustete fordommer

 

Svenske ornitologer har tatt til orde for å endre navn på fugler med artsnavn som kan oppfattes som stigmatiserende. I første omgang dreier dette seg om negerfink og sigøynerfugl. Så langt er det ikke klart hva navnene på de nevnte fuglene kan være, men de er nok ganske sikkert mindre stigmatiserende. Vi får anta at dette også gir bedre dyrevelferd for nege….unnskyld finkene.

 

Rent umiddelbart kan man se for seg at problemet rammer langt flere fuglearter enn de ovenfornevnte. At dverggåsa bør kunne tas med i denne sammenheng er åpenbart. Det er ille nok å være mindre enn de andre om det ikke skal gjenspeiles i navnet. For meg fremstår dverggås som ren mobbing av en art som heller burde kunne benevnes kortvokstgås, eller kanskje helst alvorligvertikalproblemstillingsgås. Likeledes bør de mer kortvokste gjessene kvoteres når det kommer til hekkeplasser, da de naturlig nok vil slite med å slåss seg til plass blant de andre, mye større, gjessene.En annen art med navn som står for fall sett med moderne wokeøyne, er naturligvis lappugla, som blir urbefolkningsugle. Storspove kontra småspove, for ikke å snakke om kortnebbgås er heller ikke greit.

 

Slik kan vi sikkert fortsette lenge med å lage humor av noe som nok ikke nødvendigvis er like humoristisk for alle som ikke er fugler, idet jeg antar at fuglene driter i hva vi kaller dem (for ordens skyld: de to første avsnittene var ren sarkasme).

Jeg tenker på ord vi i størst mulig grad har vennet oss av med å bruke og hvorvidt dette har påvirket livene våre i negativ retning.

 

Inntil for noen ganske få år siden var ordet neger dagligtale for å beskrive et menneske med svart, eller svært mørk, hudfarge. I en diskusjon med en kjenning av typen hvit mann 50 pluss, fikk jeg høre at vedkommende hadde brukt dette ordet bestandig og at alle burde vite at han ikke mente noe negativt med det. Han hadde da heller ikke tenkt å endre denne praksisen for å tekkes sutrete svarte mennesker. Selv har jeg sluttet å bruke dette ordet idet de som nå en gang er svarte, eller mørke i huden helst vil at vi skal slutte med det. Så prøvde jeg å tenke på om dette hadde ført til noen form for redusert livskvalitet for meg. Svaret var av det negative slaget. Mitt liv går akkurat like godt med eller uten neger som beskrivelse. Derfor finner jeg det lett å lytte til de som kjenner seg rammet.

 

For en del år siden hoppet min bror ut av skapet og erklærte for all verden at han kjørte i en annen fil enn meg, omtrent som svenskene gjorde frem til 1967, før de fikk høyrekjøring. Her hevdes det av onde tunger at svenskene mente at det ble for drøyt å legge om all trafikken på en gang. De ville i første omgang bare legge om til høyrekjøring for de tyngre kjøretøyene, så kunne man ta personbilene året etter. Men tilbake til broderen. Han er rett og slett homo. Født og oppvokst i en homofob tid i en homofob bygd gikk det likevel greit for meg å slutte å bruke ordet homse som et skjellsord. Selv om broderen ble født i 1971, mens homofili faktisk var straffbart i Norge, og min kjødelige bror dermed må kunne sies å være født kriminell, har jeg ikke opplevet forringet livskvalitet av å ikke bruke homse som skjellsord. Jeg har til og med kommet dithen at jeg driter i folks seksuelle legning. Det angår da ikke meg hvem andre er glade i og folk må få lov å elske hvem de vil for min del.

 

Denne nærmest maniske trangen spesielt folk på min egen alder har til å tviholde på retten til å bruke ord som oppfattes som svært nedsettende av de det gjelder er fascinerende og skremmende. Hva er det som gjør at vi skal hevde vår rett til å være ekle mot hverandre? Om en person av Romfolket ønsker å unngå å bli kalt sigøyner, undres jeg hva det er som gjør at enkelte går i taket over dette og rabler i vei om noe de kaller woke.

 

Jeg tenker det kanskje kan være fordi det oppfattes som greit å dele oss inn i grupper som en slags måte å holde kontroll på hvem som er oss og dem, i den grad man finner det viktig. En julaften for noen år siden hadde min bror med seg en kjæreste på julebesøk. Mannen var fra Pakistan, og jeg gikk selvsagt i fella. Han var glad og fornøyd med å få pinnekjøtt. Da jeg tilbød ham brus til maten, så han heller på øl og akevittglassene og nikket megetsigende. Siden han var fra Pakistan hadde jeg selvsagt plassert ham i den gruppen som ikke drikker alkohol av religiøse grunner. I ettertid ser jeg at jeg har flere muslimske kjenninger som drikker alkohol og flere kristne kjenninger som er avholds. Siden han også lovte å ikke sprenge seg selv og oss andre i lufta, fikk vi en trivelig julaften sammen da det viste seg at han heller ikke var terrorist, han var nok mer en humorist. Kort sagt var han en skuffelse i forhold til å oppfylle de fordommer vi måtte ha om muslimske menn fra Pakistan.

 

En jødisk mann uttalte nettopp på NKR at han hadde sluttet å gå på byen fordi han stadig ble konfrontert med Israels krig mot Hamas og vice versa av bekjente som støtter palestinernes sak. Han hadde selv aldri vært i Israel, var født og oppvokst i Norge og hadde en familie, som selv med tragiske desimeringer under Holocoust, alltid hadde vært nordmenn. Han avkreves altså å ta stilling til en konflikt i en del av verden han aldri har vært, om ting han ikke er særlig interessert, i fordi han er jøde. Det er altså ikke bare sinte hvite menn på 50 pluss som er stappfulle av fordommer. Det gjelder også sinte hvite damer med palestinaskjerf.

 

Med årene har jeg møtt mange av de jeg har hatt fordommer mot, og funnet at fordommene ikke har overlevd disse møtene. Folk er nå engang folk. Noen er drittsekker av natur, ingen er det av kultur. På et foredrag jeg hørte for noen år siden, fortalte en mor om hennes sønn/datter, hen, han, hun (stryk det som ikke passer og pust gjennom nesen, tell til 10, og så videre, hvis du blir kjenner irritasjonen bygge seg opp), altså ungen, som hadde forsøkt å begå selvmord fordi barnets kjønn ikke stemte overens med hva samfunnet forventer av en som er født med snurrebass, men selv oppfatter seg selv som noe annet. Jeg har selv barn og barnebarn og fant fort ut at mine fordommer også her måtte vike. Hvem pokker er det slags drittstøvler som legger sten til byrden for barn som sliter nok fra før, og slik driver dem til selvmord?

 

Siden jeg nå var godt i gang med å rydde opp i mitt eget skap, fullt av fordommer som det jo er, fant jeg at jeg nå fikk ta ordentlig tak og rydde skikkelig. I dag tror jeg at jeg kan si at jeg har kvittet meg med mange, kanskje de fleste. Resten skal jeg nok bli kvitt når jeg finner ut hvilke jeg måtte ha igjen. Det er likevel en gruppe mennesker jeg ikke kommer til å akseptere eller godta noensinne. Dette gjelder venstrehendte, poliorammede kystnegersamesigøynere. Et forferdelig folkeslag som bare er ute etter å holde helvete og mele sin egen kake på bekostning av oss andre. Disse kan brenne i helvete for min del, men nå har jeg jo ikke møtt noen av dem enda………

 

Barnetv før og nå

 

 

Mine første minner er uklare og etter hvert falmende, som naturlig er. Jeg kan vagt huske at vi tok ferge over Skjomenfjorden før brua kom i 1972. Har bilder på netthinna av en liten ferge med tredekk. Dette kan sikkert noen eldre medborgere korrigere eller bekrefte. Jeg mener å ha lest at det er fra omtrent 3-4 årsalderen man kan ha sine første erindringer, og slik kan kanskje mine falmede minner om fergen være riktige. Noe annet jeg husker mye klarere er min første store kjærlighet. Vibeke Sæthers varme stemme og ditto blikk fra NRK`s barne-TVserie Lekestue satte spor i et barnesinn. Min sjalusi var rettet mot Geir Børresen. Jeg har aldri helt kommet over hans forhold til Vibeke, kanskje var hun heller ikke helt avvisende heller? Jeg er sikker på at hun hadde et litt vel nært forhold til ham, den tøsen.

 

Barne-TV var noe annet den gang enn i dag. Dette var selvsagt lenge før #metoo og Woke. Vi fikk høre om Pippis pappa, som var negerkonge på en sydhavsøy, på TV, vi sang om Hoa Hottentott og i hylla på kjøkkenet stod det glass fra krydderprodusenten Black Boy. På barneskolen var det julegudstjeneste og mange av oss gikk på kristen hverdagsskole/søndagsskole uten å oppleve noen form for krenkelse av å høre gamle historier fra Midt Østen. Personlig kan jeg enda en haug med salmer utenat uten at jeg har følt meg hverken hemmet eller krenket av det. Barne-TV ble sendt på NRK, det var bare en kanal og sendingen startet klokken 18.00. Det fantes ikke andre barneprogram eller kanaler og slik var verden et enklere sted. Tryggheten lå i det enkle og forutsigbare. Lite visste vi om hva som skulle komme.

 

Ut fra intet ble det iverksatt ren terror mot oss barn på selveste statskanalen. Pompel og Pilt ble sluppet løs i fri dressur. Våre foreldre var sjeleglade for stillheten som senket seg fra oss små foran fjernsynsapparatet. Lite visste de om at stillheten skyldtes at livene våre passerte i revy. Vi led av situasjonsbetinget selektiv mutisme hver kveld klokken 18.00. Skrekkscenene fra serien ruller enda på netthinnen. Jeg kan fortsatt våkne i fosterstilling, drivvåt av svette, etter nok et mareritt om vaktmesteren, kona og assistenten hans.  Regissøren av det hele brenner nok enda et særdeles varmt sted uten at det hjelper oss ofre nevneverdig. Personlig har jeg aldri opplevd noe så skremmende i mitt liv med unntak av enkelte modeller av Renault og Peugeot. Citroen er, som kjent, mer latterlig enn skremmende.

 

Det ble bedre når Romlinganes plystring beroligende lød mot oss. Vennlige små muselignende vesen fra en annen planet kunne roe et barnesinn. Enda lysere til sinns ble vi da bjørnen Colargols eventyr ble presentert. Hans kompis ravnen Hector kunne nok virke litt skummel, men vi skjønte jo at han var gulle god på bunnen. Pernilles historier med Mister Nelson var sjarmerende der og da. Det er først de senere år jeg har skjønt at Mister Nelson nok var en beregnende type. Ikke godt å vite om han ikke skjendet stakkars Pernille når kameraene var slått av. Bak de svarte brillene skjulte det seg garantert en mørk personlighet.

 

Professor Balthazar og hans trofaste følgesvenn tikk-takk musa Igor ga oss løsninger på alle slags utfordringer. Professorens blendende intelligens og sprudlende personlighet begeistret enhver liten oppfinnerspire. Senere fikk vi være med Ingebrigt Davik inn i den fantastiske verdenen på havbunnen der «Det hende i taremare by».

 

Fra egne barns oppvekst har jeg fått overdoser av ulike typer barneunderholdning som hadde til hensikt å fange interessen hos barn og underholde dem. Barne-TV gikk altså bort fra å skremme barna så inderlig at de satt musestille, og slik skaffet slitne foreldre et lite pusterom. Siden har utviklingen gått og vi skjønner at det ikke er bra å skremme barn så brutalt. I dag ville dette sannsynligvis blitt rammet av straffeloven. Personlig er jeg av den oppfatning at et passende straffenivå for voksne som utsetter barn for Pompel og Pilt bør være 7-9 års fengsel, daglig pisking på pung med en frossen auar, samt rapmusikk på cella 24/7.

 

Når jeg i dag har besøk av barnebarna har mulighetene på TV vokst enda mer. Barne-TV finner du døgnet rundt på NRK Super, en egen kanal for barn, pluss diverse andre barne og ungdomskanaler. Det begrenser seg slett ikke til en halv time fra klokken 18.00. Mitt yngste barnebarn på to år skulle med andre ord kunne sitte muse stille døgnet på tamp. I teorien skulle altså bestefar få sove lenge mens småen koste seg med NRK fra kl 05.30 når den lille gnomen helst tørner ut. Men hvor lenge var Adam i Paradis, Paris eller deromkring? NRK er ikke godt nok lengre. Favoritten er Peppa Gris og må strømmes, hvor og hvordan pokker man nå gjør slikt. Det er kun Peppa Gris som teller. Gnålingen til barnebarnet etter prebaconfiguren når nye høyder mens jeg med søvnige øyne fomler med smarttelefonen, som forøvrig er langt smartere enn jeg er, og definitivt ikke er designet for stive hundekjørertomler .

 

Verden har i sannhet endret seg. Der man før, som barn, ble torturert til taushet av Gorgon vaktmester, blir man i dag, som bestefar, herjet med av moderne teknologi som selv den gode Professor Bathazar ville slitt med å forstå. Da er det sannelig godt at yngstemann har en søster på 9 år. Hennes tomler går som trommestikker over mobilen og øynene hviler rolig på tastaturet mens hun tryller frem den godeste Peppa Gris på null komma svisj på TV-skjermen. «Se her bestefar, sånn gjør du det», sier hun med blid stemme. Selv går jeg på kjøkkenet og braser egg og bacon. Visse ting endrer seg heldigvis aldri. Og hvem vet: Kanskje kan jeg en dag gi den lille rakkeren rå oppskjærte baconbiter. Da kan han kose seg med puslespillet det utgjør og sette sammen sin egen Peppa Gris helt uten strømming.