Svenske ornitologer har tatt til orde for å endre navn på
fugler med artsnavn som kan oppfattes som stigmatiserende. I første omgang
dreier dette seg om negerfink og sigøynerfugl. Så langt er det ikke klart hva
navnene på de nevnte fuglene kan være, men de er nok ganske sikkert mindre
stigmatiserende. Vi får anta at dette også gir bedre dyrevelferd for
nege….unnskyld finkene.
Rent umiddelbart kan man se for seg at problemet rammer
langt flere fuglearter enn de ovenfornevnte. At dverggåsa bør kunne tas med i
denne sammenheng er åpenbart. Det er ille nok å være mindre enn de andre om det
ikke skal gjenspeiles i navnet. For meg fremstår dverggås som ren mobbing av en
art som heller burde kunne benevnes kortvokstgås, eller kanskje helst
alvorligvertikalproblemstillingsgås. Likeledes bør de mer kortvokste gjessene
kvoteres når det kommer til hekkeplasser, da de naturlig nok vil slite med å
slåss seg til plass blant de andre, mye større, gjessene.En annen art med navn
som står for fall sett med moderne wokeøyne, er naturligvis lappugla, som blir
urbefolkningsugle. Storspove kontra småspove, for ikke å snakke om kortnebbgås
er heller ikke greit.
Slik kan vi sikkert fortsette lenge med å lage humor av noe
som nok ikke nødvendigvis er like humoristisk for alle som ikke er fugler, idet
jeg antar at fuglene driter i hva vi kaller dem (for ordens skyld: de to første
avsnittene var ren sarkasme).
Jeg tenker på ord vi i størst mulig grad har vennet oss av
med å bruke og hvorvidt dette har påvirket livene våre i negativ retning.
Inntil for noen ganske få år siden var ordet neger
dagligtale for å beskrive et menneske med svart, eller svært mørk, hudfarge. I
en diskusjon med en kjenning av typen hvit mann 50 pluss, fikk jeg høre at
vedkommende hadde brukt dette ordet bestandig og at alle burde vite at han ikke
mente noe negativt med det. Han hadde da heller ikke tenkt å endre denne
praksisen for å tekkes sutrete svarte mennesker. Selv har jeg sluttet å bruke
dette ordet idet de som nå en gang er svarte, eller mørke i huden helst vil at
vi skal slutte med det. Så prøvde jeg å tenke på om dette hadde ført til noen
form for redusert livskvalitet for meg. Svaret var av det negative slaget. Mitt
liv går akkurat like godt med eller uten neger som beskrivelse. Derfor finner
jeg det lett å lytte til de som kjenner seg rammet.
For en del år siden hoppet min bror ut av skapet og erklærte
for all verden at han kjørte i en annen fil enn meg, omtrent som svenskene
gjorde frem til 1967, før de fikk høyrekjøring. Her hevdes
det av onde tunger at svenskene mente at det ble for drøyt å legge om all
trafikken på en gang. De ville i første omgang bare legge om til høyrekjøring
for de tyngre kjøretøyene, så kunne man ta personbilene året etter. Men tilbake
til broderen. Han er rett og slett homo. Født og oppvokst i en homofob tid i en
homofob bygd gikk det likevel greit for meg å slutte å bruke ordet homse som et
skjellsord. Selv om broderen ble født i 1971, mens homofili faktisk var
straffbart i Norge, og min kjødelige bror dermed må kunne sies å være født
kriminell, har jeg ikke opplevet forringet livskvalitet av å ikke bruke homse
som skjellsord. Jeg har til og med kommet dithen at jeg driter i folks
seksuelle legning. Det angår da ikke meg hvem andre er glade i og folk må få
lov å elske hvem de vil for min del.
Denne nærmest maniske trangen spesielt folk på min egen
alder har til å tviholde på retten til å bruke ord som oppfattes som svært
nedsettende av de det gjelder er fascinerende og skremmende. Hva er det som
gjør at vi skal hevde vår rett til å være ekle mot hverandre? Om en person av
Romfolket ønsker å unngå å bli kalt sigøyner, undres jeg hva det er som gjør at
enkelte går i taket over dette og rabler i vei om noe de kaller woke.
Jeg tenker det kanskje kan være fordi det oppfattes som
greit å dele oss inn i grupper som en slags måte å holde kontroll på hvem som
er oss og dem, i den grad man finner det viktig. En julaften for noen år siden
hadde min bror med seg en kjæreste på julebesøk. Mannen var fra Pakistan, og
jeg gikk selvsagt i fella. Han var glad og fornøyd med å få pinnekjøtt. Da jeg
tilbød ham brus til maten, så han heller på øl og akevittglassene og nikket
megetsigende. Siden han var fra Pakistan hadde jeg selvsagt plassert ham i den
gruppen som ikke drikker alkohol av religiøse grunner. I ettertid ser jeg at
jeg har flere muslimske kjenninger som drikker alkohol og flere kristne
kjenninger som er avholds. Siden han også lovte å ikke sprenge seg selv og oss
andre i lufta, fikk vi en trivelig julaften sammen da det viste seg at han
heller ikke var terrorist, han var nok mer en
humorist. Kort sagt var han en skuffelse i forhold til å oppfylle de fordommer
vi måtte ha om muslimske menn fra Pakistan.
En jødisk mann uttalte nettopp på NKR at han hadde sluttet å
gå på byen fordi han stadig ble konfrontert med Israels krig mot Hamas og vice
versa av bekjente som støtter palestinernes sak. Han hadde selv aldri vært i
Israel, var født og oppvokst i Norge og hadde en familie, som selv med tragiske
desimeringer under Holocoust, alltid hadde
vært nordmenn. Han avkreves altså å ta stilling til
en konflikt i en del av verden han aldri har vært, om ting han ikke er særlig
interessert, i fordi han er jøde. Det er altså ikke bare sinte hvite menn på 50
pluss som er stappfulle av fordommer. Det gjelder også sinte hvite damer med
palestinaskjerf.
Med årene har jeg møtt mange av de jeg har hatt fordommer
mot, og funnet at fordommene ikke har overlevd disse møtene. Folk er nå engang
folk. Noen er drittsekker av natur, ingen er det av kultur. På et foredrag jeg
hørte for noen år siden, fortalte en mor om hennes sønn/datter, hen, han, hun
(stryk det som ikke passer og pust gjennom nesen, tell til 10, og så videre, hvis
du blir kjenner irritasjonen bygge seg opp), altså
ungen, som hadde forsøkt å begå selvmord fordi barnets kjønn ikke stemte
overens med hva samfunnet forventer av en som er født med snurrebass, men selv
oppfatter seg selv som noe annet. Jeg har selv barn og barnebarn og fant
fort ut at mine fordommer også her måtte vike. Hvem pokker er det slags
drittstøvler som legger sten til byrden for barn som sliter nok fra før, og
slik driver dem til selvmord?
Siden jeg nå var godt i gang med å rydde opp i mitt eget
skap, fullt av fordommer som det jo er, fant jeg at jeg nå fikk ta ordentlig
tak og rydde skikkelig. I dag tror jeg at jeg kan si at jeg har kvittet meg med
mange, kanskje de fleste. Resten skal jeg nok bli kvitt når jeg finner ut
hvilke jeg måtte ha igjen. Det er likevel en gruppe mennesker jeg ikke kommer
til å akseptere eller godta noensinne. Dette gjelder venstrehendte,
poliorammede kystnegersamesigøynere. Et forferdelig folkeslag som bare er ute etter
å holde helvete og mele sin egen kake på bekostning av oss andre. Disse kan
brenne i helvete for min del, men nå har jeg jo ikke møtt noen av dem enda………
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar