Barnetv før og nå

 

 

Mine første minner er uklare og etter hvert falmende, som naturlig er. Jeg kan vagt huske at vi tok ferge over Skjomenfjorden før brua kom i 1972. Har bilder på netthinna av en liten ferge med tredekk. Dette kan sikkert noen eldre medborgere korrigere eller bekrefte. Jeg mener å ha lest at det er fra omtrent 3-4 årsalderen man kan ha sine første erindringer, og slik kan kanskje mine falmede minner om fergen være riktige. Noe annet jeg husker mye klarere er min første store kjærlighet. Vibeke Sæthers varme stemme og ditto blikk fra NRK`s barne-TVserie Lekestue satte spor i et barnesinn. Min sjalusi var rettet mot Geir Børresen. Jeg har aldri helt kommet over hans forhold til Vibeke, kanskje var hun heller ikke helt avvisende heller? Jeg er sikker på at hun hadde et litt vel nært forhold til ham, den tøsen.

 

Barne-TV var noe annet den gang enn i dag. Dette var selvsagt lenge før #metoo og Woke. Vi fikk høre om Pippis pappa, som var negerkonge på en sydhavsøy, på TV, vi sang om Hoa Hottentott og i hylla på kjøkkenet stod det glass fra krydderprodusenten Black Boy. På barneskolen var det julegudstjeneste og mange av oss gikk på kristen hverdagsskole/søndagsskole uten å oppleve noen form for krenkelse av å høre gamle historier fra Midt Østen. Personlig kan jeg enda en haug med salmer utenat uten at jeg har følt meg hverken hemmet eller krenket av det. Barne-TV ble sendt på NRK, det var bare en kanal og sendingen startet klokken 18.00. Det fantes ikke andre barneprogram eller kanaler og slik var verden et enklere sted. Tryggheten lå i det enkle og forutsigbare. Lite visste vi om hva som skulle komme.

 

Ut fra intet ble det iverksatt ren terror mot oss barn på selveste statskanalen. Pompel og Pilt ble sluppet løs i fri dressur. Våre foreldre var sjeleglade for stillheten som senket seg fra oss små foran fjernsynsapparatet. Lite visste de om at stillheten skyldtes at livene våre passerte i revy. Vi led av situasjonsbetinget selektiv mutisme hver kveld klokken 18.00. Skrekkscenene fra serien ruller enda på netthinnen. Jeg kan fortsatt våkne i fosterstilling, drivvåt av svette, etter nok et mareritt om vaktmesteren, kona og assistenten hans.  Regissøren av det hele brenner nok enda et særdeles varmt sted uten at det hjelper oss ofre nevneverdig. Personlig har jeg aldri opplevd noe så skremmende i mitt liv med unntak av enkelte modeller av Renault og Peugeot. Citroen er, som kjent, mer latterlig enn skremmende.

 

Det ble bedre når Romlinganes plystring beroligende lød mot oss. Vennlige små muselignende vesen fra en annen planet kunne roe et barnesinn. Enda lysere til sinns ble vi da bjørnen Colargols eventyr ble presentert. Hans kompis ravnen Hector kunne nok virke litt skummel, men vi skjønte jo at han var gulle god på bunnen. Pernilles historier med Mister Nelson var sjarmerende der og da. Det er først de senere år jeg har skjønt at Mister Nelson nok var en beregnende type. Ikke godt å vite om han ikke skjendet stakkars Pernille når kameraene var slått av. Bak de svarte brillene skjulte det seg garantert en mørk personlighet.

 

Professor Balthazar og hans trofaste følgesvenn tikk-takk musa Igor ga oss løsninger på alle slags utfordringer. Professorens blendende intelligens og sprudlende personlighet begeistret enhver liten oppfinnerspire. Senere fikk vi være med Ingebrigt Davik inn i den fantastiske verdenen på havbunnen der «Det hende i taremare by».

 

Fra egne barns oppvekst har jeg fått overdoser av ulike typer barneunderholdning som hadde til hensikt å fange interessen hos barn og underholde dem. Barne-TV gikk altså bort fra å skremme barna så inderlig at de satt musestille, og slik skaffet slitne foreldre et lite pusterom. Siden har utviklingen gått og vi skjønner at det ikke er bra å skremme barn så brutalt. I dag ville dette sannsynligvis blitt rammet av straffeloven. Personlig er jeg av den oppfatning at et passende straffenivå for voksne som utsetter barn for Pompel og Pilt bør være 7-9 års fengsel, daglig pisking på pung med en frossen auar, samt rapmusikk på cella 24/7.

 

Når jeg i dag har besøk av barnebarna har mulighetene på TV vokst enda mer. Barne-TV finner du døgnet rundt på NRK Super, en egen kanal for barn, pluss diverse andre barne og ungdomskanaler. Det begrenser seg slett ikke til en halv time fra klokken 18.00. Mitt yngste barnebarn på to år skulle med andre ord kunne sitte muse stille døgnet på tamp. I teorien skulle altså bestefar få sove lenge mens småen koste seg med NRK fra kl 05.30 når den lille gnomen helst tørner ut. Men hvor lenge var Adam i Paradis, Paris eller deromkring? NRK er ikke godt nok lengre. Favoritten er Peppa Gris og må strømmes, hvor og hvordan pokker man nå gjør slikt. Det er kun Peppa Gris som teller. Gnålingen til barnebarnet etter prebaconfiguren når nye høyder mens jeg med søvnige øyne fomler med smarttelefonen, som forøvrig er langt smartere enn jeg er, og definitivt ikke er designet for stive hundekjørertomler .

 

Verden har i sannhet endret seg. Der man før, som barn, ble torturert til taushet av Gorgon vaktmester, blir man i dag, som bestefar, herjet med av moderne teknologi som selv den gode Professor Bathazar ville slitt med å forstå. Da er det sannelig godt at yngstemann har en søster på 9 år. Hennes tomler går som trommestikker over mobilen og øynene hviler rolig på tastaturet mens hun tryller frem den godeste Peppa Gris på null komma svisj på TV-skjermen. «Se her bestefar, sånn gjør du det», sier hun med blid stemme. Selv går jeg på kjøkkenet og braser egg og bacon. Visse ting endrer seg heldigvis aldri. Og hvem vet: Kanskje kan jeg en dag gi den lille rakkeren rå oppskjærte baconbiter. Da kan han kose seg med puslespillet det utgjør og sette sammen sin egen Peppa Gris helt uten strømming.