Mitt juleminne

 

Det er populært med juleeventyr. Vi minnes «Piken med svovelstikkene» og andre gripende beretninger. Disse har det til felles at de er diktet opp og har slik sett ikke så mye med virkeligheten å gjøre. De kan nok ha en moral og virke oppdragende, og dessuten får de evig liv når de først forbindes med julen. Kjendiser deler gjerne sine juleminner med oss vanlige dødelige. Jeg er absolutt dødelig, og slett ingen kjendis. Likevel kom jeg i tanker om to opplevelser jeg selv har hatt i juletider. De har overhodet ingen moral, annet enn kanskje for å anskueliggjøre min mangel på sådan. Til gjengjeld er de ekte og skjedde i Narvik begge to.

 

En jul fant fruen det opportunt å formidle at jeg ønsket å kjøre henne til byen idet hun skulle handle en siste julegave. Hun er ikke særlig glad i å manøvrere i sterkt trafikkerte parkeringshus i julestria, som om jeg er det. Heldigvis fikk jeg tillatelse til å sitte i bilen og vente. Jeg satte meg med mobilen og ante fred og stor fare.

 

Etter en tid gikk bildøra på passasjersiden opp og en, for meg totalt fremmed dame satte seg inn. «Kjør meg hjem», beordret hun, mens hun tok opp mobilen sin og så på den. «Blir det noe på meg da, siden det er freddan», spurte jeg den fremmede damen, hun var nok litt yngre enn meg, og så godt ut. Dæven hvor fort en sånn, litt trinn dame kan bevege seg. Hun føk ut av bilen og inn i nabobilen, som til forveksling kunne ligne min, rød som den jo var, nesten like rød som damen. Av og til kan julestress være morsomt gitt.

 

Men ellers er det annerledes. Bare det å tenke på ordet julehandel er nok til å gi en stakkar skjelvetokter, kaldsvette og hensette meg i en tilstand hvor jeg føler sterkt for å ligge lenge i fosterstilling i dusjen. Det er faktisk så vidt ille at jeg har begynt å produsere hjemmelagde fenalår, lammeruller og lignende som julegaver, bare for å slippe køene julehandelen genererer.

 

Det har seg likevel slik at det hender fruen sier -Vidar, jeg må snakke sammen. Etterpå får jeg gjerne beskjed om hva jeg mener om saker og ting. Slik gikk det til for noen år siden at jeg åpenbart mente det var best for meg at jeg tok ærendet til Amfi for å kjøpe noe julegreier helt alene, etter nærmere ordre. Der jeg ellers bruker min tilmålte førjulstid til andre og mer presserende ting, som for eksempel å koke tevann, varmt tevann er viktig og det koker seg jo ikke selv, fant jeg meg nå sittende i bilen på vei til julehelvete i byen for å gå på apoteket et ærend. Bikkjene måtte ha ormekur, må vite.

 

Det er ille å havne i sentrum en lørdags formiddag rett før jul. Kampen om parkeringsplassene er tøff, men med en stor, gammel og ferdigbulket VW-transporter tør få mennesker utfordre meg i kampen om parkeringsplass. Dermed var jeg i relativt oppløftet stemning da jeg jogget lett inn på senteret for kjapt å utføre ordre for deretter å komme meg hjem i tide til en juleøl til fenalåråpningen, det er tradisjon for å åpne dette i fellesskap lille julaften hos oss må vite.

 

Jeg så faktisk for meg en grei affære hvor jeg rykket kjapt inn, utførte det jeg var kommet for, før jeg la røyk og trakk ut. Rulletrappa tok jeg løpende og det hele begynte å se lyst ut. Ved enden av trappa er det bare å ta 90 grader til venstre, så er du på apoteket. Det var der det skjedde.

 

Ved inngangen sto det et gammelt skinn, ei kjerring på rundt 80 pluss, med gåstol og hele pakka. Jeg er relativt sprek enda og regnet med en rask fallseier i sprinten mot kølappmaskinen, men i fan heller. Vet dere hvor kjappe gamle øk med gåstol kan være på en 4 meters spurt? Det står ikke så dårlig til på våre pleiehjem som det hevdes. Gamlingene har personlig trener og de jobber med et mål for øye, å knuse meg i spurten, og de vinner hver gang.

 

Vel fremme med disken finner gamla seg en stol. Det står selvsagt en der for at gamlingene skal få sette seg, late som om de er utslitte og prate i evigheter om vær og vind, hvordan det står til med farmasøytens gamle far og annet. Da hun begynte å prate om ektemannens hemmoroider (helt sant, jeg sto rett bak og hørte på), følte jeg sterkt for å ta de stikkpillene slikt visstnok krevde og stappe dem på tvers ned i gapet på henne. Heldigvis er jeg jo vokst opp i et møblert hjem og har påfyll fra kurs i skikk og bruk, hvordan føre en dame til bordet, og slikt fra befalsskolen og kan dermed noe om alminnelig folkeskikk. På en god dag kan jeg til og med praktisere det, men nå var glasset i ferd med å renne over.

 

Kjerringa tok opp portemoneen (det heter det når du er over 80), og begynte å telle mynt. Hun hadde pungen full av småmynt som hun møysommelig la ut over disken mens hun  telte. Hun telte småpenger!! Dette tok tid, og det var planlagt. Jeg vedder! Jeg er helt overbevist om at gamlinger planlegger slikt før de smetter før oss i køen, bare for å holde helvete med en stakkar som fortvilt forsøker å finne en form for julestemning. Det sprakk fullstendig for meg, og det var kun securitasvakten som sto i umiddelbar nærhet som forhindret meg fra å kvele det gamle skinnet.

 

Jeg takket min skaper for den tålmodighet jeg greide å oppdrive. Krydret med angst for å sitte på glattcelle mens ungene pakket opp julegavene, greide jeg å unngå overlagt drap i køen, slikt tar seg visstnok ikke ut, spesielt i juletider. I stedet blåste jeg et par sikringer og gikk, rød i toppen, og med bestemte skritt ut av senteret. Nok er nok. Bikkjene fikk vente med ormekuren til romjula.

 

Det er sannelig godt jeg er velsignet med den nevnte tålmodighet, samt et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Putin eller Hitler på steroider. Jeg nekter å la slike ting ødelegge dagen og velger å ta det med humør, og gjerne et glass kald syre. Hvorfor i helvete irritere seg i adventstiden. Ha en jævlig god jul!

Øvelseskjøring før i tiden

 

Møtte en kompis med passe stiv maske i helga. Han var passasjer og ved siden satt hans datter på 16 og øvelseskjørte. Min venn hadde fulgt alle regler og unnlatt enhver befatning med bil for den håpefulle før hun var gammel nok. Nå led han straffen for slik skjødesløs omgang med lov og rett. Da min mellomste var blitt 16 og hadde fått trafikalt grunnkurs bestått, var hun allerede en dyktig sjåfør. Jeg ble da henvist til passasjersetet, noe som gikk bra. Min bedre halvdel syntes i starten det å sitte på en sekstenåring var noe skremmende, men det gikk bra det også etter hvert. Nå kan det at hun kjørte bra allerede da kanskje ha noe å gjøre med at hun allerede hadde kjørt bil en stund. Jeg understreker kanskje, siden dette enda ikke er strafferettslig foreldet.

 

Det å gå tilbake til egen barndom og den øvelseskjøring som da fant sted er imidlertid strafferettslig foreldet for lengst, og innrømmelser utgjør dermed ikke noen fare. Det var ikke slik at det var fullstendig frislipp på kjøringen i hine, hårde dager, på ingen som helst måte. Oppveksten i Håkvik var preget av knallharde regler, med tildels tøffe sanksjoner ved brudd. For øvelseskjøring hadde vi tydelige regler for når man var stor nok (vi opererte ikke med aldersgrenser, kun størrelse). Kunne du stå på pedalene og samtidig se mellom rattet og dashbordet, var du klar for å rulle ut i verden for å øve deg.

 

Jeg tror ikke jeg var mer enn 12 år, før bestefar stoppet bilen ved Bekkfjellet, og overlot rattet til meg. Da fikk jeg kjøre i første gir circa 1 km opp til hytta. Pappa var mer tilbakeholden, jeg var nok 13 før jeg slapp til i Granadaen, til gjengjeld da uten regler om gir. Etterhvert som de mente at jeg greide å håndtere bilen sånn noenlunde, fikk jeg kjøre håkvikdalveien med bikkjene løse foran bilen. Kanontrening for både meg og bikkjer. Dette ga rettigheter under et ansvar jeg på ingen som helst måte var klar for å ta. Man tenkte nok at jeg kunne kjøre bil noenlunde greit, noe som var nesten sant. Dermed formodet man at jeg også tok ansvar og var forsiktig, noe som ikke var sant. Formodning er alle katastrofers svigermor, viste det seg, noe jeg kommer tilbake til.

 

Nå var det slik at det hadde sin helt fornuftige årsak å la oss guttene lære og kjøre traktor og bil tidlig. Med motorsag, traktor, tilhenger, og en solid porsjon pågangsmot, er det utrolig hvor fort selv unge gutter evner å felle og levere en favn ferdig kløyvet ved på egen hånd. Der jeg i dag står med motorsag, vernesko, vernebukse, hjelm og briller, tenker jeg med vemod på pappas klare HMS-instruks ved bruk av motorsag  "vær forsiktig gutt"! Det er klart at om man overlever dette blir det mye ved. Altså en god og praktisk begrunnelse all den stund familien solgte både ved og poteter.

 

Jeg nevnte poteter. 16 år gammel returnerte jeg til åkeren oppe ved åkeren på Stormodalssletta med pappas blå Ford Granada 2,1 diesel og tilhenger etter å ha avlevert et lass poteter i bestefars kjeller nede i bygda hvor lageret var lokalisert. Vel oppe ved åkeren stod pappa i trivelig passiar med lensmannen, det er så lenge siden at det faktisk fantes lensmenn. Siden det nå engang ikke var andre steder å kjøre, og at det dermed ville virket noe mistenkelig å rygge tilbake med en henger full av tomme potetkasser, kjørte jeg frem til åkeren, mens hjertet hamret. Jeg hilste så kjekt jeg kunne, mens jeg begynte å hive av kassene. På vei inn i traktoren hørte jeg lensmannen si til pappa "de guttene dine ser unge ut for alderen, Reidar", så lo de begge to. Det var liksom litt annerledes da enn nå.

 

Selv lensmannen valgte å se stort på nødvendige små lovbrudd, siden det å kjøre bil eller traktor kunne ha noe med en familie på bygdas inntekt å gjøre. Dessuten var den geografiske avstanden fra riksvei, og siviliserte mennesker som bodde i byen og skrellet potetene før de spiste, en klart formildende omstendighet. Man antok at risikoen for større skader var mindre på bygda. Vi kunne glatt kjøre moped uten hjelm idet risikoen for eventuelle hjerneskader ikke var tilstede, man risikerte kanhende en smule fantomsmerter ved stygge fall, men sjelden verre ting.

 

Dette betød på ingen måte at det var fritt frem for all kjøring. En stille overenskomst trygget omverdenen idet det selvsagt ikke var tillatt å kjøre ned til selveste E-6 hverken med bil, traktor eller moped før man hadde sivilisasjonens tegn på kjøreferdigheter, sertifikatet. Mens vi ventet på å bli gamle nok til det, brukte vi motorsag, ingen form for verneutstyr, og en vinsj fra steinalderen. Man ville jo ikke ta noen sjanser med helse og sikkerhet må vite.

 

Jeg nevnte dette med fravær av evne til å ta ansvar. Min mor hadde fått ny bil. En Citroen 2CV, et fremragende eksempel på fransk udugelighet på bilfronten. Den hadde seildukstak, veltebøyler med høytalere, 2 minisylindre, varmeapparat kun i kraftige stigninger og motvind, samt håndtak på sidene for å løfte den hit eller dit. Den var ikke spesielt tung. Bilen var selvsagt totalt upålitelig og slik et eksempel til etterfølgelse for øvrig fransk bilindustri, men på den annen side var den rett og slett så morsom at den kvalifiserer til tittelen verdens tøffeste drittbil. Jeg skulle ønske jeg hadde en slik i dag.

 

Min mor hadde ikke bare denne bilen, hun hadde også evnen til virkelig å få en sekstenåring til og føle seg som - en sekstenåring. Hun var ikke så forståelsesfull som pappa og bestefar når det kom til øvelseskjøring før man var gammel nok, og slett ikke alene i bilen. Hun var i det hele tatt fortvilende opptatt av lov og orden. Hun forlangte til og med at man skulle gjøre lekser, rydde i huset og dusje med jevne mellomrom. Hun framstod rett og slett som - en mamma.

 

Dette med den manglende evnen til å ta ansvar gjaldt en episode som inntraff da min mor var bortreist og min far i et selskap i byen. Han kom med andre ord sent hjem, visste jeg. Det at mor var bortreist gjør at jeg egentlig legger mye av skylden for det som inntraff på henne. Hun burde holdt seg hjemme og passet på, min far også når jeg tenker meg om. Dessuten hadde jeg dårlig påvirkning av 2 kompiser som overhodet ikke tok ansvar. Min eldre bror fulgte heller ikke opp ved å være hjemme og se etter meg. Når jeg tenker meg om er jeg vel den eneste som var helt og fullstendig uskyldig i det som senere skulle skje.

 

Vi fant ut at det var en passende kveld å øvelseskjøre på, man må jo øve på og kjøre på isete veier også. Nå var dette selvsagt ikke på noen måte innafor siden foreldrene var borte og det var lørdagskveld. På lørdagskvelden var det nemlig enkelte sambygdinger som kunne finne på å kjøre bil i påvirket tilstand, når jeg tenker meg om gjaldt vel akkurat dette egentlig hele uka kvelds som dagtid. Dessuten ville mamma, som nevnt, aldri tillatt det inntrufne under noen omstendigheter, opptatt som hun var av å følge reglene.

 

Senere utpå kvelden stod vi i garasjen og forsøkte å få bilen til og se ut som før ved hjelp av slegge og spett, i grunnen uten å lykkes særlig godt. Det ville seg slik at den elendige franske drittbilen ikke tålte selv et lite møte med mor Norge i form av en bergknatt oppe ved Nervantnet. Mine venner lovte evig troskap og støtte før de stakk halen mellom beina og rømte. Jeg hadde ingen plass å stikke av til og gikk resignert til sengs.

 

Min far var overraskende uinteressert i det hele dagen etter og sa jeg fikk ta dette opp med mamma. Det var det jeg fryktet. Hun var imidlertid svært rolig og forståelsesfull. Det vanket ingen som helst kjeft. Hun ba meg lære av dette og ringte verkstedet. Etter samtalen sa hun at bilen skulle bli som ny og at dette nok skulle gå helt fint. Jeg ble veldig lettet da hun sa at det heller ikke skulle koste noen ting, før hun la til lakonisk.....for henne. Så lenge var Abraham i Paris eller deromkring.

 

Dette medførte at jeg for en gangs skyld havnet i vedskogen med mammas velsignelse, traktor og det hele. Det måtte felles, kappes og klyves mangfoldige favner ved for å betale for reparasjonen av franskmannen. Moralen for dagens ungdom å trekke ut av dette er som følger: Lån ikke foreldrenes bil for ulovlig øvelseskjøring med mindre du har vedskog, traktor med henger, vinsj, motorsag, og evner å jobbe jævlig lenge og ofte i skogen uavhengig av vær og vind. Du bør dessuten fikse en tidsmaskin slik at du, om det likevel skulle skje, befinner deg i Håkvik på -80 tallet hvor det fantes lensmenn med hjerte for gutter som jobbet i åkeren og i skogen, selv om de kjørte uten sertifikat. Politiet i dag har liksom ikke sansen for slikt.