Mitt juleminne

 

Det er populært med juleeventyr. Vi minnes «Piken med svovelstikkene» og andre gripende beretninger. Disse har det til felles at de er diktet opp og har slik sett ikke så mye med virkeligheten å gjøre. De kan nok ha en moral og virke oppdragende, og dessuten får de evig liv når de først forbindes med julen. Kjendiser deler gjerne sine juleminner med oss vanlige dødelige. Jeg er absolutt dødelig, og slett ingen kjendis. Likevel kom jeg i tanker om to opplevelser jeg selv har hatt i juletider. De har overhodet ingen moral, annet enn kanskje for å anskueliggjøre min mangel på sådan. Til gjengjeld er de ekte og skjedde i Narvik begge to.

 

En jul fant fruen det opportunt å formidle at jeg ønsket å kjøre henne til byen idet hun skulle handle en siste julegave. Hun er ikke særlig glad i å manøvrere i sterkt trafikkerte parkeringshus i julestria, som om jeg er det. Heldigvis fikk jeg tillatelse til å sitte i bilen og vente. Jeg satte meg med mobilen og ante fred og stor fare.

 

Etter en tid gikk bildøra på passasjersiden opp og en, for meg totalt fremmed dame satte seg inn. «Kjør meg hjem», beordret hun, mens hun tok opp mobilen sin og så på den. «Blir det noe på meg da, siden det er freddan», spurte jeg den fremmede damen, hun var nok litt yngre enn meg, og så godt ut. Dæven hvor fort en sånn, litt trinn dame kan bevege seg. Hun føk ut av bilen og inn i nabobilen, som til forveksling kunne ligne min, rød som den jo var, nesten like rød som damen. Av og til kan julestress være morsomt gitt.

 

Men ellers er det annerledes. Bare det å tenke på ordet julehandel er nok til å gi en stakkar skjelvetokter, kaldsvette og hensette meg i en tilstand hvor jeg føler sterkt for å ligge lenge i fosterstilling i dusjen. Det er faktisk så vidt ille at jeg har begynt å produsere hjemmelagde fenalår, lammeruller og lignende som julegaver, bare for å slippe køene julehandelen genererer.

 

Det har seg likevel slik at det hender fruen sier -Vidar, jeg må snakke sammen. Etterpå får jeg gjerne beskjed om hva jeg mener om saker og ting. Slik gikk det til for noen år siden at jeg åpenbart mente det var best for meg at jeg tok ærendet til Amfi for å kjøpe noe julegreier helt alene, etter nærmere ordre. Der jeg ellers bruker min tilmålte førjulstid til andre og mer presserende ting, som for eksempel å koke tevann, varmt tevann er viktig og det koker seg jo ikke selv, fant jeg meg nå sittende i bilen på vei til julehelvete i byen for å gå på apoteket et ærend. Bikkjene måtte ha ormekur, må vite.

 

Det er ille å havne i sentrum en lørdags formiddag rett før jul. Kampen om parkeringsplassene er tøff, men med en stor, gammel og ferdigbulket VW-transporter tør få mennesker utfordre meg i kampen om parkeringsplass. Dermed var jeg i relativt oppløftet stemning da jeg jogget lett inn på senteret for kjapt å utføre ordre for deretter å komme meg hjem i tide til en juleøl til fenalåråpningen, det er tradisjon for å åpne dette i fellesskap lille julaften hos oss må vite.

 

Jeg så faktisk for meg en grei affære hvor jeg rykket kjapt inn, utførte det jeg var kommet for, før jeg la røyk og trakk ut. Rulletrappa tok jeg løpende og det hele begynte å se lyst ut. Ved enden av trappa er det bare å ta 90 grader til venstre, så er du på apoteket. Det var der det skjedde.

 

Ved inngangen sto det et gammelt skinn, ei kjerring på rundt 80 pluss, med gåstol og hele pakka. Jeg er relativt sprek enda og regnet med en rask fallseier i sprinten mot kølappmaskinen, men i fan heller. Vet dere hvor kjappe gamle øk med gåstol kan være på en 4 meters spurt? Det står ikke så dårlig til på våre pleiehjem som det hevdes. Gamlingene har personlig trener og de jobber med et mål for øye, å knuse meg i spurten, og de vinner hver gang.

 

Vel fremme med disken finner gamla seg en stol. Det står selvsagt en der for at gamlingene skal få sette seg, late som om de er utslitte og prate i evigheter om vær og vind, hvordan det står til med farmasøytens gamle far og annet. Da hun begynte å prate om ektemannens hemmoroider (helt sant, jeg sto rett bak og hørte på), følte jeg sterkt for å ta de stikkpillene slikt visstnok krevde og stappe dem på tvers ned i gapet på henne. Heldigvis er jeg jo vokst opp i et møblert hjem og har påfyll fra kurs i skikk og bruk, hvordan føre en dame til bordet, og slikt fra befalsskolen og kan dermed noe om alminnelig folkeskikk. På en god dag kan jeg til og med praktisere det, men nå var glasset i ferd med å renne over.

 

Kjerringa tok opp portemoneen (det heter det når du er over 80), og begynte å telle mynt. Hun hadde pungen full av småmynt som hun møysommelig la ut over disken mens hun  telte. Hun telte småpenger!! Dette tok tid, og det var planlagt. Jeg vedder! Jeg er helt overbevist om at gamlinger planlegger slikt før de smetter før oss i køen, bare for å holde helvete med en stakkar som fortvilt forsøker å finne en form for julestemning. Det sprakk fullstendig for meg, og det var kun securitasvakten som sto i umiddelbar nærhet som forhindret meg fra å kvele det gamle skinnet.

 

Jeg takket min skaper for den tålmodighet jeg greide å oppdrive. Krydret med angst for å sitte på glattcelle mens ungene pakket opp julegavene, greide jeg å unngå overlagt drap i køen, slikt tar seg visstnok ikke ut, spesielt i juletider. I stedet blåste jeg et par sikringer og gikk, rød i toppen, og med bestemte skritt ut av senteret. Nok er nok. Bikkjene fikk vente med ormekuren til romjula.

 

Det er sannelig godt jeg er velsignet med den nevnte tålmodighet, samt et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Putin eller Hitler på steroider. Jeg nekter å la slike ting ødelegge dagen og velger å ta det med humør, og gjerne et glass kald syre. Hvorfor i helvete irritere seg i adventstiden. Ha en jævlig god jul!