Hvor ble det av Lensmannen?

 

 

Det hender jeg henfaller i nostalgiske tanker. Ikke sånn at jeg ønsker at verden skal bli som den en gang var i det vi gjerne omtaler som de gode gamle dager, det forutsetter jo at man anser disse som bedre enn i dag, noe de ikke nødvendigvis var. Det er mer som gode minner om en forgangen tid, altså helt uten tanker om dagens politikk, samfunnsdebatt eller lignende. Slik ville det seg, igjen etter å ha grublet over saken i badstua hvor jeg gjerne gjør slikt, at jeg kom til å tenke på nærpolitireformen. Senterpartiets kjærlighetsbarn og halvbroren til partiets drøm om å løse opp alle sammenslåtte kommuner som Venstre og Krf  fikk slått sammen. Frem og tilbake er gjerne like langt, men dobbelt så dyrt.  Noen sterke meninger om dette har jeg ikke, men jeg kom i tanker om den gang vi hadde Lensmann i hjembygda. At livet var annerledes da er neppe noen nyhet. Det er vel neppe mye å utsette på en påstand om at vi ikke kommer tilbake til den tiden heller. Men å mimre om det skader ikke. Det følgende er dermed for ren mimring å anse.

 

Livet var ikke bare annerledes, det var på mange måter mye enklere tidlig på 80-tallet i Håkvik, slik jeg husker det. Narkotika hadde vi hørt om, men det var bare gærninger i byen som drev med slikt. I hjembygda var hjemmebrenningen så vidt omfattende at brystmelka i snitt holdt stødige 60%, avholdende læstadianere til tross. Narkotika var med andre ord helt overflødig. Gammellensmannen forholdt seg til hjemmebrenningen slik at man var på riktig side om det ble brent til eget forbruk. For vår del var det slik at dårlig heimebrent, altså fusel, sto i en egen flaske til bruk som klisterfjerner for ski. Det å drikke fusel, ble man visst skrekkelig fyllesyk av, har jeg hørt……. Det var omfattende salg som ble regnet som kriminelt.  Lensmannen forholdt seg ikke til nær eller fjernpoliti. Han hadde sitt å stri med og brukte de metoder han var fortrolig med. Han hadde kontroll på bygda, og om det skjedde noe galt, visste du at han kom og ordnet opp.

 

For oss som vokste opp på bygda var verden forutsigbar og grei. Vi visste for eksempel ikke noe om fargede eller negre, som det het før vi fikk fargefjernsyn. Det fantes ikke muhammedanere (bestemor kalte dem det) i Håkvik på den tiden. Vi var på ingen måte fordomsfrie, men vet man ikke at noen finnes er det vanskelig å spinne opp noen fordommer mot dem. Vi hadde nok med våre fordommer mot homofile, enslige mødre, kvinnelige prester, byfolk og andre merkverdigheter vi ikke trodde fantes blant oss.

 

Det vi visste med sikkerhet var at uansett hva som stod på, ville Lensmannen stille opp på kort varsel og ta seg av det, natt eller dag. Han utferdiget bøter, krevde dem inn og hadde andre reaksjonsmåter dagens politi ikke kjenner til eller får lov å benytte. Hadde noen begått hærverk, ble de røyket ut, dratt frem etter ørene (bokstavelig talt) og framstilt angrende for offeret for hærverket, som gjerne var en kokforbannet gårdbruker. Etter tilståelsen fulgte det gjerne lengre moraliseringer, før straffen ble utmålt og effektuert på stedet. Det betydde at man måtte rydde opp etter seg, før man arbeidet inn den verdien som var forringet som følge av hærverket. Dette betød gjerne steinplukking i åker, vedhogst, fjøsstell eller annet som kunne gagne offeret. Ingenting av dette havnet noen gang i noen form for offentlige registre. Bygdas latter hang over forbryteren til dommen var fullbyrdet og åkeren igjen fremsto grønn og fin slik at alle så at straffen var sonet.

 

Hadde en fyr satt lausuge på en dame, altså pult utenfor ekteskap (minst like vanlig da som nå), var det Lensmannen som stod for innkreving av bidrag. Statens innkrevingssentral var enda ikke oppfunnet. Vurderingen av hva som skulle betales og hvordan, ble gjort av Lensmannen. Her fantes mange finurlige løsninger. Jeg vet om menn som har gjort opp for seg gjennom faste, årlige leveranser av ferdig hogget ved, poteter, kjøtt, eller vaktmestertjenester til damen for å bidra til barnets oppvekst. Noen av dem har den dag i dag et godt forhold både til barn og mor, andre ikke. Jeg vet til og med om en som var så dugende til å måke snø og levere ved at han ble gift med mora til lausungen senere. Dette var nemlig så lenge siden at menn ikke kunne ta vare på barn. Det het morspresumsjon på fint.

 

Rent bortsett fra at jeg selv har gjort meg skyldig i ovenfornevnte synd (resultatet bor forøvrig på Hatteberget og har gitt meg 2 nydelige barnebarn), har jeg en tidligere karriere som hardkokt forbryter, straffen ble sonet sonet under Lensmann Nyborgs enevelde i 1982. Jeg hadde, av min far, fått en Tempo Comet 600. For uinvidde var dette svære saker. Alminnelige 50-kubikkere slet med å oppnå 55 km/t. Min Comet gjorde nesten 80. Da får det heller være at den var utstyrt med kåpe, altså et deksel som beskyttet knær og føtter mot kald vind. Dette ble ikke ansett som særlig mandig, men ble grundig oppveiet for av overlegen akselerasjon og toppfart. Den hadde liketil lang sal og plass til to.

 

Saken var den at Cometen ikke var registert. Nå betydde dette ikke all verden i og med at jeg ikke var gammel nok til å ha mopedsertifikat heller. Dessuten var min Comet å anse som lett motorsykkel med 60 kubikks motor. Mine 14 år var i så måte lite å stille opp med. Dette med alder var normalt ikke noe å bry seg med, noe heller ingen gjorde om man bare visste å kjøre sakte forbi husene til visse grinebitere, ingen nevnt, men på ingen som helst måte glemt (førrbainna surkuka).

 

Så en dag hadde jeg noen handpenger, som brant i lomma. Da falt det naturlig å dra på butikken for «å klatre dem opp», som det het. Dette innebar at jeg måtte krysse «den røde linjen», altså E-6, idet butikken lå på andre siden. Det var da jeg stoppet utenfor butikkdøra det skjedde. Bak meg svingte en orange Ford Consul (mener å huske det var en Consul Lensmann Nyborg hadde) opp og stoppet, og ut kom Lensmannen. Blodet frøs til is i årene. Jeg så for meg vann og brød, års utsettelse på sertifikatet, dom om for alltid å måtte kjøre fransk bil, eller annen tortur.

 

Han kom rolig gående mot meg, mens han studerte meg og Cometen. Spurte så, lett henkastet, om ikke dette var en lett motorsykkel og derfor krevde sertifikat. Stemmen min bar ikke så jeg nøyde meg med å nikke. Siden dette var den allvitende lensmannen, visste han selvsagt godt at jeg var bare 14 år og dermed ikke gammel nok til å tenke tanken på sertifikat til Cometen engang. Han påpekte også at det ikke var registreringsnummer på moppa, noe som ellers var populært i byen, der de jo også var så fine at de skrellet potetene før de spiste. Livet passerte i revy da han spurte om ikke jeg var Reidar sin gutt. Selvsagt visste han godt hvem både jeg, pappa og resten av slekta var. Vi snakker jo her om selveste Lensmannen.

 

Det var da han rolig la armen rundt skuldra på meg og uttalte følgende (omtrent som jeg husker det): «Nå skal du høre her unge mann. Her i bygda har vi det sånn at når man er for ung til å ha sertifikat og kjører uregistrert motorsykkel, gjelder det visse regler du må følge. Du skal aldri krysse E-6 før du er gammel nok og har registrert moped. Når du kjører med mopeden, skal du gjøre det på Kolonistvegen (vei opp til skogen, i dag kjent som Buveien). Nå leier du den tilbake og lover meg at du ikke krysse E6 mer. Hils bestefar din fra meg». Jeg krysset aldri mer E-6 med den uregisterte Cometen igjen. Den ble forøvrig heller aldri registrert.

 

Den nevnte nærpolitireformen har jeg, som nevnt, ingen som helst formening om. Jeg vil likevel savne tiden da vi hadde en vaskeekte Lensmann. En sånn som kjente alle. Han som visste hvilke gutter som risikerte grisebank hjemme eller hvilke jenter som ville bli avvist av familien om det kom fram at de hadde kjørt ulovlig moped, drukket, hatt sex etter en fest eller syndet på annet vis. Det skal sies at bygda lå til dels hardt under for sterke religiøse dogmer og den man elsket ble gjerne tuktet hardt. Han visste når det var lurt å fare lempelig frem og når det passet å dra inn opphavet. Han hadde tid til å stoppe og snakke om hvor i elva fisken bet best og når. Han formante oss om å høre etter hva læreren sa og gjerne gjøre leksene, selv om han skjønte at ikke alle skulle bli leger, lærere eller advokater. Noen skulle bli rørlegger og bønder, og det var like bra og viktig.

 

Jeg kan enda kjenne det svir i ørene etter de gangene han tok meg i øreflippen og halvveis løftet meg opp på tærne, mens han øste eder og forbannelse over meg om situasjonen krevde det. Selv om han avsluttet øretaket med et svært tydelig «Og Gudnåde deg hvis du er oppkjeftig gutt», må jeg innrømme at jeg tenker tilbake på Lensmannen med vemod og savn.

Begivenhetenes sentrum

 

Begivenhetenes sentrum

 

Det å befinne seg i begivenhetenes sentrum er noe de fleste av oss får oppleve minst en gang i livet. For mange skjer det oftere. Utrykket betyr at man for en stakket stund er gjenstand for alles oppmerksomhet. Dette kan skje frivillig eller ufrivillig. Ufrivillig skjer det de fleste mennesker når de blir født. Da sentrerer det meste i familien seg om den lille. Likeledes kan man ufrivillig bli gjenstand for intens oppmerksomhet i andre sammenhenger, gjerne representert ved dette lille diktet:

 

Inger ser din indre smerte

Ingen hører dine tause skrik

Ingen kjenner din sjels salte tårer

Men prøv å ta en forsiktig runk på bussen

Da skal plutselig alle bry seg (Parafrasert fra ukjent forfatter)

 

Heldigvis er det de færreste som opplever å befinne seg i begivenhetenes sentrum som følge av det diktet beskriver (Kan man kalle slikt for dikt forresten? Kjør debatt). Likevel er det mange som virkelig ønsker å være i sentrum av det som skjer. Politikere lever av å være i sentrum av begivenhetene. De er i grunn avhengige av det for å oppnå å få gjennomslag for det de brenner for. Men igjen; Sandra Borch, Ingvild Kjerkhol, og andre kunne nok kanskje tenkt seg andre typer berømmelse enn den herostratiske de oppnådde som følge av ting de helst så ikke ble bragt frem i lyset. En herostratisk berømmelse gir deg gjerne en plass i begivenhetenes sentrum, men av helt andre grunner enn du håpet på. Dette siste kan jo eksemplifiseres gjennom Erna Solbergs bravader ved Sindre ved sin (in)side. Vi husker Odd Nerdrums portrett av seg selv naken. Her ble det hevdet at han hadde lagt alen til sin vekst. Sindre Solberg maler ikke. Han kjøper ring i håp om at den gjør ham større. Om ikke annet gjorde den ham mer herostratisk berømt.

 

Andre driter i dette bare de blir berømte. Influensere lever av å bli sett. De gjør nærmest hva som helst for å komme i sentrum. En liten plastisk rekonstruert nordnorsk barbiedukke lekte i media med noe som minnet om narkotika på et bilde hun la ut. Selv om hun i ettertid beskrev hvor forferdelig det var å stå i mediestormen etterpå, mistenker jeg nok at hun lo hele veien til banken. Media lever av å finne mennesker de kan la komme i begivenhetenes sentrum for en liten stund. De skaper gjerne kjendiser ved å la helt alminnelige og totalt ukjente folk komme på realityTV. Deretter presenteres de som kjendiser og brukes igjen og igjen til de falmer og forsvinner ut av sentrum igjen.

 

 Det kan oppleves som litt trist når gamle stjerner dukker opp i Melodi grand Prix 30 år etter den ene hiten de hadde, for nok en gang å kjenne på det å være i begivenhetenes sentrum. Kanskje har de likevel noen minutter en god opplevelse av noe de sterkt har savnet, altså oppmerksomhet. For alle oss som legger ut noe på Facebook er det ikke annerledes. Vi er klikkhorer alle som en. Når vi legger ut noe, er det for at andre skal se det, andre skal se oss. Undertegnede ville neppe skrevet hverken dette eller noe annet om det ikke var fordi noen leste det, så meg og gjerne ga en form for respons. Vi liker alle å være i begivenhetenes sentrum på et eller annet nivå av og til.

 

Oslobyen er begivenhetenes sentrum, sør i Norge i hvertfall. Når det snør litt der nede, får vi andre virkelig høre det. Media er over seg av begeistring over endelig å kunne beskrive hvor ille de har det. Til og med når det er ordentlig uvær nordpå, hiver kjendiser seg på for selv å kunne være litt med. Her er et sitat fra forfatter og tidligere justisminister Anne Holt, som skrev følgende på facebook, og som for en stund bragte henne inni begivenhetenes sentrum igjen:

 

«Det må jo innrømmes. Det må jo det.

Måten nordlendingene tar orkan som river tak av hus, baller av mannfolk og dessuten drar opp hel småskog som tar seg en tur ut i ytterste stratosfære før den lander og knuser offentlige bygg, ser broer som farer på havet og tilfluktsrom som rives opp med grunnbetong fra «tyskertens» dager og bølgehøyder som ville lagt Barcode i grus, og slik de dessuten må krype sammen i strømløse småsamfunn og gjøre seg klare til blodrødmerket skredfare; alt dette er det jo faktisk imponerende at de møter med et oppgitt smil, stoisk ro og lette skuldertrekk.

Vi her sør fikk litt vel mye snø noen dager og deretter hålkeføre, liksom.

De ER tøffere enn oss.»

(For ordens skyld, og i disse henvisningstider, og siden jeg har skrevet mange oppgaver og slik risikerer å kaste agurk i drivhus, vil jeg igjen understreke at dette er klippet og limet fra Anne Holts egen facebookside, av 29.01.2024).

 

Vi nordlendinger liker å høre sånt fordi det får oss til å føle oss spesielle. Vi er faktisk i begivenhetenes sentrum en vanlig vinterdag fordi vi er så tøffe. Det er selvsagt best å komme i sentrum med positivt fortegn, selv om jeg nok føler for å korrigere den tidligere justisministeren en smule. Det der med at orkanen river ballene av mannfolk, mener jeg er en overdrivelse. Det er faktisk sjelden vi har pungen i friluft når det er orkan ute, selv om det er mindre mygg da.

 

Når jeg nå først nevner Oslobyen, som sentrum av begivenhetene, kan vi jo se at også geografi kan spille inn når vi snakker om temaet. Steder som selv mener å ha en spesiell status, liker å se seg som sentrum av både begivenhetene, men også som det geografiske sentrum. Og Oslobyen er så til de grader sentrum. Den er så sentrum at alle store konsern, som tjener sine penger av ressurser som slett ikke finnes i Oslobyen, registrerer sin adresse der, slik at det kan se ut som om det faktisk skapes verdier der. Du er virkelig i sentrum av begivenhetene når du kan bruke penger skapt av andre en annen plass, på en grunn staten har gitt deg retten til å utnytte heller enn de som bor der, til å gi tilbake til den samme plassen de er skapte på som rene almisser, og forvente takknemlighet, men dette var nå en avsporing fra saken.

 

Selv liker jeg å ta et etnografisk utgangspunkt når jeg tenker på sentrum. Basert på det bor jeg virkelig i sentrum av begivenhetene. Jeg er bosatt i sentrum av den kjente metropol Beisfjord. For de som ikke er sikre på hvor det er (uvitende ignoranter), kan det nevnes at den relativt nylig etablerte bygda Narvik ofte nevnes som nabo av den gamle stad Beisfjord, og at Beisfjord igjen er på andre siden av fjellet fra urtidens Håkvik, hvor jeg kommer fra, er barnefødt, og gjerne sitter på hytta og skriver ting som dette, etter å ha grublet i badstua over en øl eller to. Her må jeg ile til og påpeke at jeg ikke bor helt i selve sentrum av Beisfjord. Jeg bor i huset ved siden av. Rett skal være rett.

 

Dette innebærer at om jeg skal ta en tur ut i provinsen, til Oslobyen for eksempel, er jeg tvunget til å stå opp tidlig på natta, bruke bil eller taxi til Narvik, ta buss til Evenes (en annen kjent metropol), fly derfra til Gardermoen, et sted ute på landet, for så å ta tog til Oslobyen, som er trykket sammen innerst i en fjordtarm. Dette kan ta temmelig mange timer, selv om alt går etter ruta, noe det jo sjelden gjør.  Det å komme seg til Oslobyen er altså ikke nødvendigvis noe man tar lett på. Slik kan vi se hvor usentralt Oslobyen egentlig ligger, kanskje et halvt døgns reisetid i beste fall, fra Beisfjord.

 

Når man vet at Beisfjord ligger inne i, nettopp Beisfjorden, og at det kun går en vei dit, og den samme veien fører ut igjen, skjønner man ikke alle veier fører til Rom. Det er det faktisk bare en vei som gjør. I tillegg har det seg slik at denne veien er fryktelig rasutsatt. Snøras har en merkelig tendens til å forekomme på vinteren når fjorden er dekket av dårlig is man ikke kan ferdes på. Og siden statens vegvesen, i sin visdom, fant det opportunt å fjerne hevemekanismen på Beisfjordbrua slik at isbryter ikke kommer til, har man skapt en vanskelig situasjon for oss som lever begivenhetenes sentrum.

 

Om et snøskred kommer og stenger veien til sentrum av begivenhetene, altså Beisfjord, har man fått en forferdelig humanitær katastrofe. I et slikt tilfelle vil altså hele 7 milliarder mennesker være totalt isolerte fra Beisfjord. Sannelig kjenner man ansvaret tynge når man er i begivenhetenes sentrum.