Hvor ble det av Lensmannen?

 

 

Det hender jeg henfaller i nostalgiske tanker. Ikke sånn at jeg ønsker at verden skal bli som den en gang var i det vi gjerne omtaler som de gode gamle dager, det forutsetter jo at man anser disse som bedre enn i dag, noe de ikke nødvendigvis var. Det er mer som gode minner om en forgangen tid, altså helt uten tanker om dagens politikk, samfunnsdebatt eller lignende. Slik ville det seg, igjen etter å ha grublet over saken i badstua hvor jeg gjerne gjør slikt, at jeg kom til å tenke på nærpolitireformen. Senterpartiets kjærlighetsbarn og halvbroren til partiets drøm om å løse opp alle sammenslåtte kommuner som Venstre og Krf  fikk slått sammen. Frem og tilbake er gjerne like langt, men dobbelt så dyrt.  Noen sterke meninger om dette har jeg ikke, men jeg kom i tanker om den gang vi hadde Lensmann i hjembygda. At livet var annerledes da er neppe noen nyhet. Det er vel neppe mye å utsette på en påstand om at vi ikke kommer tilbake til den tiden heller. Men å mimre om det skader ikke. Det følgende er dermed for ren mimring å anse.

 

Livet var ikke bare annerledes, det var på mange måter mye enklere tidlig på 80-tallet i Håkvik, slik jeg husker det. Narkotika hadde vi hørt om, men det var bare gærninger i byen som drev med slikt. I hjembygda var hjemmebrenningen så vidt omfattende at brystmelka i snitt holdt stødige 60%, avholdende læstadianere til tross. Narkotika var med andre ord helt overflødig. Gammellensmannen forholdt seg til hjemmebrenningen slik at man var på riktig side om det ble brent til eget forbruk. For vår del var det slik at dårlig heimebrent, altså fusel, sto i en egen flaske til bruk som klisterfjerner for ski. Det å drikke fusel, ble man visst skrekkelig fyllesyk av, har jeg hørt……. Det var omfattende salg som ble regnet som kriminelt.  Lensmannen forholdt seg ikke til nær eller fjernpoliti. Han hadde sitt å stri med og brukte de metoder han var fortrolig med. Han hadde kontroll på bygda, og om det skjedde noe galt, visste du at han kom og ordnet opp.

 

For oss som vokste opp på bygda var verden forutsigbar og grei. Vi visste for eksempel ikke noe om fargede eller negre, som det het før vi fikk fargefjernsyn. Det fantes ikke muhammedanere (bestemor kalte dem det) i Håkvik på den tiden. Vi var på ingen måte fordomsfrie, men vet man ikke at noen finnes er det vanskelig å spinne opp noen fordommer mot dem. Vi hadde nok med våre fordommer mot homofile, enslige mødre, kvinnelige prester, byfolk og andre merkverdigheter vi ikke trodde fantes blant oss.

 

Det vi visste med sikkerhet var at uansett hva som stod på, ville Lensmannen stille opp på kort varsel og ta seg av det, natt eller dag. Han utferdiget bøter, krevde dem inn og hadde andre reaksjonsmåter dagens politi ikke kjenner til eller får lov å benytte. Hadde noen begått hærverk, ble de røyket ut, dratt frem etter ørene (bokstavelig talt) og framstilt angrende for offeret for hærverket, som gjerne var en kokforbannet gårdbruker. Etter tilståelsen fulgte det gjerne lengre moraliseringer, før straffen ble utmålt og effektuert på stedet. Det betydde at man måtte rydde opp etter seg, før man arbeidet inn den verdien som var forringet som følge av hærverket. Dette betød gjerne steinplukking i åker, vedhogst, fjøsstell eller annet som kunne gagne offeret. Ingenting av dette havnet noen gang i noen form for offentlige registre. Bygdas latter hang over forbryteren til dommen var fullbyrdet og åkeren igjen fremsto grønn og fin slik at alle så at straffen var sonet.

 

Hadde en fyr satt lausuge på en dame, altså pult utenfor ekteskap (minst like vanlig da som nå), var det Lensmannen som stod for innkreving av bidrag. Statens innkrevingssentral var enda ikke oppfunnet. Vurderingen av hva som skulle betales og hvordan, ble gjort av Lensmannen. Her fantes mange finurlige løsninger. Jeg vet om menn som har gjort opp for seg gjennom faste, årlige leveranser av ferdig hogget ved, poteter, kjøtt, eller vaktmestertjenester til damen for å bidra til barnets oppvekst. Noen av dem har den dag i dag et godt forhold både til barn og mor, andre ikke. Jeg vet til og med om en som var så dugende til å måke snø og levere ved at han ble gift med mora til lausungen senere. Dette var nemlig så lenge siden at menn ikke kunne ta vare på barn. Det het morspresumsjon på fint.

 

Rent bortsett fra at jeg selv har gjort meg skyldig i ovenfornevnte synd (resultatet bor forøvrig på Hatteberget og har gitt meg 2 nydelige barnebarn), har jeg en tidligere karriere som hardkokt forbryter, straffen ble sonet sonet under Lensmann Nyborgs enevelde i 1982. Jeg hadde, av min far, fått en Tempo Comet 600. For uinvidde var dette svære saker. Alminnelige 50-kubikkere slet med å oppnå 55 km/t. Min Comet gjorde nesten 80. Da får det heller være at den var utstyrt med kåpe, altså et deksel som beskyttet knær og føtter mot kald vind. Dette ble ikke ansett som særlig mandig, men ble grundig oppveiet for av overlegen akselerasjon og toppfart. Den hadde liketil lang sal og plass til to.

 

Saken var den at Cometen ikke var registert. Nå betydde dette ikke all verden i og med at jeg ikke var gammel nok til å ha mopedsertifikat heller. Dessuten var min Comet å anse som lett motorsykkel med 60 kubikks motor. Mine 14 år var i så måte lite å stille opp med. Dette med alder var normalt ikke noe å bry seg med, noe heller ingen gjorde om man bare visste å kjøre sakte forbi husene til visse grinebitere, ingen nevnt, men på ingen som helst måte glemt (førrbainna surkuka).

 

Så en dag hadde jeg noen handpenger, som brant i lomma. Da falt det naturlig å dra på butikken for «å klatre dem opp», som det het. Dette innebar at jeg måtte krysse «den røde linjen», altså E-6, idet butikken lå på andre siden. Det var da jeg stoppet utenfor butikkdøra det skjedde. Bak meg svingte en orange Ford Consul (mener å huske det var en Consul Lensmann Nyborg hadde) opp og stoppet, og ut kom Lensmannen. Blodet frøs til is i årene. Jeg så for meg vann og brød, års utsettelse på sertifikatet, dom om for alltid å måtte kjøre fransk bil, eller annen tortur.

 

Han kom rolig gående mot meg, mens han studerte meg og Cometen. Spurte så, lett henkastet, om ikke dette var en lett motorsykkel og derfor krevde sertifikat. Stemmen min bar ikke så jeg nøyde meg med å nikke. Siden dette var den allvitende lensmannen, visste han selvsagt godt at jeg var bare 14 år og dermed ikke gammel nok til å tenke tanken på sertifikat til Cometen engang. Han påpekte også at det ikke var registreringsnummer på moppa, noe som ellers var populært i byen, der de jo også var så fine at de skrellet potetene før de spiste. Livet passerte i revy da han spurte om ikke jeg var Reidar sin gutt. Selvsagt visste han godt hvem både jeg, pappa og resten av slekta var. Vi snakker jo her om selveste Lensmannen.

 

Det var da han rolig la armen rundt skuldra på meg og uttalte følgende (omtrent som jeg husker det): «Nå skal du høre her unge mann. Her i bygda har vi det sånn at når man er for ung til å ha sertifikat og kjører uregistrert motorsykkel, gjelder det visse regler du må følge. Du skal aldri krysse E-6 før du er gammel nok og har registrert moped. Når du kjører med mopeden, skal du gjøre det på Kolonistvegen (vei opp til skogen, i dag kjent som Buveien). Nå leier du den tilbake og lover meg at du ikke krysse E6 mer. Hils bestefar din fra meg». Jeg krysset aldri mer E-6 med den uregisterte Cometen igjen. Den ble forøvrig heller aldri registrert.

 

Den nevnte nærpolitireformen har jeg, som nevnt, ingen som helst formening om. Jeg vil likevel savne tiden da vi hadde en vaskeekte Lensmann. En sånn som kjente alle. Han som visste hvilke gutter som risikerte grisebank hjemme eller hvilke jenter som ville bli avvist av familien om det kom fram at de hadde kjørt ulovlig moped, drukket, hatt sex etter en fest eller syndet på annet vis. Det skal sies at bygda lå til dels hardt under for sterke religiøse dogmer og den man elsket ble gjerne tuktet hardt. Han visste når det var lurt å fare lempelig frem og når det passet å dra inn opphavet. Han hadde tid til å stoppe og snakke om hvor i elva fisken bet best og når. Han formante oss om å høre etter hva læreren sa og gjerne gjøre leksene, selv om han skjønte at ikke alle skulle bli leger, lærere eller advokater. Noen skulle bli rørlegger og bønder, og det var like bra og viktig.

 

Jeg kan enda kjenne det svir i ørene etter de gangene han tok meg i øreflippen og halvveis løftet meg opp på tærne, mens han øste eder og forbannelse over meg om situasjonen krevde det. Selv om han avsluttet øretaket med et svært tydelig «Og Gudnåde deg hvis du er oppkjeftig gutt», må jeg innrømme at jeg tenker tilbake på Lensmannen med vemod og savn.