Begivenhetenes sentrum

 

Begivenhetenes sentrum

 

Det å befinne seg i begivenhetenes sentrum er noe de fleste av oss får oppleve minst en gang i livet. For mange skjer det oftere. Utrykket betyr at man for en stakket stund er gjenstand for alles oppmerksomhet. Dette kan skje frivillig eller ufrivillig. Ufrivillig skjer det de fleste mennesker når de blir født. Da sentrerer det meste i familien seg om den lille. Likeledes kan man ufrivillig bli gjenstand for intens oppmerksomhet i andre sammenhenger, gjerne representert ved dette lille diktet:

 

Inger ser din indre smerte

Ingen hører dine tause skrik

Ingen kjenner din sjels salte tårer

Men prøv å ta en forsiktig runk på bussen

Da skal plutselig alle bry seg (Parafrasert fra ukjent forfatter)

 

Heldigvis er det de færreste som opplever å befinne seg i begivenhetenes sentrum som følge av det diktet beskriver (Kan man kalle slikt for dikt forresten? Kjør debatt). Likevel er det mange som virkelig ønsker å være i sentrum av det som skjer. Politikere lever av å være i sentrum av begivenhetene. De er i grunn avhengige av det for å oppnå å få gjennomslag for det de brenner for. Men igjen; Sandra Borch, Ingvild Kjerkhol, og andre kunne nok kanskje tenkt seg andre typer berømmelse enn den herostratiske de oppnådde som følge av ting de helst så ikke ble bragt frem i lyset. En herostratisk berømmelse gir deg gjerne en plass i begivenhetenes sentrum, men av helt andre grunner enn du håpet på. Dette siste kan jo eksemplifiseres gjennom Erna Solbergs bravader ved Sindre ved sin (in)side. Vi husker Odd Nerdrums portrett av seg selv naken. Her ble det hevdet at han hadde lagt alen til sin vekst. Sindre Solberg maler ikke. Han kjøper ring i håp om at den gjør ham større. Om ikke annet gjorde den ham mer herostratisk berømt.

 

Andre driter i dette bare de blir berømte. Influensere lever av å bli sett. De gjør nærmest hva som helst for å komme i sentrum. En liten plastisk rekonstruert nordnorsk barbiedukke lekte i media med noe som minnet om narkotika på et bilde hun la ut. Selv om hun i ettertid beskrev hvor forferdelig det var å stå i mediestormen etterpå, mistenker jeg nok at hun lo hele veien til banken. Media lever av å finne mennesker de kan la komme i begivenhetenes sentrum for en liten stund. De skaper gjerne kjendiser ved å la helt alminnelige og totalt ukjente folk komme på realityTV. Deretter presenteres de som kjendiser og brukes igjen og igjen til de falmer og forsvinner ut av sentrum igjen.

 

 Det kan oppleves som litt trist når gamle stjerner dukker opp i Melodi grand Prix 30 år etter den ene hiten de hadde, for nok en gang å kjenne på det å være i begivenhetenes sentrum. Kanskje har de likevel noen minutter en god opplevelse av noe de sterkt har savnet, altså oppmerksomhet. For alle oss som legger ut noe på Facebook er det ikke annerledes. Vi er klikkhorer alle som en. Når vi legger ut noe, er det for at andre skal se det, andre skal se oss. Undertegnede ville neppe skrevet hverken dette eller noe annet om det ikke var fordi noen leste det, så meg og gjerne ga en form for respons. Vi liker alle å være i begivenhetenes sentrum på et eller annet nivå av og til.

 

Oslobyen er begivenhetenes sentrum, sør i Norge i hvertfall. Når det snør litt der nede, får vi andre virkelig høre det. Media er over seg av begeistring over endelig å kunne beskrive hvor ille de har det. Til og med når det er ordentlig uvær nordpå, hiver kjendiser seg på for selv å kunne være litt med. Her er et sitat fra forfatter og tidligere justisminister Anne Holt, som skrev følgende på facebook, og som for en stund bragte henne inni begivenhetenes sentrum igjen:

 

«Det må jo innrømmes. Det må jo det.

Måten nordlendingene tar orkan som river tak av hus, baller av mannfolk og dessuten drar opp hel småskog som tar seg en tur ut i ytterste stratosfære før den lander og knuser offentlige bygg, ser broer som farer på havet og tilfluktsrom som rives opp med grunnbetong fra «tyskertens» dager og bølgehøyder som ville lagt Barcode i grus, og slik de dessuten må krype sammen i strømløse småsamfunn og gjøre seg klare til blodrødmerket skredfare; alt dette er det jo faktisk imponerende at de møter med et oppgitt smil, stoisk ro og lette skuldertrekk.

Vi her sør fikk litt vel mye snø noen dager og deretter hålkeføre, liksom.

De ER tøffere enn oss.»

(For ordens skyld, og i disse henvisningstider, og siden jeg har skrevet mange oppgaver og slik risikerer å kaste agurk i drivhus, vil jeg igjen understreke at dette er klippet og limet fra Anne Holts egen facebookside, av 29.01.2024).

 

Vi nordlendinger liker å høre sånt fordi det får oss til å føle oss spesielle. Vi er faktisk i begivenhetenes sentrum en vanlig vinterdag fordi vi er så tøffe. Det er selvsagt best å komme i sentrum med positivt fortegn, selv om jeg nok føler for å korrigere den tidligere justisministeren en smule. Det der med at orkanen river ballene av mannfolk, mener jeg er en overdrivelse. Det er faktisk sjelden vi har pungen i friluft når det er orkan ute, selv om det er mindre mygg da.

 

Når jeg nå først nevner Oslobyen, som sentrum av begivenhetene, kan vi jo se at også geografi kan spille inn når vi snakker om temaet. Steder som selv mener å ha en spesiell status, liker å se seg som sentrum av både begivenhetene, men også som det geografiske sentrum. Og Oslobyen er så til de grader sentrum. Den er så sentrum at alle store konsern, som tjener sine penger av ressurser som slett ikke finnes i Oslobyen, registrerer sin adresse der, slik at det kan se ut som om det faktisk skapes verdier der. Du er virkelig i sentrum av begivenhetene når du kan bruke penger skapt av andre en annen plass, på en grunn staten har gitt deg retten til å utnytte heller enn de som bor der, til å gi tilbake til den samme plassen de er skapte på som rene almisser, og forvente takknemlighet, men dette var nå en avsporing fra saken.

 

Selv liker jeg å ta et etnografisk utgangspunkt når jeg tenker på sentrum. Basert på det bor jeg virkelig i sentrum av begivenhetene. Jeg er bosatt i sentrum av den kjente metropol Beisfjord. For de som ikke er sikre på hvor det er (uvitende ignoranter), kan det nevnes at den relativt nylig etablerte bygda Narvik ofte nevnes som nabo av den gamle stad Beisfjord, og at Beisfjord igjen er på andre siden av fjellet fra urtidens Håkvik, hvor jeg kommer fra, er barnefødt, og gjerne sitter på hytta og skriver ting som dette, etter å ha grublet i badstua over en øl eller to. Her må jeg ile til og påpeke at jeg ikke bor helt i selve sentrum av Beisfjord. Jeg bor i huset ved siden av. Rett skal være rett.

 

Dette innebærer at om jeg skal ta en tur ut i provinsen, til Oslobyen for eksempel, er jeg tvunget til å stå opp tidlig på natta, bruke bil eller taxi til Narvik, ta buss til Evenes (en annen kjent metropol), fly derfra til Gardermoen, et sted ute på landet, for så å ta tog til Oslobyen, som er trykket sammen innerst i en fjordtarm. Dette kan ta temmelig mange timer, selv om alt går etter ruta, noe det jo sjelden gjør.  Det å komme seg til Oslobyen er altså ikke nødvendigvis noe man tar lett på. Slik kan vi se hvor usentralt Oslobyen egentlig ligger, kanskje et halvt døgns reisetid i beste fall, fra Beisfjord.

 

Når man vet at Beisfjord ligger inne i, nettopp Beisfjorden, og at det kun går en vei dit, og den samme veien fører ut igjen, skjønner man ikke alle veier fører til Rom. Det er det faktisk bare en vei som gjør. I tillegg har det seg slik at denne veien er fryktelig rasutsatt. Snøras har en merkelig tendens til å forekomme på vinteren når fjorden er dekket av dårlig is man ikke kan ferdes på. Og siden statens vegvesen, i sin visdom, fant det opportunt å fjerne hevemekanismen på Beisfjordbrua slik at isbryter ikke kommer til, har man skapt en vanskelig situasjon for oss som lever begivenhetenes sentrum.

 

Om et snøskred kommer og stenger veien til sentrum av begivenhetene, altså Beisfjord, har man fått en forferdelig humanitær katastrofe. I et slikt tilfelle vil altså hele 7 milliarder mennesker være totalt isolerte fra Beisfjord. Sannelig kjenner man ansvaret tynge når man er i begivenhetenes sentrum.