Ordtak og selvhøytidelighet

 

 

Gamle ordtak forsvinner om vi ikke bruker dem. Selv har jeg ved gjentatte anledninger, i taler, gått skoene av meg ved å bruke ordtak publikum ikke aner hva betyr. I en avskjedstale til elevene ved folkehøgskolen jeg da jobbet ved for circa 20 år siden, kom jeg i skade for å bruke ordtaket «å hoppe etter Wirkola». Ordtaket viser til at det ikke var lett å skulle hoppe etter storhopper Wirkola (For ordens skyld, vi snakker om skihopp). Jeg kunne registrere at enkelte av foreldrene trakk gjenkjennende på smilebåndet. Elevene derimot, responderte dårlig. I ettertid forsøkte jeg å fritte ut de nevnte elever. Noen mente Wirkola lagde gode filmer, mens andre ikke ante hvem fyren var. Nå er vel ikke skihopping heller hva det en gang var, men jeg synes nå fortsatt det er et godt ordtak vi burde bruke oftere.

 

«Hvor lenge var Adam i Paradis»? Her beskriver man en situasjon hvor man forventer at noe negativt vil inntreffe snarest, som vil kullkaste det gode du opplever nå. Et minimum av kjennskap til Bibelen er nødvendig for å forstå ordtaket. I dag er det knapt lov å nevne Bibelens eksistens i skolen, dermed forsvinner jo også forståelsen av dette. I beste fall har noen ungdommer hørt om at foreldrene hoppet noe som het Paradis, mens andre vil lure på hvilken Adam vi snakker om og hva han har i Paris å gjøre. Ungdom bruker ikke disse uttrykkene mer og dermed dør de ut.

 

Salig bestemor hadde mange ord og uttrykk hun stadig gjorde bruk av. Utfordringen var at disse kun var kjent blant hennes nærmeste. «Spar spilte Moses og vant, utbrøt bestemor om hun la ut et sparkort og med det vant i Amerikaner eller Mattis, som vi ofte spilte. Bestefar satt da gjerne i bakgrunnen og klaget sin nød over kortspill. Preget av oppveksten i en bygd preget av et religiøst og pietistisk syn på kristendom, anså han dette som syndig, spesielt på søndagene. Under en konfrontasjon med bestemor om temaet, spurte hun hva som var problemet med kort. Han sa at det visste hun vel godt og pekte på jokerne i kortstokken. Da stakk bestemor jokerne i ovnen og fyrte på. «Sånn! Nå er kortstokken renset, snask og ti still», sa hun. Så spilte vi mer kort. «Hjerter i ræva til han som vant» kunne hun utbryte. Til dags dato vet hverken jeg eller mine brødre hva dette egentlig betydde. «Den står som bukk i nysny», betød at dette kortet ikke kunne trumfes av andre. «Det stemmer som hår på en snau svenske» var bestemors måte å bekrefte at en påstand var riktig.

 

«Et og drekk og vær glad» sa bestemor når vi ble servert middag. Når vi var ferdige, måtte tallerkenen være behørig tømt, ellers kom det: «Et opp maten! Tenk på negerungene i Afrika». Sultkatastrofene i Biafra preget nyhetsbildet og bestemor hadde et hjerte av gull. Hennes tanke var nok at vi skulle være ydmyke i forhold til vår overflod. I ettertid har jeg alltid husket å slikke i meg den siste peppersausresten når jeg spiser entrecote med fløtegratinerte poteter, alt for Afrika. Mange andre av hennes ord og uttrykk får jeg komme tilbake til om jeg tenker på å utgi en bok. Det må bli en tykk bok, for hun hadde fantastisk mange ordtak, gjerne parafraserte til det ugjenkjennelige.

 

Selv har jeg kommet opp med et par ordtak uten at de så langt har hatt noen nevneverdig suksess. «Du skal ikke kaste agurk når du sitter i drivhus», sa jeg til mine tremenninger, hvis far drev gartneri med nettopp agurk. De syntes det var sånn måtelig morsomt. En kompis jeg besøkte i Svolvær forsto visst heller ikke mitt nyomskrevne ordtak «Du skal ikke ta med loff til Lofoten». «Den som feirer flest fødselsdager, lever lengst» er jo mer en konstatering av fakta enn et ordtak. Likeledes er min personlige favoritt «Det er bedre å være rik, mett og varm, enn fattig, sulten og kald» mer en beskrivelse man kan forstå enn å tenke som et ordtak. En kjenning, som er aktiv i SV, ble faktisk krenket på vegne av fattige i verden da jeg dro frem dette høyst personlige ordtaket. Humor er i dag blitt plagsomt politisk.

 

Døden for ordtak er mastersyken. Her støtter jeg meg til forskning som viser til at den utstrakte spesialiseringen gjør at mennesker blir «allmendumme», man har rett og slett ikke lengre den allmenkunnskapen vi før hadde. Siden jeg har allmenlærerutdanning, som det da het, i bunnen, må jeg vel kunne alt? Her får jeg følge opp med at det verste jeg vet er folk som tror de vet alt. De er en stadig kilde til irritasjon for de av oss som faktisk gjør det. Så må jeg legge til i dagens mastersyke wokesamfunn at selvironi og humor er ment avæpnende og morsomt. Hører dere? Humor er faktisk ment å være morsomt, alt gjøres ikke i den mening å krenke noen. Det går altså fint å spøke med både hvite, svarte, jøder, samer, svensker og nordmenn, bare pass på settingen og hvem du forventer å le sammen med.

 

Min gamle fenrik fra befalsskolen brølte ut følgende i 1987: «Jeg driter i om dere er gule, svarte, brune, røde eller hvite. For meg er dere alle avskum»! Når du trengte det var han en varm omsorgsperson man kunne åpne seg for. Humor er altså ikke noe man finner på bare for å krenke. Er du mindre selvhøytidelig, blir du mindre krenket i livet. Selvhøytidelighet er gjerne synonymt med manglende evne til å le av seg selv. Ingen er så lette å le av, og ikke med, som selvhøytidelige mennesker Selv blir jeg krenket av organiserte mennesker. De organiserer alt perfekt fordi de er for late til å lete etter ting. Jeg hater latskap. Jeg legger ofte planer, men har en tendens til å glemme hvor jeg la dem. Men jeg er da ikke for lat til å lete, selv om jeg ikke finner dem.

 

 

 

Religion og stayerlåter på hjernen

 

Jeg befinner meg ofte i en tilstand hvor jeg går rundt og nynner for meg selv, ja liketil synger høyt, gjerne i dusjen til fruens fortvilelse. Plutselig har en eller annen sang festet seg i hjernen, og jeg blir ikke kvitt den. Kom til å tenke på dette siden jeg nå i flere timer har vært hjemsøkt av salmen «O bli hos meg» som stayerlåt i hodet. Slikt er til å bli sprø av. Det er  ikke tilfeldig at jeg går rundt og tenker på salmer. En oppvekst med søndagsskole og kirkebesøk med bestemor setter sine spor.

 

Det er også andre ting som setter sine spor. Fra jeg var liten var det obligatorisk å være med pappa i vedskogen. Tidene var litt annerledes da, potensialet i barnearbeid er i grunnen sterkt undervurdert i dag. Når skolene hadde høstferie, eller potetferie, som det het, hadde mine klassekamerater ferie, mens jeg måtte til pers i potetåkeren. Potetåkeren og vedskogen kommer alltid opp når jeg mimrer tilbake. Potetene kjøper jeg i dag i butikken, men jobben i vedskogen har fulgt meg i alle år. Jeg sager min egen ved med glede. Jeg pusker jevnt i skogen og koser meg med det. Det er en egen ro over det å svette seg gjennom en økt i skogen, god trening er det også. Jeg sager, kapper og kløyver, før jeg stabler veden og beundrer mitt verk. Det er få ting som gleder mer enn en vedsjå full av godt stablet ved. Jeg må innrømme at jeg kan stå lenge ute alene og nyte synet av vedsjåen full av ved. I den grad jeg har noen slags fetisjer, dreier det seg nok om ved, tørr og sirlig stablet ved.

 

Så kan man saktens spørre seg hva vedskogen har å gjøre med mine utfordringer med sanger som henger seg fast på hjernen. Det finnes grunner til dette, mange av dem er nært knyttet til søndagsskolen, hvor man frimodig skulle synge salmer, hver med den stemmen man hadde På skolen og i kirken sang vi også salmer. Dette var i tiden før man fikk utslett, og sure oppstøt av kristent innhold i skolen. Selv har jeg kristendom som fag på universitetet og kan titulere meg kristendomslærer, eller religionslærer, som det heter i dag, men nok om det. Besøk i forsamlingshuset på Øra med barndomsvenner i den læstadianske menigheten gjorde også sitt. Følgen er uansett at jeg i dag kan mange salmer utenat. En av salmene som stadig henger ved gjør det nok siden den har vært min følgesvenn i alle år, hver gang jeg tar frem motorsaga. Når jeg er på hytta, trenger jeg bare å titte inn i vedsjåen og umiddelbart dukker den samme salmen opp i hodet.

 

Jeg innrømmer at jeg knapt kan hente en pinne ved uten at jeg begynner å nynne på salmen «Milde Jesus, du som sagde», skrevet av Frans Michael Franzen, som vi jo alle husker i 1832. For spesielt interesserte finnes den som salme nummer 674 i Landstads reviderte salmebok. Det kan jo synes noe underlig at denne salmen følger meg, men faktum er at jeg måtte bli voksen før jeg tenkte på salmen som en salme. For meg fortalte «Du som sagde…..» at dette var en sang for vedskogen.  Du som sagde, sagde nødvendigvis ved, siden har salmen blitt min følgesvenn i skogen. Jeg lagde endog et eget vers som begynner slik: «Milde Jesus, du som sagde, sagde foten av min bror…..». Andre vers skal jeg la ligge, de er høyst private, men dreier seg om Jesus og hans forhold til ved, og er ikke egnet til offentlig fremføring, spesielt ikke av et utdannet menneske med oppvekst i et noenlunde møblert hjem.

 

En annen ting som gjør at jeg stadig har salmer på hjernen er Thalidomidskandalen på 50 og 60-tallet. Thalidomid var et legemiddel som rundt den tiden jeg ble unnfanget ble brukt som middel mot morgenkvalme hos gravide kvinner. Tragisk nok viste det seg at bivirkningene legemiddelet ga var dødfødte barn, eller barn med misdannelser. Selv kjenner jeg flere som ble født med korte armer som følge av dette, slikt er skjellsettende for et barnesinn. Da var selvsagt veien kort til å tenke på salmen «Her kommer dine arme små», av Hans Adolph Brorson fra 1732. Salmen er forøvrig nummer 36 i Norsk Salmebok, som vi vel alle vet. For min del synges alltid salmen slik «Her kommer dine armer små……..», selvsagt måtte det bli armer små for en liten gutt på søndagsskolen en gang på 70-tallet, med bekjente med korte stumper til armer.

 

Søndagsskolen ja. Den vekker blandede følelser hos meg. Det er nok mye min egen feil, gitt min tidlige kriminelle løpebane. Der min yngre bror ble født kriminell, homofil som han er, i 1971, altså før homofili ble avkriminalisert, var jeg født uskyldsren heterofil, men utviklet meg etterhvert til en hardkokt vaneforbryter. Det hadde seg nemlig slik at hver gang man møtte på søndagsskolen fikk man et lite gullfiskklistremerke. Dette klistret man på søndagsskoleboka. Når man hadde møtt 10 ganger fikk man et stjerneklistremerke. Du kan skjønne det var stas å ha mange slike på boka. Nå ville det seg slik at jeg ikke var den ivrigste til å møte på søndagsskolen. Dermed var det ikke så mye å vise til på forsiden av min bok. Jeg var imidlertid ikke rådløs. Da læreren var ute et nødvendig ærend, var jeg rask nedi veska hans. Der visste jeg å finne en hel haug med klistremerker. Boken min så da også straks ut som om den tilhørte en ekte veteran.

 

Læreren syntes det var underlig å se at jeg plutselig hadde bevis for en langt mer utstrakt tilstedeværelse enn hans regnskap tilsa. Dermed ble det etterforskning, vitneavhør og tiltalebeslutning. Jeg mistenker enda Anna Lena for å ha sladret, men sikker kan jeg jo ikke være og man skal jo ikke henge noen ut, de kan jo være helt fullstendig uskyldige (bare nevner det din forbaskede sladrehank).

Tiltalen munnet ut i fellende dom. På den tiden var korporlig avstraffelse enda ikke gått av moten og jeg måtte stå i rett på tåspissene, hengende etter et godt tak i øret, mens læreren konfirmerte meg kraftig. Jeg ble altså konfirmert av en geistlig lenge før konfirmasjonsalderen, det er få som er så grundig konfirmert som jeg.

 

Under selve konfirmasjonsseansen, altså eksekveringen av dommen, som forøvrig var en temmelig ydmykende affære, idet de andre stod og bivånet det fryktede øregrepet, som for øvrig kun ble gutter til del, kom det mange formaninger fra læreren/bøddelen. Han lekset skikkelig opp og avsluttet med å avkreve meg et løfte om å være snill gutt heretter. Det er klart man gjør seg noen tanker der man henger etter øret i neven til en håndfast søndagsskolelærer, livet passerer gjerne i revy. Jeg så for meg kirken og det som der var. Der inne henger det en fyr på veggen, spikret fast på et kors. Sånn går det når du ikke hører på presten tenkte jeg, og du kan ta deg fan på at jeg lovte kirkens mann å være snill heretter.