Religion og stayerlåter på hjernen

 

Jeg befinner meg ofte i en tilstand hvor jeg går rundt og nynner for meg selv, ja liketil synger høyt, gjerne i dusjen til fruens fortvilelse. Plutselig har en eller annen sang festet seg i hjernen, og jeg blir ikke kvitt den. Kom til å tenke på dette siden jeg nå i flere timer har vært hjemsøkt av salmen «O bli hos meg» som stayerlåt i hodet. Slikt er til å bli sprø av. Det er  ikke tilfeldig at jeg går rundt og tenker på salmer. En oppvekst med søndagsskole og kirkebesøk med bestemor setter sine spor.

 

Det er også andre ting som setter sine spor. Fra jeg var liten var det obligatorisk å være med pappa i vedskogen. Tidene var litt annerledes da, potensialet i barnearbeid er i grunnen sterkt undervurdert i dag. Når skolene hadde høstferie, eller potetferie, som det het, hadde mine klassekamerater ferie, mens jeg måtte til pers i potetåkeren. Potetåkeren og vedskogen kommer alltid opp når jeg mimrer tilbake. Potetene kjøper jeg i dag i butikken, men jobben i vedskogen har fulgt meg i alle år. Jeg sager min egen ved med glede. Jeg pusker jevnt i skogen og koser meg med det. Det er en egen ro over det å svette seg gjennom en økt i skogen, god trening er det også. Jeg sager, kapper og kløyver, før jeg stabler veden og beundrer mitt verk. Det er få ting som gleder mer enn en vedsjå full av godt stablet ved. Jeg må innrømme at jeg kan stå lenge ute alene og nyte synet av vedsjåen full av ved. I den grad jeg har noen slags fetisjer, dreier det seg nok om ved, tørr og sirlig stablet ved.

 

Så kan man saktens spørre seg hva vedskogen har å gjøre med mine utfordringer med sanger som henger seg fast på hjernen. Det finnes grunner til dette, mange av dem er nært knyttet til søndagsskolen, hvor man frimodig skulle synge salmer, hver med den stemmen man hadde På skolen og i kirken sang vi også salmer. Dette var i tiden før man fikk utslett, og sure oppstøt av kristent innhold i skolen. Selv har jeg kristendom som fag på universitetet og kan titulere meg kristendomslærer, eller religionslærer, som det heter i dag, men nok om det. Besøk i forsamlingshuset på Øra med barndomsvenner i den læstadianske menigheten gjorde også sitt. Følgen er uansett at jeg i dag kan mange salmer utenat. En av salmene som stadig henger ved gjør det nok siden den har vært min følgesvenn i alle år, hver gang jeg tar frem motorsaga. Når jeg er på hytta, trenger jeg bare å titte inn i vedsjåen og umiddelbart dukker den samme salmen opp i hodet.

 

Jeg innrømmer at jeg knapt kan hente en pinne ved uten at jeg begynner å nynne på salmen «Milde Jesus, du som sagde», skrevet av Frans Michael Franzen, som vi jo alle husker i 1832. For spesielt interesserte finnes den som salme nummer 674 i Landstads reviderte salmebok. Det kan jo synes noe underlig at denne salmen følger meg, men faktum er at jeg måtte bli voksen før jeg tenkte på salmen som en salme. For meg fortalte «Du som sagde…..» at dette var en sang for vedskogen.  Du som sagde, sagde nødvendigvis ved, siden har salmen blitt min følgesvenn i skogen. Jeg lagde endog et eget vers som begynner slik: «Milde Jesus, du som sagde, sagde foten av min bror…..». Andre vers skal jeg la ligge, de er høyst private, men dreier seg om Jesus og hans forhold til ved, og er ikke egnet til offentlig fremføring, spesielt ikke av et utdannet menneske med oppvekst i et noenlunde møblert hjem.

 

En annen ting som gjør at jeg stadig har salmer på hjernen er Thalidomidskandalen på 50 og 60-tallet. Thalidomid var et legemiddel som rundt den tiden jeg ble unnfanget ble brukt som middel mot morgenkvalme hos gravide kvinner. Tragisk nok viste det seg at bivirkningene legemiddelet ga var dødfødte barn, eller barn med misdannelser. Selv kjenner jeg flere som ble født med korte armer som følge av dette, slikt er skjellsettende for et barnesinn. Da var selvsagt veien kort til å tenke på salmen «Her kommer dine arme små», av Hans Adolph Brorson fra 1732. Salmen er forøvrig nummer 36 i Norsk Salmebok, som vi vel alle vet. For min del synges alltid salmen slik «Her kommer dine armer små……..», selvsagt måtte det bli armer små for en liten gutt på søndagsskolen en gang på 70-tallet, med bekjente med korte stumper til armer.

 

Søndagsskolen ja. Den vekker blandede følelser hos meg. Det er nok mye min egen feil, gitt min tidlige kriminelle løpebane. Der min yngre bror ble født kriminell, homofil som han er, i 1971, altså før homofili ble avkriminalisert, var jeg født uskyldsren heterofil, men utviklet meg etterhvert til en hardkokt vaneforbryter. Det hadde seg nemlig slik at hver gang man møtte på søndagsskolen fikk man et lite gullfiskklistremerke. Dette klistret man på søndagsskoleboka. Når man hadde møtt 10 ganger fikk man et stjerneklistremerke. Du kan skjønne det var stas å ha mange slike på boka. Nå ville det seg slik at jeg ikke var den ivrigste til å møte på søndagsskolen. Dermed var det ikke så mye å vise til på forsiden av min bok. Jeg var imidlertid ikke rådløs. Da læreren var ute et nødvendig ærend, var jeg rask nedi veska hans. Der visste jeg å finne en hel haug med klistremerker. Boken min så da også straks ut som om den tilhørte en ekte veteran.

 

Læreren syntes det var underlig å se at jeg plutselig hadde bevis for en langt mer utstrakt tilstedeværelse enn hans regnskap tilsa. Dermed ble det etterforskning, vitneavhør og tiltalebeslutning. Jeg mistenker enda Anna Lena for å ha sladret, men sikker kan jeg jo ikke være og man skal jo ikke henge noen ut, de kan jo være helt fullstendig uskyldige (bare nevner det din forbaskede sladrehank).

Tiltalen munnet ut i fellende dom. På den tiden var korporlig avstraffelse enda ikke gått av moten og jeg måtte stå i rett på tåspissene, hengende etter et godt tak i øret, mens læreren konfirmerte meg kraftig. Jeg ble altså konfirmert av en geistlig lenge før konfirmasjonsalderen, det er få som er så grundig konfirmert som jeg.

 

Under selve konfirmasjonsseansen, altså eksekveringen av dommen, som forøvrig var en temmelig ydmykende affære, idet de andre stod og bivånet det fryktede øregrepet, som for øvrig kun ble gutter til del, kom det mange formaninger fra læreren/bøddelen. Han lekset skikkelig opp og avsluttet med å avkreve meg et løfte om å være snill gutt heretter. Det er klart man gjør seg noen tanker der man henger etter øret i neven til en håndfast søndagsskolelærer, livet passerer gjerne i revy. Jeg så for meg kirken og det som der var. Der inne henger det en fyr på veggen, spikret fast på et kors. Sånn går det når du ikke hører på presten tenkte jeg, og du kan ta deg fan på at jeg lovte kirkens mann å være snill heretter.