Jeg befinner meg ofte i en tilstand hvor jeg går rundt og
nynner for meg selv, ja liketil synger høyt, gjerne i dusjen til fruens
fortvilelse. Plutselig har en eller annen sang festet seg i hjernen, og jeg
blir ikke kvitt den. Kom til å tenke på dette siden jeg nå i flere timer har
vært hjemsøkt av salmen «O bli hos meg» som stayerlåt i hodet. Slikt er til å
bli sprø av. Det er ikke tilfeldig at
jeg går rundt og tenker på salmer. En oppvekst med søndagsskole og kirkebesøk
med bestemor setter sine spor.
Det er også andre ting som setter sine spor. Fra jeg var
liten var det obligatorisk å være med pappa i vedskogen. Tidene var litt
annerledes da, potensialet i barnearbeid er i grunnen sterkt undervurdert i dag.
Når skolene hadde høstferie, eller potetferie, som det het, hadde mine
klassekamerater ferie, mens jeg måtte til pers i potetåkeren. Potetåkeren og
vedskogen kommer alltid opp når jeg mimrer tilbake. Potetene kjøper jeg i dag i
butikken, men jobben i vedskogen har fulgt meg i alle år. Jeg sager min egen
ved med glede. Jeg pusker jevnt i skogen og koser meg med det. Det er en egen
ro over det å svette seg gjennom en økt i skogen, god trening er det også. Jeg
sager, kapper og kløyver, før jeg stabler veden og beundrer mitt verk. Det er
få ting som gleder mer enn en vedsjå full av godt stablet ved. Jeg må innrømme
at jeg kan stå lenge ute alene og nyte synet av vedsjåen full av ved. I den
grad jeg har noen slags fetisjer, dreier det seg nok om ved, tørr og sirlig
stablet ved.
Så kan man saktens spørre seg hva vedskogen har å gjøre med
mine utfordringer med sanger som henger seg fast på hjernen. Det finnes grunner
til dette, mange av dem er nært knyttet til søndagsskolen, hvor man frimodig
skulle synge salmer, hver med den stemmen man hadde På skolen og i kirken sang
vi også salmer. Dette var i tiden før man fikk utslett, og
sure oppstøt av kristent innhold i skolen. Selv har jeg kristendom som fag på universitetet
og kan titulere meg kristendomslærer, eller religionslærer, som det heter i dag,
men nok om det. Besøk i forsamlingshuset på Øra med barndomsvenner i den
læstadianske menigheten gjorde også sitt. Følgen er uansett at jeg i dag kan
mange salmer utenat. En av salmene som stadig henger ved gjør det nok siden den
har vært min følgesvenn i alle år, hver gang jeg tar frem motorsaga. Når jeg er på
hytta, trenger jeg bare å titte inn i vedsjåen og umiddelbart dukker den samme
salmen opp i hodet.
Jeg innrømmer at jeg knapt kan hente en pinne ved uten at
jeg begynner å nynne på salmen «Milde Jesus, du som sagde», skrevet av Frans
Michael Franzen, som vi jo alle husker i 1832. For spesielt interesserte finnes
den som salme nummer 674 i Landstads reviderte salmebok. Det kan jo synes noe
underlig at denne salmen følger meg, men faktum er at jeg måtte bli voksen før
jeg tenkte på salmen som en salme. For meg fortalte «Du som sagde…..» at dette
var en sang for vedskogen. Du som
sagde, sagde nødvendigvis ved, siden har salmen blitt min følgesvenn i
skogen. Jeg lagde endog et eget vers som begynner slik: «Milde Jesus, du som
sagde, sagde foten av min bror…..». Andre vers skal jeg la ligge, de er høyst
private, men dreier seg om Jesus og hans forhold til ved, og er ikke egnet til
offentlig fremføring, spesielt ikke av et utdannet menneske med oppvekst i et
noenlunde møblert hjem.
En annen ting som gjør at jeg stadig har salmer på hjernen
er Thalidomidskandalen på 50 og 60-tallet. Thalidomid var et legemiddel som
rundt den tiden jeg ble unnfanget ble brukt som middel mot morgenkvalme hos
gravide kvinner. Tragisk nok viste det seg at bivirkningene legemiddelet ga var
dødfødte barn, eller barn med misdannelser. Selv kjenner jeg flere som ble født
med korte armer som følge av dette, slikt er skjellsettende for et barnesinn.
Da var selvsagt veien kort til å tenke på salmen «Her kommer dine arme små», av
Hans Adolph Brorson fra 1732. Salmen er forøvrig nummer 36 i Norsk Salmebok,
som vi vel alle vet. For min del synges alltid salmen slik «Her kommer dine armer
små……..», selvsagt måtte det bli armer små for en liten gutt på
søndagsskolen en gang på 70-tallet, med bekjente med korte stumper til armer.
Søndagsskolen ja. Den vekker blandede følelser hos meg. Det
er nok mye min egen feil, gitt min tidlige kriminelle løpebane. Der min yngre
bror ble født kriminell, homofil som han er, i 1971, altså før homofili ble
avkriminalisert, var jeg født uskyldsren heterofil, men utviklet meg etterhvert
til en hardkokt vaneforbryter. Det hadde seg nemlig slik at hver gang man møtte
på søndagsskolen fikk man et lite gullfiskklistremerke. Dette klistret man på
søndagsskoleboka. Når man hadde møtt 10 ganger fikk man et stjerneklistremerke.
Du kan skjønne det var stas å ha mange slike på boka. Nå ville det seg slik at
jeg ikke var den ivrigste til å møte på søndagsskolen. Dermed var det ikke så
mye å vise til på forsiden av min bok. Jeg var imidlertid ikke rådløs. Da
læreren var ute et nødvendig ærend, var jeg rask nedi veska hans. Der visste
jeg å finne en hel haug med klistremerker. Boken min så da også straks ut som
om den tilhørte en ekte veteran.
Læreren syntes det var underlig å se at jeg plutselig hadde
bevis for en langt mer utstrakt tilstedeværelse enn hans regnskap tilsa. Dermed
ble det etterforskning, vitneavhør og tiltalebeslutning. Jeg mistenker enda
Anna Lena for å ha sladret, men sikker kan jeg jo ikke være og man skal jo ikke
henge noen ut, de kan jo være helt fullstendig uskyldige (bare nevner det din
forbaskede sladrehank).
Tiltalen munnet ut i fellende dom. På den tiden var
korporlig avstraffelse enda ikke gått av moten og jeg måtte stå i rett på
tåspissene, hengende etter et godt tak i øret, mens læreren konfirmerte meg
kraftig. Jeg ble altså konfirmert av en geistlig lenge før konfirmasjonsalderen,
det er få som er så grundig konfirmert som jeg.
Under selve konfirmasjonsseansen, altså eksekveringen av
dommen, som forøvrig var en temmelig ydmykende affære, idet de andre stod og
bivånet det fryktede øregrepet, som for øvrig kun ble gutter til del, kom det
mange formaninger fra læreren/bøddelen. Han lekset skikkelig opp og avsluttet
med å avkreve meg et løfte om å være snill gutt heretter. Det er klart man gjør
seg noen tanker der man henger etter øret i neven til en håndfast
søndagsskolelærer, livet passerer gjerne i revy. Jeg så for meg kirken og det
som der var. Der inne henger det en fyr på veggen, spikret fast på et kors. Sånn
går det når du ikke hører på presten tenkte jeg, og du kan ta deg fan på at jeg
lovte kirkens mann å være snill heretter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar