Ordtak og selvhøytidelighet

 

 

Gamle ordtak forsvinner om vi ikke bruker dem. Selv har jeg ved gjentatte anledninger, i taler, gått skoene av meg ved å bruke ordtak publikum ikke aner hva betyr. I en avskjedstale til elevene ved folkehøgskolen jeg da jobbet ved for circa 20 år siden, kom jeg i skade for å bruke ordtaket «å hoppe etter Wirkola». Ordtaket viser til at det ikke var lett å skulle hoppe etter storhopper Wirkola (For ordens skyld, vi snakker om skihopp). Jeg kunne registrere at enkelte av foreldrene trakk gjenkjennende på smilebåndet. Elevene derimot, responderte dårlig. I ettertid forsøkte jeg å fritte ut de nevnte elever. Noen mente Wirkola lagde gode filmer, mens andre ikke ante hvem fyren var. Nå er vel ikke skihopping heller hva det en gang var, men jeg synes nå fortsatt det er et godt ordtak vi burde bruke oftere.

 

«Hvor lenge var Adam i Paradis»? Her beskriver man en situasjon hvor man forventer at noe negativt vil inntreffe snarest, som vil kullkaste det gode du opplever nå. Et minimum av kjennskap til Bibelen er nødvendig for å forstå ordtaket. I dag er det knapt lov å nevne Bibelens eksistens i skolen, dermed forsvinner jo også forståelsen av dette. I beste fall har noen ungdommer hørt om at foreldrene hoppet noe som het Paradis, mens andre vil lure på hvilken Adam vi snakker om og hva han har i Paris å gjøre. Ungdom bruker ikke disse uttrykkene mer og dermed dør de ut.

 

Salig bestemor hadde mange ord og uttrykk hun stadig gjorde bruk av. Utfordringen var at disse kun var kjent blant hennes nærmeste. «Spar spilte Moses og vant, utbrøt bestemor om hun la ut et sparkort og med det vant i Amerikaner eller Mattis, som vi ofte spilte. Bestefar satt da gjerne i bakgrunnen og klaget sin nød over kortspill. Preget av oppveksten i en bygd preget av et religiøst og pietistisk syn på kristendom, anså han dette som syndig, spesielt på søndagene. Under en konfrontasjon med bestemor om temaet, spurte hun hva som var problemet med kort. Han sa at det visste hun vel godt og pekte på jokerne i kortstokken. Da stakk bestemor jokerne i ovnen og fyrte på. «Sånn! Nå er kortstokken renset, snask og ti still», sa hun. Så spilte vi mer kort. «Hjerter i ræva til han som vant» kunne hun utbryte. Til dags dato vet hverken jeg eller mine brødre hva dette egentlig betydde. «Den står som bukk i nysny», betød at dette kortet ikke kunne trumfes av andre. «Det stemmer som hår på en snau svenske» var bestemors måte å bekrefte at en påstand var riktig.

 

«Et og drekk og vær glad» sa bestemor når vi ble servert middag. Når vi var ferdige, måtte tallerkenen være behørig tømt, ellers kom det: «Et opp maten! Tenk på negerungene i Afrika». Sultkatastrofene i Biafra preget nyhetsbildet og bestemor hadde et hjerte av gull. Hennes tanke var nok at vi skulle være ydmyke i forhold til vår overflod. I ettertid har jeg alltid husket å slikke i meg den siste peppersausresten når jeg spiser entrecote med fløtegratinerte poteter, alt for Afrika. Mange andre av hennes ord og uttrykk får jeg komme tilbake til om jeg tenker på å utgi en bok. Det må bli en tykk bok, for hun hadde fantastisk mange ordtak, gjerne parafraserte til det ugjenkjennelige.

 

Selv har jeg kommet opp med et par ordtak uten at de så langt har hatt noen nevneverdig suksess. «Du skal ikke kaste agurk når du sitter i drivhus», sa jeg til mine tremenninger, hvis far drev gartneri med nettopp agurk. De syntes det var sånn måtelig morsomt. En kompis jeg besøkte i Svolvær forsto visst heller ikke mitt nyomskrevne ordtak «Du skal ikke ta med loff til Lofoten». «Den som feirer flest fødselsdager, lever lengst» er jo mer en konstatering av fakta enn et ordtak. Likeledes er min personlige favoritt «Det er bedre å være rik, mett og varm, enn fattig, sulten og kald» mer en beskrivelse man kan forstå enn å tenke som et ordtak. En kjenning, som er aktiv i SV, ble faktisk krenket på vegne av fattige i verden da jeg dro frem dette høyst personlige ordtaket. Humor er i dag blitt plagsomt politisk.

 

Døden for ordtak er mastersyken. Her støtter jeg meg til forskning som viser til at den utstrakte spesialiseringen gjør at mennesker blir «allmendumme», man har rett og slett ikke lengre den allmenkunnskapen vi før hadde. Siden jeg har allmenlærerutdanning, som det da het, i bunnen, må jeg vel kunne alt? Her får jeg følge opp med at det verste jeg vet er folk som tror de vet alt. De er en stadig kilde til irritasjon for de av oss som faktisk gjør det. Så må jeg legge til i dagens mastersyke wokesamfunn at selvironi og humor er ment avæpnende og morsomt. Hører dere? Humor er faktisk ment å være morsomt, alt gjøres ikke i den mening å krenke noen. Det går altså fint å spøke med både hvite, svarte, jøder, samer, svensker og nordmenn, bare pass på settingen og hvem du forventer å le sammen med.

 

Min gamle fenrik fra befalsskolen brølte ut følgende i 1987: «Jeg driter i om dere er gule, svarte, brune, røde eller hvite. For meg er dere alle avskum»! Når du trengte det var han en varm omsorgsperson man kunne åpne seg for. Humor er altså ikke noe man finner på bare for å krenke. Er du mindre selvhøytidelig, blir du mindre krenket i livet. Selvhøytidelighet er gjerne synonymt med manglende evne til å le av seg selv. Ingen er så lette å le av, og ikke med, som selvhøytidelige mennesker Selv blir jeg krenket av organiserte mennesker. De organiserer alt perfekt fordi de er for late til å lete etter ting. Jeg hater latskap. Jeg legger ofte planer, men har en tendens til å glemme hvor jeg la dem. Men jeg er da ikke for lat til å lete, selv om jeg ikke finner dem.