Overtredelse av moralens regelverk

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Jeg har synder å bekjenne, grove synder. Om jeg skulle telle dem opp og skrifte, er jeg redd jeg måtte ha minst en pave og to biskoper samlet i bønnegruppe for eventuelt å kunne gi meg syndenes forlatelse. I så måte må jeg si meg glad for reformasjonen i Norge i 1536 med den følge at jeg ikke er katolikk. For protestanter er det lettere. Vi blir frelst ved troen alene, kan be om tilgivelse, og skal dermed kunne gå videre med reist hode. Det er nettopp et reist hode (i tide og utide) som danner bakgrunn for det følgende.

 

Mange av oss har nok syndet like grovt som meg og bør dermed tenke over sine handlinger før man kommer til den ytterste dag. Det er som nevnt litt greiere for protestanter idet man teoretisk kan be om tilgivelse for alt i full fart dersom du ser at bilen skrenser i 100 km/t og fjellveggen nærmer seg. Da skal det kunne gå bra, og du slipper å ta heisen ned. Katolikker derimot må nok pent bestille time og gå til skriftestolen før de krasjer.

 

I ung alder kom jeg i skade for å falle for mitt syndige begjær. Jeg ikke bare så på en dame med begjær, jeg handlet ut fra dette og kom i skade for å besvangre henne utenom ekteskap. Resultatet lot vente på seg – i 9 måneder. Han er nå 37 år, har gitt meg 2 barnebarn og lever i fullstendig uvisshet om at både han og jeg er på vei til Helvete om vi skal tro våre konservative venner, noe hverken han eller jeg gjør.

 

Jeg snublet altså i en unge og fikk lide følgene av min ukyskhet. Jeg overtrådte moralens regler og endte opp med en horunge, en bastard. Guttskarven var følgen av synd på synd, hor og begjær, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg begynner å tenke over alt jeg står ansvarlig for, styrt som jeg var av mine syndige lyster i ungdommen. Det verste er jo at jeg ikke lot meg stoppe med dette. Jeg har faktisk avlet enda en horunge, produsert og oppfostret bevisst i synd idet hun var 6 måneder før jeg og moren giftet oss. Heldigvis, sett med mer Krf-moralske briller, har jeg ett ektefødt barn etter dette. Arverekkefølge, farskjærlighet og slikt stilles likevel i et noe grelt lys om vi skal forholde oss til samfunnets, kirkens og spesielt Krfs syn på slike horkarler som meg. Det er heldigvis enda verre for damene. Jeg er nå engang mann, styrt av mine lyster, og dermed mindre ansvarlig enn disse horene (igjen i konservativ kristen kontekst), som skamløst lokket meg utpå glattisen. Jeg er jo egentlig et uskyldig offer for naturlig mannlig begjær. Damene derimot, skal brenne….

 

Horunger som mine to eldste, kan faktisk i visse religiøse land ikke ordineres til prester. Dette som følge av den forferdelige synd de stod bak ved valget av en slik vellystig synder til far, for ikke å snakke om at de har ulike mødre. Synd over synd her også. De vil aldri kunne bli medlemmer av visse religiøse brorskap, noe de neppe sliter nevneverdige med, ateister som de er, dessuten er den ene jente og utelukker dermed seg selv. Begge lever selvsagt også i hor idet ingen av dem er gift men har samboer. Sønnen har til og med to horunger. Vi snakker arvesynd med andre ord.

 

Det har nok ikke alltid har vært så lett å være mammas og pappas horunger, slik som våre lever godt med i dag. Kirken og samfunnet har alltid hatt sine stikk å komme med, selv om vi i dag helst skal ha kommet litt videre, her ser jeg bort fra visse fundamentalistiske kristne politiske partier. Da jeg vokste opp hadde vi fromme kristne i min hjembygd som advarte mot stående samleie. De var redde for at dette kunne føre til dans. Noen av disse moralens voktere har i dag fått dom for hykleriet sitt. Det er faktisk brudd på mer alvorlige regler enn moralen å voldta egne barn. Vi lar akkurat dette ligge inntil videre.

 

Hykleriet har stått seg gjennom tidene. Fortsatt er det forbudt for katolske geistlige å gifte seg og få barn. Vi kjenner likevel til merkverdigheter som høyere katolske kardinaler, enebarn faktisk, som har prestert det kunststykke å få mange nevøer og nieser. Sølibatet gir seg merkelige utslag får en si. Men også gode protestanter, som i vår egen kongeslekt, har sine svin på skogen. Slekten Gyldenløve fikk sitt navn idet de er etterkommere av uekte barn av dansknorske konger med horete mødre. Vi kjenner Gyldenløve siden de fikk visse privilegier av sine fedre, som tross alt erkjente at de hadde vært med på notene selv, og dermed lot horungene arve adelstitler og rikdom. Siden jeg eier hytte og eiendom kaller jeg forøvrig meg selv Greven og fruen Grevinnen av Formoen. Horungene får arve tittelen Grevlinger av Formoen.

 

Det har, som nevnt, ikke alltid vært lett å være bastard. Først på 1700-tallet kom en begrenset plikt for fedre til å betale for svineriet sitt. Dette i form av en engangserstatning til moren. Ikke for å hjelpe henne, som jo var hovedansvarlig for horeriet, men for å unngå for mange fattigbastarder som belemret fattighusene og tok opp plass. Frem til de castbergske lover ble vedtatt i 1915 fantes såkalte «englemakere», barnehjem som tok imot penger fra staten, for så å la barna sulte i hjel. Dette var ikke lovlig rett nok dersom noen tok seg bryet med anmeldelse og det kunne bevises. I 1956 fikk vi 2 nye lover, som skilte mellom ekte og uekte barn. Denne varte helt til 1981. Loven gjelder fortsatt og søker å likestille ektefødte og bastarder «så langt det er mulig».

 

Lovmessig er det altså slik at mine tre barn, to horunger og et ektefødt har lik arverett dersom jeg skulle ha noen slanter igjen etter min død. Likevel er det enda sånn at synet på dette ikke alltid har fulgt lovens bokstav, enn si gjør det i dag. Det «morsomme» er dog at det er i såkalte konservative kristne miljøer man moraliserer over horeri og brudd på moralens lover. En av disse talsmenn for høyere moral nevnte jeg ovenfor, en kjenning nå relativt nylig sluppet ut av fengsel etter dom for incest. Noen år før han ble fersket for å voldta ungene sine antydet han temmelig direkte at jeg ikke var god nok kristen, slik han var. Jeg har med andre ord ikke særlig mye til overs for moralske talsmenn, må være en svakhet jeg har som dårlig kristen.

 

Jeg har landet på at jeg er like glad i mine tre barn, ektefødt som horunger, selv om humoren rundt familiemiddagene nok best hører hjemme innenfor husets fire vegger i disse woketider. Lausungene har nemlig humor og selvironi når bastardtemaet bringes på banen. Dessuten har både jeg og familien vært villig til å se gjennom fingrene med et annet markant brudd på moralens lover. Min egen bor er født kriminell. Han ble født før loven avkriminaliserte homofile i 1972. Da han ramlet ut av skapet begikk familien den kardinalsynd at vi, ikke bare lot være å fordømme ham, vi liketil aksepterte hans legning og hans rett til å elske hvem fan han vil. Som dere skjønner har min familie mye å svare for på den ytterste dag. Jeg tror likevel ikke at jeg havner i helvete til slutt. Der er det nok allerede fullt, hovedsaklig av  moralens voktere.