Å møte seg selv i døra

 

Å møte seg selv i døra

 

Det kan være nyttig å se seg selv i speilet, bare for å ta en liten titt for å se om du faktisk liker det du ser. Jeg tenker ikke på utseendet, det kan du ikke endre, men mer om den personen du ser er den du mener vedkommende egentlig burde være. Du er kanskje sur og irritert over ungene som ikke gjør det du forventer, kjerringa som er premenstruell og sur, Greta Thunberg er på nyhetene igjen, formueskatten, eller at de fleste andre rundt deg på generell basis er idioter. Salig bestefar brukte å si at om alle rundt deg er idioter, bør du starte med å se deg i speilet.

 

For noen år siden satt jeg i passasjersetet i bilen over Gratangsfjellet. Min yngste datter var 16 år og øvelseskjørte. Rett som det var ble vi passert av en Peugeot i vanvittig fart. Jeg så dette som et perfekt øyeblikk for å moralisere. Jeg viste til forbikjøringen og advarte den håpefulle med alvorlig stemme mot noen som helst repetisjon av det samme når hun selv fikk sertifikat. Hun repliserte straks med at jeg kunne ta det helt med ro. Det kom ikke til å skje at hun satte seg bak rattet i en fransk bil. Jeg registrerte at indoktrineringen hadde båret frukter. Barn og ungdom har en tendens til å følge med på hva du sier selv om du ikke alltid tror det. De følger skremmende godt med, obsternasige er de også.

 

Senere satt jeg selv bak rattet. Den samme datteren skulle kjøres til korpsøving. Som vanlig pratet vi underveis, og som normalt irriterte jeg meg over at noen enten kjørte for fort, for sakte, brukte for lang tid på å kjøre ut i krysset og så videre. Det er rett og slett en haug med dimlinger som til enhver tid er ute og kjører, noe jeg åpenbart har nevnt ved mer enn en anledning, så også nå. Min datter kikket rolig over til meg og uttaler: «Det er rart med det der Pappa, at når du kjører bil er alle de andre idiotene ute og kjører samtidig». Forbaskede drittunge, følger selvsagt alt for godt med og er sarkastisk som få. Hvor henter hun det fra tro? Må være fra moren, tenker jeg. Det er sånn at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper fra meg, resten har de fra moren.

 

Jeg opplever stadig å møte meg selv i døren. Min eldste sønn driver med farlige ting. Fjellklatring og fjellredning er farlige ting. En dag snakket vi om noen som hadde vaset seg ut i dårlig vær og havnet i et snøskred. Han ble sendt ut på en svært risikabel redningsaksjon hvor han selv holdt på å omkomme. I den forbindelse hev jeg selvsagt ut noen moralistiske betraktninger om at tullinger som utsetter redningsmannskaper for fare ved sin egen vettløse atferd selv burde betale for redningsaksjonen. Den frekke guttefan så på meg og mumlet noe om at han godt kunne huske sin gamle far hundekjøreren som stadig pakket sleden og dro ut på fjellet i den jævligste storm med hundene for å trene hundene på og tåle, og selv å trene på og beherske navigering i storm med kart og kompass. Nok en gang møtte jeg meg selv i døra. Har i grunn vurdert å investere i svingdør.

 

Selv møter jeg daglig ungdom, ofte ungdom som kanskje ikke helt passer inn i A4-bildet av hvordan vi mener elever egentlig bør være. Kortversjonen er jo at de som sjelden gjør det vi forventer, men heller gjør ting vi slett ikke forventer, har en tendens til å ligne svært mye på oss selv som unge. Første gang jeg unngikk nedsatt oppførsel var da jeg gikk ut av ungdomsskolen. Til jul siste året på ungdomsskolen kan jeg sitere min nå avdøde kontaktlærer Balterskards ord da han skriftlig i karakterboka kommenterte den nedsatte oppførselskarakteren: «Vidar har fått nedsatt karakter i oppførsel på grunn av utidige kommentarer i timene og gjentatte forstyrrelser av både lærer og medelever. Til tross for dette velger jeg å ønske ham en god jul og et riktig godt nyttår». Fra tredjeklasse kan jeg huske det forsmedelige brevet hjem hvor det stod noe om at jeg hadde pisset på en medelev i dusjen. Senere i ungdommen rakk jeg å tilbringe en natt i fyllearresten på grunn av slåssing på byen. Jeg har også vært utestengt et år fra en uteplass i Harstad grunnet slossing i fylla, og dette er bare noen av merittene, jeg har en lang karriere med å dumme meg ut i oppveksten. En av mine lærere fra gymnaset advarte meg velmenende om hvor ille dette kunne ende. Jeg spurte ham om det var dette han mente da jeg og han ble kolleger ved samme videregående skole. Han ville egentlig ikke snakke om det.

 

Som dere skjønner, er det god grunn til ikke å bruke for mye tid på moralisering. Faren for å møte seg selv i døra er ikke bare overhengende, den er et faktum. «Glem ikke at kua også har vært kalv» er et kjent ordtak. I mitt møte med ungdom er jeg meg dette mer og mer bevisst. Jeg vet at mange av mine lærere på ungdoms og videregående skole slett ikke så for seg meg i min nåværende rolle i skoleverket. Likedan har jeg selv opplevd å dømme for tidlig mange ganger. Jeg gleder meg over stadig å møte tidligere elever som til de grader beviste at man ikke alltid skal dømme etter feil de gjorde da de var 16 år.

 

Når man så leser i medias kommentarfelt, er det tydelig at det finnes mange «ufeilbarlige» supereksperter der ute. Den første vi kjenner, som uttrykte bekymring for dagens ungdom (han var rett nok ikke i kommentarfeltene på Facebook), var Sokrates. Allerede for ca. 2500 år siden bekymret han seg for den oppvoksende generasjon og hvor dårlig stelt det var med den. Man kan jo filosofere over om verden har gått fremover eller bakover siden den tid. Denne filosoferingen er det nok lurt å gjøre mens vi samtidig erkjenner at vi lever med en utrolig høy levestandard i verdens rikeste land med likestilling og stemmerett for alle, samt et rettsvesen som sikrer oss mot overgrep fra myndigheter i et demokrati som gir oss ytringsfrihet og mulighet til å leve gode liv. Det var ikke akkurat sånn på Sokrates` tid. Han ble dømt til døden for å stille spørsmål ved etablerte autoriteter og verdier. Superekspertene i kommentarfeltene klager med caps lock på i alle medier over mangel på ytringsfrihet og over de autoritære myndighetene. Ironien skriker, men de evner ikke å tenke på at det kan være lurt å se seg selv i speilet.

 

I medias kommentarfelt regjerer sinte folk på min alder som mener å minnes fordums gode tider og hvor ille det er i dag. De har sannsynligvis ikke mye til hukommelse siden de er et resultat av en helt utrolig velstandsvekst i vårt eget land. De «gode» tidene var selvsagt ikke så gode som i dag. Det er nok kanskje heller slik som forskningen viser; nemlig at hukommelsen er lite pålitelig ut over ca. 14 dager. Vi får vel legge til at disse kommentatorene heller ikke har særlig tillit til forskning. Når det kommer til stykket er det vel slik at disse kommentatorene har glemt av at kua var kalv. Jeg kan minnes opptil flere av disse fra vi var ungdom, noen av dem i fremtredende posisjoner i dag, nevner ingen navn, met gikk altså merkelig bra for dem selv om de ble dømt nord og ned da.

 

Selv er jeg ikke så bekymret for ungdommen. De har det til felles med oss andre det gikk  godt med at de trenger både veiledning og støtte fra voksne. Det er ikke alltid de ser ut til å lytte der og da. Det gjorde da heller ikke jeg eller andre i hine dager, men den velferd vi har i dag er et resultat av at den generasjon våre egne foreldre var så bekymret for, nemlig oss, faktisk utviklet samfunnet videre. Jeg vet at det samme skjer med de ungdommer jeg jobber med til daglig. Husk å være snill og ikke tråkk på de du møter når du er på vei opp. Du skal nemlig møte dem igjen når du er på vei ned.

En jævlig bygdekrangel

 

En jævlig bygdekrangel

 

En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nordnorge for å bygge opp en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels god porsjon humor og et høyst normalt nordnorsk behov for å ta hevn mot opplevd urett. Vi snakker altså om en temmelig potent blanding.

 

Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete grunneiere i Nord Norge er alltid og spørre om lov. De fleste er ofte snare til å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt takket ja til. Rett og slett en vakker historie.

 

Hos den sist besøkte gikk det noe annerledes. Hundekjøreren rakk knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler om bruk av vold om reisen ikke ble effektuert umiddelbart. Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe godt forhold til hundekjørere, eller mennesker i det hele tatt, og valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.

 

En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale om at man nå var skuls.

 

Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn, er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i gang.

 

Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives, mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos Henrik Hestkuk, noe han tok dårlig imot siden det viste seg å være mye å sette fingeren på i fjøset og dermed pålegg om bedring. For de som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.

 

Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to hundene fikk en ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem igjen like levende.

 

Da Henrik Hestkuk noen måneder senere fikk vite at hans krav om ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet ble han over at politiet ikke fant grunn til å  grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt. Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade for selv å grave, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.

 

Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder. Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.

 

I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en liten tispe han skulle beholde. Den ble behørig døpt Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på juling. Hundekjøreren, som var både veltrent og håndfast, tok Henrik Hestkuk i armen, snudde ham lett rundt og ba ham gå hjem. Henrik Hestkuk så sin begrensning, men det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.

 

Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til denne naboen hadde Henrik Hestkuk et anstrengt forhold. Da naboen bygget sin egen gård, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå, som følge av kreft.

 

I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».

Har vi blitt lurt?

 

Har vi blitt lurt?

 

Når kristne tenker seg verden er det naturlig at Bibelen danner grunnlaget for det meste av oppfatningen av hvordan ting egentlig har blitt som det har blitt, og hvordan det hele henger sammen. Litt avhengig av om du er helt ute i MAGA-land, eller sokner til mer normale «kristne» tradisjoner, er det likevel noen bestemte ting vi bør ta hensyn til om vi skal forholde oss til verden slik.

 

Jeg ser her bort fra at vitenskapen på et tidspunkt ikke var særlig stueren for paven og hans muntre menn. Fra tidlig middelalder og frem til i dag har kirken imidlertid gradvis mer og mer tatt inn over seg en del realiteter, som vitenskap. De fleste, med visse unntak, aksepterer i dag at kristendom handler mer om tro enn hva vi vet. Vi kan jo se for oss Jesus som fortvilt forsøker å jage vekk en dinosaur da denne ellers fort ville ødelegge hele historien. Noe slikt ville vel heller ikke kommet inn i skriftene, eller?

 

Da Bibelen ble skrevet var det ikke slik at det hele falt ned fra himmelen. Bibelen ble skrevet over en periode på ca. 1600 år, og av ulike mennesker. Den består av en rekke utvalgte skrifter man fant kunne godtgjøres å kalle Guds ord. Det var slik at vanlige menn (selvsagt bare menn), kunne avgjøre hva som var riktig. Man hadde mye å velge mellom. Det er kun et lite fåtall av de utallige hellige skrifter som havnet i Bibelen, ellers ville størrelsen på Bibelen fort vært på nivå med boka «Hvordan forstå kvinnen». Det ville kort og enkelt blitt så omfattende at ingen ville giddet å lese den. De andre hellige skriftene ble kalt apokryfiske skrifter. Det finnes en rekke av disse og innholdet viser at historien om Jesus kunne vært temmelig annerledes om man la disse til grunn. Jakobs protoevangelium er en slik apokryf tekst. Den gir oss et nytt bilde av «jomfru» Maria.

 

Hos Jakob fremstilles Maria noe spesielt. Det er her selvsagt en grunn til at hun var så ren at hun kunne føde Guds sønn. Hennes foreldre, Joakim og Anna, slet lenge med å bli gravid. Joakim dro da 40 døgn ut i ørkenen for å faste i ren frustrasjon. Da kan kom tilbake var Anna ved et «mirakel» blitt gravid, det var dette med «jomfru» igjen. Maria kom til verden og ble oppfostret på en måte som ville fått dagens curlingforeldre til å rødme av skam over egen tilkortkommenhet hva forvenning angår. Hun ble kort og godt bortskjemt noe så jævlig. Moren tillot henne ikke å tråkke på bakken, hun tilbragte derfor sine første leveår i sengen. Senere havnet hun i et tempel hvor hun ble håndmatet.

 

Maria gikk i sin mors fotspor og ble besvangret ved et «mirakel», uten at mannen ante noe som helst. Ren godtroenhet fra mannen eventuelt utroskap fra damene går altså i arv. Resultatet ble den gode Jesus. I Tomas barneevangelium, en annen apokryfisk skrift, er det ingen god gutt vi blir kjent med. Tomas var en av Jesu disipler, men den kristne kirken likte denne teksten dårlig. Den viser nemlig at Jesus var en skikkelig drittunge. Bare sjekk her:

 

Jesus var en kløpper til å lage demninger av kvister. Da en annen femåring, ødela demningen hans, ble Jesus dritsur. «Din syndige idiot! Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som straks faller død om. Få dager etter dette, bruker Jesus sine krefter til å myrde en gutt som støter inn i ham ved et uhell: «Du skal ikke gå et skritt lengre» sa Jesus, og gutten falt straks død om. Foreldrene til den døde gutten klaget rimeligvis til Maria over dette, noe som resulterte i at Jesus gjorde begge blinde.

 

Det fremkommer videre hos Tomas at Maria og Josef fant det svært vanskelig å oppdra den bortskjemte drittungen, noe dagens lærere ikke ville funnet vanskelig å forstå, nevnte jeg curlingforeldre? De ansatte egen lærer til gutten, som selvsagt var så begavet at han hånte lærerens uvitenhet. Læreren Sakkeus sa derfor opp etter kort tid, noe vi ser stadig flere av dagens lærere også gjøre, nevnte jeg curlingforeldre? Neste lærer ble så oppbragt over at Jesus var så uoppdragen at han ga gutten en skikkelig lusing (burde kanskje heller gitt foreldrene en omgang), Jesus ble sur og brukte sine guddommelige krefter til å ta livet av læreren. På et tidspunkt ble Jesu rykte i Nazareth såvidt dårlig at da en gutt falt ned fra et tak og døde, brukte Jesus sine krefter til å gjenopplive ham for å bevise sin uskyld. Etter dette gikk det bedre. Jesus fikk sansen for mirakler og reddet blant annet en gutt fra et dødelig slangebitt, samt vekket et dødfødt spebarn til live. Thomas` barneevangelium slutter med besøket i tempelet, da Jesus var 12 år – noe vi kjenner fra Det nye testamentet.

 

Senere apokryfiske skrifter viser oss også et noe annerledes bilde av den kristne historie. På 100-tallet presenterte to selverklærte profeter, Markion og Montanos sitt eget syn på den kristne læren. Markion mente at kristendommen hadde to guder, en ond gammeltestamentlig gud og en kjærlig og snill nytestamentlig gud. Montanos hevdet at han selv var den hellige ånds talsmann og forkynner av den endelige sannhet for de kristne. Det siste ville selvsagt ikke Paven akseptere. Dette privilegiet vil han selv ha når han i dag taler «ex cathedra», altså taler ufeibarlig, eller Guds ord.

 

I det nye testamentet fremstilles Maria Magdalena som det første vitne til Jesu oppstandelse. Etter hans oppstigning til himmelen, blir hun ikke lengre nevnt. Da er det annerledes i den apokryfiske skriften «Maria Magdalenas evangelium». Her får hun betydelig med taletid. I teksten er det hun som har rollen som frelserens nærmeste. Hun sier til disiplene at hun er den eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt. Hun erklærer her at «Det er derfor han også elsker meg mest av alle». Dette siste overtaler mye til fantasien om hennes forhold til Jesus og hvorvidt dette var kun platonisk. Da Vinci-koden, en bestselger av Dan Brown fremstiller denne teorien i dag. Her giftet Jesus seg med Maria Magdalena og fikk barn.

 

Dette siste støttes av en annen hittil ukjent apokryf tekst i form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet. Teksten er ufullstendig og skrevet på koptisk, men forskere viser til at der står skrevet følgende: «Jesus sa til dem: Min kone….» resten av teksten mangler. Vatikanet reagerte selvsagt og kalte det «en udugelig forfalskning», noe annet skulle vel ellers tatt seg ut.

 

Hva vi mener er den endelige sannhet om Bibelen er litt opp til øyet som ser. Læstadianere, en kristen menighet jeg har vokst opp med i min hjembygd, mener man ikke kan godkjenne nyere bibeloversettelser enn de fra før 1920. De heller gjerne til tidlige norske oversettelser. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og arameisk, mens det nye ble skrevet på gresk. På norsk kom Bibelen først i 1853, dette som et resultat av mange oversettelser fra mange språk. Slik sett er det imponerende at det var først i 1853 den første riktig skrevne bibel kom, og da selvsagt på norsk. Tar alle andre fullstendig feil? Eller kan det være slik at alle egentlig lar seg lure, litt avhengig av hvilke skrifter man velger å legge til grunn. Eller skal vi kanskje rett og slett heller respektere at andre kan tro noe annet enn vi selv gjør, og leve godt med det? Selv har jeg fått ny sjef på jobb. Han har i mange år trodd at hans franske bil en gang vil lære seg å starte og gå omtrent som andre biler. Her som ellers, dreier det seg selvsagt om tro mer enn vitenskap.