Språk og misforståelser

 

Språk og misforståelser

 

Språk fascinerer meg. Ofte er det sånn at vi tror vi forstår hverandre godt, men så viser det seg av man tar fullstendig feil. Spesielt gjelder dette nært beslektede språk. Portugisisk og spansk er ganske like språk. Likevel oppstår det ofte misforståelser. Portugisere forstår spansk ganske godt, mens spanjolene ikke forstår like godt motsatt vei. Likeledes er det visstnok for ukrainere, som forstår russisk godt, mens russere ikke like godt forstår ukrainsk. Ukrainsk for «gode naboer» betyr noe helt annet på russisk. Ordene er like, men russernes forståelse av å være gode naboer er åpenbart noe annerledes enn det er for ukrainere. Tilsvarende språklige utfordringer finnes mellom ulike samiske språk i Norden, eller mellom de nordiske språk.

Om en dansk dame inviterer deg på bolling er det ikke nødvendigvis gjærbakst hun tenker på selv om dette fort fører til heving av litt av hvert. Om hun vil ha deg med på å knalle kan hun tilby det uten at det er på nyttårsaften eller er skytebaner i nærheten. I begge tilfeller vil jeg anbefale deg å svare positivt hvis damen er ren, pen og velstelt. Dette selvsagt ikke om du har en frue hjemme som tar i mot deg med hevet kjevle. I slike tilfeller, der du kommer passe på en snurr hjem fra byen, er det ikke lurt å si: «Og du baker og baker»….. Damer er ofte lite forståelsesfulle sånn.

Damer er gjerne lite forståelsesfulle på generell basis. For mange år siden fant jeg dette ut etter en liten disputt med fruen. Hun var temmelig alterert etter noe som utviklet seg til en alminnelig ekteskapelig uenighet om husvask, eller hva det nå var. Da jeg slapp til midt under meningsutvekslingen hennes, kom jeg i skade for å si: «Du er nå bra søt når du er sint». Jeg vil ikke anbefale andre å forsøke dette på nytt, jeg har fått rekonstruert nesa, men må leve med ringingen i ørene. Likedan er det når damene lurer oss i fella med grusomme og urettferdige spørsmål. Om fruen spør deg om du foretrekker en pen eller en intelligent dame er det ikke så lurt å svare: «Ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Det blir garantert misforstått. Jaja, det var språket vi skulle tilbake til.

Nordmenn mener det er lett å snakke med våre svenske og danske brødre. Vi opplever at vi stort sett forstår hverandre greit. Finnene snakker vi lite med, med mindre de kan svensk eller engelsk. Finsk er jo gresk for oss uansett. Danskene forstår oss noe bedre enn vi forstår dem, sier mine danske venner. Dette er kanskje ikke så underlig gitt det faktum at vårt foretrukne skriftspråk bokmål egentlig bare er en fornorskning av det danske skriftspråk vi var vante med etter 400 år som undermennesker under danskene. Nå skal det jo sies at ikke alle nordmenn var undermennesker. Siden danskene sliter med å finne egne helter, har de stjålet Tordenskjold, som var trønder og Ludvig Holberg, som var fra Bergen som danske nasjonalhelter. Hverken krigshelter eller forfattere greier de altså å finne i Danmark. For oss er det vanskelig å forstå mennesker som har satt en potet fast i halsen, men nå vet du i hvert fall å svare ja om danske damer nevner bolle eller knalle mellom de andre lydene.

Svenskene mener vi å forstå godt. Dette selvsagt ikke om de kommer fra Skåne, men det er jo kun en avart av dansk uansett. Under et besøk hos en svensk entreprenør i Boden for en tid siden, fant jeg at svensker og nordmenn ikke alltid forstår hverandre like godt. Entreprenøren beskrev den tiltenke garasjen de tilbød å sette opp. Mot slutten av beskrivelsen, som altså inneholdt både vask, avløp og gulvvarme, sa entreprenøren at den ville være utmerket å pule rundt i. Nå har jeg jobbet med turisme i Sverige i ca. 20 år, så jeg vet at i den grad jeg skal pule i garasjen, blir det med fruen og ingen andre. For svensker er dette bare et uttrykk for å beskrive at man bruker tiden på å pusle med ting i garasjen. Når svensker puler i garasjen, kan det rett og slett bety at de skrur på bilen, rydder eller lignende. Svensker sliter litt med humor også. I et svensk selskap kom jeg i skade for å fortelle en historie om et svensk småfly som styrtet på en kirkegård. Etter to timer hadde letemannskapene funnet over 300 omkomne. Det var bare jeg som lo.

For mange år siden, mens jeg enda var ung og noe som den gang kunne misforstås som attraktiv, spurte en svensk dame meg om vi skulle gå inn i hytta og kneppe, dette etter en fuktig runde i isbaren på Icehotel i Jukkasjarvi. Fruen var også tilstede. Den svenske damen forsto dermed veldig fort at det neppe ble aktuelt, til tross for at hun foreslo at fruen også kunne bli med. Litt rart at fruen sa nei i grunn. Hun er jo veldig god å kneppe skjorta jeg av og til tvinges til å ha på. Mine pølsefingre egner seg dårlig til norsk knepping i hvert fall. Det er nå bedre å havne i den gode trekant heller enn den onde sirkel. Men uansett; svenske -å kneppe betyr det samme som danske -å knalle, eller bolle. Da jeg ytret til en svensk kompis at en venn av meg var blitt samlagsmester hjemme i Norge, ble han veldig imponert. Det viser seg at svensker ikke har samlagsmesterskap i skyting. Svenske samlag er ikke nødvendigvis annerledes enn i Norge, men de har ikke mesterskap i det.

I Norge er det også ofte vanskelig å forstå andre nordmenn. Slaget ved Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, sies å være viktig i historien om Norge. Det regnes som en av norgeshistoriens største katastrofer idet Vestlandet da ble en del av Norge. De kan være norske så mye de vil, men du skal ha mye velvilje for å forstå jærbuer eller mennesker fra ørsmå bygder langt inne i Hardanger. På befalsskolen gikk jeg sammen med en fyr fra en sånn eplekokerbygd. Han måtte snakke bokmål, dialekten hans var bare en samling av gutturale lyder ingen forstod.

NRK undres nå om kj/ki-lydens fremtid er i fare, viser en sak i nyhetsoversikten. De skrev en lengre artikkel om at den yngre generasjon sliter litt med dette, noe som jeg tror vil kunne få store konsekvenser. Jeg har tenkt en del på dette, spesielt etter at jeg med årene har skjønt at å stoppe språklig utvikling er omtrent som å få eldre ekspertkommentatorer på facebook til å forstå at det finnes noe positivt med utvikling overhodet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Dessuten har språklige endringer foregått til alle tider, helt siden lenge før vi kun pratet islandsk eller samisk i Norge. Det er like umulig å stoppe dette som den krangelen du vet lurer bak fruens: «vi må snakke sammen». Du ønsker ikke at det skal skje, men kan bare ta i mot før du saktmodig bøyer hodet og ytrer forsiktig: «ja kjære, du har rett kjære, beklager kjære, det skal ikke gjenta seg kjære».

Nuvel. Kj/ki-lyden uttales av unge i dag som en sj-lyd. Kino blir sjino, kjøtt blir sjøtt, osv. Dette burde jo i seg selv ikke føre til så alt for store utfordringer, men jeg ser likevel en del fallgruver. For et par år siden måtte jeg innom Elkjøp. Jeg hadde kjøpt en elektrisk sak som plutselig sluttet å virke. Ved nærmere studie av saken, viste det seg å være en liten kopling, eller dings, som det heter på fagspråk som ikke fungerte. Jeg gikk inn og spurte den unge damen, hun hadde vært elev hos meg året i forveien og var 19 år gammel. Hun svarte at hun nok ikke hadde koplingen inne i butikken, men at hun kanskje hadde den i kjeden. Her skulle hun da inn på sin PC og se om kjeden Elkjøp innehadde nevnte dings for bestilling. Det var når den unge damen sa dette med sj-lyd jeg forsto hvor vi er på vei med språket. Jeg ba henne pent om å gå inn på toalettet og låse dette om hun fant det nødvendig å sjekke i skjeden, som hun jo rent faktisk uttalte. Frøkenen rødmet kledelig, mens de som stod bak meg i køen humret. Jeg var selvsagt veldig takknemlig for jentas serviceinnstilling, selv om jeg nok er av den bestemte oppfatning av at denne typen tilbud er noe menn på min alder slett ikke skal behøve å ta stilling til fra jenter så vidt eldre enn ens egne barnebarn.

 

Bygdekrangler

 

Bygdekrangler

 

Bygdekrangler er fascinerende. De krangler i alle bygder, og har gjort det til alle tider. Det er få ting som slår en god gammel bygdekrangel, og underholdningsverdien er alltid høy. Krav som må oppfylles for å oppnå definisjon bygdekrangel omfatter blant annet: gammel nok til at ingen kan huske hva den egentlig gjaldt, alle er enige om at motparten startet den, den fremmer ikke på noen måte bolyst og alle som ikke er del av den ler så rompa rister av deltakerne i krangelen.

 

Bestefar hevdet i sin tid at det var i Beisfjord de fant opp bygdekrangelen og at jeg aldri måtte finne på å flytte dit. Nå har jeg bodd i Beisfjord i 17 år og kan for så vidt bekrefte at bygdekrangelen lever i beste velgående her. Ikke sånn at det plager meg, siden jeg ikke tilhører noen av de stridende parter. Det er mer slik at om du spør noen fra familie A, så har de helt klart noe å anføre hva angår familie B. Da jeg flyttet til bygda fikk jeg høre fra en nabo tilhørende familie A at de fra familie B «just ikke er kjent for å arbeide seg svett». Noe lignende ble hevdet fra famile B`s hold vedrørende familie A. For ordens skyld; jeg er født og oppvokst i Håkvik. Her minnes jeg herlige gamle feider familier imellom, faktisk innad i familier også.

 

Problemet med slike stridigheter er at de som regel har sitt opphav for fryktelig lenge siden. Idet jeg kjenner visse medlemmer av de to ovenfornevnte anonyme familier så vidt godt at jeg har kunnet spørre, gjorde jeg nettopp det. Jeg fikk bekreftet at de slett ikke så med blide øyne på hverandre, men ingen husker hvorfor. Fra tiden jeg bodde i Troms ble det hevdet at det var i Storfjord de fant opp bygdekrangelen. Uten å gå nærmere inn på Storfjordinger og deres sikkert utmerkede krangler, kan vi nok slå fast at bygdekrangler finnes overalt. Hos oss i Ofoten er det slik at lokalavisa aldri har problemer med stoff i agurktiden. Journalister ringer bare til noen i Bjerkvik eller Gratangen. Her har de alltid gående opptil flere mer eller mindre utrolige stridigheter til oss andres store forlystelse. Jeg nevner i fleng skolekorpset med nedre aldersgrense 90 år eller der omkring. Den krangelen var en høydare og nådde til og med selveste statskanalen.

 

Jeg skal bevege meg inn på en skikkelig herlig bygdekrangel med røtter fryktelig langt tilbake. I Jerusalem har de kranglet i så mange år at ingen lengre husker hverken hvorfor eller hva de krangler om. De er bare forbannet på hverandre. Her, som i andre bygdekrangler, vet den ene parten at den andre parten begynte, og at de selv selvsagt har rett. Om man skal mekle i krangler er det gjerne slik at man som mekler må se om partene kan finne felles grunn, altså noe de kan enes om, for så å komme videre. I Jerusalem, som i andre bygdekrangler er de alltid enige om felles grunn, det er at det var de andre som startet og dermed har skylden. De kommer aldri videre derfra.

 

Jeg kan med en gang avkrefte at dette dreier seg om jøder og palestinere, selv om det jo er underholdende nok å følge norske debatter mellom mennesker som aldri har vært der, og langt mindre har særlig greie på annet enn at det selvsagt er den part de velger å støtte som har rett, hva nå retten måtte dreie seg om. Denne bygdekrangelen er for så vidt interessant nok, men det er i grunn lite nytt jeg kan bringe til torgs her. Jeg velger heller å se litt på en helt annen av Jerusalems bygdekrangler. Den involverer hverken jøder eller muslimer, og jeg er temmelig siker på at veldig få vet at den eksisterer, men den er underholdende nok likevel. Bygdekrangler dreier seg jo ofte om to parter. Denne omfatter ikke mindre enn seks.

 

Gravkirken, eller Oppstandelseskirken i Jerusalem har en lang historie. Det er viktig å forstå den lange historien fordi det aldri er mulig å anerkjenne en skikkelig bygdekrangel uten at historieforløpet er så langt tilbake at ingen andre enn ekspertkommentatorer på facebook kan uttale seg skråsikkert om den, og da kun etter intensivt googlesøk. Andre av oss leser heller faglitteratur, som viser til at kirkens historie kan spores helt tilbake til Hadrians gjenoppføring av byen etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr, og da som et tempel for guden Venus. Vi snakker altså om en skikkelig gammel bygdekrangel.

 

Vi tar noen kvantesprang og finner at det var Keiser Konstantin som beordret bygging av kirken i år 325. Historikere mener det var fordi hans kristne mor påsto å ha funnet rester av det sanne kors der. Offisielt regner vi at kirken var ferdig oppført på 400-tallet. Det er med andre ord gammelt nok til å være en bygdekrangel selv i Gratangensammenheng. Bakgrunnen for akkurat denne bygdekrangelen har noe med den kristne kirke å gjøre. Både jøder og muslimer holder seg dermed langt unna, de har jo evig nok med sin egen bygdekrangel.

 

Fra kirken stod ferdig på 400-tallet har ulike kristne grupperinger holdt liv i en seiglivet uenighet. I 1757 var området en del av det osmanske rike. Sultan Osman den 3. ble etter hvert så lei krangelen mellom de ulike kristne gruppene, den hadde vart i over 1300 år, at han tok dem i ørene en etter en og banket gjennom et dekret kalt «Status Quo». Dette ble senere til en skriftlig avtale. Her deles retten til bruk inn i ulike områder delt mellom greske, katolske, armenske, koptiske, syriske og etiopiske kristne menigheter. Inndelingen gjelder ikke bare områder, men også kirkens eksteriør. Den slår fast at ingen av menighetene kan gjør endringer på eksteriør eller områder uten etter avtale med de andre kristne grupperingene.

 

Som man kan skjønne måtte dette ende dårlig. I 1846 ble 40 mennesker drept da pilgrimmer og munker fra 6 ulike trossamfunn røk uklar om hvem som skulle få bruke alteret først under en påskegudstjeneste, her snakker vi gode kristne. Senere har det med jevne mellomrom blusset opp stridigheter, og bruk av vold har vært vanlig. Konflikten har alle ingredienser en god bygdekrangel forutsetter. Som i alle bygdekrangler finner man ingen løsning og selve kirken lider under sterkt forfall siden de ikke blir enige om noen andre ting enn at de andre har skylden. Vedlikehold eller bygging får vente, det er like vanskelig som å forsøke og bygge campingplass i Bjerkvik uten å få et helvete med naboene.

 

Senest i juni 2002 brøt det ut heftige slagsmål på plassen foran kirken. Munker fra den koptiske kirken kranglet med etiopiske munker og det gikk skikkelig hardt for seg. Ingen skal si at munker ikke kan sloss. Da de endelig ble skilt havnet 11 av dem på sykehus med til dels alvorlige skader påført av ulike relikvier og røkelseskar. Det hele startet den gang med at en koptisk munk flyttet på stolen sin for å få den inn i skyggen. Dermed havnet den visstnok på etiopisk område, noe som er nesten like ille som å sette foten 2 centimeter inn på naboens elgvald i Gratangsbotn.

 

Dette med stolen var et brudd på en gammel avtale meklet frem for 250 år siden. Her slo man fast at ingen trossamfunn kan entre et annet trossamfunns område uten etter avtale. De kan heller ikke skifte ut så mye som en takstein uten at alle 6 parter er enige. Det virkelig morsomme dreier seg om «Den ubevegelige stige». Opp mot en vegg på kirken står en stige. Den antas å være fra tidlig 1700-tall, og har stått på samme plass siden noen rett og slett glemte den der. Dermed omfattes stigen av avtalen. Den regnes som eksteriør og kan av den grunn ikke flyttes en millimeter. Stigen står i veien og har blitt forsøkt flyttet og endog stjålet og har utløst utallige stridigheter mellom partene.

 

Slik ser man hvordan bakgrunnen for en skikkelig bygdekrangel oppstår. En stol eller en stige er alt som trengs bare aktørene er gjenstridige, sta og troillat nok. For de som enda lurer på hvorfor presumptivt voksne folk innenfor samme jaktlag i Gratangen fortsatt gidder å anmelde hverandre og holde helvete i media om ingenting, kan de bare ta en tur til Jerusalem og flytte på en stige.

Å møte seg selv i døra

 

Å møte seg selv i døra

 

Det kan være nyttig å se seg selv i speilet, bare for å ta en liten titt for å se om du faktisk liker det du ser. Jeg tenker ikke på utseendet, det kan du ikke endre, men mer om den personen du ser er den du mener vedkommende egentlig burde være. Du er kanskje sur og irritert over ungene som ikke gjør det du forventer, kjerringa som er premenstruell og sur, Greta Thunberg er på nyhetene igjen, formueskatten, eller at de fleste andre rundt deg på generell basis er idioter. Salig bestefar brukte å si at om alle rundt deg er idioter, bør du starte med å se deg i speilet.

 

For noen år siden satt jeg i passasjersetet i bilen over Gratangsfjellet. Min yngste datter var 16 år og øvelseskjørte. Rett som det var ble vi passert av en Peugeot i vanvittig fart. Jeg så dette som et perfekt øyeblikk for å moralisere. Jeg viste til forbikjøringen og advarte den håpefulle med alvorlig stemme mot noen som helst repetisjon av det samme når hun selv fikk sertifikat. Hun repliserte straks med at jeg kunne ta det helt med ro. Det kom ikke til å skje at hun satte seg bak rattet i en fransk bil. Jeg registrerte at indoktrineringen hadde båret frukter. Barn og ungdom har en tendens til å følge med på hva du sier selv om du ikke alltid tror det. De følger skremmende godt med, obsternasige er de også.

 

Senere satt jeg selv bak rattet. Den samme datteren skulle kjøres til korpsøving. Som vanlig pratet vi underveis, og som normalt irriterte jeg meg over at noen enten kjørte for fort, for sakte, brukte for lang tid på å kjøre ut i krysset og så videre. Det er rett og slett en haug med dimlinger som til enhver tid er ute og kjører, noe jeg åpenbart har nevnt ved mer enn en anledning, så også nå. Min datter kikket rolig over til meg og uttaler: «Det er rart med det der Pappa, at når du kjører bil er alle de andre idiotene ute og kjører samtidig». Forbaskede drittunge, følger selvsagt alt for godt med og er sarkastisk som få. Hvor henter hun det fra tro? Må være fra moren, tenker jeg. Det er sånn at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper fra meg, resten har de fra moren.

 

Jeg opplever stadig å møte meg selv i døren. Min eldste sønn driver med farlige ting. Fjellklatring og fjellredning er farlige ting. En dag snakket vi om noen som hadde vaset seg ut i dårlig vær og havnet i et snøskred. Han ble sendt ut på en svært risikabel redningsaksjon hvor han selv holdt på å omkomme. I den forbindelse hev jeg selvsagt ut noen moralistiske betraktninger om at tullinger som utsetter redningsmannskaper for fare ved sin egen vettløse atferd selv burde betale for redningsaksjonen. Den frekke guttefan så på meg og mumlet noe om at han godt kunne huske sin gamle far hundekjøreren som stadig pakket sleden og dro ut på fjellet i den jævligste storm med hundene for å trene hundene på og tåle, og selv å trene på og beherske navigering i storm med kart og kompass. Nok en gang møtte jeg meg selv i døra. Har i grunn vurdert å investere i svingdør.

 

Selv møter jeg daglig ungdom, ofte ungdom som kanskje ikke helt passer inn i A4-bildet av hvordan vi mener elever egentlig bør være. Kortversjonen er jo at de som sjelden gjør det vi forventer, men heller gjør ting vi slett ikke forventer, har en tendens til å ligne svært mye på oss selv som unge. Første gang jeg unngikk nedsatt oppførsel var da jeg gikk ut av ungdomsskolen. Til jul siste året på ungdomsskolen kan jeg sitere min nå avdøde kontaktlærer Balterskards ord da han skriftlig i karakterboka kommenterte den nedsatte oppførselskarakteren: «Vidar har fått nedsatt karakter i oppførsel på grunn av utidige kommentarer i timene og gjentatte forstyrrelser av både lærer og medelever. Til tross for dette velger jeg å ønske ham en god jul og et riktig godt nyttår». Fra tredjeklasse kan jeg huske det forsmedelige brevet hjem hvor det stod noe om at jeg hadde pisset på en medelev i dusjen. Senere i ungdommen rakk jeg å tilbringe en natt i fyllearresten på grunn av slåssing på byen. Jeg har også vært utestengt et år fra en uteplass i Harstad grunnet slossing i fylla, og dette er bare noen av merittene, jeg har en lang karriere med å dumme meg ut i oppveksten. En av mine lærere fra gymnaset advarte meg velmenende om hvor ille dette kunne ende. Jeg spurte ham om det var dette han mente da jeg og han ble kolleger ved samme videregående skole. Han ville egentlig ikke snakke om det.

 

Som dere skjønner, er det god grunn til ikke å bruke for mye tid på moralisering. Faren for å møte seg selv i døra er ikke bare overhengende, den er et faktum. «Glem ikke at kua også har vært kalv» er et kjent ordtak. I mitt møte med ungdom er jeg meg dette mer og mer bevisst. Jeg vet at mange av mine lærere på ungdoms og videregående skole slett ikke så for seg meg i min nåværende rolle i skoleverket. Likedan har jeg selv opplevd å dømme for tidlig mange ganger. Jeg gleder meg over stadig å møte tidligere elever som til de grader beviste at man ikke alltid skal dømme etter feil de gjorde da de var 16 år.

 

Når man så leser i medias kommentarfelt, er det tydelig at det finnes mange «ufeilbarlige» supereksperter der ute. Den første vi kjenner, som uttrykte bekymring for dagens ungdom (han var rett nok ikke i kommentarfeltene på Facebook), var Sokrates. Allerede for ca. 2500 år siden bekymret han seg for den oppvoksende generasjon og hvor dårlig stelt det var med den. Man kan jo filosofere over om verden har gått fremover eller bakover siden den tid. Denne filosoferingen er det nok lurt å gjøre mens vi samtidig erkjenner at vi lever med en utrolig høy levestandard i verdens rikeste land med likestilling og stemmerett for alle, samt et rettsvesen som sikrer oss mot overgrep fra myndigheter i et demokrati som gir oss ytringsfrihet og mulighet til å leve gode liv. Det var ikke akkurat sånn på Sokrates` tid. Han ble dømt til døden for å stille spørsmål ved etablerte autoriteter og verdier. Superekspertene i kommentarfeltene klager med caps lock på i alle medier over mangel på ytringsfrihet og over de autoritære myndighetene. Ironien skriker, men de evner ikke å tenke på at det kan være lurt å se seg selv i speilet.

 

I medias kommentarfelt regjerer sinte folk på min alder som mener å minnes fordums gode tider og hvor ille det er i dag. De har sannsynligvis ikke mye til hukommelse siden de er et resultat av en helt utrolig velstandsvekst i vårt eget land. De «gode» tidene var selvsagt ikke så gode som i dag. Det er nok kanskje heller slik som forskningen viser; nemlig at hukommelsen er lite pålitelig ut over ca. 14 dager. Vi får vel legge til at disse kommentatorene heller ikke har særlig tillit til forskning. Når det kommer til stykket er det vel slik at disse kommentatorene har glemt av at kua var kalv. Jeg kan minnes opptil flere av disse fra vi var ungdom, noen av dem i fremtredende posisjoner i dag, nevner ingen navn, met gikk altså merkelig bra for dem selv om de ble dømt nord og ned da.

 

Selv er jeg ikke så bekymret for ungdommen. De har det til felles med oss andre det gikk  godt med at de trenger både veiledning og støtte fra voksne. Det er ikke alltid de ser ut til å lytte der og da. Det gjorde da heller ikke jeg eller andre i hine dager, men den velferd vi har i dag er et resultat av at den generasjon våre egne foreldre var så bekymret for, nemlig oss, faktisk utviklet samfunnet videre. Jeg vet at det samme skjer med de ungdommer jeg jobber med til daglig. Husk å være snill og ikke tråkk på de du møter når du er på vei opp. Du skal nemlig møte dem igjen når du er på vei ned.

En jævlig bygdekrangel

 

En jævlig bygdekrangel

 

En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nordnorge for å bygge opp en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels god porsjon humor og et høyst normalt nordnorsk behov for å ta hevn mot opplevd urett. Vi snakker altså om en temmelig potent blanding.

 

Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete grunneiere i Nord Norge er alltid og spørre om lov. De fleste er ofte snare til å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt takket ja til. Rett og slett en vakker historie.

 

Hos den sist besøkte gikk det noe annerledes. Hundekjøreren rakk knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler om bruk av vold om reisen ikke ble effektuert umiddelbart. Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe godt forhold til hundekjørere, eller mennesker i det hele tatt, og valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.

 

En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale om at man nå var skuls.

 

Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn, er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i gang.

 

Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives, mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos Henrik Hestkuk, noe han tok dårlig imot siden det viste seg å være mye å sette fingeren på i fjøset og dermed pålegg om bedring. For de som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.

 

Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to hundene fikk en ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem igjen like levende.

 

Da Henrik Hestkuk noen måneder senere fikk vite at hans krav om ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet ble han over at politiet ikke fant grunn til å  grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt. Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade for selv å grave, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.

 

Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder. Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.

 

I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en liten tispe han skulle beholde. Den ble behørig døpt Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på juling. Hundekjøreren, som var både veltrent og håndfast, tok Henrik Hestkuk i armen, snudde ham lett rundt og ba ham gå hjem. Henrik Hestkuk så sin begrensning, men det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.

 

Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til denne naboen hadde Henrik Hestkuk et anstrengt forhold. Da naboen bygget sin egen gård, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå, som følge av kreft.

 

I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».

Har vi blitt lurt?

 

Har vi blitt lurt?

 

Når kristne tenker seg verden er det naturlig at Bibelen danner grunnlaget for det meste av oppfatningen av hvordan ting egentlig har blitt som det har blitt, og hvordan det hele henger sammen. Litt avhengig av om du er helt ute i MAGA-land, eller sokner til mer normale «kristne» tradisjoner, er det likevel noen bestemte ting vi bør ta hensyn til om vi skal forholde oss til verden slik.

 

Jeg ser her bort fra at vitenskapen på et tidspunkt ikke var særlig stueren for paven og hans muntre menn. Fra tidlig middelalder og frem til i dag har kirken imidlertid gradvis mer og mer tatt inn over seg en del realiteter, som vitenskap. De fleste, med visse unntak, aksepterer i dag at kristendom handler mer om tro enn hva vi vet. Vi kan jo se for oss Jesus som fortvilt forsøker å jage vekk en dinosaur da denne ellers fort ville ødelegge hele historien. Noe slikt ville vel heller ikke kommet inn i skriftene, eller?

 

Da Bibelen ble skrevet var det ikke slik at det hele falt ned fra himmelen. Bibelen ble skrevet over en periode på ca. 1600 år, og av ulike mennesker. Den består av en rekke utvalgte skrifter man fant kunne godtgjøres å kalle Guds ord. Det var slik at vanlige menn (selvsagt bare menn), kunne avgjøre hva som var riktig. Man hadde mye å velge mellom. Det er kun et lite fåtall av de utallige hellige skrifter som havnet i Bibelen, ellers ville størrelsen på Bibelen fort vært på nivå med boka «Hvordan forstå kvinnen». Det ville kort og enkelt blitt så omfattende at ingen ville giddet å lese den. De andre hellige skriftene ble kalt apokryfiske skrifter. Det finnes en rekke av disse og innholdet viser at historien om Jesus kunne vært temmelig annerledes om man la disse til grunn. Jakobs protoevangelium er en slik apokryf tekst. Den gir oss et nytt bilde av «jomfru» Maria.

 

Hos Jakob fremstilles Maria noe spesielt. Det er her selvsagt en grunn til at hun var så ren at hun kunne føde Guds sønn. Hennes foreldre, Joakim og Anna, slet lenge med å bli gravid. Joakim dro da 40 døgn ut i ørkenen for å faste i ren frustrasjon. Da kan kom tilbake var Anna ved et «mirakel» blitt gravid, det var dette med «jomfru» igjen. Maria kom til verden og ble oppfostret på en måte som ville fått dagens curlingforeldre til å rødme av skam over egen tilkortkommenhet hva forvenning angår. Hun ble kort og godt bortskjemt noe så jævlig. Moren tillot henne ikke å tråkke på bakken, hun tilbragte derfor sine første leveår i sengen. Senere havnet hun i et tempel hvor hun ble håndmatet.

 

Maria gikk i sin mors fotspor og ble besvangret ved et «mirakel», uten at mannen ante noe som helst. Ren godtroenhet fra mannen eventuelt utroskap fra damene går altså i arv. Resultatet ble den gode Jesus. I Tomas barneevangelium, en annen apokryfisk skrift, er det ingen god gutt vi blir kjent med. Tomas var en av Jesu disipler, men den kristne kirken likte denne teksten dårlig. Den viser nemlig at Jesus var en skikkelig drittunge. Bare sjekk her:

 

Jesus var en kløpper til å lage demninger av kvister. Da en annen femåring, ødela demningen hans, ble Jesus dritsur. «Din syndige idiot! Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som straks faller død om. Få dager etter dette, bruker Jesus sine krefter til å myrde en gutt som støter inn i ham ved et uhell: «Du skal ikke gå et skritt lengre» sa Jesus, og gutten falt straks død om. Foreldrene til den døde gutten klaget rimeligvis til Maria over dette, noe som resulterte i at Jesus gjorde begge blinde.

 

Det fremkommer videre hos Tomas at Maria og Josef fant det svært vanskelig å oppdra den bortskjemte drittungen, noe dagens lærere ikke ville funnet vanskelig å forstå, nevnte jeg curlingforeldre? De ansatte egen lærer til gutten, som selvsagt var så begavet at han hånte lærerens uvitenhet. Læreren Sakkeus sa derfor opp etter kort tid, noe vi ser stadig flere av dagens lærere også gjøre, nevnte jeg curlingforeldre? Neste lærer ble så oppbragt over at Jesus var så uoppdragen at han ga gutten en skikkelig lusing (burde kanskje heller gitt foreldrene en omgang), Jesus ble sur og brukte sine guddommelige krefter til å ta livet av læreren. På et tidspunkt ble Jesu rykte i Nazareth såvidt dårlig at da en gutt falt ned fra et tak og døde, brukte Jesus sine krefter til å gjenopplive ham for å bevise sin uskyld. Etter dette gikk det bedre. Jesus fikk sansen for mirakler og reddet blant annet en gutt fra et dødelig slangebitt, samt vekket et dødfødt spebarn til live. Thomas` barneevangelium slutter med besøket i tempelet, da Jesus var 12 år – noe vi kjenner fra Det nye testamentet.

 

Senere apokryfiske skrifter viser oss også et noe annerledes bilde av den kristne historie. På 100-tallet presenterte to selverklærte profeter, Markion og Montanos sitt eget syn på den kristne læren. Markion mente at kristendommen hadde to guder, en ond gammeltestamentlig gud og en kjærlig og snill nytestamentlig gud. Montanos hevdet at han selv var den hellige ånds talsmann og forkynner av den endelige sannhet for de kristne. Det siste ville selvsagt ikke Paven akseptere. Dette privilegiet vil han selv ha når han i dag taler «ex cathedra», altså taler ufeibarlig, eller Guds ord.

 

I det nye testamentet fremstilles Maria Magdalena som det første vitne til Jesu oppstandelse. Etter hans oppstigning til himmelen, blir hun ikke lengre nevnt. Da er det annerledes i den apokryfiske skriften «Maria Magdalenas evangelium». Her får hun betydelig med taletid. I teksten er det hun som har rollen som frelserens nærmeste. Hun sier til disiplene at hun er den eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt. Hun erklærer her at «Det er derfor han også elsker meg mest av alle». Dette siste overtaler mye til fantasien om hennes forhold til Jesus og hvorvidt dette var kun platonisk. Da Vinci-koden, en bestselger av Dan Brown fremstiller denne teorien i dag. Her giftet Jesus seg med Maria Magdalena og fikk barn.

 

Dette siste støttes av en annen hittil ukjent apokryf tekst i form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet. Teksten er ufullstendig og skrevet på koptisk, men forskere viser til at der står skrevet følgende: «Jesus sa til dem: Min kone….» resten av teksten mangler. Vatikanet reagerte selvsagt og kalte det «en udugelig forfalskning», noe annet skulle vel ellers tatt seg ut.

 

Hva vi mener er den endelige sannhet om Bibelen er litt opp til øyet som ser. Læstadianere, en kristen menighet jeg har vokst opp med i min hjembygd, mener man ikke kan godkjenne nyere bibeloversettelser enn de fra før 1920. De heller gjerne til tidlige norske oversettelser. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og arameisk, mens det nye ble skrevet på gresk. På norsk kom Bibelen først i 1853, dette som et resultat av mange oversettelser fra mange språk. Slik sett er det imponerende at det var først i 1853 den første riktig skrevne bibel kom, og da selvsagt på norsk. Tar alle andre fullstendig feil? Eller kan det være slik at alle egentlig lar seg lure, litt avhengig av hvilke skrifter man velger å legge til grunn. Eller skal vi kanskje rett og slett heller respektere at andre kan tro noe annet enn vi selv gjør, og leve godt med det? Selv har jeg fått ny sjef på jobb. Han har i mange år trodd at hans franske bil en gang vil lære seg å starte og gå omtrent som andre biler. Her som ellers, dreier det seg selvsagt om tro mer enn vitenskap.

 

Erotikk og veneriske sykdommer

 

 

Erotikk er ikke noe nytt. Selv Adam og Eva hadde sex minst tre ganger. Fra tidenes morgen har erotikk og handlinger knyttet til dette vært en forutsetning for videre forplantning og spredning av ens gener. Likedan har de sykdommer som kan følge av erotisk virksomhet fulgt mennesket fra tidlig av. Det er ikke bare faren for å bli tatt på fersken av fruen som burde gjøre at du holder deg unna utroskap. Det kan fort være litt problematisk om din trofaste kone på legebesøket får vite at hun har fått en kjønnsykdom ut fra intet. Da bør du være like god å prate for deg som salig jomfru Maria. Hun fikk Josef til å tro at hun ble besvangret av den hellige ånd, noen vil den heldige hånd eller deromkring.

 

Allerede i 4. Mosebok presenteres vi for noe av det første vi mener å kjenne som veneriske sykdommer. Etter 40 års vandring i ørkenen slo israelittene seg ned nær byen Sittin ved Dødehavet. Her bodde de side om side med moabittene. Israelittene fant selvsagt interesse i de moabittiske damer og det gikk ikke likere enn at de begynte å hore rundt med moabittiske kvinner, med den følge at 24.000 døde av pest, om vi skal tro Bibelen. Forskere antar at denne pesten var sykdommer av såkalt venerisk natur.

 

Nå var det kanskje ikke så rart at disse moabittene smittet våre jødiske venner. De nedstammet fra Bibelens Lot. De som kjenner sin Bibel vet at Lot stakk av fra syndenes Gomorra og overlevde selv om kjerringa ble til stein fordi hun ikke lyttet til hva Gud sa om ikke å snu seg og se når Herren straffet byen. Ikke siden Edens hage har kvinner greid å styre sin nysgjerrighet, visse ting endrer seg ikke. Lots barn avlet frem Moab gjennom incestuøs omgang. Om det var dette som ga hans barn lav seksuell moral vites ikke, men israelittene fikk nå kjørt seg med moabittdamene. Resultatet ble som man kan forvente, mange såre snurrebasser.

 

Gjennom årene har vi prøvd det meste for å helbrede disse sykdommene, med vekslende hell. Sykdommene kunne variere fra relativt ufarlige men ubehagelige konsekvenser, til skrekkelige lidelser med døden til følge. Dessuten hadde disse sykdommene en tendens til å føre til sosial stigmatisering. For katolske geistlige var det dessuten en delikat øvelse å skulle forklare hvordan du hadde skaffet deg en sur en uten å bryte det påbudte sølibat. Man mente dessuten tidlig at det var ren usedelighet som var bakgrunnen for at du ble syk. Sex utenom ekteskapet fører til sykdom, noe Krf sikkert kunne brukt i dag.

 

Usedelighet kom selvsagt fra prostitusjon, og siden det var menn som fikk det av kvinner var altså kvinner de skyldige. Ikke noe nytt her altså. Dessuten var mange av bordellene også et oppkomme av fyll og fanteri. Når man på toppen av fyll og fest, finner at menn blir fristet av løsaktige, usedelige kvinner, skjønner man jo at man måtte ta dette på alvor. I Norge ble dermed bordeller forbudt. Det skulle vel tatt seg ut om menn ble uskyldige ofre for usedelige kvinners smitte. Seksuell omgang utenom ekteskap ble kriminelt, noe som hjalp like lite da som i dag.

 

Men helbredelse måtte jo til. De som drev med helbredelse på den tiden hadde enda ikke hørt om en av legeetikkens grunnregler: «Primum non nocere» (først og fremst, å ikke skade noe). Dette førte til noe spesielle måter å «helbrede» på. Kvikksølv var mye brukt. Dette kunne svelges, smøres på området som trengte behandling, eller åndes inn. Summen av dette var faktisk at noen pasienter mente de opplevde kortvarig bedring av symptomene, før de døde av forgiftning senere. Kvikksølvforgiftning hadde en tendens til å påføre pasienter de utroligste lidelser før de døde. Det var for eksempel ikke uvanlig at nesen ble tært bort, håret falt av og issen ble full av åpne sår som ikke grodde.

 

Årelating var her som ellers populært. Ulike leger hadde ulike steder på kroppen de mente årelatingen fungerte best. Bakgrunnen for tanken om at man skulle bli bedre av det meste ved årelating var at det var ubalanse i væskene. Dermed tappet man blod slik at balansen kunne bli gjenopprettet. Dersom du ikke døde, kunne det jo hende du ble bedre, og suksessen var et faktum, og om du døde kunne du jo ikke klage. Videre fantes det såkalte kloke koner som hadde andre mer eller mindre fantasifulle måter å helbrede på. Voldtekt av barn kjenner vi til fra rettspapirer. Her har altså mannen voldtatt barn med den tanke at perversiteten skulle rense mannen for sykdom. Ideen lever enda i deler av Afrika. Det er ikke lenge siden daværende president i Sør-Afrika kunne berolig alle med at hans utsvevende sexliv ikke kunne føre til HIV-smitte, idet han alltid dusjet etter sex.

 

Mer uskyldig var rådet om å skrive en personlig henvendelse til Gud på et papir. Dette papiret skulle så legges på pasientens nakne legeme med teksten mot huden. Ulike former for seksuell kontakt med dyr har forekommet. Tanken var at man etterlot sykdommen i dyret. Det sies at kondomet ble oppfunnet i Asia, de brukte sauetarmer. Senere fant visstnok  skottene ut at man kunne ta tarmen ut av sauen før bruk, men det er nå en annen sak. Dessuten var også urin en foretrukket løsning idet man kunne koke ut sitt eget utslipp. Det som ble igjen ble så tvunget i dyr på den ene eller andre måten. Dette skulle føre til at sykdommen ble trukket ut av pasienten og inn i dyret. Man hadde ikke noe oppegående system for dyrevelferd i de dager.

 

Her, som ved så mange andre sykdommer, ble det meste bedre da vi ved en tilfeldighet fant opp penicillinet. Gjennom moderne medisin har vi etter hvert funnet god behandling mot mye svineri, og bruk av kondom er svært effektivt. Også her er det all grunn til å le av antivaxxere. I dag finnes det effektive vaksiner mot seksuelt overførbare sykdommer. Det eneste som mangler er vaksine mot ren dumskap. Hadde vi hatt det er jeg nok likevel redd antivaxxerne hadde vært for dumme til å ta den så det hadde neppe hjulpet likevel. Man kan kanskje se antivaxxere som en kjønnssykdom, de er også et resultat av seksuell omgang.

 

For egen del fikk jeg i en alder av 18 år en uventet suvenir fra en jente i Harstad, det har jo sjelden kommet noe godt fra den byen. Jeg har tidligere fremholdt at historien om Jesu fødsel egentlig var tenkt lagt til Harstad og ikke Betlehem. Dette strandet idet man ikke kunne finne tre vise menn og langt mindre en jomfru der, men det var en digresjon. Besøket hos salig doktor Reithe på Ankenes legekontor prøver jeg enda å glemme. Han ba meg dra ned buksa, tok stoltheten i sin behanskede hånd og uttalte «Nei Vidar, dette ser ikke bra ut. Vi må nok amputere». Deretter lo han seg halvt i hjel. Jeg fikk heldigvis en effektiv salve, problemet ble løst, og jeg lærte et og annet om harstadjenter.

 

Etter at jeg traff min kone har det heldigvis ikke vært noe problem. Jeg mente det jeg lovet presten og biskopen. Dette skjedde faktisk. Vi kan skryte av å være bedre gift enn de fleste. Vi ble viet av en prest med en biskop som vitne. Dessuten har jeg observert fruens håndlag med kniven gjennom årene i diverse sammenhenger, og er vel kjent med hennes bråsinne. Utroskap er ikke et alternativ.

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Jeg har synder å bekjenne, grove synder. Om jeg skulle telle dem opp og skrifte, er jeg redd jeg måtte ha minst en pave og to biskoper samlet i bønnegruppe for eventuelt å kunne gi meg syndenes forlatelse. I så måte må jeg si meg glad for reformasjonen i Norge i 1536 med den følge at jeg ikke er katolikk. For protestanter er det lettere. Vi blir frelst ved troen alene, kan be om tilgivelse, og skal dermed kunne gå videre med reist hode. Det er nettopp et reist hode (i tide og utide) som danner bakgrunn for det følgende.

 

Mange av oss har nok syndet like grovt som meg og bør dermed tenke over sine handlinger før man kommer til den ytterste dag. Det er som nevnt litt greiere for protestanter idet man teoretisk kan be om tilgivelse for alt i full fart dersom du ser at bilen skrenser i 100 km/t og fjellveggen nærmer seg. Da skal det kunne gå bra, og du slipper å ta heisen ned. Katolikker derimot må nok pent bestille time og gå til skriftestolen før de krasjer.

 

I ung alder kom jeg i skade for å falle for mitt syndige begjær. Jeg ikke bare så på en dame med begjær, jeg handlet ut fra dette og kom i skade for å besvangre henne utenom ekteskap. Resultatet lot vente på seg – i 9 måneder. Han er nå 37 år, har gitt meg 2 barnebarn og lever i fullstendig uvisshet om at både han og jeg er på vei til Helvete om vi skal tro våre konservative venner, noe hverken han eller jeg gjør.

 

Jeg snublet altså i en unge og fikk lide følgene av min ukyskhet. Jeg overtrådte moralens regler og endte opp med en horunge, en bastard. Guttskarven var følgen av synd på synd, hor og begjær, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg begynner å tenke over alt jeg står ansvarlig for, styrt som jeg var av mine syndige lyster i ungdommen. Det verste er jo at jeg ikke lot meg stoppe med dette. Jeg har faktisk avlet enda en horunge, produsert og oppfostret bevisst i synd idet hun var 6 måneder før jeg og moren giftet oss. Heldigvis, sett med mer Krf-moralske briller, har jeg ett ektefødt barn etter dette. Arverekkefølge, farskjærlighet og slikt stilles likevel i et noe grelt lys om vi skal forholde oss til samfunnets, kirkens og spesielt Krfs syn på slike horkarler som meg. Det er heldigvis enda verre for damene. Jeg er nå engang mann, styrt av mine lyster, og dermed mindre ansvarlig enn disse horene (igjen i konservativ kristen kontekst), som skamløst lokket meg utpå glattisen. Jeg er jo egentlig et uskyldig offer for naturlig mannlig begjær. Damene derimot, skal brenne….

 

Horunger som mine to eldste, kan faktisk i visse religiøse land ikke ordineres til prester. Dette som følge av den forferdelige synd de stod bak ved valget av en slik vellystig synder til far, for ikke å snakke om at de har ulike mødre. Synd over synd her også. De vil aldri kunne bli medlemmer av visse religiøse brorskap, noe de neppe sliter nevneverdige med, ateister som de er, dessuten er den ene jente og utelukker dermed seg selv. Begge lever selvsagt også i hor idet ingen av dem er gift men har samboer. Sønnen har til og med to horunger. Vi snakker arvesynd med andre ord.

 

Det har nok ikke alltid har vært så lett å være mammas og pappas horunger, slik som våre lever godt med i dag. Kirken og samfunnet har alltid hatt sine stikk å komme med, selv om vi i dag helst skal ha kommet litt videre, her ser jeg bort fra visse fundamentalistiske kristne politiske partier. Da jeg vokste opp hadde vi fromme kristne i min hjembygd som advarte mot stående samleie. De var redde for at dette kunne føre til dans. Noen av disse moralens voktere har i dag fått dom for hykleriet sitt. Det er faktisk brudd på mer alvorlige regler enn moralen å voldta egne barn. Vi lar akkurat dette ligge inntil videre.

 

Hykleriet har stått seg gjennom tidene. Fortsatt er det forbudt for katolske geistlige å gifte seg og få barn. Vi kjenner likevel til merkverdigheter som høyere katolske kardinaler, enebarn faktisk, som har prestert det kunststykke å få mange nevøer og nieser. Sølibatet gir seg merkelige utslag får en si. Men også gode protestanter, som i vår egen kongeslekt, har sine svin på skogen. Slekten Gyldenløve fikk sitt navn idet de er etterkommere av uekte barn av dansknorske konger med horete mødre. Vi kjenner Gyldenløve siden de fikk visse privilegier av sine fedre, som tross alt erkjente at de hadde vært med på notene selv, og dermed lot horungene arve adelstitler og rikdom. Siden jeg eier hytte og eiendom kaller jeg forøvrig meg selv Greven og fruen Grevinnen av Formoen. Horungene får arve tittelen Grevlinger av Formoen.

 

Det har, som nevnt, ikke alltid vært lett å være bastard. Først på 1700-tallet kom en begrenset plikt for fedre til å betale for svineriet sitt. Dette i form av en engangserstatning til moren. Ikke for å hjelpe henne, som jo var hovedansvarlig for horeriet, men for å unngå for mange fattigbastarder som belemret fattighusene og tok opp plass. Frem til de castbergske lover ble vedtatt i 1915 fantes såkalte «englemakere», barnehjem som tok imot penger fra staten, for så å la barna sulte i hjel. Dette var ikke lovlig rett nok dersom noen tok seg bryet med anmeldelse og det kunne bevises. I 1956 fikk vi 2 nye lover, som skilte mellom ekte og uekte barn. Denne varte helt til 1981. Loven gjelder fortsatt og søker å likestille ektefødte og bastarder «så langt det er mulig».

 

Lovmessig er det altså slik at mine tre barn, to horunger og et ektefødt har lik arverett dersom jeg skulle ha noen slanter igjen etter min død. Likevel er det enda sånn at synet på dette ikke alltid har fulgt lovens bokstav, enn si gjør det i dag. Det «morsomme» er dog at det er i såkalte konservative kristne miljøer man moraliserer over horeri og brudd på moralens lover. En av disse talsmenn for høyere moral nevnte jeg ovenfor, en kjenning nå relativt nylig sluppet ut av fengsel etter dom for incest. Noen år før han ble fersket for å voldta ungene sine antydet han temmelig direkte at jeg ikke var god nok kristen, slik han var. Jeg har med andre ord ikke særlig mye til overs for moralske talsmenn, må være en svakhet jeg har som dårlig kristen.

 

Jeg har landet på at jeg er like glad i mine tre barn, ektefødt som horunger, selv om humoren rundt familiemiddagene nok best hører hjemme innenfor husets fire vegger i disse woketider. Lausungene har nemlig humor og selvironi når bastardtemaet bringes på banen. Dessuten har både jeg og familien vært villig til å se gjennom fingrene med et annet markant brudd på moralens lover. Min egen bor er født kriminell. Han ble født før loven avkriminaliserte homofile i 1972. Da han ramlet ut av skapet begikk familien den kardinalsynd at vi, ikke bare lot være å fordømme ham, vi liketil aksepterte hans legning og hans rett til å elske hvem fan han vil. Som dere skjønner har min familie mye å svare for på den ytterste dag. Jeg tror likevel ikke at jeg havner i helvete til slutt. Der er det nok allerede fullt, hovedsaklig av  moralens voktere.