Erotikk og veneriske sykdommer

 

 

Erotikk er ikke noe nytt. Selv Adam og Eva hadde sex minst tre ganger. Fra tidenes morgen har erotikk og handlinger knyttet til dette vært en forutsetning for videre forplantning og spredning av ens gener. Likedan har de sykdommer som kan følge av erotisk virksomhet fulgt mennesket fra tidlig av. Det er ikke bare faren for å bli tatt på fersken av fruen som burde gjøre at du holder deg unna utroskap. Det kan fort være litt problematisk om din trofaste kone på legebesøket får vite at hun har fått en kjønnsykdom ut fra intet. Da bør du være like god å prate for deg som salig jomfru Maria. Hun fikk Josef til å tro at hun ble besvangret av den hellige ånd, noen vil den heldige hånd eller deromkring.

 

Allerede i 4. Mosebok presenteres vi for noe av det første vi mener å kjenne som veneriske sykdommer. Etter 40 års vandring i ørkenen slo israelittene seg ned nær byen Sittin ved Dødehavet. Her bodde de side om side med moabittene. Israelittene fant selvsagt interesse i de moabittiske damer og det gikk ikke likere enn at de begynte å hore rundt med moabittiske kvinner, med den følge at 24.000 døde av pest, om vi skal tro Bibelen. Forskere antar at denne pesten var sykdommer av såkalt venerisk natur.

 

Nå var det kanskje ikke så rart at disse moabittene smittet våre jødiske venner. De nedstammet fra Bibelens Lot. De som kjenner sin Bibel vet at Lot stakk av fra syndenes Gomorra og overlevde selv om kjerringa ble til stein fordi hun ikke lyttet til hva Gud sa om ikke å snu seg og se når Herren straffet byen. Ikke siden Edens hage har kvinner greid å styre sin nysgjerrighet, visse ting endrer seg ikke. Lots barn avlet frem Moab gjennom incestuøs omgang. Om det var dette som ga hans barn lav seksuell moral vites ikke, men israelittene fikk nå kjørt seg med moabittdamene. Resultatet ble som man kan forvente, mange såre snurrebasser.

 

Gjennom årene har vi prøvd det meste for å helbrede disse sykdommene, med vekslende hell. Sykdommene kunne variere fra relativt ufarlige men ubehagelige konsekvenser, til skrekkelige lidelser med døden til følge. Dessuten hadde disse sykdommene en tendens til å føre til sosial stigmatisering. For katolske geistlige var det dessuten en delikat øvelse å skulle forklare hvordan du hadde skaffet deg en sur en uten å bryte det påbudte sølibat. Man mente dessuten tidlig at det var ren usedelighet som var bakgrunnen for at du ble syk. Sex utenom ekteskapet fører til sykdom, noe Krf sikkert kunne brukt i dag.

 

Usedelighet kom selvsagt fra prostitusjon, og siden det var menn som fikk det av kvinner var altså kvinner de skyldige. Ikke noe nytt her altså. Dessuten var mange av bordellene også et oppkomme av fyll og fanteri. Når man på toppen av fyll og fest, finner at menn blir fristet av løsaktige, usedelige kvinner, skjønner man jo at man måtte ta dette på alvor. I Norge ble dermed bordeller forbudt. Det skulle vel tatt seg ut om menn ble uskyldige ofre for usedelige kvinners smitte. Seksuell omgang utenom ekteskap ble kriminelt, noe som hjalp like lite da som i dag.

 

Men helbredelse måtte jo til. De som drev med helbredelse på den tiden hadde enda ikke hørt om en av legeetikkens grunnregler: «Primum non nocere» (først og fremst, å ikke skade noe). Dette førte til noe spesielle måter å «helbrede» på. Kvikksølv var mye brukt. Dette kunne svelges, smøres på området som trengte behandling, eller åndes inn. Summen av dette var faktisk at noen pasienter mente de opplevde kortvarig bedring av symptomene, før de døde av forgiftning senere. Kvikksølvforgiftning hadde en tendens til å påføre pasienter de utroligste lidelser før de døde. Det var for eksempel ikke uvanlig at nesen ble tært bort, håret falt av og issen ble full av åpne sår som ikke grodde.

 

Årelating var her som ellers populært. Ulike leger hadde ulike steder på kroppen de mente årelatingen fungerte best. Bakgrunnen for tanken om at man skulle bli bedre av det meste ved årelating var at det var ubalanse i væskene. Dermed tappet man blod slik at balansen kunne bli gjenopprettet. Dersom du ikke døde, kunne det jo hende du ble bedre, og suksessen var et faktum, og om du døde kunne du jo ikke klage. Videre fantes det såkalte kloke koner som hadde andre mer eller mindre fantasifulle måter å helbrede på. Voldtekt av barn kjenner vi til fra rettspapirer. Her har altså mannen voldtatt barn med den tanke at perversiteten skulle rense mannen for sykdom. Ideen lever enda i deler av Afrika. Det er ikke lenge siden daværende president i Sør-Afrika kunne berolig alle med at hans utsvevende sexliv ikke kunne føre til HIV-smitte, idet han alltid dusjet etter sex.

 

Mer uskyldig var rådet om å skrive en personlig henvendelse til Gud på et papir. Dette papiret skulle så legges på pasientens nakne legeme med teksten mot huden. Ulike former for seksuell kontakt med dyr har forekommet. Tanken var at man etterlot sykdommen i dyret. Det sies at kondomet ble oppfunnet i Asia, de brukte sauetarmer. Senere fant visstnok  skottene ut at man kunne ta tarmen ut av sauen før bruk, men det er nå en annen sak. Dessuten var også urin en foretrukket løsning idet man kunne koke ut sitt eget utslipp. Det som ble igjen ble så tvunget i dyr på den ene eller andre måten. Dette skulle føre til at sykdommen ble trukket ut av pasienten og inn i dyret. Man hadde ikke noe oppegående system for dyrevelferd i de dager.

 

Her, som ved så mange andre sykdommer, ble det meste bedre da vi ved en tilfeldighet fant opp penicillinet. Gjennom moderne medisin har vi etter hvert funnet god behandling mot mye svineri, og bruk av kondom er svært effektivt. Også her er det all grunn til å le av antivaxxere. I dag finnes det effektive vaksiner mot seksuelt overførbare sykdommer. Det eneste som mangler er vaksine mot ren dumskap. Hadde vi hatt det er jeg nok likevel redd antivaxxerne hadde vært for dumme til å ta den så det hadde neppe hjulpet likevel. Man kan kanskje se antivaxxere som en kjønnssykdom, de er også et resultat av seksuell omgang.

 

For egen del fikk jeg i en alder av 18 år en uventet suvenir fra en jente i Harstad, det har jo sjelden kommet noe godt fra den byen. Jeg har tidligere fremholdt at historien om Jesu fødsel egentlig var tenkt lagt til Harstad og ikke Betlehem. Dette strandet idet man ikke kunne finne tre vise menn og langt mindre en jomfru der, men det var en digresjon. Besøket hos salig doktor Reithe på Ankenes legekontor prøver jeg enda å glemme. Han ba meg dra ned buksa, tok stoltheten i sin behanskede hånd og uttalte «Nei Vidar, dette ser ikke bra ut. Vi må nok amputere». Deretter lo han seg halvt i hjel. Jeg fikk heldigvis en effektiv salve, problemet ble løst, og jeg lærte et og annet om harstadjenter.

 

Etter at jeg traff min kone har det heldigvis ikke vært noe problem. Jeg mente det jeg lovet presten og biskopen. Dette skjedde faktisk. Vi kan skryte av å være bedre gift enn de fleste. Vi ble viet av en prest med en biskop som vitne. Dessuten har jeg observert fruens håndlag med kniven gjennom årene i diverse sammenhenger, og er vel kjent med hennes bråsinne. Utroskap er ikke et alternativ.

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Jeg har synder å bekjenne, grove synder. Om jeg skulle telle dem opp og skrifte, er jeg redd jeg måtte ha minst en pave og to biskoper samlet i bønnegruppe for eventuelt å kunne gi meg syndenes forlatelse. I så måte må jeg si meg glad for reformasjonen i Norge i 1536 med den følge at jeg ikke er katolikk. For protestanter er det lettere. Vi blir frelst ved troen alene, kan be om tilgivelse, og skal dermed kunne gå videre med reist hode. Det er nettopp et reist hode (i tide og utide) som danner bakgrunn for det følgende.

 

Mange av oss har nok syndet like grovt som meg og bør dermed tenke over sine handlinger før man kommer til den ytterste dag. Det er som nevnt litt greiere for protestanter idet man teoretisk kan be om tilgivelse for alt i full fart dersom du ser at bilen skrenser i 100 km/t og fjellveggen nærmer seg. Da skal det kunne gå bra, og du slipper å ta heisen ned. Katolikker derimot må nok pent bestille time og gå til skriftestolen før de krasjer.

 

I ung alder kom jeg i skade for å falle for mitt syndige begjær. Jeg ikke bare så på en dame med begjær, jeg handlet ut fra dette og kom i skade for å besvangre henne utenom ekteskap. Resultatet lot vente på seg – i 9 måneder. Han er nå 37 år, har gitt meg 2 barnebarn og lever i fullstendig uvisshet om at både han og jeg er på vei til Helvete om vi skal tro våre konservative venner, noe hverken han eller jeg gjør.

 

Jeg snublet altså i en unge og fikk lide følgene av min ukyskhet. Jeg overtrådte moralens regler og endte opp med en horunge, en bastard. Guttskarven var følgen av synd på synd, hor og begjær, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg begynner å tenke over alt jeg står ansvarlig for, styrt som jeg var av mine syndige lyster i ungdommen. Det verste er jo at jeg ikke lot meg stoppe med dette. Jeg har faktisk avlet enda en horunge, produsert og oppfostret bevisst i synd idet hun var 6 måneder før jeg og moren giftet oss. Heldigvis, sett med mer Krf-moralske briller, har jeg ett ektefødt barn etter dette. Arverekkefølge, farskjærlighet og slikt stilles likevel i et noe grelt lys om vi skal forholde oss til samfunnets, kirkens og spesielt Krfs syn på slike horkarler som meg. Det er heldigvis enda verre for damene. Jeg er nå engang mann, styrt av mine lyster, og dermed mindre ansvarlig enn disse horene (igjen i konservativ kristen kontekst), som skamløst lokket meg utpå glattisen. Jeg er jo egentlig et uskyldig offer for naturlig mannlig begjær. Damene derimot, skal brenne….

 

Horunger som mine to eldste, kan faktisk i visse religiøse land ikke ordineres til prester. Dette som følge av den forferdelige synd de stod bak ved valget av en slik vellystig synder til far, for ikke å snakke om at de har ulike mødre. Synd over synd her også. De vil aldri kunne bli medlemmer av visse religiøse brorskap, noe de neppe sliter nevneverdige med, ateister som de er, dessuten er den ene jente og utelukker dermed seg selv. Begge lever selvsagt også i hor idet ingen av dem er gift men har samboer. Sønnen har til og med to horunger. Vi snakker arvesynd med andre ord.

 

Det har nok ikke alltid har vært så lett å være mammas og pappas horunger, slik som våre lever godt med i dag. Kirken og samfunnet har alltid hatt sine stikk å komme med, selv om vi i dag helst skal ha kommet litt videre, her ser jeg bort fra visse fundamentalistiske kristne politiske partier. Da jeg vokste opp hadde vi fromme kristne i min hjembygd som advarte mot stående samleie. De var redde for at dette kunne føre til dans. Noen av disse moralens voktere har i dag fått dom for hykleriet sitt. Det er faktisk brudd på mer alvorlige regler enn moralen å voldta egne barn. Vi lar akkurat dette ligge inntil videre.

 

Hykleriet har stått seg gjennom tidene. Fortsatt er det forbudt for katolske geistlige å gifte seg og få barn. Vi kjenner likevel til merkverdigheter som høyere katolske kardinaler, enebarn faktisk, som har prestert det kunststykke å få mange nevøer og nieser. Sølibatet gir seg merkelige utslag får en si. Men også gode protestanter, som i vår egen kongeslekt, har sine svin på skogen. Slekten Gyldenløve fikk sitt navn idet de er etterkommere av uekte barn av dansknorske konger med horete mødre. Vi kjenner Gyldenløve siden de fikk visse privilegier av sine fedre, som tross alt erkjente at de hadde vært med på notene selv, og dermed lot horungene arve adelstitler og rikdom. Siden jeg eier hytte og eiendom kaller jeg forøvrig meg selv Greven og fruen Grevinnen av Formoen. Horungene får arve tittelen Grevlinger av Formoen.

 

Det har, som nevnt, ikke alltid vært lett å være bastard. Først på 1700-tallet kom en begrenset plikt for fedre til å betale for svineriet sitt. Dette i form av en engangserstatning til moren. Ikke for å hjelpe henne, som jo var hovedansvarlig for horeriet, men for å unngå for mange fattigbastarder som belemret fattighusene og tok opp plass. Frem til de castbergske lover ble vedtatt i 1915 fantes såkalte «englemakere», barnehjem som tok imot penger fra staten, for så å la barna sulte i hjel. Dette var ikke lovlig rett nok dersom noen tok seg bryet med anmeldelse og det kunne bevises. I 1956 fikk vi 2 nye lover, som skilte mellom ekte og uekte barn. Denne varte helt til 1981. Loven gjelder fortsatt og søker å likestille ektefødte og bastarder «så langt det er mulig».

 

Lovmessig er det altså slik at mine tre barn, to horunger og et ektefødt har lik arverett dersom jeg skulle ha noen slanter igjen etter min død. Likevel er det enda sånn at synet på dette ikke alltid har fulgt lovens bokstav, enn si gjør det i dag. Det «morsomme» er dog at det er i såkalte konservative kristne miljøer man moraliserer over horeri og brudd på moralens lover. En av disse talsmenn for høyere moral nevnte jeg ovenfor, en kjenning nå relativt nylig sluppet ut av fengsel etter dom for incest. Noen år før han ble fersket for å voldta ungene sine antydet han temmelig direkte at jeg ikke var god nok kristen, slik han var. Jeg har med andre ord ikke særlig mye til overs for moralske talsmenn, må være en svakhet jeg har som dårlig kristen.

 

Jeg har landet på at jeg er like glad i mine tre barn, ektefødt som horunger, selv om humoren rundt familiemiddagene nok best hører hjemme innenfor husets fire vegger i disse woketider. Lausungene har nemlig humor og selvironi når bastardtemaet bringes på banen. Dessuten har både jeg og familien vært villig til å se gjennom fingrene med et annet markant brudd på moralens lover. Min egen bor er født kriminell. Han ble født før loven avkriminaliserte homofile i 1972. Da han ramlet ut av skapet begikk familien den kardinalsynd at vi, ikke bare lot være å fordømme ham, vi liketil aksepterte hans legning og hans rett til å elske hvem fan han vil. Som dere skjønner har min familie mye å svare for på den ytterste dag. Jeg tror likevel ikke at jeg havner i helvete til slutt. Der er det nok allerede fullt, hovedsaklig av  moralens voktere.

Tekstilregler man ikke forstår

En sommer er over nok en gang. Med årene slår det meg at jeg i henhold til statistikken har gjennomlevd langt flere somre enn jeg vil oppleve i fremtiden. Det er mye som slår en når det kommer til det faktum at årene har gått og at det uvergelig går mot en ende på det hele, selv om det forhåpentligvis enda varer en stund til. Det som slår meg mest når tema er sommer er likevel noe som har vært en konstant kilde til undring så langt i livet. Vi snakker om de håpløst uforutsigbare og hemmelige reglene som favner tekstiler, og da spesielt tekstiler menn benytter.

 

Denne sommeren greide jeg til min store tilfredsstillelse å unngå og måtte bruke surt ervervede midler til innkjøp av unødvendige tekstiler. Joda, fruen maste som vanlig på dette med ny badebukse, samt at hun alltid mener at mine kortbukser ikke holder den standard hun til enhver tid mener danner et minimum, forøvrig en standard som endrer seg fra dag til dag etter som motebildet endrer seg.

 

Jeg innehar, etter opptellingen oppussingen av vårt walk in clossett krevde, intet mindre enn to korte benklær egnet til sommerbruk. Det ene plagget er en badeshorts, som til nød godkjennes til bruk om man legger seg i sola. Den andre rekker så vidt nedenfor knærne, er av dongeri og anses av kjennere (les kona) som brukbar om man skal bevege seg i bybildet, altså blant folk flest. I min verden er dette faktisk mer enn jeg trenger idet badeshortsen knapt brukes. Soler jeg meg, funker boxershorts utmerket. På hytta vandrer jeg rundt i boxer hele sommeren når været tillater det, til glede for meg selv om ikke de som passerer på veien. Den andre shortsen rammes forøvrig av et idiotisk regelverk som omhandler bruk av sokker og sandaler. Her har jeg fått motstridende opplysninger om paragrafene i regelverket. Det er visstnok innafor å bruke lange shorts, altså slike som rekker nedenfor knærne, samtidig med sokker om man har lukkede sko og ikke sandaler. Bruker man sandaler og sokker, er det visstnok reservert en egen plass i helvete for brukerne. Jeg skjønner at jeg havner i celebert selskap hos Han Tykje når tiden kommer all den stund jeg driter blankt i slike regler. Fruen hadde med andre ord også i år noe å anføre i sakens anledning, forøvrig uten å få gjennomslag denne sommeren underlig nok.

 

Det er ikke ofte jeg får sette skapet på plass uten å få beskjed om at det må flyttes til høyre eller venstre. Denne gangen sto jeg imidlertid på mitt og nektet innkjøp av ny shorts. Det får holde med en. Hva skal man egentlig med flere? Shorts er ikke annet enn et plagg som inneholder halvparten så mye tekstil som en vanlig bukse, men gjerne til dobbel pris. Dessuten er det så mye klegg sommerstid her at man helst går i langbukse uansett.

 

Tekstilregler er vanskelige å få fatt på. Fruen og døtrene har en rekke merkverdige regler de mener jeg må følge. Jeg anses ikke berettiget å inneha egne oppfatninger av regelverket. Om jeg nå skulle finne på å dra på stranda for å bade har jeg forstått at min nåværende badebukse, under sterk tvil visstnok pga. slitasje, vil være innafor regelverket. Det er altså greit å stille seg opp i solsteken foran barn ikledd et minimum av tekstiler når man skal bade. Om jeg så litt senere etter dusjen går til postkassa ikledd badekåpe og sandaler i klassisk Hugh Heffnerstil, vil det kunne være krenkende for forbipasserende, og må følgelig aldri skje. Hva er greia her? En badekåpe inneholder jo mange ganger flere tekstiler enn ei badebukse.

 

I svømmehallen i byen er det slik at man ikledd en minimal speedo kan gå og kjøpe is foran øynene på endog små barn. Om du finner på å åpne døra, med godteri under halloween ikledd en vanlig boxershorts og by småungene som ringer på og maser om slikt, må du forvente å få politiet på uanmeldt besøk. Dette selv om boxeren inneholder langt mer tekstiler enn en speedo. Det er forøvrig ikke uvanlig å se gubber i speedo i svømmehallen. Gitt Carl I Hagens kritikk av burkini for muslimske damer, kan vi åpne for debatt om hva som er verst, kvinner i burkini eller Carl Ivar i speedo. Jeg kjenner allerede svien i netthinna.

 

På campingtur med vogn i Boden lærte jeg at det er greit å sole seg i bare badebukse rett utenfor vogna. Du blir sett rart på om du går fra dusjen tilbake til vogna kun ikledd sokker og T-skjorte. Også her er det langt mer tekstiler enn en badebukse kan by på. Inkonsekvensen i slike tekstilregler formelig skriker imot en. Kun shorts og sandaler uten sokker er greit, men du anses som pervers om du går barføtt ikledd kun langbukse rundt på campingen. Tør ikke engang tenke på hva du er om du har sokker i sandalene. Hvor er logikken?

 

Reglene er ikke bare inkonsekvente hva mengden tekstiler angår. De er direkte kjønnsdiskriminerende også. Der kvinner til nød tolererer menn i badebukse, altså minimalt med tekstiler, rett utenfor campingvogna, men ikke på gata utenfor, er menn langt mer imøtekommende. Du vil sjelden finne menn som reagerer på kvinner ikledd minimalt med tekstiler, snarere tvert imot. For vår del er det greit at de opptrer nakne til og med, og gjerne på gata også. Menn er altså langt mer aksepterende enn kvinner på tekstilområdet. Likevel er det kvinner som lager reglene. Det henger ikke på greip. Menn må komme på banen og delta når tekstilregelverket skal opp til høyst nødvendig revidering.

Datateknologi og datqadinosaurer

 

Datateknologi og datadinosarer

 

I går skjedde det noe virkelig gledelig på do. Neida, jeg skal ikke gå inn på hverken sprengte blodkar som følge av høyt trykk, vannforbruk eller konsistens på resultatet. Jeg opplevde der og da at datateknologien har gitt oss gaver vi inntil for få år siden ikke var i stand til å forstå ville glede oss, som dobesøket i går dokumenterte. Dette skal jeg imidlertid komme tilbake til.

 

Salig bestefar ble født i 1908. Han levde til han ble nesten 92 år. Hans egen beskrivelse av livet, uttrykt ovenfor meg, på sine gamle dager, gir et bilde av det dette handler om. Bestefar var klar i toppen til det siste, og viste glede over å få oppleve sine siste år slik. Han viste til at selv om han var, som han selv uttrykte det: «dein einaste såm e ijæn», han snakket om at alle venner var døde, var det så mye å glede seg over. Han sa at i bunn og grunn hadde biler ikke utviklet seg så mye frem til hans siste år. De hadde fortsatt 4 hjul, et ratt og andre ting som var vanlig allerede da han vokste opp. Men de siste årene i hans liv fikk han oppleve tekstTV, til og med med forstørret skrift. Dette påvirket hans liv i større grad enn oppfinnelsen av atombomben og månelandingen. Slike ting var bestefar svært bevisst over og han var  nysgjerrig og gledelig forundret over hvor enormt fort utviklingen gikk de siste leveårene hans.

 

Hadde bestefar levd i dag, ville han virkelig blitt imponert. Den utviklingen han syntes gikk hurtig, har gått på speed etter hans død. Man kan slik sett se på bestefar som en gammel relikvier fra en svunnen tid, som ikke fikk oppleve datateknologiens virkelige revolusjon. Jeg tenkte sånn inntil jeg så meg selv i speilet. Det som følger er faktisk helt sant, og beskriver hvordan undertegnede møtte datateknologien og dens gaver, men også utfordringer. Det er helt greit både å le av/med meg, samt harselere med meg når du leser dette. Jeg er heldigvis godt utstyrt med selvironi, det må du være når du er vant med å legge hodet på blokken. Jeg legger til grunn at det jeg oppnådde av grader da jeg studerte, kom som resultat av nitidig hamring på en skrivemaskin, en sånn med rettetast for siste bokstav. Siste oppgave ble skrevet på en maskin som kunne slette siste setning for retting. Dermed slapp du å rive ut hele arket og skrive hele dritten på ny. For meg en eksplosjon av utvikling.

 

Nuvel. Grunnleggende allmenlærerutdanning ble avsluttet i 1993. Det eksisterte ingen datamaskiner på noen av de arbeidsplassene jeg var innom før vi rundt årtusenskiftet fikk en gigantisk sak på kontoret på folkehøgskolen i Malangen. Denne kunne vi i fellesskap benytte. På denne tiden fikk jeg et stipend sammen med to kolleger som bodde andre steder i landet. Vi skulle skrive en lærebok innen hundefag og hundekjøring til bruk i undervisningsøyemed. Etter et fysisk møte ble vi enige om å jobbe på epost. Tiden gikk, og telefonmaset fra mine kolleger tiltok. De klaget over at jeg ikke hadde skrevet min del. Det gikk så vidt langt at lappsinnet tok meg i en samtale, jeg hadde da for fan skrevet mitt mente jeg. Heldigvis var min venn og kollega Harald Tunheim både tålmodig og vis. Han spurte om jeg hadde epost. Jeg svarte hissig at selvsagt hadde jeg det. Den sto jo på kontoret hvor jeg jobbet sene kvelder for å fullføre mine kapitler. Harald ba meg gå til rektor og spørre om dette med epost. Sånn lærte jeg at det ikke var nok bare å skrive og lagre, som jeg hadde lært. Man måtte faktisk ordne epostadressesende og sende det også. For det videre er det greit å ha i mente at det meste av mine år på fokehøgskolen bodde jeg stort sett i et telt på fjellet. Det var jo det som var jobben min, ikke datateknologi. Disse 11 årene gikk tilfeldigvis parallelt med den datateknologiske revolusjon.

 

En dag ble jeg i et besøk presentert for en underskriftkampanje. Man krevde bredbånd til bygda. Selv var jeg ikke sånn uten videre klar for å skrive under der og da til min kones og vedkommende initiativtakers forvirring. Jeg kommer jo fra bygda, er vel vant med traktor og graving og har dermed en viss praktisk sans. Jeg er hverken særlig pen eller spesielt intelligent, men jeg kan rygge med henger. Jeg argumenterte for hvor omfattende graving som måtte til for å grave ned dette båndet, som jo tydelig uttrykt var meget bredt. Jeg skjønte jo at den eneste praktisk vei å grave en bred grøft inn til vårt hus, var gjennom min nyanlagte jordbæråker. Etter å ha blitt utledd en stund, skrev jeg under.

 

Bredbåndet kom og med det en diger hjemmePC. Da mente min kone at det var på tide at jeg deltok når de månedlige regninger skulle betales, en virksomhet hun til fulle så langt hadde skjøttet på egen hånd. Jeg var jo blitt temmelig høy på meg selv etter å ha forstått dette med epost og bredbånd, selvsagt kunne jeg det. Jeg hadde jo vært i banken utallige ganger og sett hvordan man betalte fakturaer. Fruen stod lenge og så på før hun grep inn med en hånlig latter akkurat idet jeg var i ferd med å hive den jævla datamaskinen ut vinduet. Jeg forsto etterhvert at det ikke var slik at man stappet fakturaen inn i flippfloppdiskåpningen og så ordnet alt seg. På ny utledd til spott og spe.

 

I 2008 ble jeg tilsatt i videregående skole for å lede et prosjekt. I sittende stund er jeg rådgiver samme sted. Første dag kom en datafyr inn og ga meg en pc (jeg har lært meg å elske sånne dataguruer), altså en laptop (må ikke forveksles med sametingspresident, det er noe annet). Jeg så på den og forsto lite. Han viste meg så hvordan jeg åpnet den, skrudde den på og ga et nødtørftig krasjkurs i bruken. Man kan si at læringskurven har vært bratt, nødstoppene mange og bruken av datahjelpere ved skolen omfattende. Selv i dag går hånlatteren gjennom korridorene når yngre kolleger har vært innom for å hjelpe til med å åpne en app, eller hva fanden det nå heter.

 

 Det er ikke lett å komme inn i datarevolusjonen i godt voksen alder uten å ha vært gjennom det grunnleggende. Jeg synes likevel det har gått overraskende greit både dette med mobiltelefon, apper og annet, selv om jeg plages av en totalt fraværende interesse for feltet. Hundefaget lærte jeg fordi jeg var interessert, data er definitivt ikke interessant for meg. Jeg er heldigvis velsignet med en datakyndig kone og tre barn. Disse tre er selvsagt overkvalifiserte datateknisk sett rett og slett ved hjelp av å være unge. Ny mobiltelefon ordnes alltid ved at jeg kjøper den, gir den nye til fruen eller en av ungene og får den tilbake inneholdene det den gamle hadde. Sånt nekter jeg å lære selv.

 

Så var det dette med dobesøket i går, og som denne teksten startet med. Det har seg slik at jeg holder på med å selge en combicamp via appen til Finn.no. Dette fungerer på alle måter bra så lenge jeg har en pc, som selvsagt er på kontoret og ikke på do. I går ville det seg imidlertid slik at telefonen ga fra seg en lyd, her må fruen ha tuklet med noe, jeg hater ellers at telefonen lager lyd annet enn når den ringer. Telefoner skal i, min verden, kun lage lyd når de ringer. Dette medførte at jeg åpnet den og leste meldingen akkurat i det torpedoen ble launchet i utskytningsrøret. En kjøper meldte at han tok den til den prisen jeg ønsket, uten besiktigelse. Det var mange interessenter må vite.

 

I løpet av kort tid, mens utskytningen ble foretatt, målet beskutt og behørig senket, hadde jeg faktisk ved hjelp av min mobiltelefon skrevet kontrakt, solgt, omregistrert, og fått den avtalte sum inn på konto. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg til å gjennomføre dette pr. mobiltelefon. Datateknologien har altså kommet dithen at den er selvforklarende nok til å få meg til å skjønne dette. I sannhet et mirakel, eller rett og slett et bevis på hvor vanvittig fort utviklingen går. Jeg nevner knapt vår nye elbil, nr 3 i rekken, som kan kjøre selv om jeg vil, noe jeg forøvrig ikke vil, kan gjøre nesten alt utenom å tørke meg i ræva, samt slår min andre bil, en diesel, i støvlene på absolutt alle områder.

 

I går, på do, forsto jeg endelig bestefars glede over sine siste leveår og det at han fikk være vitne til en aldeles utrolig utvikling. Til og med selvangivelsen overlater jeg til et velfungerende datasystem, og det virker. I dag betaler jeg selv mine regninger, får jobben  gjort via de ulike systemene fylkeskommunen bruker (det må her nevnes at de ikke på noen som helst måte er selvforklarende), og betaler via tapping av kort og annet nymotens snacks. Da jeg parkerte på det nye sykehuset i går, brukte jeg en app for å betale parkeringen. Utrolig praktisk og enkelt. At en datateknisk dinosaur som jeg evner å skrive dette og legge det ut på facebook og min egen blogg, viser at det går fint å lære gamle bikkjer og sitte. Så langt, selv i sterkt plagede øyeblikk med krasj på maskinen eller nedetid på nett erkjenner jeg at utviklinger har vært svært god. Alt var ikke bedre før.

 

 

 

 

 

Fra støvtørking til fred i verden

 

 

De fleste av oss har et ønske om at det skal bli fred i verden. Det finnes dessverre noen som ikke ønsker det, men det er heldigvis relativt få av dem. Langt de fleste mennesker uavhengig av hvor de bor, ønsker å leve fredelig, ha nok mat, muligheter i livet osv. Mange av oss har til og med en drøm om å kunne bidra til at dette faktisk skal skje. Det er selvsagt ikke lett i en verden med Putin, Trump, franske biler og sinte multieksperter på facebook, men om vi hadde hatt sjansen til å bidra positivt, ville vi nok grepet sjansen begjærlig.

 

Jeg kom til å sysle med tanken her en dag fruen puslet med sitt. Hun tørket støv. Hun er faktisk rasende flink til å gjøre rent, yrkesstoltheten skinner gjennom. Nå er det selvsagt ikke slik at hun gjør alt husarbeidet, langt derifra. Jeg løfter for eksempel selv beina så hun får støvsuget under, det er viktig at alle bidrar i husholdet. Jeg forsøker også å være saklig med kritikken om jeg våkner en lørdags morgen av støvsugelyder. Jeg ber henne på en vennlig måte vente med å støvsuge til senere på dagen. Har hun bursdag ber jeg henne utsette vaskingen til dagen etter. Man er da en gentleman.

 

Det slo meg at jeg kanskje kunne bidra til en bedre verden selv. Kanskje få israelerne til å fare fram med lempe, få Putin til å trekke inn barten, gjøre noe med katastrofen i Sudan. Kanskje til og med få roet ned kranglingen i Bjerkvik ….. Ok. Ser den, her tok jeg litt av. Om jeg om ikke annet fikk slutt på krigen i Ukraina hadde det vært godt nok. Bjerkvik får passe seg selv, det er grenser for hva selv fredsmeklere evner. Så slo det meg at jeg kanskje kunne få det til ved å hjelpe fruen med og tørke støv.

 

Nå ser jeg det vanvittige i å tro at jeg skulle kunne hjelpe fruen med å tørke støv. Jeg ser jo ikke støv så jeg ville ikke visst hvor jeg skulle begynne. Dessuten ville jeg sikkert gjort noe galt om jeg prøvde. Jeg forsøkte her om dagen å vaske ullskjorta mi i vaskemaskinen. Den passer nå muligens barnebarnet på 3 år, kanskje hun på snart 11, men definitivt ikke meg. Vi ser allerede her at min gode tanke med å starte og hjelpe fruen med og tørke støv vil avstedkom en temmelig irritert frue, idet hun nylig hadde kjøpt denne ullskjorta i gave til meg. Det er jammen ikke lett å skape fred i verden når man skaper ufred i hjemmet bare ved å forsøke og hjelpe til.

 

Likedan er det med andre ting jeg forsøker på. Kanskje prøver jeg å rydde i klesskapet, brette klær og stable pent og sånt. Her vil det slå inn at jeg er fullstendig ute av stand til å legge ting i rett hylle. Menn vet ikke slikt fordi det ikke finnes klare regler for det, bare i fruers hode og der har vi ikke tilgang. Fruen ville altså fått mer jobb med å korrigere mitt valg av hylle til de ulike typer plagg. Det er enklere i mitt skap, legg merke til skap i entall. En hylle for mine tre bukser, en hylle for de få T-skjortene jeg har, osv. Jeg trenger ikke mange skuffer. Damer derimot…..

Men la oss nå si at jeg i evner å legge klær i rett hylle, tørke støv på riktig måte, kanskje til og med vaske gulvet uten behov for korrigering. Jeg vet det høres vilt ut, men la oss et øyeblikk tenke oss at jeg faktisk får til dette. Vi det kunne gjøre verden fredeligere?

 

Om vi ser for oss at dette skjer tror jeg store ting vil kunne skje. Hvis fruen kom hjem til et støvfritt hus og oppdaget at klærne lå sirlig brettet i riktig hylle, ville hun nok blitt veldig glad. Man skal ikke undervurdere hva som skjer når fruer blir fornøyde og glade. Blir fruen fornøyd, skal du ikke se bort i fra at ting skjer som igjen gjør meg fornøyd. Kanskje våkner jeg en tirsdag morgen, blid og fornøyd med minnet om at mandag var blitt freddan. Med fornyet energi og spenst i skrittene går jeg på jobb. Akkurat den dagen er jeg kanskje på en konferanse hvor næringslivet er representert, det hender i min jobb.

 

Jeg møter for eksempel lederen for utbyggingen i Narvikfjellet hvor VM i alpint skal gå av stabelen i 2029. Han blir imponert av min energi og mitt gode humør, forært meg av fruen kvelden i forveien, og tenker at mitt humør og min energi kan han ha bruk for. Plutselig sitter jeg i styret for VM 2029. Med ny jobb kommer høyere lønn. Hjemmet vårt får mer å rutte med og fruen kan shoppe mer. Når hun shopper mer går næringslivet i kommunen bedre, igjen desto bedre går næringslivet i Nord Norge og jo bedre blir kommunene i landsdelen i stand til å bygge offentlige toaletter langs veiene sånn at turistene ikke lengre driter på plena til folk i Lofoten.

 

Med mindre bæsj langs veiene blir det plass til flere turister i fylket. De vil kanskje gjerne se på VM i Narvikfjellet. Mitt inntog i styret har altså generert mer penger til hele landsdelen og næringslivet går nå så det suser. Herfra er veien kort til politikken. Siden jeg stadig er blid og fornøyd, gitt at fruen får shoppe mer og vi dermed oppnår den omtalte smitteeffekten det gir oppnår jeg ting ingen hadde drømt om, og plutselig sitter jeg på Stortinget. Superhappy med mine nye oppgaver gyver jeg på og før jeg vet ordet av det sitter jeg i møte med EU som del av utenrikskomiteen. Her er jeg så blid og energisk og oppnår dermed så mye at befolkningen ser at Norge må bli med i EU. Selvsagt får jeg en plass i EU-parlamentet. Der er det så mange sure mennesker at jeg med mitt gode humør fort går til topps.

 

I mitt nye, svært positive og blide liv, møter jeg Putin, Trump og andre gærninger. Mitt gode humør gir meg evnen til å se løsninger man ikke så før, og slett ikke de to surkukene der. Dermed blir det ny giv, mye positivitet, fred i Ukraina og nedrustning. Med nedrustning kan vi bruke mer ressurser på å bidra i fattige land, som selvsagt får det bedre. Mette folk slåss mindre og dermed blir det rolig i Sudan. Siden det rustes ned kan ikke lengre Trump sende raketter til Israel for å bombe flere palestinere. Palestinerne blir blide, så blide at de sjarmerer sure israelere, kanskje gifter en israelsk soldat seg med en palestinsk dame. Barna deres blir fornøyde blide jødemuslimer og før vi vet ordet av det er problemene der nede også løst.

 

Alt som skal til for å oppnå fred i verden og en bedre fordeling er altså at jeg skal begynne med å tørke støv hjemme.

 

 Nåja. Kanskje lurt å satse på aksjer i Kongsberg Defence & Aerospace likevel.

Menn og kvinner på do

 

 

Menn liker egentlig ikke å gå på offentlige toalett om de ikke er helt nødt. Dette har sin logiske forklaring. I sin iver etter å spare penger har det offentlige det med å lage båser hvor man risikerer å ende opp på en lang linje sammen med andre menn. Nøyaktig hva som er årsaken til at dette ikke fungerer for mange menn kan være det samme som hvorfor mange egentlig ønsker å ta en IQ-test, men lar være fordi man ikke ønsker å risikere og finne ut at man ikke har høy nok score. Det er ikke alt man egentlig ønsker å finne ut av, hverken hva IQ angår eller om man «kommer til kort» på andre områder.

 

For menn som frykter å finne ut at naboen er bedre utstyrt, kan det fort ende med situasjonen hvor tissebåsen er full. Der står det kanskje 6 stykker på linje som ikke får det til. Frykten for å stille i lavere divisjon gjør at presset på blæra tvinger enkelte til å forlate. De får  ikke til å tisse sammen med andre uansett hvor tissetrengte de er. Da må de gå ut og finne nærmeste smug og håpe lovens lange arm ikke finner dem. Bøtesatsen for urinering på offentlig sted er for tiden på 6000 kroner. Det kan altså bli temmelig dyrt om du føler litjekarn ikke holder mål på offentlig urinal.

 

Noe helt annet er det om man virkelig må, men at vi snakker om større ting. Her er det kanskje vegger og dører man kan gjemme seg bak. Så lett er det ikke. I beste fall er det vegger som stenger, men ikke helt. Mange plasser er det åpent de nederste 20 cm og du kan se over til naboen om du står oppreist. Lydisoleringen er ikkeeksisterende og du føler det som om du sitter på gamle fergekaiutedass, hvor det gjerne var sitteplasser uten vegger mellom hullene, og du dreit rett i sjøen. Jeg var en gang i Russland på jobbreise. Her hadde skolen jeg besøkte fellesdo. Vi snakker om selveste skole nr. 3 i Zapoljarno. 10 doer side ved side, og 10 på motsatt side, ingen vegger kun rader med dass. Vet ikke om dette er representativt for paradiset i øst ellers på dofronten. Man får uansett ikke særlig lyst å trykke til under slike forhold.

 

Nuvel. Uansett sitter man der, lettet over å ha rukket dassen før trykket sprengte nødventilen. Du så for deg en utblåsing av større dimensjoner der du lett jogget langs korridoren før du endelig rakk doen. Klar til å legge en større kabel inntreffer katastrofen. Idet torpedoen er på vei ned utskytningsrøret åpnes døren ved siden av. En eller annen har satt seg på nabodoen. For noen blir løsningen å late som om de ikke er der. De holder pusten, gjør mentale øvelser, kniper igjen det de greier, hva som helst egentlig i håpet på at naboen blir fort ferdig. Er du heldig, er det bare en som skal tisse. Det bruker å gå fort tenker du og tror du kan holde deg litt til. Ingen skal jo høre de av naturen skapte lyder vi ikke kan holde tilbake når raketten launches. Dette vil man holde for seg selv.

 

Du velger å sitte der musestille i håp om at naboen fyrer av før deg slik at du kan puste lettet ut før du endelig lar det stå til. Dette kan gå bra, men ikke alltid. Situasjonen blir alvorlig om du oppdager at det er en som tenker som deg. Han som setter seg på nabodoen vet jo godt at du sitter der selv om du evner å holde pusten i en time. Det blir jo rødt på låsen når døra er låst. Der sitter du altså sammen med en som har tilsvarende taktikk i møte med nabodritere. Det er ikke alle som har vokst opp på russisk skole med fellesdass for 20 stykker.

 

Nå sitter du virkelig i knipa. Du holder desperat igjen av frykt for at naboen skal oppdage at du har nøyaktig de samme behov som han har. Du har satt deg i en situasjon hvor naboen har samme plan og han har ikke til hensikt å gi seg først. Det brygger opp til en eksplosjon som kan måles relativt høyt oppe på Richters skala. To stykker som tenkt å knipe igjen som en frigid kjerring kan bare ende med et smell. Man tør ikke la det stå til av frykt for at naboen gjør det samtidig. Da risikerer du jo å møte ham når du går ut, og det skal jo ikke skje. Jeg lar detaljene ligge, dere kan tenke selv.

 

Slike ting sliter altså mange menn med. Dette må de lever med hver dag på jobb eller i andre sammenhenger hvor man ikke kan gjemme seg inne på et trivelig privat do. Det er få ting som er triveligere enn et ordentlig privat do. Kanskje sitter du der med telefonen og koser deg i vissheten om at alle andre må vente til du er ferdig og du får være helt i fred. Om man hadde TV på do, kunne man sett på serier mens man sitter der og legger kabler. Kanskje det er derfra begrepet kabel-TV kommer? Nåja, dette ble jo å prate seg helt vekk, men rolige, private do er alltid å foretrekke.

 

Saken er den at for damer er verden helt annerledes, også her. De lærer tidlig å gå sammen på do. Hva pokker driver de med der inne? De kan bruke en time på samme do og komme glade og fornøyde ut igjen der to menn etter en time kommer ut med utstående øyne pga. trykket de ikke fikk lettet på. Damer sminker seg kanskje, de snakker muligens om typene sine og sammenligner størrelsen på utstyret deres, alt som menn ikke kan eller vil snakke om. Jeg kjenner en fyr som ynder å reklamere for at han bruker comfyballs boxere. Ingen vil egentlig høre om slikt av venner, de blir fort forhenværende venner. Når damer har vært på do lukter det dessuten bare roser etterpå, hevder de. Nei, damer har det alltid mye lettere.

Eufemismer

 

Eufemismer

 

Når du går på toalettet trår du inn i en eufemisme, noe jeg kommer tilbake til. Ordet toalett kommer fra fransk toilette. Egentlig betyr ordet «liten duk», en duk man gjerne hadde på bordet hvorpå man la sin kam eller sitt speil, på badet eller toilettet, som det etter hvert ble kjent som. For finere folk, altså byfolk som skreller potetene før de spiser dem, kan man enda høre uttrykket å «gjøre sitt toalett». Dette betyr at man rett og slett steller seg, eller kler og ordner seg. På fransk bruker man enda «grand toilette» om festdrakt, gallaantrekk, aftenkjole med mer. For ordens skyld, og i rettferdighetens navn, ble ordet toalett oppfunnet lenge før franske biler ble laget. Man har altså hatt kjennskap til dritt lenge før bilene kom.

 

Det mer tekniske ordet for toilette «klosett» betyr et lite avlukke, av latin Clausus, altså lukket eller stengt. Fra tysk har vi lånt ordet dass fra den bestemte artikkelen «det», lånt fra uttrykket «das Hauschen», altså det lille huset, eller veslehuset, som vi i dag kjenner som doen. Do er forøvrig avledet av det mellomtyske verbet don, som betyr «å gjøre». I gamle bygningstegninger og beskrivelser er do ofte omtalt som «hemmelighet» eller «løyndarhus». Militært kjenner vi ordet «latrine», brukt om en liten grøft eller grop. Ordet kommer fra latin (lavare) og betyr å vaske. «Kakkhus» kommer fra tysk kacken og betyr «å gjøre sitt fornødne». På fint går vi heller «et visst sted» når vi skal drite. Vi kan også «forrette vår nødtørft» heller enn å si at vi må drite.

 

Vi kjenner til dritt og doer gjennom arkeologien og kan faktisk slå i bordet med en 50.000 år gammel forsteinet bæsj fra en neanderthaler i dagens Spania. Siden alt er yngre i USA, kan de kun slå i bordet med en 9000 år gammel bæsj funnet i Hinds Cave. Ikke bare har vi hus i Europa som er eldre enn USA. Dritten vår er også mye eldre selv om presidentene deres gjerne hører hjemme innen geriatrien. USA har altså i dag eldre drittsekker enn oss. Ellers viste analyser av den amerikanske 9000-årige bæsjen at menneskene da spiste hund. Og dette var i Amerika og ikke Kina.

 

Som den observante leser kanskje vil ha oppfattet allerede, her jeg egentlig forklart inngående hva en eufemisme egentlig er. Det dreier seg om å bruke skjønnmalende, mildnende eller smykkende ord for noe vi helst ikke vil nevne ved sitt rette navn. Vi sier gjerne at Trump har en tendens til å overdrive, eller komme med forhandlingsutspill når vi egentlig mener at han «lyg så hæsten reinn», som salig bestemor ville sagt det. Forhandlingsutspill er mer et annet ord for en drøm om at rene trusler faktisk kan forhandles om. Personlig stoler jeg på Trump like langt som jeg kan kaste en hest.

 

Men vi må komme tilbake til vår opprinnelige eufemisme, altså toilettet. Drit i det, vi kaller det dassen. Det var ikke før vi nærmet oss det vi i dag kjenner som romertiden at det ble mer svung over dassen. Jakt og sankesamfunnets mennesker dreit der de ville. De skulle likevel ikke bo der. Det var først når menneskene ble bofaste og dyrket jorda, at man tidlig fant at det var lurt å drite en annen plass enn man spiste. Da kom det groper og grøfter man kunne sette seg skrevs over for senere å fylle igjen. Dette kjenner vi til allerede fra Skara Brae i Skottland. Her finner man noen av verdens første kjente toaletter. De dateres rundt 5000 år tilbake i tid. Det er faktisk ikke lett å finne gamle dass. Dritt blir veldig fort til jord og forsvinner.

 

Romerne derimot, tok det hele til nye dimensjoner. Lenge før vi hadde funnet opp vater og annet niveleringsutstyr, evnet de gamle romere å lage akvedukter som fraktet vann milevis avgårde. Vi skjønner enda ikke helt hvordan de greide å beregne så og så mange centimeters helling over for eksempel 1000 meter. Det er nesten like uforståelig som hvordan man de senere år har evnet å velge presidenter i USA. Romerne skjønte fort at vann kunne brukes til mer enn å lage vin av. De konstruerte de første toaletter hvor dritten ble skyllet vekk. Dette forbedret selvsagt hygienen betraktelig. Noe å tenke på for det hvite hus om man vil bli kvitt dritten.

 

Det stanset ikke der. Da keiser Vespasianus i år 69 kom til makten, innførte han toalettavgift for bruk av offentlige toaletter. Dagens politikeres avgifter er altså ikke noen ny oppfinnelse. Under romertiden skjedde det altså dritmye bra på hygienefronten, noe som faktisk påvirket store deler av den kjente verden på den tiden. For en tid siden fikk jeg gleden av å spankulere rundt i Roma, med min yngste datter som kyndig guide. Det er verdt et besøk å studere alt fra imponerende byggverk til gamle dass. Romerne kunne sin latrine.

 

Etter romertiden gikk det faktisk flere hundre år før vi igjen kom på ideen med å finne løsninger for dritten vår. Vikingene hadde for eksempel latrinetønner. I mangel på dopapir vet man fra funn at man brukte såkalte hygienepinner. Vi får anta at man på en måte skrapet seg i toern for å bli kvitt møkka. Fra Danmark vet vi at det i 1267 ble foreskrevet regler om at dassen måtte være minimum 7 alen fra nærmeste gate. Dette er altså 1200 år etter at romerne lagde vannklosett. Rosenkrantztårnet i Bergen fikk avtrede fra høyt oppe og rett i sjøen rundt 1560.

 

Det skulle imidlertid gå helt til 1775 før vannklosettet i moderne form ble patentert og selv om det tok sin tid før dette ble vanlig i landet vårt, er det nå en naturlig og integrert del av ethvert hus. I dag har vi kommet så langt at du ikke engang trenger å tørke deg bak selv. På de nyeste dassene trykker du på en knapp og så blir du grundig spylt i ræva og deretter tørket med behagelig oppvarmet luft. Det er ikke som da min eldste sønn dreit seg ut i en alder av 3 da vi var på ei hytte på fjellet, han syntes det var kaldt på utedoen. Da dette gjentok seg for tredje gang sprakk det for meg. Jeg tok ham under armen og bar han ned til vannet, som hadde isskorpe, det var noen minusgrader. Jeg kakket hull i isen, vasket skitræva og tørket med sand. Kan ikke huske at han dreit seg ut mer etter det. For ordens skyld; Gutten er nå 37 år, forholdet er foreldet strafferettslig sett og gutten kommer fortsatt på besøk. Barnebarna vaskes forøvrig med lunket vann ved behov, verden og jeg har gått fremover.

 

Men tilbake til det dette egentlig handlet om, altså eufemismer. Vi har, som det ovenforstående viser, alltid hatt behov for å si ting på måter som høres finere ut enn det egentlig er. De senere år har vi tatt det til helt nye nivå gjennom #metoo. Det gjør selvsagt ingenting at ord som neger eller lappjævel er helt ute. Det er i grunn ikke vanskelig å vise mennesker av annen kultur eller hudfarge respekt, for de fleste av oss altså.

 

Utfordringen i dag er at enkelte tema har blitt så følsomme at vi ikke lengre har eufemismer gode nok til å beskrive det. Da er vi tilbake i US of fucking A. Våre politikere sliter med å finne fine omskrivninger av det man egentlig ønsker å si om vår orange venn over there. Det finnes rett og slett ikke gode nok eufemismer til å beskrive hva vi mener om fyren. Våre ledende politikere kan jo ikke si hva de mener, han har litt for mye makt til det og et skjevt ord koster for mye. Vi har alltid brukt eufemismer, kan hende til og med brukt dem opp. Kanskje er det på tide å drite blankt i eufemismer i møte med uforskammede presidenter og heller si det vi mener; «Kan du være så vennlig å ta tilfart og sykle rett til helvete din satans klovn»! Kanskje er tiden for eufemismer over?