jeg har alltid skrevet

Jeg har alltid skrevet…..

 

Jeg har etter hvert skrevet mange innlegg/skråblikk. Såpass mange har det blitt at jeg funderer på om det kan være en ide å gi dem ut i boks form. Dette satte i gang en ny tankerekke og jeg begynte å spekulere på hvilke skråblikk jeg kunne bruke. Mest tenkte jeg på hva tittelen på en slik bok skulle være, enhver bok må jo ha en fengende tittel om den skal fange potensielle leseres blikk. Jeg ser også for meg at jeg måtte skrive en slags innledning hvor det fremkommer hvorfor jeg skriver boken og der bør også begrunnelsen for tittelen framkomme. Siden jeg i alle år har hatt skriving som hobby, fant jeg at dette burde gjenspeiles i navnet på boken og ramlet derfor ned på følgende tittel: «Jeg har alltid skrevet».

 

Om jeg nå utgir en bok og bruker denne tittelen, burde det dekke min motivasjon for å gi ut boken, jeg har jo likevel alltid skrevet for meg selv, faktisk siden lenge før PC var oppfunnet. Skulle vi ha PC i min ungdom, måtte vi faktisk på sløyden og snekre den selv, tygg på den dagens ungdom. Min gamle lærer, salig Solbjørg Altmann Jenssen leste mye rart jeg skrev allerede som barneskoleelev, hun ga meg tilbakemeldinger og oppfordret meg til å skrive mer, noe jeg valgte å gjøre. Det er noe med lærere som virkelig engasjerer seg. Idar Notøy gjorde mye av det samme på gymnaset og de to må dermed ta noe av skylden for min skrivetrang også i godt voksen alder. Her må jeg stoppe opp litt og påpeke det åpenbare faktum at jeg er en mann, noe som i høy grad vil påvirke leserens oppfatning av den eventuelle bokens tittel, i motsetning til det følgende. Det ramlet det inn noen tanker om likestilling, det kom liksom helt ut av intet der jeg satt i badstua og filosoferte. Jeg tenkte på hva som ville skjedd om en dame hadde lignende tanker og tilsvarende hobby som meg selv. Hva om en dame hadde gitt ut en bok med tittelen «Jeg har alltid skrevet»?

Det er noe i meg som sier at vi ville blitt vurdert forskjellig, den tenkte damen og jeg.

 

Om vi nå ser bort fra boktitler, finner vi at også på andre områder blir kvinner og menn vurdert med forskjellige øyne, lengre er ikke likestillingen kommet. Jeg hopper glatt bukk over dette med sol og sommer, altså en tenkt situasjon hvor jeg og fruen begge sitter kun iført shorts eller bikiniunderdel i sola bak hekken i hagen, slik at ingen ser oss. Om nå jeg går iført kun shorts ut av hagen for å sjekke postkassen vil ikke naboer jeg møter reagere nevneverdig. En mann i bar overkropp i 24 pluss og sol, er helt innafor. Noe annet ville det nok vært om fruen gjorde det samme. Damer på over 50 må gjerne stille i kun bikinitruse (heter det det forresten?) bak en hekk i hagen, men ikke på offentlig vei, jeg tør ikke engang tenke på damer over 70 i bar overkropp på offentlig vei. Dette får meg forøvrig til å erindre min bestemor og hennes syn på damer i bikini. Når jeg slo gresset med ljå bak bestefars låve (han hadde regler som tilsa at der skulle det utelukkende slås med ljå), raket alltid bestemor opp gresset iført kjole og skaut uansett sol og temperatur. Jeg kan ikke engang forestille meg henne i bukser, langt mindre bikini. Hvor mange av dagens menn på min alder har vært utsatt for en bestemor i bikini? Sagt på bestemors måte ville det vært noe som; «Æ går da ikkje med udyre mett bærre i ei grima»! Nei, vi vurderes ikke helt på samme måten.

 

Det ser altså ut til at vi stiller ulike krav til bekledning for damer, men la oss se det på en litt annen måte. Om jeg nå får et drypp eller to og finner ut at jeg skal vaske vinduene innvendig (det må minst to drypp til før jeg gjør noe sånt). La oss si at jeg finner ut at jeg gjør dette en fin lørdag uten en tråd på kroppen, jeg må da ha lov til å gå naken i mitt eget hus, skulle man kanskje tenke? Om det så går en dame utenfor på veien som skuer mitt nakne legeme innenfor vinduet, ville jeg umiddelbart blitt tiltalt for blotting. Snur vi på det hele og det er nevnte dame som gjør samme operasjon, like avkledd, i sitt eget hus, ville jeg blitt ansett som en pervers kikker om jeg gikk forbi og tittet inn. Nei, vi vurderes definitivt ikke på samme måten.

 

Om jeg i et øyeblikks vanvidd skulle finne ut at jeg var opptatt av gardiner, og dermed møtte opp på en gardinbutikk en vakker sommerdag, ville jeg gjerne møte min yngste datter, som jo har sommerjobb på en sånn butikk. Hun ville ringt ambulanse umiddelbart om hun så sin gamle far vurdere gardinstoff. Hadde hennes mor dukket opp i samme ærend, hadde hun ikke reagert på noen som helst måte. Rent bortsett fra at de fleste menn umiddelbart ville selvantent i selvforsvar stilt ovenfor gardinstoff i metervis, ville enhver mann sannsynligvis blitt vurdert som både avviker, gal, kjønnsforvirret, innehaver av fransk bil eller verre om han frivillig så på gardinstoff. Men og gardinstoff er ikke kompatible størrelser. Damer som evner å passere gardinstoff uten å stoppe, ville fått tilsvarende vurdering og også blitt dømt som avvikere. Igjen, vi vurderes forskjellig.

 

Om jeg nå skulle skrive denne boken ville likestilling, eller rettere sagt manglende likestilling vært tema. Da ville jeg tatt for meg kampen for likestilling i dagens samfunn. Jeg ville talt høyt for min rett til å sette skapet på plass hjemme, uten at fruen ber meg flytte det litt mer til venstre. Jeg ville kjempet for retten til å drite i om gardinene er røde eller blå, eller om det skal være gardiner i det hele tatt. Jeg ville slått et slag for å kunne rette en harmdirrende pekefinger til fruen og si at jeg støvsuger når jeg vil uten frykt for å måtte få rekonstruert fingeren senere og kanskje måtte leve med konstant ringing i ørene og pungterte trommehinner. Jeg ville rope opp om den urett det er å bli påtvunget og følge en dame i klesbutikk og så måtte prøve klær man allikevel ikke trenger eller overhodet har til hensikt å kjøpe. Jeg ville skrevet en vill protest mot det å leve under konstant trussel om plutselig og få høre «kjære, jeg må snakke sammen», for etterpå å få høre hva du mener om saker og ting.

Jeg vet at likestilling for menn er for sent for min generasjon. I boken ville jeg likevel tatt kampen om likestilling for min sønn, min sønnesønn og senere generasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

Faste plasser og kryssprat

«Er det faste plasser her eller….»? Middagsgjesten kommer leende med spørsmålet alle besøkende stiller når man er invitert til bords og en bedre middag hos nære venner, vel vitende om svaret. Selv svarer du «neida, bare sitt hvor dere vil», mens du smiler og tviholder i rygglenet på din egen stol ved matbordet. Kona gjør selvsagt det samme, og skuespillet er fullendt. Situasjonen er velkjent for de fleste. Høfligheten tvinger oss til å forsikre om at gjestene selvsagt kan sette seg hvor de vil, underforstått bare ikke der du har din plass. Alle kjenner reglene, gjestene vet godt at de ikke må røre stolen din, og du vet at de ikke gjør det. Men reglene må følges, dermed spørres og svares det, helt uten at det betyr noe som helst.

Det er ingen spøk dette med faste plasser. Det er en meget alvorlig sak. Like alvorlig og viktig som det er å late som om det faktisk ikke er faste plasser. Ritualene må følges, kan hende er det typisk norsk? Jeg undres om ikke dette kan defineres som en norsk kjerneverdi, helt på høyde med vårt demokratiske sinnelag. Kanskje forsvarer vi vår faste plass like hardnakket som vi forsvarer demokratiske kjerneverdier i samfunnet vårt. Like fullt er det viktig at vi aldri innrømmer det åpent. Vi blir på en måte litt som russere. De forsikrer at valget var demokratisk og at alle regler ble fulgt, det var ingen russiske soldater på Krimhalvøya før innbruddet hos naboen, de blander seg ikke i andre lands valg. Alle vet at det ikke er sant, men de later som om det er sant uansett. Sånn er reglene.

Diktaturer har gjerne en vane med å kalle seg demokratiske republikker; Nord-Korea, Kina, Russland, Venezuela, og så videre. Alle, fra «velgerne», via oss som ser på utenfra, til lederne vet at alt er et skuespill men det må likevel forsikres om at det ikke er det. Det går en linje fra kinesiske og andre diktaturers «frie valg» til meg og deg når vi har middagsgjester. Keiser Augustus i det gamle Rom skrev en biografi til ettertiden hvor han ville fremstå som det motsatte av det han egentlig var, en diktatorisk keiserspire i republikken. Er vi i bunn og grunn alle diktatorer der vi står og forsikrer om at det ikke finnes noen faste plasser?

Jeg drar stundom til Bodø i forbindelse med jobb. Da er det gjerne møter eller seminar det dreier seg om. Du kommer inn i et stort rom hvor det står eksempelvis 8 stoler rundt hvert bord, gjerne 10 bord eller så, avhengig av antall påmeldte. Du setter deg på en plass og henger jakka over stolryggen. Dette er en markering, omtrent som når hannhunden pisser på en stolpe. Du markerer ditt territorium. Det er din stol. Du eier den og alle andre må ligge langt unna. I løpet av de første sekundene du har kommet inn i rommet har du effektivt markert revir og fått hevd på plassen denne dagen.

Om du forlater rommet til lunsj, tar du gjerne jakka med. Kanskje skal dere på en annen restaurant for å bespises. Når du kommer tilbake vet du godt hvor du skal. Du går rett til din egen plass. Den du har pisset på, og dermed markert etter alle kunstens regler. Stakkars den jævelen som ikke skjønner at stolen er opptatt, selv uten jakke. Det skjer nemlig at en eller annen komplett tulling ikke skjønner reglene. Han setter seg skamløst på din plass. Kanskje ler han og sier at det er viktig å bryte isen litt, flytte på oss og bli kjent med nye mennesker. «For en jævla idiot», tenker vi andre rundt bordet.

Så slår vårt demokratiske og fredelige sinnelag inn. Du har mest lyst til å drepe jævelen. Han har jo tatt stolen din. Det er like ille som om han sjekker opp kona di. Sånt gjør man bare ikke. Likevel gjør vi ingenting. Vi koker innvendig, men ønsker innerst inne at han skal brenne i helvete til evig tid. Reglene er brutt. Verden blir aldri den samme. Vi har blitt påtvunget despotiet. Tyranneriet har seiret.

Her om dagen var jeg i et jobbmøte. Vi satt i hestesko og møtet fulgte oppsatt plan. Før lunsj sa imidlertid møteleder at vi skulle ta nye plasser etter lunsj. Vi skulle bryte isen litt og sitte med andre, bli bedre kjent mente hun. Hun oppfordret med andre ord til organisert utroskap, det var som om hun ropte ut at «nå skal vi ha swingersparty dere». Det skjedde aldri. Hun så rundt og tok hintet i våre drepende blikk. Vi satt på samme plass etter lunsj. Dette møtet ble heldigvis ikke ødelagt. Vi fikk jobben gjort og gikk hjem etterpå. Putin døde, Kim Jung-Un ble styrtet, det ble frie valg i Kina. Demokratiet og menneskerettene seiret, for en gangs skyld.

Det finnes andre ting som bare er sånn. Damer bare er sånn. Damer er egentlig noen rare menn. De har rare regler som menn ikke skjønner. Om vi går tilbake til begynnelsen. Etter den koselige middagen, setter man seg i stua og benker seg i møblene som kranser stuebordet. God drikke på bordet og alt ligger til rette for en koselig aften. Da er det at  dameregler slår inn. De har nemlig et system for settingen. Du kan ta gift på at om du setter deg på en plass, får du din egen eller den andres kone ved din side, og det er jo hyggelig. Det som ikke er like hyggelig er at den andre damen da er lynkjapt ute og setter seg rett ovenfor deg. Da må den andre mannen sette seg vis a vis din borddame og katastrofen er et faktum.

Det som nå skjer er at damene begynner å kakle om duker, gardiner, juleserviser, unger, skolegang og annet tull, mens mennene effektivt er stengt ute. Menn kan aldri måle seg i bordslarv og dermed blir vi sittende og lytte til endeløse utlegninger om dette og hint. Prøver vi å snakke med hverandre, bare øker de volumet og prater fortere. Vi har havnet i den onde sirkel, den er som kjent noe helt annet enn den gode trekant, men det er en annen historie. Jo mer vi forsøker å prate om fornuftige ting som biler, bikkjer og andre seriøse ting, jo mer drar de det til i en volumkonkurranse vi aldri kan vinne. Vi har havnet i krysspraten, damene snakker diagonalt og utestenger oss, nesten like ille som «blikking», bevisst krenking altså. Som gammel befalingsmann, vet jeg et og annet om kryssild. Det er ikke bra å havne under kryssild, slett ikke bra. Det er likevel ingenting mot å ha to damer som kryssprater. De får to mitraljøser til å blekne i forhold.

Som representant for den tause majoritet vil jeg slå et slag for å tillate positiv sosial vold, opplæringsvold, kanskje ikke direkte gladvold, men det bør bli sosialt akseptert å gi en som tar plassen din en dusteklapp med flat hånd. Bare sånn i bakhodet for slik å minne ham på visse sosiale koder. Han bør jo egentlig se dette som en vennetjeneste, en vennlig korreksjon på en måte. Samtidig må damer skjønne at det må bli slutt på kryssprat. Alt blir bedre om gutta får sitte rett ovenfor hverandre, mens damer også prater rett frem. Det blir liksom litt mer skikk på verden slik. Vi bør ta dette på alvor i en situasjon hvor Putin vaser i vodkafylla om en ny multipolar verdensorden, en verden hvor krysspraten rår og hvem som helst kan ta plassen din.

Kong Durek den første

 

I Norge har vi valgt å holde oss med et kongehus, noe vi har gjort siden unionen med våre svenske brødre ble oppløst. I det Herrens år 1905 valgte befolkningen med 79% flertall at vi ønsket monarki og med det den danske prins Carl som Norges konge. Det må her legges til at de stemmeberettigede den gang ikke innbefattet kvinner. 260.000 stemmeberettigede  norske menn stemte for. Som et apropos kan det sies at 280.000 kvinner deltok på en demonstrativ underskriftsaksjon om temaet, uten at det fikk noen betydning for resultatet. Det skulle gå ytterligere 8 år før kvinner fikk stemmerett. Andre interessante faktum er at avkriminaliseringen av homofili ble vedtatt i 1972 (min bror som er født i 1971 er altså født kriminell), loven om likestilling ble vedtatt i 1978, samt at det i 1990 ble vedtatt at kvinner er arveberettigede som tronfølgere på lik linje med menn, dog uten tilbakevirkende kraft. I 2016 ble også lov om endring av juridisk kjønn vedtatt. Dette er fakta du må ha i bakhodet når du leser videre.

Landet lever i dag med en svært godt likt konge, selv om han nok har sett sine beste dager, alderen tatt i betraktning. Han har utøvd sin gjerning til de flestes tilfredsstillelse. Vi beroliges av at hans nest eldste barn, altså Kronprins Håkon Magnus ser ut til å følge i sin kjødelige fars verdige fotspor. Kongerekken er dermed tilsynelatende trygt forankret i en familie hvor skandaler ikke ser ut til å ha skadet monarkiets omdømme, i hvert fall frem til for ikke så lenge siden. Meningsmålingene viser nå at støtten til monarkiet fortsatt er stor, men synkende. Jeg lar eldstesønnen til Mette Marit og hans høyst brokne bakgrunn ligge, og ser heller på hva som kan være årsaken ut over dette, og hvilke fremtidsutsikter et fremtidig monarki teoretisk kan føre til.

Den eldste av Kongens barn har vist seg å ville følge sin egen vei. Hun fant at livet som prinsesse ikke var noe særlig å trakte etter og valgte heller noe annet. Hun ville selvsagt gjerne beholde fordelene økonomisk, med de utfordringer dette gir, noe som har gjort henne til favoritt i de deler av media vi ikke nødvendigvis oppfatter som spesielt seriøse. Jeg må innrømme at kongestoff ikke har vært blant det jeg har interessert meg nevneverdig for, men etter at alle kanaler var fylt opp med en heidundrende bryllupsfeiring i Geiranger i sommer, måtte jeg lese meg litt opp. Dette førte til at jeg gjorde meg noen tanker om saken.

Martha Louise startet ut i friskt driv med å velge en noe alternativ livsstil. Hun giftet seg med en fyr som var trist som fan. Det ble tilløp til skandale da hun skilte seg, men det gikk over. Mye leven ble det da hun startet engleskole og hevdet at hun hadde evner ut over det de fleste regner som mulig. Etter hver la hun ned engleskolen og viste med det at hun ikke akslet undervisningsansvaret fullt ut. Takket være henne risikerer vi nå at en rekke ufaglærte engler vaser rundt i samfunnet, men vi tilga henne det også. Vi syntes like til det var synd på både henne og barna da hennes tidligere ektemann begikk selvmord, det skulle ellers bare mangle.

Så gikk hun videre og nå begynte det å bli mer pikant. Hun traff en ny livsledsager, noe vi jo unner alle i tilsvarende situasjon. Denne gangen en amerikansk mann. For noen var det selvsagt skandale at han var farget, og endatil hadde vært i et tidligere forhold med en mann. De fleste kongeinteresserte lot heldigvis dette ligge og ønsket henne lykke til, de mindre interesserte ga egentlig blaffen og godt er nå det. Det hele begynte likevel å ta litt av da Durek viste seg å være en temmelig spesiell type. Ikke bare hadde han overnaturlige evner. Han viste seg også å være av en annen art, han er etter eget utsagn et reptil. Som om ikke det var nok kom han til overmål fra en annen galakse, og solgte medaljonger som kunne kurere alt fra penisavtrykk i vaginaer til snusleppe, via tarmkreft og forstørret prostata. Om ikke medaljongen hjalp, kunne han mane ut de onde ondene som forårsaket trøbbelet. Dette ble vel mye å svelge for ellers positive nordmenn. Personlig er jeg sjeleglad for at min meget kongetro bestemor slapp å oppleve dette.

Etter mye bråk sa hun i 2001 fra seg retten til apanasje og ble etter enda mer bråk i 2019 enig med sin far om ikke å bruke prinsessetittelen kommersielt. Mange mener hun driter blankt i dette på daglig basis, noe hennes salg av sitt eget bryllup med reptilet i sommer, til rent kommersielle interesser kanskje viser. Til og med de mest kongeinteresserte nordmenn erkjente det tragikomiske i bryllupsgjester dekket av hvite laken. Selv lo jeg godt og mintes salig bestemors klestørk.

Hva har så dette med arverekken å gjøre? Dagens arving er mann, får tittelen Konge og hans hustru blir Dronning. Deres to barn følger deretter i køen. Først som nummer 4 kommer Martha Louise, som dermed kan se langt etter tronen. La oss et øyeblikk se for oss at Martha Louise likevel kunne se seg selv som kongelig, ja endog som regjerende monark. Hva ville skjedd om vi la til grunn at Martha Louise ville utfordre dette og hevde sin rett til regenttittelen. Da får vi en interessant øvelse. Rent teoretisk er det faktisk mulig at følgende kunne skje:

Martha Louise kan rettslig utfordre arvefølgeloven av 1990, ved å vise til at denne strider mot likestillingsloven av 1978. Om hun vinner frem vil hun kunne hevde retten til tronen og slik bli kronet til Dronning. Da vil hennes mann Durek få tittelen Dronninggemal, etter nåværende lovforståelse. Dette ville Martha Louise kunne hevde er i strid med likestillingsloven idet en kvinnelig gemal jo ville fått tittelen Dronning, jamfør Mette Marit og Sonja. For ordens skyld er det slik at Kongen selv har mye å si om dette med titler, men han vil nok fort finne at han er høyst inhabil i denne saken og klokelig holde kjeft. Han vil i tillegg fort bli innhentet av egne utsagn om hva nordmenn er i en av hans mange minneverdige taler. Domsstolen kan også, og det mest sannsynlig, komme til at dette ikke er veien å gå. I beste fall vil det kunne ta lang tid, og om Kongen rakk å dø før dom falt, ville det blitt virkelig kongesnurr om hun vant frem rettslig etter at broren var blitt kronet.

Det finnes en enda mer interessant vinkling. Martha Louise kan etter loven av 2016 søke om bytte av juridisk kjønn. Dette krever i dag kun en søknad til folkeregistermyndighetene og er slik sett en formalitet for et voksent menneske. Dette forutsetter igjen at Durek ikke sliter med å være gift med en mann, noe hans tidligere uttalelser om kjønn og kjærlighet ikke tyder på. Dette er upløyd mark. Hva skjer om Martha Louise blir mann, er gift med en mann og krever arverett til tronen når Kongen er inhabil og ingen presedens finnes?

Da kan det skje at resultatet blir at Kong Martha Louise den første overtar tronen når Kongen faller fra. Kongen er da gift med Kong Durek den første nummer to og vi får ønske dem et langt og godt ekteskap. Om Kong Martha Louise faller fra, har vi fortsatt Kong Durek den første, nå nummer en. Mer interessant blir det om ekteskapet ender i kongelig skilsmisse. Da må Kong Durek den første abdisere. Han kan dermed titulere seg DuRex den første, og helt sikkert den siste.

Avfallshåndterinv før og nå

Avfallshåndtering før og nå

Jeg har nettopp vært med et lass avfall hos Hålogaland ressursselskap HRS. Her kan man kjøre inn med en henger full av søppel og få tømt dette etter dagens standard for avfallshåndtering. Det meste sorterer vi hjemme og det blir hentet av dertil egnet bil, med jevne mellomrom. Personlig synes jeg systemet er kjempebra, for oss er det ihvertfall ingen problemer med dette. Har du større lass, som i dette tilfellet, er det bare å kjøre det på dungen, som vi før kalte det, altså HRS på Djupvik i dag. Her sorterer du det selv rett fra hengeren, servicen på plassen er helt utmerket, har bare møtt trivelige ansatte, som til og med hjelper til med å tømme lasset. Nesten alt som tømmes der blir på en eller annen måte gjenvunnet eller gjenbrukt.

Som jeg sto der og tømte, måtte jeg få litt hjelp av en ansatt til å løfte et gammelt, stort oljefat, som var gått halvveis i oppløsning. Oljefatet hadde helt sikkert en lang historie som nettopp det, et oljefat altså, men hos meg har det hatt en helt annen funksjon i noen år. Det har tjent ut sin periode som brenntønne på hytta. Idet kommunen ikke har noen systemer for å hente avfall på vår hytte, hender det at saker og ting brennes der, mest papir og lignende. Tønna har i årenes løp fått hard medfart siden barnebarna synes det er kjempegøy å brenne kvist der, dermed brennes det tidvis mye og hardt i den. Det er bare å fyre opp i tønna, så fyker to småtroll rundt og plukker kvist og hiver i. Barnearbeide er jo ulovlig, men jeg antar det ikke teller når ungene ikke forstår at de arbeider. 

Dette med å forstå eller ikke er forresten litt morsomt. «Ta dere et femminutt, så kommer jeg straks tilbake og kaster flere perler», sier jeg av og til til elevene. Jeg tror ikke fornærmelser heller gjelder så lenge de som krenkes ikke skjønner at de blir krenket. Det forutsetter noe kunnskap, og gjerne mangel på selvironi å la seg krenke. Forsøk å bruke ironi på folk laaangt ute på politikkens yttersider, eller på de som gjerne er multieksperter og gir «gode» råd om absolutt alt på facebook. Det funker dårlig. Om du ironisk gir uttrykk for enighet, blir de gjerne kjempeglade fordi de oppfatter at du endelig har blitt enige med dem. Det er ikke alltid vettet som tynger, som bestefar brukte å si.

Men det var nå dette med avfallshåndtering da. I bilen, på vei hjem fra dungen kom jeg til å reflektere over hvordan systemet har endret seg i min levetid. Det er sannelig ikke små endringer vi har vært vitne til hva håndtering av avfall angår fra den tid jeg kan minnes fra tidlig 70-tall og frem til i dag.

Når du er fra bygda, er det slik at de fleste som har sine røtter derfra, på en eller annen måte har tilgang til skog, mark, grustak og traktor. Dette med grustak var viktig. Før i tiden hadde vi et slags søppeltømmesystem. Det besto i en søppelboks i metall utenfor huset. Her ble absolutt alt kastet, så ble den hentet en gang i uka eller så. Om den ble full, ventet man ikke på HRS og tømmebil, man benyttet grustaket. Vår familie var ikke annerledes enn andre på bygda. Alt man ville kvitte seg med, som ikke passet i søppelboksen, ble kjørt i grustaket. Her var det gravd en passende grop med traktoren hvor alt søppel ble tømt. Jeg mener alt, absolutt alt. Trevirke, hageavfall, gamle TV-apparat, vaskemaskiner, slakteavfall, døde hunder og katter. Alt brenner bare det blir varmt nok var regelen. Når gropa var godt og vel full, helte man over 20 liter diesel og tente på. Dette brant gjerne veldig lenge. 

Brannsikkerheten ble ivaretatt ved at gropa var stor nok til å romme alt du trengte frem til høsten. Da var skogbrannfaren over og alt kunne brennes fritt. Naboer, uten egen eiendom, fikk gjerne bruke gropa etter avtale. Ble den full før sommeren var over, hadde man traktor til å utvide den med. Man så temmelig stort på dette med miljøvern på den tiden.

Heller ikke på kjøretøysiden hadde vi kommet særlig langt med HMS-tiltak, altså Helse, Miljø og Sikkerhet. Vi brukte heller HMF, altså Helvetes Mye Flaks. Når det var på tide med service på bilen hadde vi Kanonsletta i bygda, hvorfor den egentlig heter det, vet jeg faktisk ikke, annet enn at jeg selv har vært kanon der mer enn en gang, men det er en annen historie. Den heter nå engang Kanonsletta enda den dag i dag.

På Kanonsletta var det en rampe, hvorpå man kunne kjøre bilen opp. Så krøp man under og åpnet tappeskruen. Oljen rant ut på sletta og ble etter hvert borte på mirakuløst vis, vi antok at naturen tok seg av dette. Både jeg og mange av mine sambygdinger har foretatt motoroljeskift på biler og traktorer, samt hydraulikoljeskift på traktorer og andre maskiner der. Det var ingen som tenkte på miljøvern i den tiden. Oljefiltere, luftfilter og annet ble samvittighetsfullt lagt i dunge, før man brukte rester av motoroljen blandet med den uunnværlige dieselen og fyrte på. Når vi forlot så det pent og fint ut. Man ville jo slett ikke forurense, det skulle vel tatt seg ut. Forurensning var det om man så ubrent søppel ligge igjen. Var det brent opp, var det håndtert korrekt.

Som ungdom jobbet jeg for skraphandler Nymo i Ballangen. Vi kjørte rundt og hentet skrapjern og slikt som ble sortert og solgt. En sommer fikk vi den gamle Bedforden lastet full med kobberkabler. Å smi isolasjonen av med kniv var ineffektivt. Vi fyrte bål oppe i Bjørkåsen og heiv kabeltromlene på. Når bålet sluknet, lå kobberet igjen. Effektivt, om ikke akkurat miljøvennlig.

Da jeg rev gammelhytta, for mange år siden, ble vinduene tatt ut og kjørt til HRS. Man ville jo for all del ikke at dyr skulle tråkke i knust glass. Resten, inkludert asfaltplater og takshingel, ble knast sammen ved hjelp av gravemaskin og kjørt ned i brenngropa i grustaket. Det ble en dugelig haug, som ved hjelp av et par kanner diesel og en fyrstikk ble borte som dugg for solen. Etterpå doset vi over grus med traktoren og vipps, alt i orden. 

I dag har dette endret seg mye, og godt er nok det. Hjemme har vi blitt så vidt bevisste hva vi kaster at mengden søppel har blitt dramatisk mindre. Miljøbevisstheten har økt de senere år, og ordningen med å sortere fungerer godt, slik jeg ser det. Når vi baker brød, blir de ferske brødene skåret opp og fryst ned. Hver morgen tar jeg opp 3, siger og skriver 3 brødskiver, som smøres i frossen tilstand. Til lunsj er de tint og ferske og fine. Matsøppelmengden har sunket med over 50% bare på dette tiltaket, samt at man generelt lager porsjoner som er store nok, ikke for store. Ingen tenker mer på å skifte olje på gårdsplassen og la oljen renne på bakken. Da jeg fyrte opp restmaterial på hytta en sommer, ble jeg overrasket av politiet. De kom for å sjekke etter at noen hadde ringt på grunn av røyken. Jeg gikk klar siden materialene ikke var behandlet, det er nemlig ulovlig å brenne behandlet trevirke i dag, fornuftig nok. Politimannen opplyste at bot for ulovlig brenning kunne bli på flere tusen. Når jeg nå fyrer opp, ringer jeg bare brannvesenet og sier fra hvor jeg brenner og hva, så slipper jeg besøk. Funker fint det også.

Ofte er det sånn at vi tenker at alt var bedre før, de av oss som gjør det er gjerne fra før. Nå tenker jeg at alt slett ikke var bedre før. I hvert fall ikke hva avfallshåndtering angår.

Retromusikk og granplanting

Her om dagen drev jeg på med noe snekring på hytta. Jeg trives med slikt, leke snekker og bygge ting. Fagmann er jeg på ingen som helst måte, men det er nå moro å skape noe selv. Som man driver på, hender det jeg hører på musikk. Nå er jeg etterhvert såpass gammel at jeg kan innrømme at jeg hører på radio, gammeldags radio altså. Jeg er faktisk så gammel at jeg kan kjøpe kamferdrops uten å vise legitimasjon. Jeg husker godt det noe begrensede utvalget av radio, for ikke å snakke om TV-kanaler. I dag er situasjonen annerledes. Det formelig vrimler av kanaler, og alt finnes via internett og på DAB+.

Fruen har lært meg hvordan man kan bruke mobilen og høre radio gjennom en slags høyttaler. Hun har lastet ned en app med haugevis av radiokanaler på mobilen min, en smarttelefon 100 ganger smartere enn meg. Dette funker de fleste ganger jeg prøver, om ikke jeg får det til er hun heldigvis snar til å rettlede, samt håne meg, med dertilhørende spydigheter. Snart greier jeg det nok helt selv. Vel, denne gangen var jeg alene i sommervarmen på hytta og drev på med raftekasser i solveggen, mens jeg nøt en kald øl til. Ren sommerlykke. Jeg fikk til og med denne høytaleren til å funke uten å slå mobilen hardt i bordet i frustrasjon, og begynte å lete etter kanaler med litt eldre musikk. Jeg liker sånn gammel musikk som foreldrene mine hørte på.

Kanal 9 Retro, lyste det mot meg på mobilen. Dette må da være noe, tenkte jeg og trykket febrilsk. Sjelden har jeg blitt så skuffet. Musikken som trillet ut var rett og slett fantastisk. Den ene godlåten etterfulgte den andre. Det var som om noen hadde åpnet den gode Pandoras radioeske. Musikk man virkelig kunne nyte strømmet ut. Men så var det dette med navnet da; Retro? Hallo! Musikken var jo fra min egen ungdom, altså i går om du vil. Absolutt ikke retro med andre ord. Her må det være en feil. Hvordan kan man kople retro til min ungdoms musikk? Jeg er jo så vidt ferdig med tenårene. Navnet på kanalen er jo fullstendig misvisende og egnet til å antyde noe om min egen alder. Nærmest krenkende vil jeg si.

Vel, nok om fullstendig misvisende kanalnavn. I gleden over sola, varmen, kaldt øl og raftekassen som var i ferd med å ferdigstilles, kom jeg til å sette meg på verandaen og skue ut over det som en gang var en tett granskog som kranset hytta. Det har seg slik at det meste av grana rundt hytta nå er borte. Et firma som driver med slikt har i sommer felt og fraktet bort det meste rundt eiendommen, til min store glede. Endelig strømmer det frisk luft rundt hytteveggene. Bare noen milliarder mingemaur sitter nå og banner i solskinnet og undres hvor i fanden barskogen de elsker ble av. Jeg og maurene i tuer i hyttas umiddelbare nærhet er ikke helt på bølgelengde må vite, og nå vet jeg hvor jævlene har tuene sine. Jeg har både midlene, evnen og viljen, jeg sier ikke mer, men de tuene blir ikke gamle.

Den granskogen som nå er borte, har jeg inngående kjennskap til. Mye av den ble i sin tid plantet av min far og hans generasjon. Senere har jeg og min eldre bror hatt sommerjobb med å plante gran. Selv har jeg plantet på teiger helt nede fra hytta og opp til dalbotnen lengre oppe. Det var godt betalt jobb, selv om kleggen var en sann plage de ukene den varte. Vi fikk en krone pr. plante. Disse ble levert i kasser og man fikk betalt når kassene var tomme. Det var 25 planter i hver bunt og det var plass til 5 bunter i plantebeltet man hadde rundt magen. Om man sto på, kunne man faktisk tjene 125 kroner timen. Det gikk bra å tømme et belte på en time om terrenget spilte på lag. Det var god timelønn på 80-tallet. Nå skal det sies at det nok ligger noen nedgravde kasser med granplanter her og der også – har jeg hørt. Uansett, vi tjente godt på dette. Det var også gode penger i å hugge veistikker av bjørk. Disse leverte vi i bunter a 50 til veivesenet. Dette var lenge før dagens plaststikker.

Granplantingen var en ide noen kloke, får man tro, hoder hadde tenkt ut. Her skulle det skapet ny næring i utkantstrøk. Her skulle bønder gro tømmer til å bygge hus og låver av. Det ble plantet gran til den store gullmedaljen over hele Nordnorge, og lille jeg var et pittelite tannhjul i dette enorme maskineriet. Sånt er rart å tenke på. Denne granskogen rundt hytta har jeg altså vokst opp med og nå er den sterkt redusert til min og manges glede, til andres frustrasjon, får man tro. «Til lags åt alle kan ingen gjera», som det jo står skrevet!

Jeg sa sterkt redusert. Restene, det vil si det maskinen ikke kan nå står jo igjen, og det er faktisk mesteparten. I plantevanviddet som en gang rådde, ble det plantet gran absolutt overalt. Bare det fantes snev av jord mellom bergnabbene å stikke plantestikka nedi, satte man ned planter. Oppover bratte lier og helt til høyeste fjell står det i dag tette granskoger som vitnesbyrd over galskapen manglende konsekvensutredninger kan føre til. Det meste av granskogen min og foregående generasjoner plantet, vil aldri kunne felles og bli til det tømmeret den var tiltenkt. 

Om man ser litt rundt seg i nærområdet, vil man se tette granfelt langt opp mot fjellet. Om man så måtte bruke stegjern for å klatre opp til skrinne jordskråninger, ble det plantet. Ikke en jævel tenkte over hvordan dette skulle felles, langt mindre hvordan det skulle kunne fraktes ned. Spre seg skulle den heller ikke, hadde de kloke hoder regnet ut. Selv går jeg og kniper av smågran som spirer overalt rundt hytta. Det som ikke ble felt og hentet ut i sommer, står nå og venter på motorsagen min. Kvaliteten på tømmeret av gran her oppe er såpass dårlig at det stort sett blir frest til flis, sier det samme firma som gjorde jobben. Det som er igjen rundt her, bruker jeg i bålpanna. Fyrer du i ovnen med det, må du feie pipa 3 ganger i året for å unngå pipebrann.

Så morer jeg meg med tanken om at jeg fikk godt betalt for å plante disse granene i min ungdom. Det ga faktisk gode penger da. I dag sager jeg ned det som har brukt kanskje 70-80 år på å vokse og sparer sånn sett god bjørkeved når jeg brenner skiten i bålpanna. Så har den i hvert fall vært god butikk for noen av oss som bor i grisgrendte strøk, selv om det neppe var på den måten datidens kloke hoder en gang hadde tenkt. Jeg er ellers fullstendig ferdig med å plante gran.

Tilfeldigheter

Tilfeldigheter

Vi har en tendens i dagens opplyste samfunn til å tenke at alt som skjer, gjør det på basis av  studier og forskning. Det å utdanne seg, studere, spekulere og teste, skal altså gi oss ny innsikt, velstand og fremskritt til beste for alle. De siste årene har vi sett at til og med statsråder har funnet forskningens velsignelse gjennom sine masterstudier. Noen av dem fant at det fort går til helvete om man forsøker å jukse seg til en grad selv om det var de reneste tilfeldigheter som gjorde at de ble tatt med buksa nede. For de fleste av oss som har lest, studert og tatt grader, uten å falle for fristelsen og jukse, finner vi fort at tilfeldighetene har hatt en større rolle innen forskningen enn vi liker å tro.

I det Herrens år 1772 oppdaget Joseph Priestly ved en tilfeldighet at han hadde laget en ny gass gjennom diverse eksperimenter i laboratoriet. Han kalte den Dinitrogenoksid, men fant ikke der og da at den egentlig hadde noen spesielle bruksområder, og det hele kokte bort i kålen. Men så en vakker dag i 1977 fant en assistent ved navn Humphry Davy, sammen med noen venner, ut at de absolutt måtte prøve å lukte på diverse remedier på laboratoriet, folk er jo rare sånn. Etter å ha snust på den aktuelle gassen, ble Humphry overstadig lykkelig og rullet rundt mens han lo høyt. I årene etter ble dette et populært rusmiddel og lystgassfester var top of the pop i forskningsmiljøer. Det skulle likevel gå helt til 1840-tallet før en tannlege ved navn Wells fant at de som ramlet i fylla på de nevnte festene ikke opplevde smerter når de trynet. Han eksperimenterte videre og en av hans kolleger fant senere ut at vi gjennom en rekke tilfeldigheter hadde fått et effektivt narkotikum, noe som har gagnet oss vel.

At Alexander Fleming oppfant penicilinet, må også kunne kalles tilfeldigheter. Han tuklet med stafylokokker og forlot noen slike i skåler og dro på ferie. Da han kom hjem fra ferien oppdaget han at skålene var fulle av mugg.  Det viste seg at muggsoppsporer fra naboens laboratorium hadde fløyet gjennom lufta og forurenset skålene. Fleming så at stafylokokkene var døde, mens muggsoppen florerte. Resten er historie gjennom tilfeldighetenes spill. 

Willhelm Röntgen lekte med elektriske ladninger i et tildekket glassrør for å se hva som kunne skje. Han oppdaget så et fluoriserende lysglimt på en papplate i det mørklagte rommet. Selvsagt måtte han putte hånden mellom lysstrålen og papplaten, og gjett hva han så da? Gjennom å forske på noe helt annet oppdaget også han noe som skulle velsigne medisinen i fremtiden. Like tilfeldig var det da Charles Goodyear var slurvete og sølte en bit blandet av gummi og svovel på en varm ovn. Istedenfor å smelte, slik den jo burde, ble den steinhard. Vipps hadde han oppdaget vulkaniseringen. Igjen en tilfeldighet.

Sveitseren George De Mestral var en hundeglad mann. Etter en luftetur med bikkja, plukket han borrefrø ut av pelsen på kjøteren og oppdaget at disse frøene hadde en krok som gjorde at de satt godt fast. Han lekte videre med det tilfeldige funnet. I dag er vi alle glade for at han oppfant borrelåsen. Likedan ville tilfeldighetene at Percy Spencer gjennom sin jobb med å utvikle radarteknologi plutselig fant at sjokoladen han hadde i lomma smeltet hurtig og uten påviselig grunn. Han jobbet med å utvikle magnetroner, noe som viste seg å generere mikrobølgesignaler. De fleste av oss har mikrobølgeovn på kjøkkenet takket være denne tilfeldigheten.

Det er ikke alle tilfeldigheter som har vært til like stor nytte som de ovenfornevnte. Alois Schicklgruber ble født i Østerrike i 1837. Han var en ganske enkel tollfunksjonær og burde egentlig gått ut av historien uten noe større styr. Alois var sønn av Maria Anna Schicklgruber. Nå var det slik at denne Maria var en temmelig løsaktig ung dame. Hun hadde nemlig født Alois lenge før hun giftet seg med Johann Georg Hiedler, en lokal møllersvenn. Faktum er at disse to turtelduene var så nært i slekt at de måtte søke biskopen om å få lov å gifte seg. Ikke ulikt våre egne bygder før i tiden lå også grisgrendte strøk i Østerrike under for sterk innavl. For egen del er jeg enda bestemor evig takknemlig for at hun i sin tid rodde over fjorden og giftet seg med bestefar. Dermed berget hun to slekter ned fra trærne. Familien kan til og med gå oppreist og snakke ganske rent den dag i dag.

Vel, jeg nevnte løsaktig. Maria hadde altså lausungen Alois og var lite lysten på å snakke om hvem som faktisk var faren. Johann, som hun giftet seg med, nektet å ha noe med gutten og gjøre og adopterte ham ikke, som jo var vanlig på den tiden. Senere valgte han likevel å hevde han var faren fordi det dukket opp en større arv han ville ha fingrene i. Det har seg slik at det var flere enn Johann som hadde vært tilstede både i og omkring Maria sent 1836, og følgelig vet vi lite om hvem som var Alois` far. En av pretendentene var Johanns bror, Nepomuk og en tredje var en velstående jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger. Man kan forstå at Johann trengte en større arv for å ville påta seg farskapet.

Uansett, Alois ble født, tok morsnavnet Schicklgruber og beholdt dette frem til 1876. I 39 år het han altså Schicklgruber før han i 1976, av soknepresten, som følge av Johanns sikling etter en arv, fikk endret navn til Hitler, en omskrivning av Johanns Hiedler. Som dere skjønner er den mest interessante tilfeldigheten her at Alois` sønn het Adolf og ble etter hvert relativt kjent, herostratisk berømt som det gjerne heter. Det kan nok sies at tilfeldigheten fikk stor betydning for verden som vi kjenner den. Og alt dette fordi Maria opererte med kjønnslig køordning, og at en tilfeldig sokneprest skrev navnet Hitler istedenfor Hiedler.

2 verdenskrig var, etter mitt syn, verdens største tilfeldighet. Hadde Maria bare hatt kontroll på hvem som slapp til, for ikke å si nedentil, kunne det hele sett annerledes ut. I stedet valgte hun blindt en av dem, som tilfeldigvis het Hiedler, senere omskrevet til Hitler. Lausungens «far» fikk, ved en ny tilfeldighet, en arv ved å påstå at han var guttens far. En prest endret navnet for at Johann skulle være arveberettiget, Alois Schicklgruber ble Alois Hitler, siden presten valgte en omskrivning av Johanns Hiedler og dermed lå alt til rette for sønnen Adolf Hitler. Jeg hevder altså at 2 verdenskrig er verdens største tilfeldighet; selvsagt baserer jeg dette på mer enn løst snakk, noe det følgende ytterligere vil demonstrere.

I årene etter Weimarrepublikken i Tyskland led man under en stor økonomisk depresjon, begrepet hyperinflasjon kommer herfra. Historien fra 1. verdenskrig preget taperen og tyskere følte at de trengte en sterk mann for å ordne opp (nevnte jeg dagens Ungarn, USA, Tyrkia, også videre?). De fant Adolf Hitler. Min påstand baserer seg på det faktum at Hitlers far levde mesteparten av sitt liv som Schicklgruber, hans rettmessige fødenavn. Tilfeldighetene ville det seg slik at Hitlers bestemor levde med svingdør hva menn angikk og dermed tilfeldigvis «traff» en Hitler som agerte far, alternativet var til og med jødisk, noe som virkelig ville vært en nedtur for Adolf. Tror noen på alvor at en hvilken som helst østerriksk Adolf med jødisk bestefar hadde fått med seg tyskere, erobret det meste av Europa og slaktet flere titalls millioner av uskyldige mennesker, herunder 6 millioner jøder med det mål å utrydde jødene, under slagordet «Heil Schicklgruber»? Nei, tilfeldighetene styrer det meste sier nå jeg.

Gamlingene, regler og tegn

Det er mye å lære av å lytte til de gamle, heter det. Med årene blir jeg mer og mer opptatt av at man bør lytte til de eldre. Det har nok kanskje noe å gjøre med at jeg selv blir eldre. Det hender til og med at de eldre har noe fornuftig å si, naturligvis avhengig av hvilke eldre vi lytter til. Noen eldre er svært kloke, andre mindre kloke. De har imidlertid til felles at de har opplevd mangt og mye gjennom årene. Den livsvisdommen de har formidles på ulike måter og har ofte noe å gjøre med at man må gjøre sånn og slik, ellers får det gjerne konsekvenser, negative eller positive. Været mener mange eldre å kunne spå ut fra ulike tegn bare de vet om. To eldre kan spå sommeren totalt forskjellig ut fra samme tegn, noe som gjør at det ikke alltid er like lett å vite hva man skal tro. Slike tegn kan være temmelig forvirrende for uinvidde. 

Hjemme hos salig bestemor og bestefar vanket det mange regler, styrt av noe som av og til sikkert hadde vitenskapelig belegg, men også ofte basert på ren overtro. Utenfor trappa på  huset var det en kum med rist over. I denne skulle bøtta tømmes når du hadde vasket bilen. Det var ikke lov å tømme bøtta på bakken lengre oppe mot fjøset, bestemor mente nemlig at det ikke var gitt at de som bodde der ville like det. Hvem de som bodde der var, kom hun aldri nærmere inn på. Mange slike ting man har hørt preger en selv, jeg tømte faktisk aldri bøtta der, bare for å være på den sikre siden. Likedan er det slik at jeg aldri snur de nystekte brødene på hodet ut av formen når jeg tar dem ut av ovnen. Dette kan nemlig etter sigende føre til at en av ungene dine blir en bytting. De underjordiske bytter nemlig ut barnet ditt med en liten jævelunge om du gir dem åpningen, som altså er å snu brødene på hodet. Mange baker brød selv og som lærer gjennom over 30 år undrer man seg jo på om mange kanskje har bommet her og snudd brødene på hodet, gitt hva som øses ut i media om dagens jævelunger. Når det er sagt kan det nok like godt være dagens ungdoms oldeforeldre som var uforsiktige under baksten om man skal tolke besteforeldregenerasjonens oppførsel i kommentarfeltene på Facebook. Her ser det ut til å finnes mange byttinger.

Jeg har alltid med meg et sitteunderlag i sekken når jeg går i fjellet. Dette på bakgrunn av tillærte tegn og tanker. Man skal nemlig ikke sette seg på bakken uten noe under, da det kan medføre at man får «jordduinst». Likedan med steiner, disse kan gi «telladuinst». Det var bestefar som kom med disse advarslene om negative konsekvenser. Jeg tror i dag han nok mente noe om at man rett og slett risikerte en forkjølelse eller lignende av å bli kald i ræva. Kanskje hadde han et godt poeng her. Leger mener jo i dag at et sitteunderlag virker bra mot både hemmoroider og andre ubehageligheter som kan oppstå om man sitter på den kalde bakken. Bestefars advarsler om at jokeren i kortstokken var selve Satan og at kortspill generelt, men spesielt på søndager, ville føre oss lukt i undergangen, tror jeg nok neppe tåler en nærmere forskningsbasert granskning. Det kan for øvrig her legges til at bestemors måte å løse denne utfordringen på var like enkel og handlekraftig, som hun jo selv var. Hun spurte bestefar om det var jokerne som var problemet, noe han bekreftet. Da tok hun ut jokerne, hev dem i ovnen og fyrte på. Deretter sa hun: «snask å ti stille» til bestefar, som var satt sjakk matt. Vi spilte mye kort med bestemor opp gjennom årene, så langt ser det ut til å ha gått rimelig bra med både meg, mine brødre og søskenbarn, tross all spillingen hverdager som søndager.

Jeg nevnte værtegn. Det var mange ting som kunne fortelle om hvordan været kom til å bli. Bestefar hadde stadig utsagn om at ditt varslet datt. Det kunne være spesielle skyformasjoner mot kvelden, hvordan rogna vokste, samt ulike mer eller mindre plante og naturbaserte betraktninger. Han var imidlertid svært uvillig til å snakke om det etterpå om vi konfronterte ham med at det ble regn selv om han spådde sol. Han fikk likevel rett den gangen han skråsikkert uttalte: «Han blir ikkje ligganes længe» om snøfallet vi fikk en gang sent i mai. 

Bestefar, Altså farfar, mente også at vinterens snømengder kunne spås ut fra rogna. Om det var mye rognebær, kunne vi være sikker på at det ble lite snø til vinteren. Han var skråsikker på at rogna aldri bar tungt to ganger på rad. Dette utsagnet sto imidlertid i direkte motsetning til min andre bestefar, altså morfars ide om det stikk motsatte. Han var like sikker på at mye rognebær garanterte mye snø. Jeg viste alltid til den av de to som hadde hatt rett når jeg etter vinteren kunne fortelle at min bestefar visste alt om hvordan været ble. Alltid godt å være helgardert.

Selv er jeg ikke helt borte på dette med tegn, både for vær og annet. Jeg har mange teorier som har vist seg å holde stikk. Om skaresnyen bærer en voksen mann sankthansaften kan jeg garantere at det blir sen vår. Likedan er det sikkert at kvinner med diger bak lever lengre enn ektemenn som opplyser dem om den samme digre baken. Det er ikke lurt å tisse uten først å vaske fingrene om du har hakket chili. Dette siste har jeg selvsagt hørt fra en bekjent. Om du har vært på byen til tidlig morgen, blitt bedugget, og er bekymret for fruens reaksjon, har jeg følgende råd: Riv opp døra, og skrik ut at nå er du rimelig yven (kåt om du vil) og vil ha et nummer. Du kan ta deg fan på at kjerringa ligger og snorker når du kommer på soverommet.

«Kveldssol rød gjør morgen bløt», brukte mormor å si. Om dette har noe for seg stiller jeg meg tvilende til. Til det har jeg for mange ganger opplevd å våkne til strålende sol etter en vakker solnedgang, senest på sommeren nå i år, men selv har jeg et sikkert tegn som så langt alltid har vist seg å stemme: «Kveldssol rød gir morrabrød». En annen sak er det at resultatet så langt i livet har vært det samme om det nå er kveldssol, snø eller regn. Den dagen dette ikke lengre inntreffer, er jeg foreløpig usikker på om jeg kommer til å skrive et skråblikk om det.