De fordømte småhårene

Jeg ble en gang utsatt for et grufullt overgrep. Det skjedde da jeg skulle konfirmeres. Tror det var en av mine onkler som stod bak. Han gav meg en barbermaskin i konfirmasjonsgave. Han kunne like gjerne sparket meg i pungen. Der stod jeg, en stakkar på 15 år, som hver morgen våknet med drømmen om å se et skjegg i speilet. Bare et eneste lite hårstrå hadde vært nok, men ikke. Trynet var glatt som ei barnerumpe. Min onkel fant altså da ut at det ikke var nok å se ut som en drittunge. Ydmykelsen måtte ytterligere gnis inn ved å gi meg en barbermaskin for å minne meg på at jeg hadde lenge igjen før den trengtes.

Senere endret dette seg drastisk. Både den barbermaskinen og andre, samt utallige barberblader har blitt brukt opp for å forhindre at fjeset ser ut som det tilhører en rendyrket boms. Nå kan jeg i og for seg akseptere normal skjeggvekst. Det hører liksom til, og man kan barbere det fort og greit vekk om man ikke vil ha det der. Og dessuten kan man la det vokse om man ønsker det. Hadde kroppen bare oppført seg slik at det stoppet der hadde alt vært greit.

Det gjelder de fordømte småhårene. Etterhvert som man eldes, finner nemlig kroppen på merkelige ting. Det begynner å dukke opp hår i nesa, ja endog i ørene. Dette burde jo vært til å leve med om det hadde vært lett å fjerne dem. Men nei. En ting er at du ikke ser hva du griper i med pinsetten og dermed risikerer å dra ut selve nesa. Noe annet er at det er direkte smertefullt å dra hårene ut. Ingenting er mer unyttig enn slike hår. Hadde de enda vokst såpass at man kunne utnytte dem i en skikkelig hentesveis hadde jeg ikke sagt noe. Men det er de selvsagt ikke lange nok til.

Hentesveis dere. Hvorfor begynner det å forsvinne hår på toppen parallelt med at det vokser i nesa? Helt meningsløst. Kroppen velger altså å erstatte nyttige hår med unyttige og plagsomme hår. Ser man på bildet ovenfor ser man fort at fyren hadde kommet bedre ut om han kunne greid ørehårene opp. Det hadde sett langt mindre dustete ut en denne hentesveisen fra helvete.

Men det stopper ikke der. Det begynner å vokse hår der det før aldri har vært noen. Bryst, skuldre, mage og rygg er utsatt. Fruen synes ikke det er vakkert med langt grått hår på brystet. Jeg kan jo ikke klandre henne. Hadde ikke syntes det hadde kledd henne heller. Derfor blir jeg utsatt for klipping. Dette viser hvor stor tillit jeg har til min kone. Hun driver og pirker rundt brystvortene mine med skarpe redskaper. Brystvorter på menn ja. Hvorfor i svarte har vi det forresten? Nå, det er en annen sak, men viser hvor dum naturen kan være.

Så var det beina da. Før trengte jeg ikke stillongs pga ulla som vokste frodig langs mine vakre legger. Disse hårene blir det faktisk mindre av. Og dette enda de virkelig kunne trengtes der jeg står bak hundesleden i kaldt vær. Idiotisk, spør du meg.

Men la oss ta det verste til slutt. Midt på, altså rundt genitaliene øker hårveksten grassat. Dermed må man vaske seg oftere og grundigere. Til slutt finner man det uungåelig og tar saksa fatt. Her er man virkelig på gyngende grunn. Genitalier og skarpe redskaper hører slett ikke sammen. Men man står jo uten valg idet man fortvilet leter i jungelen etter junior. Han pleier jo å være der inne en plass. Det er en skremmende opplevelse hver gang man klipper, for tanken om konsekvensene på et feilklipp er grusom.

Jeg regner med at damer har det noenlunde likt, der nede altså, selv om de ikke så ofte trenger å lete etter en junior der, kun på freddan. Men det gror sikkert like ille hos dem som hos oss. De velger gjerne å røske det av ved hjelp av voks og slikt. Ikke vet jeg, men jeg vet ihvertfall hvordan man lettest blir kvitt sjenerende kjønnshår. Det er bare å trekke pusten, presse leppene sammen, og spytte dem ut.