Mindfullness

Da har man blitt sendt på kurs i mindfullness av alle ting. Og som det søkende menneske man jo er, deltar man jo med liv og lyst.
Det handler om å være søkende, rette tanker og følelser innover i seg selv.

I en stresset hverdag har man for mange krav og for mange tanker. Man trenger å gi seg selv en timeout. Rett og slett gå inn i seg selv, registrere tanker og følelser som noe som bare er der. Ikke dømme, ikke vurdere. Bare registrere at følelsene er der og akseptere dem.

Dette skjer gjerne i lotusstilling. Altså med beina i kors og føttene, helst uten sokker og sko, oppå lårene. Hendene ut på siden av kroppen og helst med et henført ansiktsuttrykk som henspeiler på en slags indre fred. Et sånt henført ansiktsuttrykk en miljøfrik får når han spiser økologiske grønnsaker og vet han har reddet verden.

Man skal altså ta middelaldrende mennesker, trykke dem på ræv på gulvet, ei ræv som helst ønsker myk stopp under. Deretter skal man knekkes på plass i en stilling ikke engang en kiropraktor fra helvete evner å bryte deg løs fra uten å påføre deg minst fire kompliserte brudd.

I denne smertefulle stillingen skal du så forsøke å få til et henført uttrykk i ansiktet mens du leter etter en indre fred. Og alt dette mens kurslederen lavmælt mumler om hvor fri du føler deg og hvor godt sinnet ditt har det nå. Hun snakker videre om betydningen av å ta seg tid til denne timeouten og gi seg selv gaven av virkelig å komme i kontakt med seg selv.

Men tro meg. Det er førts når hoftekula glipper ut av hofteskåla at du forstår at du har vært i kontakt med deg selv hele tiden. Det er først nå du er i ferd med å miste kontakten med deg selv, bokstavelig talt.

Det gir heller ingen følelse av fred å høre voksne mennesker grynte og hvine av smerte idet det går opp for dem at de er låst fast i en stilling kjent av fanatiske islamister som guantanamolåsen.

Det siste dette gir meg følelsen av er indre fred. Mer en fryktelig redsel for å miste den eventuelle verdigheten jeg måtte ha i behold. Denne stillingen åpner dessuten for det trykket man kjenner på når man er alt annet enn den miljøfriken som spiser økologiske grønnsaker. Det trykket bare vi rendyrkede rovdyr med hang til bacon kjenner på, og som uvergelig sørger for mer ukontrollert utslipp av CO2 i atmosfæren.

Da er det sannelig godt å vite at alt dette handler om å gi seg selv en timeout. Altså en real pause. Jeg forlot hele showet og gikk på hotellrommet og tok en real timeout.