Kaffe Latte

Kaffe, sier jeg til damen bak disken. Når fruen skal en "snartur" i butikker beordres jeg gjerne til nærmeste kafe for slik å ikke henge i høyrearmen. Ville vestens helter ville ikke ha kvinner hengende i revolverarmen. Slik er det nå blant kvinner bevæpnet med visakort på jakt etter tilbud å tjene penger på.

Javel, responderer den pene, unge damen før hun kjører på videre; cappuchino, amerikano, latte? Latte? Patte, smatte, kjappe, klappe, tafse, tukle??? Før du vet ordet av det er du lurt langt ut i motsatt fil.

Er det virkelig ikke mulig å be om en kopp kaffe lengre? Hva skjedde med kaffekoppen? Da jeg lirte av meg den ovenforstående leksa så hun litt rart på meg, spørrende på en måte. Jeg så det rykket litt i høyrearme  hennes hvor hun sansynligvis hadde en alarmknapp i tilfelle ran, evt en gammel tulling som meg, og ba pent om en kopp svart kaffe.

Koppen kom den, men jeg følte at det varme vennskapet som sikkert kunne oppstå mellom oss, sakte smuldret hen. Sikkert like greit idet fruen lusket rundt med avsikret visakort.

Verden er ikke lengre trygg for sånne som meg. Den metroseksuelle mannen har spredt seg rundt og alle regner med at man hiver seg på. Stadig ser jeg yngre mennesker i øynene. Like stadig ser jeg bildet av en dinosaur speile seg på netthinnen deres. Hva har skjedd?

Siden det åpenbart ikke kan være noe i veien med meg selv, er det klart at verden har gått helt av hengslene. Her tusler man rundt og passer sine egne saker og før man vet ordet av det spør ungene om jeg ikke kan spare hår til en sånn ting tvilsomme tøysegutter har i bakhodet i strikk. Snart får jeg vel ankelsokker i farsdagsgave også, for å gjøre fornedrelsen komplett.

Jeg holder på mitt. Håret klippes av en kollega av fruen. Hun har en maskin til slikt. Bruker utelukkende svarte sokker det står adidas på. Da slipper jeg å tenke når de brettes. Kaffen nytes uten merkelige navn og smaker. Jeg er sansynligvis verdens streiteste mann til tross for at jeg kan stave metroseksuell.

Får slutte nå. Fruen kommer straks og da må jeg nok til å bestille en latte med karamell skal du se. Siden må jeg nok bære poser ut i bilen. Mye fine tilbud stadig vekk.

Myter

Som vi alle husker var Plinius den eldre en ivrig naturvitenskapsmann. Hans interesse for naturen og vitenskapen har gitt oss mangt et bidrag til tanker og ideer. Som kjent hevdet han allerede i år 77 etter Kristus at elefanter er redde for mus. Dette i hans kjente verk Naturalis Historia. Et standardverk vi selvsagt alle har fordypet oss i.


Selveste standardverket

Ikke bare fordypet han seg i teorier om dyrs liv og levnet, han satte også standarder for etnografi og geografi. En skikkelig smarting altså. Han befattet seg også med zoologi, antropologi, botanikk og landbruk og var ellers en allsidig fyr.

Det kan vel imidlertid settes spørsmålstegn ved hans metoder og etterrettelighet ut fra dagens metodiske krav til forskning. Det skal til hans forsvar sies at det var vanskelig å støtte seg til publisert forskning all den stund han var av de første på området. Derfor gir vi ham gjerne litt slakk her.

Likevel er det nok slik at vi lever med endel myter takket være ham og andre tidlige forskere. Dette med elefanten og musen er et godt eksempel. Nåtidens forskere har ikke greid å finne noen grunn til å bekrefte hans teorier her og finner ingen spesifikk angst for mus hos elefanter. Likevel holder vi liv i myten, både denne og andre.

Myter er seiglivede og tåler det meste uten at glansen falmer. Vi tviholder for eksempel på myten om at mannen har noe han skal ha sagt. Ja,liketil ideen om at han faktisk bestemmer noe. Det eneste vi kan bestemme er til en viss grad når vi vil gå på do. Takk for denne bestemmelsesretten ihvertfall.

Mennesker har alltid vært avhengige av myter og forestillinger, som ofte ikke kan forankres i vitenskap og forskning. Forestillingen om at Frankrike engang skal kunne produsere en bil som virker har vist seg å være sterk, tross all motgang. Dette gjør at de mindre oppegående blant oss fortsatt kjøper biler fra det nevnte land og slik baserer tryggheten i en investering til kanskje 500.000 kroner på en ide som er like god som den om elefanten og musen.

Forestillinger vi har kan gjerne ta form av religion idet vår tro på dem gjerne blir den rene og eneste sannhet. Liverpooltilhengere er gode eksempler på dette. Blant ellers utdannede og oppegående mennesker lever enda forestillingen om at denne klubben skal ta ligagull igjen. I vårt eget land lever lignende forestillinger i beste velgående både blant tilhengere av VIF og Brann.

Av dette kan vi greit slutte at ikke alle er like velutstyrt hva forstand angår. I vår mangel på forstand starter vi hver sesong med troen på at nettopp vårt lag skal vinne. Det faktum at jeg selv er Wolverhamptontilhenger er selvsagt en helt annen sak og at vi vil vinne til slutt er hevet over enhver tvil.

Som kristen liker jeg heller ikke å ta en vitenskapelig tilnærming til min religion. Det virker ikke spesielt vitenskapelig troverdig å basere sin tro på at en gud egentlig er det rene kinderegget idet han faktisk er tre i en. Han var også så trivelig at han lot sine egen sønn korsfeste. Den samme sønnen var ikke engang ektefødt idet moren var jomfru og ugift. Stakkars Josef som måtte fostre opp en fyr med en annen far som igjen hevdet at han ikke hadde vært i buksa på Maria. Han må ha vært utrolig snill eller verdens mest naive mann.

Nei, jeg foretrekker å bygge min religion på myter og forestillinger og trives i grunnen godt med det. Skulle jeg tatt alt sjefen skriver i den store klokeboken sin på alvor måtte jeg jo også få tatt livet av min homofile bror og steinet naboen som har hatt sex utenom ekteskapet. Ja, jeg nevner ikke engang hvor mye bry jeg ville fått med dyrevernsalliansen hver gang jeg ofret en okse i hagen. Dessuten måtte jeg umiddelbart slutte å spise reker og bacon, noe som jo ikke er til å tenke på.

Når jeg tenker meg om er det i grunnen mange myter og forestillinger vi godt kan beholde. Fransk bil er likevel uaktuelt!

Økonomisk raking

Er det mulig å tenke seg at man kan tjene noe på å rake i hundegården? Jeg stilte meg selv dette spørsmålet der jeg stod og så løvet falle ned. Jeg fant, som Kåre Willoch, at spørsmålet var feil stilt. Er det mulig å overleve å ikke rake i hundegården ville vært mer riktig. Et tilleggsspørsmål ville være om det er mulig å tjene penger på å rake i hundegården, og vil hundene løpe fortere om jeg raker i hundegården?

Man kan tenke seg at jeg valgte å unnlate å gjennomføre den nevnte rakingen. Dette ville innebære ordrenekt idet min kone klart og tydelig beordret raking gjennom forsiktig å si: "Hadde det ikke vært fint med nyraket hundegård"? Å unnlate å rake ville ikke vært en farbar vei, kjenner jeg fruen rett, så jeg måtte selvsagt ta raka fatt.

Mens jeg gikk der og raket, tenkte jeg på andre slavearbeidere opp gjennom historien og hvor lite de hadde igjen for slitet, annet enn å leve litt lengre. Jeg fant at jeg faktisk har litt bedre muligheter. 

Om jeg nå raker riktig fint og så sørger for å tømme det rakede løvet på dertil egnet plass uten å få denne anvist ville jeg nok kunne oppnå noe.

Her må jeg forutsette at jeg tømmer på riktig plass og siden dette er et tankeeksperiment later vi som om jeg faktisk gjør det. I virkelighetens verden ville dette selvsagt vært utopi. Riktig plass er kun riktig etter anvisning. Om du tilfeldigvis tømmer der før anvisning er plassen feil og du må flytte dritten.

Men tilbake til min fantasiverden, hvor jeg faktisk er i stand til å tømme på riktig plass. Om jeg nå gjorde dette ville det kunne føre til en fornøyd kone. Fornøyde koner har det til felles at de sjelden gjør livet surere for ektemenn. De kan faktisk gjøre livet lysere også. Så, i denne tankeverdenen ville livet mitt, rent teoretisk, blitt riktig trivelig om jeg raket hundegården.

Om livet mitt ble triveligere ville jeg kanskje også vært riktig lys til sinns idet jeg gikk ut i hundegården etterpå. Idet jeg er høvding i hundegården, ville dette virket slik på hundene at de også ble i bedre humør. Om de ble i bedre humør ville de nok også spist bedre enn vanlig, og siden vi trener såvidt hardt om dagen er tilstrekkelig mat en forutsetning for å løpe fort. Om de da spiste bedre ville de nok kunne løpt fortere også. Her ser vi allerede at raking gjør at hundene løper fortere.

Men hva med samfunnsøkonomien da? Tjener samfunnet på at jeg raker hundegården? 

Om hundene nå, som følge av min utopisk korrekte raking, løper fortere, kan det tenkes at de løper fort nok til at jeg vinner feks Finnmarksløpet. Dette ville i sin tur generere premiepenger, noe som ville gjøre min kone i stand til å handle enda flere varer på salg og slik spare mere penger. Dette ville bidra til økt forbruk, noe som er en forutsetning for økonomisk vekst i et samfunn. Og om Norge opplever denne veksten, vil dette kunne ha en spredningseffekt til andre land.

Ved å rake hundegården har jeg nå altså sørget for å vinne Finnmarksløpet samtidig som jeg har sørget for å snu Europas økonomiske krise, og i tillegg går kona hjemme og smiler fra øre til øre. I lys av den økonomiske utfordringen flyktningestrømmen til Europa utgjør er det nok best at jeg vasker huset til helga også.

Erkjenn dine feil

Alle gjør feil. Vi gjør gjerne mange feil også. Ingen kan gå gjennom livet uten å gjøre feil selv om politikere er flinkere enn andre til å late som om de aldri gjør feil. De har isteden utformet et eget språk som virker slik at alle skjønner at de har bæsjet på leggen selv om ordene indikerer at de ikke har det.

Igjen. Det er viktig å erkjenne sine feil. Personlig har jeg overhodet ingen problemer med dette. Jeg vil gå så langt som å hevde at jeg er og har vært en foregangsmann på området. Dette til tross for at jeg i praksis aldri gjør feil. Ja, jeg vil ikke bli beskyldt for å være bedre enn andre og derfor erkjenner jeg klart og tydelig at jeg har gjort feil. rett skal være rett. jeg gjorde en feil og må stå for den.

Typisk feil.

For at det ikke i fremtiden skal være tvil tar jeg her og nå ansvar for feilen og lover å skjerpe meg. Jeg husker det som det var i går. Jeg var litt skråsikker på at Frankrike ville greie å lage fungerende biler til tross for Peugeot 404. dette var på -70-tallet, så min unge alder kan selvsagt forklare min klart feilaktige antakelse. Men ikke desto mindre. Jeg gjorde en feil på -70-tallet. ikke noen grunn til å holde det tilbake.

Om mulig enda større feil.


Det var i grunnen godt å få det ut. Selv om jeg for alle andre fremstår som selve bildet på den perfekte mann er jeg bare et menneske med feil og mangler, riktignok bare en liten feil og jeg ser vel ingen mangler i det hele tatt, men det er viktig å erkjenne sine feil. Her er jeg altså et eksempel til etterfølgelse nok en gang.

Den feilen jeg gjorde var selvsagt noe jeg som ung ikke kan stå alene for. Den franske stat må naturligvis ta sin del av ansvaret for dette. Skulle da bare mangle at ikke Frankrike gjør opp for den skamplett som nå kastes på mitt ellers feilfrie image. Dette har dessverre ikke skjedd, noe som har irritert meg over tid.

I tillegg drev de på med noen svært utrivelige sprengninger av atomvåpen på Mururoaatollene på -90-tallet, noe som fikk mitt beger til å flyte over. Dette igjen førte til at nok var nok og jeg fant det for godt å intervenere ovenfor Frankrike. Jeg innførte for mange år siden min personlige boikott av fransk vin og konjak (selvsagt med en og annen dispensasjon, det er vanskelig å erstatte konjak i og med at den bare produseres i Frankrike).

Perfeksjon

i dag ser vi at den engang så stolte nasjon kneler under vekten av mine økonomiske sanksjoner. Fransk økonomi er på gyngende grunn og massedemonstrasjoner er dagligdags. Jeg regner med at jeg en av dagene mottar telefon fra den franske president med bønn om å begynne å handle fransk vin igjen for å hjelpe dem vekk fra økonomisk ruin.

Her vil jeg vise storhet (nok en gang), og tilgi. Jeg vil tilgi nasjonen deres behandling av sine kolonier, sin krigføring mot de samme og atomprøvesprengningene på Mururoaatollene. Ja jeg vil faktisk gå så langt at jeg tilgir Frankrike at de i prinsippet er ansvarlige for min feil engang på -70-tallet, noe som nok er det mest alvorlige i denne sammenheng.

I dag er det søndag. dette innebærer at om presidenten får fingeren ut og beklager vil jeg besørge både fransk vin til maten og en god konjak til kaffen til helga. Så lett kan Frankrike få økonomien på skinner igjen. Jeg vil ikke feilaktig bli beskyldt for ikke å være ydmyk nok til å tilgi. En sånn feil kan jeg ikke leve med. I tillegg til at jeg erkjenner min feil er nok min største dyd ydmykheten.