For riktig lenge siden....

For riktig lenge siden, den gang verden enda var ung, menn var menn og samene levde av jakt og fiske, var verden annerledes. Det er så lenge siden at det jeg skriver på nå ikke var oppfunnet enda. Menneskene var smartere enn telefonene av den enkle grunn at det ikke fantes smarttelefoner. Den gang hadde vi noe som het fjernsynet. Et apparat som var som et møbel å regne, med persienne foran skjermen, som man kunne trekke fra når man ville se på.

Apparatet var ikke til bruk når man ville. Det måtte høytidelig forespørsel til, med stor fare for å få nei selvsagt. Dessuten betydde ikke et ja nødvendigvis at der var noe å se, bare et prøvebilde. Dette fordi programmene først begynte ut på ettermiddagen. Da ser jeg selvsagt bort fra trim for eldre. En skremmende opplevelse tidlig på dagen med eldre damer i turndrakt som utførte linjegymnastikk foran øynene på endog små barn som meg. Enda kan  jeg våkne på natten med mareritt av de bildene dette genererte på mine uskyldsrene netthinner.

Jeg nevner ikke engang Pompel og Pilt. Et skrekkunivers brukt for å passivisere og torturere barn. Som små ble vi plassert foran TV, og på skjermen utspant det seg scener så skremmende at man ble katatonisk av skrekk. Foreldrene var riktig fornøyde idet det endelig ble fred og ro i et hus med fire gutter. Sannheten var at jeg heller ville tilbragt hele mitt voksne liv på Guantanamo fangeleir på Cuba enn å utsettes for bare en episode til med Gorgon vaktmester og hans muntre venner. Aldri skal jeg tilgi min mor dette. Hvor var barnevernet, spør jeg.

Mitt voksne liv er sterkt preget av disse hendelsene jeg ble utsatt for. Jeg regner med jeg snakker for en hel generasjon av traumatiserte mennesker når jeg skriver dette. Jeg føler meg sterk nok nå til å snakke om det, selv om ingen andre tør ta det opp. Jeg kjenner ansvaret for en tapt generasjon tynge idet jeg retter en harmdirrende pekefinger mot våre foreldre som lot oss sitte der, martret av skrekk, foran en svart/hvitt skjerm. Dette med fargefjernsyn kom i min barndom. Jeg kan enda huske ledende politikere fra Krf advare mot langtidskonsekvensene innføringen av fargefjernsyn ville få for oss barn. Ingen av dem snakket om elefanten i rommet; Pompel og Pilt i svart/hvitt!

Litt senere fikk jeg min barndoms første forelskelse, da Vibeke Sæther kom smygende inn i mitt liv i Leikestova med forførerisk, sensuell stemme. Mangt et laken måtte skiftes etter nattens våte drømmer i mange hjem. BarneTV med Geir Børresen og Vibeke døyvet heldigvis noe av smerten Pompel og Pilt forårsaket. Med Bjørnen Colargol følte man etterhvert at livet kom mer i vater. Den skremmende Hector greide liksom ikke helt å fjerne den godheten den lille bjørnen gav oss.

Pernille var selvsagt en fabelaktig dame. Riktig en bestemorsfigur med gode tanker, ønsker og et oppriktig engasjement for verden rundt seg. Da var den hersens Mister Nelson av en ganske annen karakter. En slesk, upålitelig figur med et høyst utiltalende ytre. Mørke solbriller skjulte det beregnende, vellystige blikk han stadig sendte Pernille der han formelig kledte av henne med blikket. Jeg er overbevist om at han ved flere anledninger skjendet stakkars Pernille når persiennen foran TVn var dratt for.

Av og til ble det surr for gutta på TV. Et eller annet skjedde og skjermen gikk i svart. Da gikk det ikke lenge før et skjermbilde med "Vi beklager, teknisk feil" åpenbarte seg.
Det var trygghet i det bildet. Det var vissheten om at hardtarbeidende mennesker, ordentlige mennesker, spolet bånd og dro i stikkontakter for at vi andre snarest mulig skulle få se undrene som utspant seg på TVskjermen.

For undere skjedde. Alt som skjedde på TV var sant og kunne ikke diskuteres. Fjernsyn og Svensk Damtidene var gode kilder uansett. Min salige bestemor kunne skjære igjennom enhver diskusjon med å vise til at "det står i blarn". Stod det "på prent", som det het, i Svensk Damtidene kunne det ikke stilles spørsmål ved. Andre diskusjoner kunne være hvem sin klokke som gikk riktig. den første som hevdet at hans klokke var stilt etter Big Ben vant. Big Ben styrte klokker over hele verden.

Hodeløse uttalelser av typen "min pappa er sterkere enn din" fikk fatale konsekvenser. Så snart dette var uttalt var det som en utfordring til duell. Dette fulgte bestemte regler. Hele gjengen sto rundt kamphanene og ropte i takt "Kula, kula, kula". Inne i sirkelen foregikk kampen. Havnet du i bakken kunne du alltids reise deg og fortsette, men var motstanderen for sterk, var det bare å bli liggende. Da var alt over og kampen slutt. Jeg husker engang en som sparket en som lå nede. Han ble berget av lærere som måtte kaste vekk de 6-7 gutta som tok ham fatt.

Dette var selvsagt skrekkelig lenge siden. Det  var så lenge siden at vi til og med lærte oss å åpne døren for så å la damer gå inn først. Det var selvsagt under gutters verdighet å sloss med jenter, eller endog gjøre gale ting med dem. Det var så fryktelig lenge siden at ingen hadde tenkt at det å mobbe andre og snakke nedsettende om damer, klipe dem i skrittet osv. engang skulle føre til at man kunne bli president i USA.