Da Ukraineren Stegej Karjakin avsluttet partiet mot Magnus Carlsen i natt var han neppe klar over hvilken prestasjon han hadde gjort. I århundrer fremover vil det gå gjetord om det han en sen kveld var i stand til å oppnå stikk i strid med hva alle eksperter hadde spådd.
Jeg tenker ikke på remis mot Carlsen, men det faktum at han hadde bidratt til å få meg til å sitte oppe i timesvis til sent på natt for å se på noe så utrolig lite givende som sjakk.
La det være sagt med en gang; Jeg har ikke peiling på spillet overhodet utover at jeg i et utslag av lettsindig kjedsomhet i ungdommen faktisk lærte meg hvordan de ulike brikkene kunne flyttes. Enhver ide om at jeg på noen som helst måte kan spille sjakk avkreftes herved. Jeg er ganske sikker på at en gjennomsnitts alkefugl ville slått meg i 9 av 10 spill, selv om den var pære full og led av sterkt fremskreden demens. Det tiende spillet ville den ha sovnet.
Det er ingen liten prestasjon å få meg til å bruke timesvis av min hardt tiltrengte skjønnhetssøvn til å se på noe, som gir et kick på linje med å nappe løken med osterasp. Litt spennende til å begynne med, men i grunnen bare smertefullt. Jepp. Kjedelig altså.
Like forbannet befant jeg meg foran skjermen ute av stand til å skru av. Fruen var forlengst sovnet, men jeg måtte altså få med meg slutten av en kamp som fortonte seg som et sneglemaraton med halte, eldre snegler. Det gikk tregt og var totalt uinteressant.
Det var likevel noe gjenkjennbart i det hele. Jeg greide på en måte å få kontakt med mitt yngre jeg. Ja, ikke mitt sjakkspillende yngre jeg. Det har aldri eksistert. Det var mer som om en kjent rytme begynte å få min høyre arm til å bevege seg umerkelig opp og ned.
Før leseren nå henfaller til skitne tanker, iler jeg til og gjør oppmerksom på at buksa var på og min høyre arm i gips. Det griseriet du tenkte på ville dermed gitt konsekvenser ikke ulikt det den omtalte osteraspen ville gitt.
Jeg tenker selvsagt på tippekampene som ble vist på Nrk (du vet, den eneste kanalen), da jeg vokste opp. Hver lørdag satt vi foran TV klokka 16 med ei kald øl og ventet på første scoring en eller annen plass i England. I det så skjedde lød et pling, hvorpå gutta bælmet i seg en øl.
Jadda. Plingfest dere. Mitt ungdoms jeg husket plingfestene takket være Karjakin og Carlsen. Nåja, det er vel en overdrivelse å si at jeg husker plingfestene, men jeg mener bestemt jeg husker ihvertfall deler av begynnelsen av de nevnte fester, om ikke annet så i brokker.
Det var ingenlunde noen pling som ledet tankene dithen at min høyre arm beveget seg som om den løftet en øl til munnen. Det var en ren refleks utledet av noe som minnet om plingene. De kom nemlig ikke så ofte (heldigvis). Dessuten kom de med høyst ujevne mellomrom.
Det var selvsagt trekkene som lignet de nevnte pling. Med ujevne mellomrom bøyde en av gutta seg frem og flyttet en brikke, hvorpå kommentatorene responderte med det de hadde på hjertet i sakens anledning.
Dere ser hvor jeg vil hen? Plingfestene er tilbake. Et trekk gir en øl. Kjempedeal. Ser for meg at gutta samles foran TVskjermene fremover. SjakkVM er den mye plingfesten. Synd det ikke er lørdagskveld. Dessuten kan det fort bli skremmende mange trekk. Men det kommer vi aldri til å huske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar