Mine bravader innen matematikkens fagfelt savner sidestykke. Ikke sånn å forstå at jeg strøk eller noe slikt. Neida. Alle eksamener bestått en gang i tiden. Hva som gjorde at de ble bestått er derimot et mysterium. Neida, jeg jukset heller ikke. Når jeg ser tilbake på noen slike gamle prøver, jeg en gang fant i en eske er jeg helt satt ut over hvor mye tull man ikke trenger man en gang lærte. Heldigvis har jeg glemt det meste. Underviste min siste mattetime i en andreklasse i barneskolen i -97. Allerede da var jeg håpløst forbi mitt eget innkompetansenivå.
Siden den gang har mine arbeidsgivere innen skoleverket, på fornuftig vis, systematisk unnlatt å be meg undervise i matematikk. I grunnen litt rart siden jeg er en kløpper på å stave alle de vanskelige ordene. Hva de betyr derimot er noe annet. Phytagoras, dividenten, algebra, hypotenusen og hva alle de rare tingene nå engang heter. Hva jeg derimot var tenkt å skulle benytte av dette senere i livet er meg en gåte. Nåja, Phytagoras læresetning kan faktisk brukes til å beregne diagonalen i en grunnmur (dette vet jeg utelukkende fordi min bror mumlet noe om dette i telefonen da jeg spurte om et slikt råd mens jeg bygde hytte). Hvordan det gjøres er noe helt annet. Hytta ble likevel fin den.
Ligninger er også noe jeg aldri helt har forstått hva jeg skal bruke til. På et tidspunkt var jeg meget interessert i ligninger. Det var rett før jeg begynte på lærerskolen, hvor man uvergelig måtte bestå et studium i matematikk. Jeg så faktisk fram til kapitlet om ligninger og var meget spent på diskusjonen rundt dem. Det var meget skuffende for en person med fagbakgrunn innen kristendom å høre om matematiske ligninger. Når man har brukt mye tid på å studere de lignelser Jesus benyttet for å anskueliggjøre ting, ble disse tallene ikke helt det samme.
Min lærer i matematikk ble ikke veldig imponert da jeg forsøkte å dra sammenligninger mellom ligninger og lignelser. Når sant skal sies ble han vel egentlig aldri det minste imponert av ting jeg fant på for å unnlate å måtte svare for meg innen dette vansindige faget vi skulle tvinges til å bruke så mye tid på til så liten nytte. Egyptiske kileskriftsymboler er sikkert spennende nok for egyptere med hang til å grave ut gamle pyramider og slikt, men det greide liksom ikke helt å få meg til å ta av. Litt rart i grunnen, idet læreren var nærmest euforisk da ham presenterte læreplanen og hvor spennende vi skulle ha det i undervisningen. Siden jeg var ungkar og sprellemann på det tidspunktet var det helst andre ting jeg så frem til å utnytte skolegangen til. I den alderen så man for seg seks som svaret på ethvert regnestykke, kanskje stavet litt annerledes riktignok.
Med alderen har man forstått at mesteparten av dette var bortkastet tid (det med seks også). Når man underviser i religion og samfunnsfag må man nesten være undervisningsminister uten noen gang å ha hatt en ordentlig jobb for å forstå hvorfor det er kjempeviktig å lære masse matematikk for å kunne prestere rimelig god undervisning. men hva pokker vet vel jeg om det som har undervist siden -93?
Ikke desto mindre skjedde det et aldri så lite mirakel her om dagen. Med min fagbakgrunn skulle jo dette innebære temmelig spesielle ting, som at noen gjorde vann om til vin på nytt, vekket døde, evt noen produserte en fransk bil som faktisk virket eller noe annet utrolig. Men nei. Jeg kom faktisk på noe jeg en gang i tiden lærte i matte. Om det var på barneskolen eller senere aner jeg ikke.
Det var noe med at man kan teoretisk se for seg at en linje i en graf (mener det het det) aldri treffer grunnlinjen i grafen. Den vil kunne komme nærmere og nærmere men aldri tangere (heter det det tro?) grunnlinjen. Fenomenet kalles asymptote og er faktisk en av de ting jeg husker fra matematikkens verden, uten at jeg helt forstår det. Selv synes jeg det er langt mer spennende å vite at ordet asymptote kommer av gammelgresk og definerer noe som ikke er sammenfallende. Som vi jo alle vet er ble Bibelen opprinnelig skrevet på hebraisk, arameisk og (ganske riktig) gresk. Dette fikk meg omgående til å tenke hvor vanvittig matematikk egentlig er. Hva pokker skal man med slik kunnskap?
Det var da det slo meg. Jeg fant faktisk en måte å gjøre bruk av denne matematiske kunnskap. Om man tenker på asymptoten, kan man faktisk benytte den til å bevise at en skilpadde slår en hare anytime i et kappløp. Dere husker selvsagt denne historien fra Æsops fabler (slå det opp din ignorant!), som vi jo alle kjenner.
Saken er den at Æsops lignelse handler om at skilpadden utfordret haren til et kappløp forutsatt at skilpadden fikk noen meters forsprang. Haren så for seg en lett walk over og slo til. Da kan man tenke seg asymptotebegrepet og slik bevise at skilpadden vil vinne. Uansett hvor fort haren beveger seg, gjør skilpadden det samme. Slik vil haren alltid nærme seg men, teoretisk aldri noensinne kunne komme helt opp til skilpadden. Game, set og match til skilpadden.
Hvem sier det ikke lønner seg å følge med i mattetimene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar