Hva skjer med språket?

"Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss". Denne setningen festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde dabradioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med dette. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, jeg mener å beherske sånn noenlunde, finner jeg ingen hjelp.

Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel representerer dagens høykultur og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen.

Som lærer i samfunnsfag ville jeg ikke umiddelbart avvist det som fremkommer i den første setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig en norsklærer ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.

Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg heller. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår lille befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år, mener enkelte språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg forsøke å benytte det språk jeg nå engang mener å beherske forholdsvis bra.

Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå sånn helt uten videre. For noen år siden skrev jeg en bok om hundekjøring sammen med to andre hundekjøringslærere, til bruk innen folkehøgskolen. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.

Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om E-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en E-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.

En tid etter ville naboene ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til befolkningen i bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om noen meter. Latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etterhvert en forståelse av hvem de lo av.

Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke nett når jeg skriver på bloggen (hvem fan ante hva en blogg var for 10 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da det likevel ikke kan røkes. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva hundefor har på min blogg å gjøre.

Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi forstår. Regn med at vi ikke skjønner et kvidder og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes bibliotek om dere ikke har bøker. Hvis boka er skrevet for mer enn 10 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss. I praksis alt vil jeg tro. Lykke til!

Salige er de som tørster....

"Salige er de som sørger, for de skal trøstes". Slik lyder det i Bergprekenen 5.4, og vi skjønner allerede her at Jesus hadde omtanke for fremtidige Liverpooltilhengere og kjøpere av franske biler. Han brydde seg åpenbart om de mest enfoldige blant oss. Han kunne kanskje like gjerne sagt "salige er treskallene, for de skal ikke drukne", det ville vel betydd omtrent det samme. 

"Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen!" Jepp.- Dette finner du også i Bibelen, nærmere bestemt Salomos ordspråk 31.16. Det finnes med andre ord trøst å få. Den som er bedrøvet i sjelen er gjerne sørgende, noe mange er/har vært, og dermed berettiget vin. Mengden er ikke nærmere angitt, så jeg regner med at dette er noe man selv avgjør.

Når er man sin undergang nær? dette beskrives ikke tydelig og det åpner derfor for tolkning. En følelse av at det går skeis kan oppleves som undergang god nok og dermed kvalifisere til en konjak eller to. Dersom du går gjennom en jernbaneundergang ser jeg heller ingen grunn til å spytte i glasset.

Paulus slo også et slag for de edle dråper som kommer fra vinrankene."Drikk ikke lenger bare vann, men nyt litt vin for din mave og dine jevnlige sykdommer", slo han fast i Timoteus 5.23 i et brev til en venn som led av sykdom.

Det finnes med andre ord mange gode grunner til å nyte et glass eller to.

Om man lurer på hva all denne drikkingen kan føre til, kan man slå opp i salmene 104.15:"Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte." Vi ser altså at også utseendet forbedres med tilstrekkelige mengder vin, dog påpekes det at man nok bør spise noe også. Med andre ord bør man ikke drikke på tom mage. Ellers er det jo mye godt vett i det gamle ordtaket; "Du skal ikke drikke mer enn du er i stand til å løfte". Gjør man det vil man fort kunne oppleve at knærne bøyer svakt bakover. Da har du drukket for mye.

Bibelen oppfordrer, som vi ser, til nær sagt uhemmet drikking. Da er det underlig at det fra mennesker i Norge, fra tiden før denne boka fikk innpass i vår kultur, kommer advarende pekefingre. Følgende finner du i Håvamål: "Mjødbegeret skal du tømme,men hold måte med drikk, tal det som trengs eller kalle det uskikk vil ingen gjøre om du så går tidlig til sengs." De drev altså ikke bare med voldtekter og fyll, gamlegutta.

Min oppvekst i ei lita bygd, som lå under for tunge religiøse dogmer, lærte meg mangt om all galskapen alkohol og dans kunne føre til. Man burde knapt nok drikke vann, mens predikanter advarte mot stående samleie da dette kunne føre til dans. Underlig er det da at selveste Bibelen beskriver slik festkultur mens våre bedrukne forfedre prediker måtehold. Nå skal det nok sies at gutta for 1000 år siden nok kunne ta seg en fest eller to, gjerne på rad, også. Likevel var der ingen heder i å være alkoholisert, noe som heller ikke Bibelen forfekter.

God helg når den tid kommer, nyt god mat og gjerne drikke, men lytt til visdommen i våre forfedres diktning "Mye øl og sterkt å drikke gavner ingen norrøn mann, under rusen er han ikke herre over sin forstand". Moralen er at vi bør nyte med vett og forstand, og i dette er det vel vanskelig å være uenig?

Energisparende hjerne

Her om dagen leste jeg om en forsker som hadde jobbet med energisparing hos pattedyr. Sparepærer og slikt er rett og slett et naturlig utslag av naturens iboende evne til å lage ting som fungerer. Det finnes selvsagt alltid noen som jobber mot naturens gang og sliter veldig med å få ting til å fungere, uten at jeg her skal trekke franske bilprodusenter inn i bildet.

Det er fascinerende å se hvordan naturen faktisk får ting til å virke. En ulv som er mett, beveger seg lite. Den ligger gjerne hele dagen og slumrer. Den sparer energi. Revens vimsing hit og dit kan synes som energisløsing, men har et energibesparende formål. Vimsingen viser seg å alltid gå mot steder der det gjerne oppholder seg mus, ikke ulikt ungdomstiden da man vimset fra utested til utested etter mus. Nå skal jeg vel innrømme at det på den tiden var mye bortkastet energi.

Her kommer vi imidlertid inn på noe som stod i den nevnte artikkelen og som var en av de tingene forskeren pekte på som særlig interessant. Hjernen er viktig når det gjelder energisparing. Jo mindre hjerne, desto mindre energiforbruk. Det viser seg at hos de arter som viser størst evne til energisparing er hjernen betydelig mindre enn hos de som forbruker mye energi. En bjørn er ikke blant skogens skarpeste i henhold til forskeren. Det harmonerer selvsagt med at den velger å sove vinteren igjennom og slik spare energi. Det kan virke som om tenåringer en periode har mindre hjerne enn ellers av samme grunn.

Mennesker har veldig stor hjerne, noe som gjør at vi er storforbrukere av energi. Hadde vi hatt mindre hjerne hadde vi selvsagt ikke vasket oss så mye som vi gjør. Vasking fjerner kroppsfett, og mye kroppsfett bidrar til å minske varmetapet. Likeledes barberer mange av oss kroppen for å fjerne uønsket kroppshår, noe også er dumt om målet er å holde seg varm. Et gammelt triks for å bli kvitt uønskede kjønnshår er jo ellers å spytte ut luft mens man holder leppene lukket.Det hjelper godt mot slikt.

Jo større hjerne vi har, jo mer energi forbruker vi. Man kan jo tenke seg at det er nyttig med en stor hjerne, at det gjør oss så intelligente at vi greier oss til tross for vårt store energiforbruk. Bare til en viss grense, igjen i henhold til forskeren. Blir hjernen for stor, virker det mot sin hensikt. Det må altså være en viss proporsjonalitet inne i bildet. Forskeren har en hypotese om at hjernen til folk i byer, over tid, vil vise seg å bli større fordi energiforbrukets størrelse løses ved hjelp av energi utenfor kroppen, elektrisitet og slikt. Folk som lever i og av naturen vil dermed beholde en mindre hjerne, men til gjengjeld vil denne faktisk virke.

Byfolk utvikler seg altså til å bli dummere, mens bygdefolk innehar godt gammelt sunt bondevett. Jeg nevner i forbifarten at franske bilfabrikker gjerne ligger i områder med svært tett befolkning, selvsagt uten å trekke noen form for forhastede slutninger av dette, det skulle vel tatt seg ut. Jeg har altså mindre hjerne enn en fra byen. Dette gir likevel en hjerne som virker og som bidrar til at jeg holder meg varm når jeg kjører hund, jeg har slett ikke sansen for brasiliansk voksing og barberte legger.

En liten hjerne er altså mer effektiv og virker bedre enn en stor, om den store hjernen blir for stor. Nå gjelder det samme andre veien. Er hjernen for liten egner den seg kun til å spare energi og er ute av stand til å finne på lure ting. Hundehjernens størrelse er liten nok til å finne på enkelte lure ting, men stor nok til feks sleike andre hunder i ræva og slik pådra seg orm og annen uhumskhet. Det samme ser ut til å gjelde enkelte hundeeiere som nyter å la hunden sleike seg i ansiktet uten å tenke over hvordan den tørker seg bak.

Nå skal jeg begynne å komme frem til det denne artikkelen umiddelbart fikk meg til å tenke på, nemlig en annen artikkel i et helt annet forum. I Fremover her om dagen, kunne man lese om at det har dukket opp et problem i skiløypene på Ankenesfjellet. Det viser seg nemlig at vi kan finne tydelige spor av at noen mennesker utvikler en såvidt stor hjerne at den har kortsluttet fullstendig. Folk som har bikkjene sine med på tur i løypa har nemlig åndsnærværelse nok til å ta med seg en sånn hundebæsjpose for sikkerhets skyld. Ikke bare det, de bruker den faktisk også.

Så langt tyder jo dette på en godt utviklet og velfungerende hjerne, med en størrelse som ser ut til å fungere såvidt godt at den sender innehaverens kropp ut for å trimme, noe som selvsagt er veldig lurt. Videre viser hjernen her evne til å tenke to tanker samtidig, idet hjernens eier forstår at den kan ta med hunden, og slik få luftet den i samme slengen. Man kan bli imponert av mindre hjernekapasitet.

Før vi nå slår fast at mennesker som tar med bikkja på skitur på Ankenesfjellet representerer noe av det mest velfungerende intellekt her omkring, ja kanskje helt på høyde med det beste i utlandet, er det imidlertid en liten ting å se på. Jeg tenker på plasseringen av den nevnte posen etter at den er brukt, nå inneholdende hundebæsj. Hadde disse menneskene hatt en fungerende hjerne ville de kanskje tatt posen i lomma etter å ha knyttet den igjen. Dette ville redusert vametapet kroppen utsettes for idet bæsjens 37 grader ville vært et eksternt alternativ til temperaturen ute, som kanskje er 3 minus. Når de kommer ned ville da en fungerende hjerne beordret kroppen å kaste dritten i en søppelbøtte idet den nå er avkjølt og slik ikke lengre har noen varmebevarende funksjon.

En like fungerende hjerne ville alternativt sørget for at bikkja dreit utenfor sporet evt. dyttet dritten vekk med skistaven i visshet om at kroppen likevel produserer mer enn nok varme under trimturen. Det er i det hele tatt mange ting en velfungerende hjerne kunne funnet på i en tilsvarende situasjon.

En hjerne totalt ute av funksjon kortslutter totalt her. Den beordrer kroppen å plukke opp bæsjen, knytte sammen posen, for så å sette den igjen i løypa. Her kan vi se hva som skjer når hjernen blir for stor til å virke. Rester av intelligens i hjernen får kroppen til å gå ut på ski. Kanskje en slags instinktiv reaksjon på en voksende ølvom. Men her stopper all fornuft opp. Man plukker altså opp bæsjen, vakumpakker den i plast, og sørger slik for evig liv for bæsjen, før man setter den i løypa. Her vil bæsjen kose seg i posen år etter år uten å råtne og bli til jord.

Forskeren skrev ikke noe om akkurat dette, men personlig synes jeg det er en riktig slutning å trekke av artikkelen. Noen mennesker har fått så stor hjerne at den har sluttet å virke!