Her om dagen leste jeg om en forsker som hadde jobbet med energisparing hos pattedyr. Sparepærer og slikt er rett og slett et naturlig utslag av naturens iboende evne til å lage ting som fungerer. Det finnes selvsagt alltid noen som jobber mot naturens gang og sliter veldig med å få ting til å fungere, uten at jeg her skal trekke franske bilprodusenter inn i bildet.
Det er fascinerende å se hvordan naturen faktisk får ting til å virke. En ulv som er mett, beveger seg lite. Den ligger gjerne hele dagen og slumrer. Den sparer energi. Revens vimsing hit og dit kan synes som energisløsing, men har et energibesparende formål. Vimsingen viser seg å alltid gå mot steder der det gjerne oppholder seg mus, ikke ulikt ungdomstiden da man vimset fra utested til utested etter mus. Nå skal jeg vel innrømme at det på den tiden var mye bortkastet energi.
Her kommer vi imidlertid inn på noe som stod i den nevnte artikkelen og som var en av de tingene forskeren pekte på som særlig interessant. Hjernen er viktig når det gjelder energisparing. Jo mindre hjerne, desto mindre energiforbruk. Det viser seg at hos de arter som viser størst evne til energisparing er hjernen betydelig mindre enn hos de som forbruker mye energi. En bjørn er ikke blant skogens skarpeste i henhold til forskeren. Det harmonerer selvsagt med at den velger å sove vinteren igjennom og slik spare energi. Det kan virke som om tenåringer en periode har mindre hjerne enn ellers av samme grunn.
Mennesker har veldig stor hjerne, noe som gjør at vi er storforbrukere av energi. Hadde vi hatt mindre hjerne hadde vi selvsagt ikke vasket oss så mye som vi gjør. Vasking fjerner kroppsfett, og mye kroppsfett bidrar til å minske varmetapet. Likeledes barberer mange av oss kroppen for å fjerne uønsket kroppshår, noe også er dumt om målet er å holde seg varm. Et gammelt triks for å bli kvitt uønskede kjønnshår er jo ellers å spytte ut luft mens man holder leppene lukket.Det hjelper godt mot slikt.
Jo større hjerne vi har, jo mer energi forbruker vi. Man kan jo tenke seg at det er nyttig med en stor hjerne, at det gjør oss så intelligente at vi greier oss til tross for vårt store energiforbruk. Bare til en viss grense, igjen i henhold til forskeren. Blir hjernen for stor, virker det mot sin hensikt. Det må altså være en viss proporsjonalitet inne i bildet. Forskeren har en hypotese om at hjernen til folk i byer, over tid, vil vise seg å bli større fordi energiforbrukets størrelse løses ved hjelp av energi utenfor kroppen, elektrisitet og slikt. Folk som lever i og av naturen vil dermed beholde en mindre hjerne, men til gjengjeld vil denne faktisk virke.
Byfolk utvikler seg altså til å bli dummere, mens bygdefolk innehar godt gammelt sunt bondevett. Jeg nevner i forbifarten at franske bilfabrikker gjerne ligger i områder med svært tett befolkning, selvsagt uten å trekke noen form for forhastede slutninger av dette, det skulle vel tatt seg ut. Jeg har altså mindre hjerne enn en fra byen. Dette gir likevel en hjerne som virker og som bidrar til at jeg holder meg varm når jeg kjører hund, jeg har slett ikke sansen for brasiliansk voksing og barberte legger.
En liten hjerne er altså mer effektiv og virker bedre enn en stor, om den store hjernen blir for stor. Nå gjelder det samme andre veien. Er hjernen for liten egner den seg kun til å spare energi og er ute av stand til å finne på lure ting. Hundehjernens størrelse er liten nok til å finne på enkelte lure ting, men stor nok til feks sleike andre hunder i ræva og slik pådra seg orm og annen uhumskhet. Det samme ser ut til å gjelde enkelte hundeeiere som nyter å la hunden sleike seg i ansiktet uten å tenke over hvordan den tørker seg bak.
Nå skal jeg begynne å komme frem til det denne artikkelen umiddelbart fikk meg til å tenke på, nemlig en annen artikkel i et helt annet forum. I Fremover her om dagen, kunne man lese om at det har dukket opp et problem i skiløypene på Ankenesfjellet. Det viser seg nemlig at vi kan finne tydelige spor av at noen mennesker utvikler en såvidt stor hjerne at den har kortsluttet fullstendig. Folk som har bikkjene sine med på tur i løypa har nemlig åndsnærværelse nok til å ta med seg en sånn hundebæsjpose for sikkerhets skyld. Ikke bare det, de bruker den faktisk også.
Så langt tyder jo dette på en godt utviklet og velfungerende hjerne, med en størrelse som ser ut til å fungere såvidt godt at den sender innehaverens kropp ut for å trimme, noe som selvsagt er veldig lurt. Videre viser hjernen her evne til å tenke to tanker samtidig, idet hjernens eier forstår at den kan ta med hunden, og slik få luftet den i samme slengen. Man kan bli imponert av mindre hjernekapasitet.
Før vi nå slår fast at mennesker som tar med bikkja på skitur på Ankenesfjellet representerer noe av det mest velfungerende intellekt her omkring, ja kanskje helt på høyde med det beste i utlandet, er det imidlertid en liten ting å se på. Jeg tenker på plasseringen av den nevnte posen etter at den er brukt, nå inneholdende hundebæsj. Hadde disse menneskene hatt en fungerende hjerne ville de kanskje tatt posen i lomma etter å ha knyttet den igjen. Dette ville redusert vametapet kroppen utsettes for idet bæsjens 37 grader ville vært et eksternt alternativ til temperaturen ute, som kanskje er 3 minus. Når de kommer ned ville da en fungerende hjerne beordret kroppen å kaste dritten i en søppelbøtte idet den nå er avkjølt og slik ikke lengre har noen varmebevarende funksjon.
En like fungerende hjerne ville alternativt sørget for at bikkja dreit utenfor sporet evt. dyttet dritten vekk med skistaven i visshet om at kroppen likevel produserer mer enn nok varme under trimturen. Det er i det hele tatt mange ting en velfungerende hjerne kunne funnet på i en tilsvarende situasjon.
En hjerne totalt ute av funksjon kortslutter totalt her. Den beordrer kroppen å plukke opp bæsjen, knytte sammen posen, for så å sette den igjen i løypa. Her kan vi se hva som skjer når hjernen blir for stor til å virke. Rester av intelligens i hjernen får kroppen til å gå ut på ski. Kanskje en slags instinktiv reaksjon på en voksende ølvom. Men her stopper all fornuft opp. Man plukker altså opp bæsjen, vakumpakker den i plast, og sørger slik for evig liv for bæsjen, før man setter den i løypa. Her vil bæsjen kose seg i posen år etter år uten å råtne og bli til jord.
Forskeren skrev ikke noe om akkurat dette, men personlig synes jeg det er en riktig slutning å trekke av artikkelen. Noen mennesker har fått så stor hjerne at den har sluttet å virke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar