Hva skjer med språket?

"Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss". Denne setningen festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde dabradioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med dette. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, jeg mener å beherske sånn noenlunde, finner jeg ingen hjelp.

Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel representerer dagens høykultur og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen.

Som lærer i samfunnsfag ville jeg ikke umiddelbart avvist det som fremkommer i den første setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig en norsklærer ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.

Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg heller. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår lille befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år, mener enkelte språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg forsøke å benytte det språk jeg nå engang mener å beherske forholdsvis bra.

Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå sånn helt uten videre. For noen år siden skrev jeg en bok om hundekjøring sammen med to andre hundekjøringslærere, til bruk innen folkehøgskolen. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.

Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om E-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en E-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.

En tid etter ville naboene ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til befolkningen i bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om noen meter. Latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etterhvert en forståelse av hvem de lo av.

Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke nett når jeg skriver på bloggen (hvem fan ante hva en blogg var for 10 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da det likevel ikke kan røkes. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva hundefor har på min blogg å gjøre.

Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi forstår. Regn med at vi ikke skjønner et kvidder og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes bibliotek om dere ikke har bøker. Hvis boka er skrevet for mer enn 10 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss. I praksis alt vil jeg tro. Lykke til!