I alle år og i de fleste kulturer har man hatt, og har fortsatt en tendens til å se opp til eldre for deres antatte visdom. Til tross for dobbeltrom på gamlehjem og negative overskrifter i så måte, kan jeg ikke fri meg for at jeg selv føler sterkt på denne respekten for eldre, i likhet med de fleste andre. Gjennom et langt liv har eldre tilegnet seg kunnskap og erfaringer det kan være godt å få del i for slik å slippe å drite seg ut i for mange sammenhenger i eget liv. Evnen til å lære av andres dumheter er sterkt undervurdert selv om politikere synes å være vaksinert mot dette. Denne respekten har ført til at jeg alltid har satt pris på å snakke med eldre, ihvertfall mange utgaver av arten.
For de flestes vedkommende oppfatter vi det som om toppen av visdom nås i pensjonsalderen, men helst før man begynner å surre med korttidshukommelsen. Tissing i buksa, sikling og slikt virker å være sterkt hemmende i forhold til det å bli oppfattet som vis. Selv om mange opplever at håret begynner å bli grått lenge før visdom anses oppnådd, regnes grått hår gjerne som en av de ting som indikerer at man kvalifiserer for medlemskap i de vise menns klubb. Siden både hårfarge og mengde (evt mangel på mengde) hår varierer får vi slå oss til ro med at man sannsynligvis må være et stykke opp i middelalderen før man kan begynne å bli vurdert i denne sammenheng. Herfra får vi tro at de fleste vurderer egnethet for medlemsskap ut fra den fremferd man til enhver tid utviser.
Dette fører til at mange i min alder ser fremover med forventning. Vi er godt middelaldrende menn med variasjoner av gråfarge i håret, i den grad vi har hår igjen naturligvis. Jeg kan her ile til med at det ikke ser ut som å være spesielt lurt å anlegge hentesveis om man aspirerer til medlemsskap i de vise menns klubb. Med all respekt; å gre fire hårstrå fra siden og over snaua ser bare dumt ut. Enda verre blir det om du forsøker å la nesehårene vokse for så å dra de bakover. Det ser ikke særlig vist ut, sånn er det bare.
Men, for de av oss som har beholdt hårmanken, unnlatt å farge den svart, eller helt eller delvis mangler den nevnte hodepryd og ikke dummer oss ut med hentesveis, ser vi nå fremover med forventning om å få slippe inn i varmen i klubben. Vi formelig kroer oss ved tanken på å bli forespurt om livets viderverdigheter av jyplinger i 20-30 årene, og faktisk oppleve, om ikke annet en slags illusjon, av faktisk å bli lyttet til. Det vanskelige er at man selv ikke kan bestemme når man er klar for å bli tatt opp i klubben. Det finnes ingen eksamen, og kriteriene er høyst vage og opp til alle andre enn deg selv å vurdere. Klageretten er ikke tilstede. Det er faktisk slik at om man høylydt klager over ikke å bli tatt på alvor i klubben, er man ute av bildet for godt.
Det er heller ikke slik at man vet når medlemskapet er et faktum. Det skjer gradvist, og fullstendig uten underveisvurderinger. Forsøker du å hevde retten til medlemsskap, eller endog viser til eksamener fra universiteter som kvalifikasjon er du ute på glattisen. Du trenger forøvrig ikke eksamener for å bli medlem, det oppnår man også totalt uten skolegang. Det er likevel ikke anbefalt å vise til "livets harde skole". Denne skolen kvalifiserer kun til medlemsskap i bygdetullinglaget, på samme måte som et forsøk med å vise til diverse vitnemål fra skoler og annet. Medlemsskapet i de vise menns klubb er uavhengig av skolegang eller mangel av dette, og ethvert krav på medlemsskap vil umiddelbart føre til å bli direkte utledd, for aldri mer og bli vurdert. Man er garantert et liv i bitterhet om man forsøker å få fortgang i prosessen med å bli medlem.
Det er utelukkende den fremferd du til enhver tid framviser som kan kvalifisere deg. Du får ikke vite hvem som vurderer deg og utfra hvilke konkrete kriterier. Det er slik sett et høyst urettferdig og tilfeldig system, som aldri ville stått seg i andre sammenhenger. Det vil aldri kunne lages noe nasjonalt vurderingsredskap for å måle når man er vis nok til medlemsskap. Nasjonale prøver fungerer ikke da kriteriene skifter avhengig av hvor du bor i landet. Det at du er en vis mann i Oslo (finnes det mon tro?) gir deg ingen garanti for visdom på bygda, snarere tvert i mot og vice versa. Om omverdenen anser deg som vis er det forøvrig lite sannsynlig at din kone gjør det samme. Det frarådes å hevde ovenfor sin kone at du egentlig er en vis mann ut fra bitre erfaringer andre har gjort. Kvinner som mente seg vise ble forøvrig brent på bålet for ikke så lenge siden. Taktfullt lar jeg dette ligge.....
Hva som fører til visdom er nå en ting. Det som likevel ser ut til å være felles for de med medlemsskap i klubben er flere ting. Du må nemlig betale for medlemsskapet. På veien har du uvergelig lagt bak deg evner og egenskaper man må kvitte seg med for å kunne bli oppfattet som vis, i tillegg har du fått noen nye.
Du blir ikke oppfattet som vis når du er i din manndoms fulle kraft, muskulaturen hos vise er ikke lengre det den var. Der man før brukte timer på å banke ned et gjenstridig morrabrød må en vis mann nå erkjenne at musklene ikke lengre strekker til. Koordinasjon blir en stadig større utfordring med oppnådd visdom, det er ikke lett å tre på et kondom og samtidig hindre gebisset i å klapre lystig samtidig. Mange vise har mistet håret og gjerne tenner på veien. Man mister også evnen til å lese avisen uten å holde den med strake hender. Vise må gjerne ha flere briller. Man har til de grader mistet evnen til å fremvise noe som kan minne om et taktomslag når man skal skynde seg. Vise menn skynder seg sjelden, det går bare ikke. Vise menn opplever på den annen side å oppnå økende mengder av uønsket hårvekst på alle deler av kroppen utenom hodet, spesielt der det er vanskelig å få det klippet. Man får oppleve å se på nattelivet oftere enn før som følge av de nattlige turene på toalettet. Mange vise kan også oppleve at fruen ikke kjefter like mye som før, hun er forlengst gitt opp, eller har flyttet ut. Til slutt er det også slik at vise menn har mistet evnen til å pisse en lang, sammenhengende stråle med noenlunde trykk.
Når man summerer det opp må man være temmelig vis for å finne en fortsatt mening med livet etter dette.
mandag 19. juni 2017
onsdag 14. juni 2017
Om dumme og stygge mennesker
Noen mennesker er bare utrolig dumme. De sier dumme ting, gjør dumme ting, ja de ser endog dumme ut. Det faktum at det sikkert er andre som synes at du selv er temmelig teit streifer deg neppe. I vår egosentriske virkelighet trives vi gjerne med vår definisjonsrett. Det at denne retten kun anerkjennes av oss selv bruker vi liten tid å reflektere over. Vi vet da godt når noen er dumme. Ferdig med det.
Det samme gjelder stygge mennesker. Det finnes et utall av variasjoner over arten mennesker der ute, og noen av dem er altså stygge. Om det gjelder hårfargen, vorten på nesa eller andre mer eller mindre iøyefallende attributter, er det selvsagt opp til oss med definisjonsretten å påpeke. Vi bruker liten tid på å vurdere vårt eget utseende sett fra andres synsvinkel. Noen mennesker er tykke også, gjerne kjempetykke. De som synes dette er gjerne tynne mennesker, som av den grunn mener de representerer det naturlige beste utvalg. Uten at det så langt har blitt på moten er det sikkert noen tykke mennesker som synes tynne mennesker burde lagt på seg mer. Om verden blir mer perfekt får vi sikkert personlige kokker som motpol til personlige trenere. Selv vil jeg velge en personlig kokk til å lage maten slik jeg vil ha den, og en personlig trener som kan trene for meg mens jeg spiser, det vil helt sikkert gi meg gleden av å le av tynne mennesker.
Nå er ikke dette tenkt å bidra til å glatte ut disse motpolene, på ingen som helst måte. I dagens samfunn, hvor vi lar oss krenke av alt mulig, er det å håpe at vi i enda større grad blir i stand til å le av hverandre. Den moderne, politisk korrekte termen, le med hverandre, er ikke noen god bidragsyter idet vi mennesker trenger seire for å glede oss, selv om gleden over egne seire kun er marginalt bedre enn gleden over andres nederlag. Gleden av å være tykk og le av de tynne bør være like stor som gleden en tynn har av å le av en tykk person. Skadefryd er den eneste sanne form for glede sies det. Det er en grad av sannhet i det, forutsatt at din egen skadefryd over naboen som får parkeringsbot matches av naboens skadefryd når du trår i hundebæsjen kjøteren hans beleilig har plassert på trappen din. Ingenting slår en god nabokrangel. Enda bedre to naboer som ler av hverandre og seg selv.
Jeg hadde engang gleden av å høre en forelesning med Cato Zahl Pedersen (google navnet, dersom du er ung og dum, to selvsagt synonyme begreper jeg har lagt bak meg, ihvertfall det første). Han snakket om sitt iøyenfallende handikap skjebnen gav ham i sin lott å leve med. Han fortalte åpent om hvordan han opplevde mobbing og utestengelse og hvordan dette preget ham, men også hvordan det gav ham styrke til å utføre de utrolige prestasjoner som gav ham legendestatus. Å høre en person uten armer fortelle om dette, vente på det med de manglende armene, for så å oppleve at fyren sier; "Ja det var sannelig ikke greit å vokse opp med dette mellomrommet mellom tennene", forteller noe om humor. Han laget god humor av seg selv og drepte kjapt enhver mulighet til latterliggjøring av egen person.
Når vi lar oss krenke i utgangspunktet taper vi lett, for verden er et temmelig grusomt sted i støytene. Det bør ikke være et mål å krenke, men for noen faller det dessverre naturlig, det har sikkert noe med manglende oppdragelse å gjøre, eller kanskje har de mentale utfordringer som mangel på empati. De bryr seg fint lite om du føler deg krenket, snarere tvert i mot. De elsker det. Lar du deg krenke vinner de. Ler du av dem, og enda bedre, av deg selv, vinner du. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Det er dessverre ikke gitt for alle å ikke la seg bli mobbet, men for de som greier det er seieren allerede vunnet. For de av oss som ikke er mobber eller offer, bør vi velge å le av mobberen, gjerne etter at vi har gitt vedkommende en på trynet. Da kan gjerne den som blir mobbet le også. Etterhvert blir kanhende mobberen voksen nok til å le mer av seg selv i erkjennelsen av hvilken drittsekk han var. Vi må rett og slett le mer. Latter er god medisin!
Gled deg derfor over evnen til å le av andre som de får le av deg. Uansett hvordan du er skapt finnes det nok noe å le av. Vårherre er full av humor, det er derfor han skapte Harstadværinger og franske biler, gjerne i kombinasjon. Når vi vet at nordmenn ler av dumme svensker, og at de igjen ler av de dumme nordmenn blir jeg glad. Jeg elsker å le av mine homofile venner, fordi jeg vet hvor de elsker å le av heterofile meg. Ler du av noen som ikke evner å le av hverken seg selv eller deg, bør du tørke av deg gliset. det er kun moro når det går begge veier. Ler du av andre uten å anerkjenne deres rett til å le av deg selv, havner du i den lite misunnelsesverdige kategorien drittsekk. Ler du av en person som både evner å le av det, seg selv og i tillegg deg, har du fått en venn.
Det samme gjelder stygge mennesker. Det finnes et utall av variasjoner over arten mennesker der ute, og noen av dem er altså stygge. Om det gjelder hårfargen, vorten på nesa eller andre mer eller mindre iøyefallende attributter, er det selvsagt opp til oss med definisjonsretten å påpeke. Vi bruker liten tid på å vurdere vårt eget utseende sett fra andres synsvinkel. Noen mennesker er tykke også, gjerne kjempetykke. De som synes dette er gjerne tynne mennesker, som av den grunn mener de representerer det naturlige beste utvalg. Uten at det så langt har blitt på moten er det sikkert noen tykke mennesker som synes tynne mennesker burde lagt på seg mer. Om verden blir mer perfekt får vi sikkert personlige kokker som motpol til personlige trenere. Selv vil jeg velge en personlig kokk til å lage maten slik jeg vil ha den, og en personlig trener som kan trene for meg mens jeg spiser, det vil helt sikkert gi meg gleden av å le av tynne mennesker.
Nå er ikke dette tenkt å bidra til å glatte ut disse motpolene, på ingen som helst måte. I dagens samfunn, hvor vi lar oss krenke av alt mulig, er det å håpe at vi i enda større grad blir i stand til å le av hverandre. Den moderne, politisk korrekte termen, le med hverandre, er ikke noen god bidragsyter idet vi mennesker trenger seire for å glede oss, selv om gleden over egne seire kun er marginalt bedre enn gleden over andres nederlag. Gleden av å være tykk og le av de tynne bør være like stor som gleden en tynn har av å le av en tykk person. Skadefryd er den eneste sanne form for glede sies det. Det er en grad av sannhet i det, forutsatt at din egen skadefryd over naboen som får parkeringsbot matches av naboens skadefryd når du trår i hundebæsjen kjøteren hans beleilig har plassert på trappen din. Ingenting slår en god nabokrangel. Enda bedre to naboer som ler av hverandre og seg selv.
Jeg hadde engang gleden av å høre en forelesning med Cato Zahl Pedersen (google navnet, dersom du er ung og dum, to selvsagt synonyme begreper jeg har lagt bak meg, ihvertfall det første). Han snakket om sitt iøyenfallende handikap skjebnen gav ham i sin lott å leve med. Han fortalte åpent om hvordan han opplevde mobbing og utestengelse og hvordan dette preget ham, men også hvordan det gav ham styrke til å utføre de utrolige prestasjoner som gav ham legendestatus. Å høre en person uten armer fortelle om dette, vente på det med de manglende armene, for så å oppleve at fyren sier; "Ja det var sannelig ikke greit å vokse opp med dette mellomrommet mellom tennene", forteller noe om humor. Han laget god humor av seg selv og drepte kjapt enhver mulighet til latterliggjøring av egen person.
Når vi lar oss krenke i utgangspunktet taper vi lett, for verden er et temmelig grusomt sted i støytene. Det bør ikke være et mål å krenke, men for noen faller det dessverre naturlig, det har sikkert noe med manglende oppdragelse å gjøre, eller kanskje har de mentale utfordringer som mangel på empati. De bryr seg fint lite om du føler deg krenket, snarere tvert i mot. De elsker det. Lar du deg krenke vinner de. Ler du av dem, og enda bedre, av deg selv, vinner du. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Det er dessverre ikke gitt for alle å ikke la seg bli mobbet, men for de som greier det er seieren allerede vunnet. For de av oss som ikke er mobber eller offer, bør vi velge å le av mobberen, gjerne etter at vi har gitt vedkommende en på trynet. Da kan gjerne den som blir mobbet le også. Etterhvert blir kanhende mobberen voksen nok til å le mer av seg selv i erkjennelsen av hvilken drittsekk han var. Vi må rett og slett le mer. Latter er god medisin!
Gled deg derfor over evnen til å le av andre som de får le av deg. Uansett hvordan du er skapt finnes det nok noe å le av. Vårherre er full av humor, det er derfor han skapte Harstadværinger og franske biler, gjerne i kombinasjon. Når vi vet at nordmenn ler av dumme svensker, og at de igjen ler av de dumme nordmenn blir jeg glad. Jeg elsker å le av mine homofile venner, fordi jeg vet hvor de elsker å le av heterofile meg. Ler du av noen som ikke evner å le av hverken seg selv eller deg, bør du tørke av deg gliset. det er kun moro når det går begge veier. Ler du av andre uten å anerkjenne deres rett til å le av deg selv, havner du i den lite misunnelsesverdige kategorien drittsekk. Ler du av en person som både evner å le av det, seg selv og i tillegg deg, har du fått en venn.
torsdag 1. juni 2017
Hatter fra helvete
Hva er det egentlig med kongelige? Jeg tenker ikke nå utelukkende på ekteskap med nær slekt. Slike ting får en tro de best selv styrer. Like barn leker, som kjent, best. Nei jeg er mer opptatt av de åpenbare merkverdigheter som også vederfares de ikkekongelige som de senere år har fått gifte seg inn i slike familier. Det er klart at det tar tid å venne seg til en noe spesiell vinking fra slottsbalkongen, samt det å late som om man faktisk er interessert i alle de organisasjoner man er høyeste beskytter for.
Nei, jeg tenker på hattene. Hvis jeg, av en eller annen grunn, skulle blitt gitt muligheten til å bli kongelig, skulle det i kontrakten stått at jeg og mine på ingen måte skulle blitt utsatt for hattene dette innebærer. Det er selvsagt ille nok at kongen og kronprinsen må gå rundt med høye hatter. Det er, i tillegg til å være svært ubehagelig, også totalt uhensiktsmessig. Den praktiske nytten er lik null. Den varmer ikke, den har heller ikke bred nok brem til å fungere som paraply. Et lite pluss får til nød være at man får plass til de hvite hanskene oppi pullen. Med dette plusset følger også spørsmålet om hva som får godt voksne menn, som ikke spiller golf eller har andre lidelser, til frivillig å bruke hvite hansker. Det får være en annen sak.
Mye verre er det med hattene til kvinnelige kongelige. De har tunge representasjonsoppgaver og gjør en viktig jobb for landet både som fine representanter for landets ledelse og som døråpnere for norsk næringsliv i ulike land, ja kvinnene altså. Man skulle tro at med slike oppgaver ville vi, folket, bidratt til å unngå å gjøre hverdagen ytterligere ubehagelig for dem, men nei. Stakkarene må i utrengsmål ha diverse kreasjoner på hodet, som får en hvilken som helst festsalat eller blomsteroppsats til å gremmes. Jeg snakker ikke engang om den mangelen på nytte en slik hatt har, eller det ubehaget den selvsagt må påføre offeret. Det verste må jo være det å gå rundt å se totalt latterlig ut, til overmål spredt ut over all verdens TVskjermer. Nei, jeg misunner ikke kongelige.
Så kommer vi over på alle de andre som plutselig finner på en grunn til å ikle seg hatt. Dette gjelder spesielt middelaldrende menn. Av en eller annen grunn finnes det en prosentdel av oss som plutselig får et enormt behov for å påføre sitt eget hode, og andres øyne, smerten av en sixpence. Dette totalt unyttige og latterlige hodeplagget våre anglosaksiske venner velsignet verden med. Jeg har en nær venn, som i tillegg til det nevnte hodeplagg, benytter seg av fransk bil. Her snakker vi om alle ydmykelsers svigermor. Og dette er frivillig, mind you! Jeg vil tro det finnes diagnoser for slikt.
Jeg vil ikke engang nevne damer som er på galloppbanen for å se på hester. Selv hestene kler seg bedre enn dem. Hadde man satt slike hatter på en hest hadde man fått mattilsynet på nakken. Det burde finnes et mattilsyn for damer som interesserer seg for galopphester også. Eller kanskje et dyrepoliti som kunne sørge for at de stakkars hestene ikke utsettes for synet av damer i slike latterlige hatter.
Enkelte kunstnere bruker også hatt, Ikke fordi det hjelper på selve kunsten får man tro. Det er nok mer for å se ut som en kunstner. Disse hattene må være spesielle nok til at de som benytter dem blir oppfattet som kunstnere. I motsatt fall virker jo hatten mot sin hensikt. De som ikke er kunstnere, men som gjerne vil oppleves som kunstnersjeler har gjerne bestefars gamle hatt på hodet. Slik gjenbruk er jo sjarmerende, uten at det ser særlig bra ut av den grunn.
De som jobber innen matindustrien bruker hårposer. Dette ser heller ikke umiddelbart lekkert ut, men tjener i det minste en hensikt. Jeg vil framsnakke hårposer. En nyttig innretning som både holder håret tørt og samtidig effektivt forhindrer spredning av lus og annet utøy. Dessuten er de utrolig mye billigere enn disse rare hattene som ellers benyttes. Jeg ser for meg de kongelige på balkongen 17. mai. Med hårposer i rødt, hvitt og blått blir både hverdagen deres, og ikke minst frisyrene tørrere og lettere å holde orden på.
Nei, hatter er en vederstyggelighet og burde ikke finnes i et sivilisert samfunn av rent praktiskestetiske årsaker. Det faktum at jeg selv gikk med en slik skipperlue av lær i yngre dager, som ville fått gutta i Village People til å sikle, eller at jeg bruker caps uhemmet i hverdagen, er selvsagt en helt annen sak og har ingenting med dette å gjøre.
Nei, jeg tenker på hattene. Hvis jeg, av en eller annen grunn, skulle blitt gitt muligheten til å bli kongelig, skulle det i kontrakten stått at jeg og mine på ingen måte skulle blitt utsatt for hattene dette innebærer. Det er selvsagt ille nok at kongen og kronprinsen må gå rundt med høye hatter. Det er, i tillegg til å være svært ubehagelig, også totalt uhensiktsmessig. Den praktiske nytten er lik null. Den varmer ikke, den har heller ikke bred nok brem til å fungere som paraply. Et lite pluss får til nød være at man får plass til de hvite hanskene oppi pullen. Med dette plusset følger også spørsmålet om hva som får godt voksne menn, som ikke spiller golf eller har andre lidelser, til frivillig å bruke hvite hansker. Det får være en annen sak.
Mye verre er det med hattene til kvinnelige kongelige. De har tunge representasjonsoppgaver og gjør en viktig jobb for landet både som fine representanter for landets ledelse og som døråpnere for norsk næringsliv i ulike land, ja kvinnene altså. Man skulle tro at med slike oppgaver ville vi, folket, bidratt til å unngå å gjøre hverdagen ytterligere ubehagelig for dem, men nei. Stakkarene må i utrengsmål ha diverse kreasjoner på hodet, som får en hvilken som helst festsalat eller blomsteroppsats til å gremmes. Jeg snakker ikke engang om den mangelen på nytte en slik hatt har, eller det ubehaget den selvsagt må påføre offeret. Det verste må jo være det å gå rundt å se totalt latterlig ut, til overmål spredt ut over all verdens TVskjermer. Nei, jeg misunner ikke kongelige.
Så kommer vi over på alle de andre som plutselig finner på en grunn til å ikle seg hatt. Dette gjelder spesielt middelaldrende menn. Av en eller annen grunn finnes det en prosentdel av oss som plutselig får et enormt behov for å påføre sitt eget hode, og andres øyne, smerten av en sixpence. Dette totalt unyttige og latterlige hodeplagget våre anglosaksiske venner velsignet verden med. Jeg har en nær venn, som i tillegg til det nevnte hodeplagg, benytter seg av fransk bil. Her snakker vi om alle ydmykelsers svigermor. Og dette er frivillig, mind you! Jeg vil tro det finnes diagnoser for slikt.
Jeg vil ikke engang nevne damer som er på galloppbanen for å se på hester. Selv hestene kler seg bedre enn dem. Hadde man satt slike hatter på en hest hadde man fått mattilsynet på nakken. Det burde finnes et mattilsyn for damer som interesserer seg for galopphester også. Eller kanskje et dyrepoliti som kunne sørge for at de stakkars hestene ikke utsettes for synet av damer i slike latterlige hatter.
Enkelte kunstnere bruker også hatt, Ikke fordi det hjelper på selve kunsten får man tro. Det er nok mer for å se ut som en kunstner. Disse hattene må være spesielle nok til at de som benytter dem blir oppfattet som kunstnere. I motsatt fall virker jo hatten mot sin hensikt. De som ikke er kunstnere, men som gjerne vil oppleves som kunstnersjeler har gjerne bestefars gamle hatt på hodet. Slik gjenbruk er jo sjarmerende, uten at det ser særlig bra ut av den grunn.
De som jobber innen matindustrien bruker hårposer. Dette ser heller ikke umiddelbart lekkert ut, men tjener i det minste en hensikt. Jeg vil framsnakke hårposer. En nyttig innretning som både holder håret tørt og samtidig effektivt forhindrer spredning av lus og annet utøy. Dessuten er de utrolig mye billigere enn disse rare hattene som ellers benyttes. Jeg ser for meg de kongelige på balkongen 17. mai. Med hårposer i rødt, hvitt og blått blir både hverdagen deres, og ikke minst frisyrene tørrere og lettere å holde orden på.
Nei, hatter er en vederstyggelighet og burde ikke finnes i et sivilisert samfunn av rent praktiskestetiske årsaker. Det faktum at jeg selv gikk med en slik skipperlue av lær i yngre dager, som ville fått gutta i Village People til å sikle, eller at jeg bruker caps uhemmet i hverdagen, er selvsagt en helt annen sak og har ingenting med dette å gjøre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)