De vise menns klubb

I alle år og i de fleste kulturer har man hatt, og har fortsatt en tendens til å se opp til eldre for deres antatte visdom. Til tross for dobbeltrom på gamlehjem og negative overskrifter i så måte, kan jeg ikke fri meg for at jeg selv føler sterkt på denne respekten for eldre, i likhet med de fleste andre. Gjennom et langt liv har eldre tilegnet seg kunnskap og erfaringer det kan være godt å få del i for slik å slippe å drite seg ut i for mange sammenhenger i eget liv. Evnen til å lære av andres dumheter er sterkt undervurdert selv om politikere synes å være vaksinert mot dette. Denne respekten har ført til at jeg alltid har satt pris på å snakke med eldre, ihvertfall mange utgaver av arten.

For de flestes vedkommende oppfatter vi det som om toppen av visdom nås i pensjonsalderen, men helst før man begynner å surre med korttidshukommelsen. Tissing i buksa, sikling og slikt virker å være sterkt hemmende i forhold til det å bli oppfattet som vis.  Selv om mange opplever at håret begynner å bli grått lenge før visdom anses oppnådd, regnes grått hår gjerne som en av de ting som indikerer at man kvalifiserer for medlemskap i de vise menns  klubb. Siden både hårfarge og mengde (evt mangel på mengde) hår varierer får vi slå oss til ro med at man sannsynligvis må være et stykke opp i middelalderen før man kan begynne å bli vurdert i denne sammenheng. Herfra får vi tro at de fleste vurderer egnethet for medlemsskap ut fra den fremferd man til enhver tid utviser.

Dette fører til at mange i min alder ser fremover med forventning. Vi er godt middelaldrende menn med variasjoner av gråfarge i håret, i den grad vi har hår igjen naturligvis. Jeg kan her ile til med at det ikke ser ut som å være spesielt lurt å anlegge hentesveis om man aspirerer til medlemsskap i de vise menns klubb. Med all respekt; å gre fire hårstrå fra siden og over snaua ser bare dumt ut. Enda verre blir det om du forsøker å la nesehårene vokse for så å dra de bakover. Det ser ikke særlig vist ut, sånn er det bare.

Men, for de av oss som har beholdt hårmanken, unnlatt å farge den svart, eller helt eller delvis mangler den nevnte hodepryd og ikke dummer oss ut med hentesveis, ser vi nå fremover med forventning om å få slippe inn i varmen i klubben. Vi formelig kroer oss ved tanken på å bli forespurt om livets viderverdigheter av jyplinger i 20-30 årene, og faktisk oppleve, om ikke annet en slags illusjon, av faktisk å bli lyttet til. Det vanskelige er at man selv ikke kan bestemme når man er klar for å bli tatt opp i klubben. Det finnes ingen eksamen, og kriteriene er høyst vage og opp til alle andre enn deg selv å vurdere. Klageretten er ikke tilstede. Det er faktisk slik at om man høylydt klager over ikke å bli tatt på alvor i klubben, er man ute av bildet for godt.

Det er heller ikke slik at man vet når medlemskapet er et faktum. Det skjer gradvist, og fullstendig uten underveisvurderinger. Forsøker du å hevde retten til medlemsskap, eller endog viser til eksamener fra universiteter som kvalifikasjon er du ute på glattisen. Du trenger forøvrig ikke eksamener for å bli medlem, det oppnår man også totalt uten skolegang. Det er likevel ikke anbefalt å vise til "livets harde skole". Denne skolen kvalifiserer kun til medlemsskap i bygdetullinglaget, på samme måte som et forsøk med å vise til diverse vitnemål fra skoler og annet. Medlemsskapet i de vise menns klubb er uavhengig av skolegang eller mangel av dette, og ethvert krav på medlemsskap vil umiddelbart føre til å bli direkte utledd, for aldri mer og bli vurdert. Man er garantert et liv i bitterhet om man forsøker å få fortgang i prosessen med å bli medlem.

Det er utelukkende den fremferd du til enhver tid framviser som kan kvalifisere deg. Du får ikke vite hvem som vurderer deg og utfra hvilke konkrete kriterier. Det er slik sett et høyst urettferdig og tilfeldig system, som aldri ville stått seg i andre sammenhenger. Det vil aldri kunne lages noe nasjonalt vurderingsredskap for å måle når man er vis nok til medlemsskap. Nasjonale prøver fungerer ikke da kriteriene skifter avhengig av hvor du bor i landet. Det at du er en vis mann i Oslo (finnes det mon tro?) gir deg ingen garanti for visdom på bygda, snarere tvert i mot og vice versa. Om omverdenen anser deg som vis er det forøvrig lite sannsynlig at din kone gjør det samme. Det frarådes å hevde ovenfor sin kone at du egentlig er en vis mann ut fra bitre erfaringer andre har gjort. Kvinner som mente seg vise ble forøvrig brent på bålet for ikke så lenge siden. Taktfullt lar jeg dette ligge.....

Hva som fører til visdom er nå en ting. Det som likevel ser ut til å være felles for de med medlemsskap i klubben er flere ting. Du må nemlig betale for medlemsskapet. På veien har du uvergelig lagt bak deg evner og egenskaper man må kvitte seg med for å kunne bli oppfattet som vis, i tillegg har du fått noen nye.

Du blir ikke oppfattet som vis når du er i din manndoms fulle kraft, muskulaturen hos vise er ikke lengre det den var. Der man før brukte timer på å banke ned et gjenstridig morrabrød må en vis mann nå erkjenne at musklene ikke lengre strekker til. Koordinasjon blir en stadig større utfordring med oppnådd visdom, det er ikke lett å tre på et kondom og samtidig hindre gebisset i å klapre lystig samtidig. Mange vise har mistet håret og gjerne tenner på veien. Man mister også evnen til å lese avisen uten å holde den med strake hender. Vise må gjerne ha flere briller. Man har til de grader mistet evnen til å fremvise noe som kan minne om et taktomslag når man skal skynde seg. Vise menn skynder seg sjelden, det går bare ikke. Vise menn opplever på den annen side å oppnå økende mengder av uønsket hårvekst på alle deler av kroppen utenom hodet, spesielt der det er vanskelig å få det klippet. Man får oppleve å se på nattelivet oftere enn før som følge av de nattlige turene på toalettet. Mange vise kan også oppleve at fruen ikke kjefter like mye som før, hun er forlengst gitt opp, eller har flyttet ut. Til slutt er det også slik at vise menn har mistet evnen til å pisse en lang, sammenhengende stråle med noenlunde trykk.

Når man summerer det opp må man være temmelig vis for å finne en fortsatt mening med livet etter dette.