Noen mennesker er bare utrolig dumme. De sier dumme ting, gjør dumme ting, ja de ser endog dumme ut. Det faktum at det sikkert er andre som synes at du selv er temmelig teit streifer deg neppe. I vår egosentriske virkelighet trives vi gjerne med vår definisjonsrett. Det at denne retten kun anerkjennes av oss selv bruker vi liten tid å reflektere over. Vi vet da godt når noen er dumme. Ferdig med det.
Det samme gjelder stygge mennesker. Det finnes et utall av variasjoner over arten mennesker der ute, og noen av dem er altså stygge. Om det gjelder hårfargen, vorten på nesa eller andre mer eller mindre iøyefallende attributter, er det selvsagt opp til oss med definisjonsretten å påpeke. Vi bruker liten tid på å vurdere vårt eget utseende sett fra andres synsvinkel. Noen mennesker er tykke også, gjerne kjempetykke. De som synes dette er gjerne tynne mennesker, som av den grunn mener de representerer det naturlige beste utvalg. Uten at det så langt har blitt på moten er det sikkert noen tykke mennesker som synes tynne mennesker burde lagt på seg mer. Om verden blir mer perfekt får vi sikkert personlige kokker som motpol til personlige trenere. Selv vil jeg velge en personlig kokk til å lage maten slik jeg vil ha den, og en personlig trener som kan trene for meg mens jeg spiser, det vil helt sikkert gi meg gleden av å le av tynne mennesker.
Nå er ikke dette tenkt å bidra til å glatte ut disse motpolene, på ingen som helst måte. I dagens samfunn, hvor vi lar oss krenke av alt mulig, er det å håpe at vi i enda større grad blir i stand til å le av hverandre. Den moderne, politisk korrekte termen, le med hverandre, er ikke noen god bidragsyter idet vi mennesker trenger seire for å glede oss, selv om gleden over egne seire kun er marginalt bedre enn gleden over andres nederlag. Gleden av å være tykk og le av de tynne bør være like stor som gleden en tynn har av å le av en tykk person. Skadefryd er den eneste sanne form for glede sies det. Det er en grad av sannhet i det, forutsatt at din egen skadefryd over naboen som får parkeringsbot matches av naboens skadefryd når du trår i hundebæsjen kjøteren hans beleilig har plassert på trappen din. Ingenting slår en god nabokrangel. Enda bedre to naboer som ler av hverandre og seg selv.
Jeg hadde engang gleden av å høre en forelesning med Cato Zahl Pedersen (google navnet, dersom du er ung og dum, to selvsagt synonyme begreper jeg har lagt bak meg, ihvertfall det første). Han snakket om sitt iøyenfallende handikap skjebnen gav ham i sin lott å leve med. Han fortalte åpent om hvordan han opplevde mobbing og utestengelse og hvordan dette preget ham, men også hvordan det gav ham styrke til å utføre de utrolige prestasjoner som gav ham legendestatus. Å høre en person uten armer fortelle om dette, vente på det med de manglende armene, for så å oppleve at fyren sier; "Ja det var sannelig ikke greit å vokse opp med dette mellomrommet mellom tennene", forteller noe om humor. Han laget god humor av seg selv og drepte kjapt enhver mulighet til latterliggjøring av egen person.
Når vi lar oss krenke i utgangspunktet taper vi lett, for verden er et temmelig grusomt sted i støytene. Det bør ikke være et mål å krenke, men for noen faller det dessverre naturlig, det har sikkert noe med manglende oppdragelse å gjøre, eller kanskje har de mentale utfordringer som mangel på empati. De bryr seg fint lite om du føler deg krenket, snarere tvert i mot. De elsker det. Lar du deg krenke vinner de. Ler du av dem, og enda bedre, av deg selv, vinner du. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Det er dessverre ikke gitt for alle å ikke la seg bli mobbet, men for de som greier det er seieren allerede vunnet. For de av oss som ikke er mobber eller offer, bør vi velge å le av mobberen, gjerne etter at vi har gitt vedkommende en på trynet. Da kan gjerne den som blir mobbet le også. Etterhvert blir kanhende mobberen voksen nok til å le mer av seg selv i erkjennelsen av hvilken drittsekk han var. Vi må rett og slett le mer. Latter er god medisin!
Gled deg derfor over evnen til å le av andre som de får le av deg. Uansett hvordan du er skapt finnes det nok noe å le av. Vårherre er full av humor, det er derfor han skapte Harstadværinger og franske biler, gjerne i kombinasjon. Når vi vet at nordmenn ler av dumme svensker, og at de igjen ler av de dumme nordmenn blir jeg glad. Jeg elsker å le av mine homofile venner, fordi jeg vet hvor de elsker å le av heterofile meg. Ler du av noen som ikke evner å le av hverken seg selv eller deg, bør du tørke av deg gliset. det er kun moro når det går begge veier. Ler du av andre uten å anerkjenne deres rett til å le av deg selv, havner du i den lite misunnelsesverdige kategorien drittsekk. Ler du av en person som både evner å le av det, seg selv og i tillegg deg, har du fått en venn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar