Hatter fra helvete

Hva er det egentlig med kongelige? Jeg tenker ikke nå utelukkende på ekteskap med nær slekt. Slike ting får en tro de best selv styrer. Like barn leker, som kjent, best. Nei jeg er mer opptatt av de åpenbare merkverdigheter som også vederfares de ikkekongelige som de senere år har fått gifte seg inn i slike familier. Det er klart at det tar tid å venne seg til en noe spesiell vinking fra slottsbalkongen, samt det å late som om man faktisk er interessert i alle de organisasjoner man er høyeste beskytter for.

Nei, jeg tenker på hattene. Hvis jeg, av en eller annen grunn, skulle blitt gitt muligheten til å bli kongelig, skulle det i kontrakten stått at jeg og mine på ingen måte skulle blitt utsatt for hattene dette innebærer. Det er selvsagt ille nok at kongen og kronprinsen må gå rundt med høye hatter. Det er, i tillegg til å være svært ubehagelig, også totalt uhensiktsmessig. Den praktiske nytten er lik null. Den varmer ikke, den har heller ikke bred nok brem til å fungere som paraply. Et lite pluss får til nød være at man får plass til de hvite hanskene oppi pullen. Med dette plusset følger også spørsmålet om hva som får godt voksne menn, som ikke spiller golf eller har andre lidelser, til frivillig å bruke hvite hansker. Det får være en annen sak.

Mye verre er det med hattene til kvinnelige kongelige. De har tunge representasjonsoppgaver og gjør en viktig jobb for landet både som fine representanter for landets ledelse og som døråpnere for norsk næringsliv i ulike land, ja kvinnene altså. Man skulle tro at med slike oppgaver ville vi, folket, bidratt til å unngå å gjøre hverdagen ytterligere ubehagelig for dem, men nei. Stakkarene må i utrengsmål ha diverse kreasjoner på hodet, som får en hvilken som helst festsalat eller blomsteroppsats til å gremmes. Jeg snakker ikke engang om den mangelen på nytte en slik hatt har, eller det ubehaget den selvsagt må påføre offeret. Det verste må jo være det å gå rundt å se totalt latterlig ut, til overmål spredt ut over all verdens TVskjermer. Nei, jeg misunner ikke kongelige.

Så kommer vi over på alle de andre som plutselig finner på en grunn til å ikle seg hatt. Dette gjelder spesielt middelaldrende menn. Av en eller annen grunn finnes det en prosentdel av oss som plutselig får et enormt behov for å påføre sitt eget hode, og andres øyne, smerten av en sixpence. Dette totalt unyttige og latterlige hodeplagget våre anglosaksiske venner velsignet verden med. Jeg har en nær venn, som i tillegg til det nevnte hodeplagg, benytter seg av fransk bil. Her snakker vi om alle ydmykelsers svigermor. Og dette er frivillig, mind you! Jeg vil tro det finnes diagnoser for slikt.

Jeg vil ikke engang nevne damer som er på galloppbanen for å se på hester. Selv hestene kler seg bedre enn dem. Hadde man satt slike hatter på en hest hadde man fått mattilsynet på nakken. Det burde finnes et mattilsyn for damer som interesserer seg for galopphester også. Eller kanskje et dyrepoliti som kunne sørge for at de stakkars hestene ikke utsettes for synet av damer i slike latterlige hatter.

Enkelte kunstnere bruker også hatt, Ikke fordi det hjelper på selve kunsten får man tro. Det er nok mer for å se ut som en kunstner. Disse hattene må være spesielle nok til at de som benytter dem blir oppfattet som kunstnere. I motsatt fall virker jo hatten mot sin hensikt. De som ikke er kunstnere, men som gjerne vil oppleves som kunstnersjeler har gjerne bestefars gamle hatt på hodet. Slik gjenbruk er jo sjarmerende, uten at det ser særlig bra ut av den grunn.

De som jobber innen matindustrien bruker hårposer. Dette ser heller ikke umiddelbart lekkert ut, men tjener i det minste en hensikt. Jeg vil framsnakke hårposer. En nyttig innretning som både holder håret tørt og samtidig effektivt forhindrer spredning av lus og annet utøy. Dessuten er de utrolig mye billigere enn disse rare hattene som ellers benyttes. Jeg ser for meg de kongelige på balkongen 17. mai. Med hårposer i rødt, hvitt og blått blir både hverdagen deres, og ikke minst frisyrene tørrere og lettere å holde orden på.

Nei, hatter er en vederstyggelighet og burde ikke finnes i et sivilisert samfunn av rent praktiskestetiske årsaker. Det faktum at jeg selv gikk med en slik skipperlue av lær i yngre dager, som ville fått gutta i Village People til å sikle, eller at jeg bruker caps uhemmet i hverdagen, er selvsagt en helt annen sak og har ingenting med dette å gjøre.