Skikk og bruk, coctail og annet tull

Jeg kan reglene for skikk og bruk veldig godt. Jeg er godt orientert om hva som forventes av en i et selskap og hvordan man bør opptre. Dette er et resultat av en lang dannelsesreise og gjør at jeg er den jeg er den dag i dag. Noen vil kanskje hevde at jeg må ta feil, at min opptreden eller mine uttalelser indikerer at jeg ikke kan disse reglene. De tar selvsagt helt feil. Jeg sa at jeg kan disse reglene, ikke at jeg følger dem. Noen regler synes jeg er dustete og antikvariske, og jeg velger å ikke følge dem av den grunn. Andre regler er vanskelig å følge. Jeg kan dem, men evner ikke å omsette denne kunnskapen i praksis.

I dag er det heldigvis ikke forbundet med øyeblikkelig sosial dødsdom om man bommer litt på enkelte ting hva skikk og bruk angår. Man kan kanskje si at reglene for skikk og bruk har fått hard medfart de siste årene og det lange, dype fallet kulminerte med valget av Donald Trump i USA. Jeg lar hans politikk ligge, men det er vel ikke vanskelig å enes om at han definitivt har satt endel oppfatninger om god kotyme til side.

Mange av reglene for godt skikk og bruk er fornuftige nok. Noen kan virke direkte rare og noen slår de andre ihjel. Det er for eksempel ikke bra å lyve. Likevel har vi regler for hvordan man skal lyve for å unngå ubehageligheter. Hvite løgner er liksom litt finere enn andre løgner. Om du møter noen skal du for høflighets skyld spørre hvordan vedkommende har det. Den som blir spurt skal selvsagt ikke besvare spørsmålet som om det var alvorlig ment. Du spør nemlig ikke om hvordan han har det, det bare høres sånn ut. Derfor skal vedkommende uansett svar at han har det fint, hvorpå han følger opp med et tilsvarende spørsmål til deg, som du selvsagt besvarer positivt. Dere har det begge utmerket med andre ord. Det faktum at han nettopp har fått dødsdom pga kreft og din frue står og kliner med din bror rett foran øynene dine forstyrrer selvsagt ikke dette.

Dette er rene høflighetsfraser og som sådann gode nok. De fungerer nemlig slik at de har en tendens til å skjule motsetninger og gjøre at meningsmotstanderere skal kunne kommunisere om temaer som ikke så lett fører til vold. Innen politikken finner vi også regler som følges for å unngå vold. De uskrevne regler her forteller når det er greit å drite ut en annen politiker og når det bør unngås. Det er helt innenfor å komme med uttalelser som ville ført til slagsmål på en pub, bare man kan reglene. Martin Schancke slet litt med dette da han forsøkte seg på politikk. Han fikk en relativt kort karriere.

Selv følger jeg noen regler, som gir seg ulike utslag. Jeg holder for eksempel opp døren for damer, trekke ut stolen når de skal sette seg og slikt, ihvertfall av og til. Dette sitter av en eller annen grunn i fra oppveksten og er et utslag av høflighet mot damer, det var engang viktig. Noen damer blir veldig sjarmert av dette, andre blir fornærmet. Reglene for denne typen høflighet er veldig viktig innen den britiske adelen når de drikker sine coctails. Coctail er i praksis sprit man drikker til lunsj. Det er likevel viktig å kle seg om til coctailtid, og ha riktig bekledning. Dette for å dra fokuset vekk fra det faktum at du drikker sprit til lunsj. Men om du opptrer dannet iført riktig bekledning er det ikke så nøye om du sjangler litt ved lunsjtider hver dag.

Tilbake til de hvite løgnene og de litt mørkere. Det at man egentlig ikke skal lyve er selvsagt et fint og fromt ønske. Sannheten får likevel ikke komme i veien for høfligheten. Derfor oppdras vi til å lyve så det renner. Alt for god skikk og bruk. Min yngste bror var bare 8-9 år gammel da han fikk servert noe til middag av meg og fruen, som han ikke likte. På spørsmål om han likte maten svarte han; "Ja, det er jo sikkert veldig sunt og næringsrikt dette, og vi burde nok spise det oftere...." Han kunne allerede reglene. Sannheten var at han syntes det smakte dritt, men hadde lært å lyve om det.

En kompis av meg fortalte at hans noe omfangsrike frue hadde spurt om han syntes hun så tynnere ut med stripet kjole. Han svarte at hun fikk gå kledd som hun ville, feit var hun nå uansett. De er skilte nå forresten. Her kunne han med fordel tenkt seg om og benyttet retten til å lyve. Han kunne forresten sett seg i speilet litt selv også. Muligens burde han også vurdert tiltaket med stripede klær som nyttig for egen del. Jeg sa det til ham også, noe som ga oss begge en god latter. Er man venner kan man være befriende ærlig.

Utseende og kroppform er en stadig utfordring for ens kunnskaper om og evne til å utøve god skikk og bruk. Tykke mennesker liker ofte ikke å bli fortalt at de er nettopp det til enhver tid. Er du veldig tynn, har du ofte samme oppfatning. Det er ikke lett å unngå å trampe i klaveret stilt ovenfor de kroppslige utfordringer vi ofte har. Viljen til å misforstå spiller også inn. Noen har en velsignet evne til å le av det meste, mens andre blir krenket av det minste.

Kvinner og deres forhold til klær er en fallgruve de har valgt selv. Hadde de brukt forstanden hadde de selvsagt aldri utsatt menn for den utfordringen dette er for skikk og bruk. Når man ser kvinners forhold til det økonomiske aspektet klær utgjør, forstår man likevel at fornuft ikke er høyt prioritert. Det er rett og slett ufint å spørre menn om bekledning og slikt vi hverken har greie på enn si interesse for. Hvordan min kone går kledd er ikke veldig viktig for meg, så lenge hun faktisk går kledd. Hun har heldigvis sluttet å spørre meg om hva jeg synes om det hun  til enhver tid kler på seg. Hun har derimot ofte synspunkter på min bekledning. Jeg er nok mer praktisk enn estetisk orientert hva bekledning angår.

Hvite løgner kan spare oss menn for utrolig mye bry. Kan du reglene her, kan du til og med svare rett når fruen likevel utsetter deg for det urettferdige i å kommentere hennes bekledning eller figur. Korrekt lyving, altså god skikk og bruk, kan skaffe deg massevis av fordeler i ekteskapet. Likedan kan sannheten gjerne koste dyrt. Det beste er om dere som en del av ektepakten er enige om at du, som mann, skal slippe å bli utsatt for den utfordringen for kotymereglene spørsmål om bekledning utgjør. Noen koner greier imidlertid ikke å la være. De må spørre om ting vi sliter med å lyve om. "Foretrekker du en vakker og veldreid kone, eller en veldig intelligent kone"? Dette er et forferdelig spørsmål ingen menn bør utsettes for. Skulle din kone utsette deg for det er det greiest å svare; "ingen av delene kjære, jeg elsker bare deg". Deretter springer du det forteste du kan.

Det kan være urettferdig å sole seg.

Det å sitte i sola kan være utrolig behagelig. Å sitte med en god bok og kjenne varmen bre seg i kroppen, mens man nipper til en iskald drikk er ren luksus. Blir det for varmt, kan man bare gå inn og kjøle seg ned litt før man igjen setter seg i naturens egen badstu og bare slapper totalt av. Dette er noe jeg har lært å sette pris på og gjerne gjør når været tillater det.. De siste dagene har været tillatt nettopp dette og ingen plasser er bedre egnet til soling enn hjemme når været en sjelden gang gir oss sydenstemning og innsektene av en eller annen grunn holder seg unna.

Man skulle tro at vi kunne unne andre å nyte livet i sola en sjelden gang, slik er det imidlertid ikke. "Legg deg på magen og sol den andre siden", lyder det fra overkommandoen. Fruen mener det er viktig å sole begge sider må vite. Hva er egentlig vitsen? Hvorfor i all verden skal jeg sole meg på den andre siden? Jeg er jo stort sett på denne siden og gir vel blanke i hvordan ryggen ser ut. Jeg ser den jo aldri likevel. Argumentasjonen går på at det ser penere ut når man er jevnt brun overalt. Hva er nå vitsen med det egentlig? Skulle dette vært et gyldig argument forutsatte det vel at man faktisk går naken rundt og viser seg frem slik at alle kan se hvor jevnt brun man er.

Nå er nå engang klimaet her vi lever av en slik natur at om det er sol en sjelden gang, benytter vi sjansen til å grille oss litt. Deretter er det stort sett regn og kaldt og ingen skal fortelle meg at det er greit å gå rundt i badebukse på storsenteret i byen for å vise hvor brun man er på begge sider. Når det er sol, soler man seg, ellers har man klærne på og ingen andre enn fruen får gleden av å se hvor jevnt brun jeg måtte være. Det er også slik at når man stiller sitt legeme til skue i ekteskapet er det gjerne andre ting enn brunfargen man er opptatt av. Det som da kan skje har lite og ingenting med hudfargen å gjøre heldigvis.

Jeg nyter altså sola av en grunn. Jeg liker at det er varmt, ferdig med det! Slik er det med mange menn, noe som gjør oss vesensforskjellig fra damer. Vi liker rett og slett å kose oss i varmen og er mindre opptatt av å bli brune. Damer er derimot veldig opptatte av fargen. Selv våre mannlige svarte venner soler seg, Jeg tror ikke noen med vettet i behold vil tro at en svart mann fra Gambia som setter seg i godstolen i sola med en kald øl og en god bok, har noen som helst ide om at det er viktig å sole seg jevnt. Han setter seg altså i sola med det samme utgangspunkt som meg, han vil kose seg i varmen og gir blaffen i for og baksiden. Om fruen hans kom ut og mumlet noe om viktigheten av å bli jevnt brun, ville han trodd hun hadde fått solstikk.

Likevel har altså våre norske fruer en tendens til å tro at det for oss er viktig å bli brun. Jeg nærer ingen illusjoner hva mitt utseende angår. Jeg ser nå engang ut som Vårherre ville det da jeg ble skapt. Selv er jeg relativt fornøyd og tenker ikke på noen som helst måte endre utseendet. Sitter jeg i sola og slik blir brun på den siden jeg mest oppholder meg, altså fremsiden, blir jeg nå engang brun der. Det er ikke tilsiktet, det bare blir sånn. Jeg liker ikke å ligge på magen og lese, altså lar jeg være. Dette medfører at jeg ikke blir brun på ryggen. Hadde Vårherre villet at jeg skulle vært jevnt brun, hadde han latt meg bli født i et land hvor man er jevnt brune, eventuelt skapt meg slik at jeg likte å ligge på magen.

Vi ser med andre ord at det er skremmende kort vei fra soling på begge sider, med den hensikt å endre farge, til plastisk kirurgi, som jo handler om at man er misfornøyde med det Herren skapte og mener det er rett å endre det. Når vi i dag er så opptatte av å minske kroppsfokuset, forekommer det meg også merkelig at dette ikke gjelder det faktum at vi engang er født med den hudfargen vi har. Jeg kan til og med finne på noe så merkelig som å sitte i sola med klær på. Da er det også galt, fordi jeg da ikke blir brun.

Nå begynner vi å komme til kjernen i det hele. Soling er for meg noe som har med kos å gjøre. Jeg koser meg rett og slett i sola. Grunnen til at jeg tar av meg klær i sola er at det fort blir for varmt med klær på. Dessuten er det deilig å kjenne sval vind kjøle mitt nakne legeme i godstolen på verandaen. Motivasjonen er utelukkende denne kosen. Det at jeg blir brun er en naturlig konsekvens av en handling, og slik ikke noe jeg ser noen grunn til å påvirke i og med at jeg nå en gang er relativt fornøyd med hvordan jeg er skapt.

Selv kritiserer jeg ingen som soler både mage og rygg. Kjør på for min del! Det kunne ikke falle meg inn å fortelle noen at de skal sole deg sånn eller slik. Sol deg akkurat sånn du vil sier nå jeg. Men de av oss som altså er så tolerante at vi aksepterer at andre soler seg som de vil, skal ikke tilkjennes den samme rett. Det er urettferdig det.

Det finnes mange regler vi ikke forstår

Kvinners forhold til klær er et vanskelig tema. Det er flere årsaker til dette, men det kommer sjelden noe godt ut av å snakke om det. En hver ektemann som, i all vennskapelighet, tar dette opp vet at han balanserer på ytterst stram line hvor sjansen er 99% for at han faller ned på den med en fot på hver side av lina. All snakk om kvinner og klær vil automatisk oppfattes som kritikk med mindre man har til hensikt å rose en bekledning. Da mistenkes man heller for å ha underliggende motiver og straffes deretter.

De samme klærne trenger klesskap. Klesskap er en innretning man starter med å installere når man stifter felles bo. Reglene er sånn at man har for eksempel 18 hyller til sammen. Nyforelsket enes man om å dele på alt, også disse hyllene. Man går trøstig i gang med å fylle dem opp. Allerede her ser man kimen til fremtidig konflikt. Mannen putter sine tre bukser i en, t-skjortene og gensere får hver sin. Siden han jo har 9 hyller til rådighet blir det lite klær i hver, men det er lett å ha kontroll slik. For fruens vedkommende er det annerledes idet 9 hyller kun dekker den plassen buksene alene trenger.

Dermed begynner problemene. Hun titter forsiktig, med et innbydende, smil, på sin kjære. Han skjønner straks at han må gi litt, så litt til og deretter enda mer. For min egen del er de 9 hyllene redusert til 4 etter 25 år mens fruen sliter med å få plass til sitt i de resterende 14. Løsningen er like åpenbar som enkel; Jeg må enten gi fra meg litt mer av mitt territorium eller bygge nytt skap, sannsynligvis en kombinasjon. Man kan forstå hvordan Ukraina føler det med en nabo som Russland.

Nesten ingen av disse klærne blir noen gang brukt. Av og til kan en dame få ånden over seg og bestemme seg for å gå gjennom hyllene med det mål å kvitte seg med noen plagg. Dette resulterer i frenetisk aktivitet og ender alltid opp med at ingenting kastes. Plassen blir imidlertid litt bedre idet alt brettes pent sammen og stables sirlig. Det er jo viktig at det ser pent ut bak skapdøra. Dette medfører at damen ser at det finnes plass til mer klær, og plutselig dras man med på shopping. Det finnes alltid klær på tilbud, faktisk er alle klær og sko av en eller annen grunn alltid på tilbud, noe som igjen fører til at man som en økonomisk dyd av nødvendighet handler som gal for å spare penger. Det er veldig, veldig viktig at man holder kjeften igjen stilt ovenfor denne økonomiske logikk det er få menn forunt å forstå.

Dette er bare et eksempel på regler det er umulig å forstå, men som man dømmes strengt for å ikke følge. Bare det å snakke om temaet fører til at damer transformeres til en Putin, en Erdogan eller en Trump i møte med kritisk journalistikk. Det er med andre ord fare på ferde. Man følger altså reglene i vissheten om at antallet freddager i måneden gjerne endres om man benytter seg av ytringsfriheten.

Noe annet er reglene som styrer bruk av badebukse og shorts. Det er vanskelig for en praktisk anlagt mann å følge med. Her er det faktisk helt nødvendig å ha en kone som kan styre en slik at man ikke trår over de usynlige og totalt inkonsekvente regler som finnes. Vi kan ta utgangspunkt i vår egen campingferie. Det er slik at man kan sole seg i bare badebukse utenfor campingvogna. Det finnes lite privatliv på en campingplass og alle kan dermed studere mitt legeme om de finner grunn til det. Ingen oppfatter en mann som soler seg som noe galt. Dermed skulle man kanskje tro at vi er kommet dithen at badebukse er et akseptabelt klesplagg, man kan jo til og med ustraffet gå slik kledd i en offentlig svømmehall foran massevis av barn. Så mye for å tenke logisk.

Som jeg nå sitter i badebukse og soler meg, skyer det plutselig over. Det er fortsatt varmt, men altså ingen sol. Nå er det maktpåliggende at jeg trekker inn i vogna og skifter til shorts og skjorte. Det er nemlig noe veldig mistenkelig over en mann i middelalderen som sitter ute i bare badebukse når det ikke er sol. Nå betraktes du med ett som en potensiell overgrepsmann. Om du tenker på å bevege deg til stranda, er fortsatt badebukse fullt ut å anse som et akseptabelt plagg, på stranda altså. Det er forbundet med fare for både rullebladet, samt ditt gode navn og rykte, om du tenker på å gå fra vogna til stranda iført bare badebukse. Her må man etter reglene ha shorts utenpå badebuksa og selvsagt skjorte.

Så skulle man kanskje tro at når det er greit å sole seg i bare badebukse indikerer det at bar overkropp er innenfor. Igjen er man ute og kjører. Det er av en eller annen grunn åpenbart at du ikke har rent mel i posen om du opptrer i bukse og bar overkropp utenfor vogna i sola. Det er en totalt utilbørlig bekledning. Det er selvsagt noe svært suspekt over en mann som bare soler overkroppen og ikke beina. Det å ha på t-skjorte og badebukse forteller også noe om din nedrige moral. Badebukse er et plagg som kun står seg alene og får ikke under noen omstendigheter blande seg med andre plagg.

Nå er jo en badebukse et relativt lite plagg, kun egnet til å dekke ræva og genitaliene. Den er altså likevel å anse som et fullt ut akseptabelt, ja rent ut sagt, et kyskt plagg under riktig bruk altså. Man kunne av dette forledes til å tro at det dreier seg om å gjemme til juvelene så de ikke er til offentlig sjenanse. Slik er det ikke. Prøv bare å sette deg i sola og sole deg iført en meget mer dekkende boxer, jeg nevner ikke engang truse. Før du vet ordet av det ligger du i jern. En underbukse og en badebukse er til forveksling helt like, det er likevel å anse som et sosialt selvmord å opptre i en underbukse under bading.

Det er ikke gitt en enkel mann å forstå hverken kvinner eller de regler de vil ha oss til å leve under. Menn forholder seg til verden med en logisk tenkemåte. Det gjør sikkert kvinner også, men de forstår nok logikk annerledes enn oss. Siden de nå engang sitter på makten må vi bare forholde oss til det. Reglene er forsåvidt greie å følge bare en ikke forsøker å tenke på hvorfor de er slik. Det er litt som når to damer møtes i et selskap og oppdager at de har nøyaktig samme kjole. Du forstår ikke hvorfor, men vet at det ikke er bra.

For alle dere menn der ute som tenker på å forsøke å tolke reglene logisk og opptre deretter, vil man kunne tenke seg at siden reglene under noen omstendigheter definerer badebukse som akseptabel bekledning, vil dette gjelde alle omstendigheter. Noen få av dere vil kanskje føle dere kallet til å spørre hvorfor det er slik det er og til og med forvente et troverdig svar. Det blir litt som om en sovjetborger spurte Stalin om hvorfor han gjorde ulogiske ting. Han fikk nok et svar, men fikk gruble over troverdigheten i Gulag.

Jeg vil med andre ord fraråde enhver å teste ut reglene ved å ta en tur på kjøpesenteret ikledd kun badebukse. Jeg aner ikke hvorfor logisk sett, men jeg er redd det ikke passer seg.

Shorts og klær på salg

Ferieturen til våre naboer i øst tok en, ikke uventet, vending i dag. Det er slik, når man er overherre ( les leilending) i en familie med tre av kvinnekjønn at en badeferie ikke nødvendigvis er preget av bading. Den er selvsagt det også, men det kommer stadig susende inn nye momenter fra siden. Noen vil kanskje innvende at jeg, en mann, burde ha skjønt dette etter alle disse årene. Disse "noen" er da gjerne kvinner.

For en vanlig mann, altså ikke en raring med manbun, manbag og andre tvilsomme ting er verden ikke skrudd sammen slik. For oss betyr en badeferie nettopp det. Vi ser for en lang kjøretur med camingvogn på slep. Vi rygger vogna inn på plassen, selvsagt uten hjelp og på første forsøk. Ekte menn fra bygda er hverken spesielt intelligente eller pene, men vi kan rygge med henger! Deretter tar, ihvertfall jeg, en løpetur, før vi setter oss ned med en øl og forventer å slappe av mens ungene bader.
For de fleste menn fortoner dette seg selvsagt som en drøm.

Møtet med virkeligheten kan være brutalt. Vi menn er enkle og ukompliserte sjeler, i motsetning til kvinner. Menn kan sammenlignes med trehjulsykler. Enkle, robuste og virker i all evighet. Kvinner er mer som en franskprodusert rakett. Millioner av kompliserte duppeditter som skal samarbeide, men som gjerne ender opp med katastrofe. Når det smeller, er det bare å se kledelig ned og beklage. Jeg må legge til at jeg har fått streng beskjed om å nevne at dette ikke gjelder damene i mitt hus.

Siden vi tror at direkte tale betyr nettopp det, går det gjerne galt. Badeferie betyr selvsagt tusen andre ting, i ettertid skjønner jeg at dette gjerne er hintet om tidligere, et begrep menn ikke forstår. Kort sagt, vi må være med på ting vi helst ikke nevner uten å korse oss mot onde krefter. Det er her shoppingen kommer inn. Shopping dreier seg om å gå rundt i butikker uten å ha noen plan om å bruke penger, for man trenger jo egentlig noen ting. Når man kommer ut har man likevel funnet masse greier man plutselig fant ut at man trengte likevel. Som ved et Herrens mirakel er alle disse livsnødvendighetene på salg akkurat denne dagen. Dette betyr at man ved hjelp av en finurlig regnemåte som ligger langt over enkle menns fatteevne, finner at man faktisk har spart masse penger, noe som betyr at man kan handle flere viktige ting.

Menn behøver ikke forsøke å forstå dette. Man bør ikke engang tenke på å stille spørsmål. Bare aksepter at det er slik og hold kjeft. Stillt ovenfor Einsteins relativitetsteori skjønner man likevel ingenting, slik er det med kvinner også. Dette er noe vi aldri vil forstå uansett.

Badeferien blir altså plutselig en ørkenvandring rundt i ulike butikker mens døtrene ønsker seg den ene viktige blusen etter den andre. Når de har fått dem spør de selvsagt om jeg synes de er fine. For ordens skyld, det rette svaret er ja.

Så lenge shoppinggalskapen ikke rammer en selv går det til en viss grad an. Men når en samlet familie, mot min stemme, finner at jeg må ha ny shorts, blir det verre. Jeg har jo et utmerket eksemplar av sorten, med ruter og det hele. Jeg forstår nå at sånne shorts, med ruter altså, bare er til å sole seg i, man kan ikke gå i byen med dem. Altså må man kjøpe shorts, en lidelseshistorie det også fordi man, ledet av kvinnene, må prøve ulike butikker før man finner den rette butikken, hvorpå man endelig må prøve ulike eksemplarer som alle har det til felles at de egentlig er helt like i mine øyne, men ikke i kvinners øyne. Dermed må man prøve alle en gang til før kvinnene feller sin dom, som jeg må sone. Det dreier seg i bunn og grunn om noe så enkelt som en halv bukse, selvsagt til dobbelt pris.

Men man gjør så godt man kan. Nå er jeg den lykkelige eier av to shorts, hvorav den ene er til soling og den andre kan brukes i byen, fremgang der altså. Ferien er i sin spede begynnelse og flere uventede ting venter formodligen. Jeg regner meg som godt forberedt etter å ha gruset resten av familien i minigolf i går kveld. Nå skal jeg fundere litt på hvilke kriterier som ligger til grunn for når og hvor det er akseptabelt eller ikke å gå med badebukse. Et mysterium jeg lenge har grublet på. Jeg er sikker på at den før omtalte relativitetsteorien er barnemat å forstå i forhold til disse mystiske regler.