Jeg kan reglene for skikk og bruk veldig godt. Jeg er godt orientert om hva som forventes av en i et selskap og hvordan man bør opptre. Dette er et resultat av en lang dannelsesreise og gjør at jeg er den jeg er den dag i dag. Noen vil kanskje hevde at jeg må ta feil, at min opptreden eller mine uttalelser indikerer at jeg ikke kan disse reglene. De tar selvsagt helt feil. Jeg sa at jeg kan disse reglene, ikke at jeg følger dem. Noen regler synes jeg er dustete og antikvariske, og jeg velger å ikke følge dem av den grunn. Andre regler er vanskelig å følge. Jeg kan dem, men evner ikke å omsette denne kunnskapen i praksis.
I dag er det heldigvis ikke forbundet med øyeblikkelig sosial dødsdom om man bommer litt på enkelte ting hva skikk og bruk angår. Man kan kanskje si at reglene for skikk og bruk har fått hard medfart de siste årene og det lange, dype fallet kulminerte med valget av Donald Trump i USA. Jeg lar hans politikk ligge, men det er vel ikke vanskelig å enes om at han definitivt har satt endel oppfatninger om god kotyme til side.
Mange av reglene for godt skikk og bruk er fornuftige nok. Noen kan virke direkte rare og noen slår de andre ihjel. Det er for eksempel ikke bra å lyve. Likevel har vi regler for hvordan man skal lyve for å unngå ubehageligheter. Hvite løgner er liksom litt finere enn andre løgner. Om du møter noen skal du for høflighets skyld spørre hvordan vedkommende har det. Den som blir spurt skal selvsagt ikke besvare spørsmålet som om det var alvorlig ment. Du spør nemlig ikke om hvordan han har det, det bare høres sånn ut. Derfor skal vedkommende uansett svar at han har det fint, hvorpå han følger opp med et tilsvarende spørsmål til deg, som du selvsagt besvarer positivt. Dere har det begge utmerket med andre ord. Det faktum at han nettopp har fått dødsdom pga kreft og din frue står og kliner med din bror rett foran øynene dine forstyrrer selvsagt ikke dette.
Dette er rene høflighetsfraser og som sådann gode nok. De fungerer nemlig slik at de har en tendens til å skjule motsetninger og gjøre at meningsmotstanderere skal kunne kommunisere om temaer som ikke så lett fører til vold. Innen politikken finner vi også regler som følges for å unngå vold. De uskrevne regler her forteller når det er greit å drite ut en annen politiker og når det bør unngås. Det er helt innenfor å komme med uttalelser som ville ført til slagsmål på en pub, bare man kan reglene. Martin Schancke slet litt med dette da han forsøkte seg på politikk. Han fikk en relativt kort karriere.
Selv følger jeg noen regler, som gir seg ulike utslag. Jeg holder for eksempel opp døren for damer, trekke ut stolen når de skal sette seg og slikt, ihvertfall av og til. Dette sitter av en eller annen grunn i fra oppveksten og er et utslag av høflighet mot damer, det var engang viktig. Noen damer blir veldig sjarmert av dette, andre blir fornærmet. Reglene for denne typen høflighet er veldig viktig innen den britiske adelen når de drikker sine coctails. Coctail er i praksis sprit man drikker til lunsj. Det er likevel viktig å kle seg om til coctailtid, og ha riktig bekledning. Dette for å dra fokuset vekk fra det faktum at du drikker sprit til lunsj. Men om du opptrer dannet iført riktig bekledning er det ikke så nøye om du sjangler litt ved lunsjtider hver dag.
Tilbake til de hvite løgnene og de litt mørkere. Det at man egentlig ikke skal lyve er selvsagt et fint og fromt ønske. Sannheten får likevel ikke komme i veien for høfligheten. Derfor oppdras vi til å lyve så det renner. Alt for god skikk og bruk. Min yngste bror var bare 8-9 år gammel da han fikk servert noe til middag av meg og fruen, som han ikke likte. På spørsmål om han likte maten svarte han; "Ja, det er jo sikkert veldig sunt og næringsrikt dette, og vi burde nok spise det oftere...." Han kunne allerede reglene. Sannheten var at han syntes det smakte dritt, men hadde lært å lyve om det.
En kompis av meg fortalte at hans noe omfangsrike frue hadde spurt om han syntes hun så tynnere ut med stripet kjole. Han svarte at hun fikk gå kledd som hun ville, feit var hun nå uansett. De er skilte nå forresten. Her kunne han med fordel tenkt seg om og benyttet retten til å lyve. Han kunne forresten sett seg i speilet litt selv også. Muligens burde han også vurdert tiltaket med stripede klær som nyttig for egen del. Jeg sa det til ham også, noe som ga oss begge en god latter. Er man venner kan man være befriende ærlig.
Utseende og kroppform er en stadig utfordring for ens kunnskaper om og evne til å utøve god skikk og bruk. Tykke mennesker liker ofte ikke å bli fortalt at de er nettopp det til enhver tid. Er du veldig tynn, har du ofte samme oppfatning. Det er ikke lett å unngå å trampe i klaveret stilt ovenfor de kroppslige utfordringer vi ofte har. Viljen til å misforstå spiller også inn. Noen har en velsignet evne til å le av det meste, mens andre blir krenket av det minste.
Kvinner og deres forhold til klær er en fallgruve de har valgt selv. Hadde de brukt forstanden hadde de selvsagt aldri utsatt menn for den utfordringen dette er for skikk og bruk. Når man ser kvinners forhold til det økonomiske aspektet klær utgjør, forstår man likevel at fornuft ikke er høyt prioritert. Det er rett og slett ufint å spørre menn om bekledning og slikt vi hverken har greie på enn si interesse for. Hvordan min kone går kledd er ikke veldig viktig for meg, så lenge hun faktisk går kledd. Hun har heldigvis sluttet å spørre meg om hva jeg synes om det hun til enhver tid kler på seg. Hun har derimot ofte synspunkter på min bekledning. Jeg er nok mer praktisk enn estetisk orientert hva bekledning angår.
Hvite løgner kan spare oss menn for utrolig mye bry. Kan du reglene her, kan du til og med svare rett når fruen likevel utsetter deg for det urettferdige i å kommentere hennes bekledning eller figur. Korrekt lyving, altså god skikk og bruk, kan skaffe deg massevis av fordeler i ekteskapet. Likedan kan sannheten gjerne koste dyrt. Det beste er om dere som en del av ektepakten er enige om at du, som mann, skal slippe å bli utsatt for den utfordringen for kotymereglene spørsmål om bekledning utgjør. Noen koner greier imidlertid ikke å la være. De må spørre om ting vi sliter med å lyve om. "Foretrekker du en vakker og veldreid kone, eller en veldig intelligent kone"? Dette er et forferdelig spørsmål ingen menn bør utsettes for. Skulle din kone utsette deg for det er det greiest å svare; "ingen av delene kjære, jeg elsker bare deg". Deretter springer du det forteste du kan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar