Tannlegeskrekk

Jeg satt i en tannlegestol her om dagen. Det er alltid en skjelsettende opplevelse for en med en oppvekst hvor nettopp tannleger, sammen med barnetvserien Pompel og Pilt, har dannet bakteppet for en sammenhengende serie av fryktelige mareritt, som har fortsatt helt inn i godt voksen alder. Jeg tenkte med meg selv; om jeg satt med valget mellom en ny fylling eller å nappe hårene av pungen ett for ett med pinsett, hadde nok pornopung virket fristende.

Det starter allerede når meldingen tikker inn på mobilen om morgenen. Der blir du påminnet om at det er på tide å forberede seg til å få dommen effektuert. Man blir bedt om å gjøre sin sjel klar for evigheten og innvilges et siste måltid (puss tennene godt etterpå), før man selv må starte vandringen mot Golgata med korset på ryggen. Det skrives riktignok på en litt annen måte, har du husket timen og smilefjes, men betydningen er ikke til å ta feil av. Golgata er for anledningen i Narvik, men føles slående lik. Korset du bærer er vissheten om at du i tillegg må betale for din egen henrettelse.

Vel inne hos bøddelen skjer det samme hver gang. Jeg skjærer rett inn og til høyre. Damen bak disken hilser i forbifarten hyggelig før hun kjenner meg igjen og får et verdig, medfølende uttrykk i ansiktet. Jeg går inn på det lille avlukket hvor frokosten ejakuleres bakveien i flytende form rett i skåla. Angstmage er faktisk betydelig verre enn magen kan være selv etter flere konjak en fredagskveld. Uten tanke på hvem som kommer etter meg, eller sitter på dødens forkammer/venteværelset lar jeg døra stå åpen etter meg. Enhver odør er bedre enn det du opplever hos tannlegen.

Man blir alltid sittende der lenge. Det føles ihvertfall slik. det er som om det er lagt inn tid til riktig å oppleve at livet passerer i revy i sakte film. Man får virkelig gnidd inn alle pinligheter man har forårsaket opp gjennom årene på en slik måte at man faktisk begynner å ta inn over seg det syndige liv man har levd og at den skjærsilden som venter, ikke bare er fortjent, men skal vare lenge. Tidligere kjærester, og folk man har vært på kant med står, liksom opphøyet i et tåkete skjær, og messer i kor - Korsfest, korsfest...

Det er sannelig ikke mye lykkefølelse en stakkar med tannlegeskrekk kjenner på der man sitter. Gi meg en ærlig strekkbenk, knip av meg fingrene med tang, waterboarding, hele pakka, bring it on! Bare spar meg for denne formen for tortur. Vårherre straffet oss for vår syndige livsførsel ved å ofre sin sønn på korset. Siden våre kollektive synder slik ble tilgitt undres jeg fortsatt over hvorfor Han lar oss få tenner. Vi fødes tannløse og går gjerne i graven på samme måte. Hva i all verden er i veien med et bra gebiss? Mitt tause spørsmål slynges ut i evigheten, men ingen svarer.

Før du vet ordet av det, står han der. La oss kalle han Trygve. Han hilser riktig hyggelig. Det er nesten slik at du ikke legger merke til den sorte hetten og den digre tveeggete øksa han holder i hånden. Han har på seg en blå drakt, den ser steril og fin ut. Øyeblikkelig får du assosiasjoner til millenniumserien Menn som hater kvinner, og scenen i kjelleren. Du kjenner et øyeblikk på et intenst ønske om å få oppleve din egen obduksjon. Så lett slipper man imidlertid ikke. Det bærer inn på kontoret. Trygve selv forsvinner. Han går sikkert inn på pauserommet og ler så hoggtennene vokser, mens han biter seg i leppen og nyter å suge inn sitt eget blod.

Inne på tannlegekontoret skal det tas røntgenbilder. "Det er ikke farlig, du kjenner det ikke" bedyrer tannlegeassistenten. Selv går han ut og trykker på knappen, mens du sitter der og får forplantningsorganene omstokket av de livsfarlige røntgenstrålene. En stakkars pasient utsettes med andre ord for enda mer fare, mens tannlegene selv gjemmer seg bak døra. Yrkesetikk fra helvete spør du meg.

Trygve kommer inn og ber deg legge deg tilbake og slappe av. Takke fan for avslapping. Stolen er ikke akkurat designet for å slappe av, men hvilket valg har du der du ligger på ryggen, prisgitt en mann med tilgang på mengder av sylskarpe gjenstander i umiddelbar nærhet? Det er som å bli buret inne i et amerikansk fengsel og havne på cella sammen med en muskuløs fyr på 2 meter og 140 kg. Når han presenterer seg med et lystent "My name is Ben, Bend Over", er det bare å bøye seg frem, bite i puta og ta det som en mann. Du har lite valg, din skjebne hviler nå i hendene på en sadist, som har viet sitt liv til å påføre andre mennesker smerte.

Hvordan skal man kunne stole på et menneske som lyver deg rett opp i ansiktet der han smilende forteller at dette skal gå fint, du vil ikke kjenne noen ting, mens han gjør klar en sprøyte? Jeg har vært utsatt for coloskopi. Der er de i det minste litt ærligere når de sier: "Dette kan oppleves litt ubehagelig", LITT????
Trygve er en sadist. Han liker seg der han står og er herre over din tilværelse her og nå.

Han tar på seg et munnbind, for å skjule gliset, bøyer seg frem og pirker i kjeften på deg. Du er stålsatt, hver muskel er spent til bristepunktet. All din konsentrasjon er viet til å få det gjort. Lenge har du mobilisert for å greie påkjenningen. Du har bedt, fastet og tømt deg alle veier for å makte å utstå torturen. Du er klar. Du står på en måte utenfor din egen kropp. Viljen har beseiret materien. La jævelen bore ivei, jeg er klar.

Sa jeg at fyren er en sadist? Han retter seg opp, kikker vitende på klokka og greier nesten å skjule triumfen når han sier at dette vil ta lengre tid enn han har til rådighet. Nå har jeg fått ny time om en måned, det er noe med en bro. Det vil uansett ikke bli noen bro mellom mitt og Trygves forhold. Nå venter en måned med løs mage i vissheten om at jeg skal gå gjennom det samme på nytt.