Noen lidelser er tunge å måtte leve med. Melankoli og depresjon ligger jevnt høyt oppe på lista, sammen med vissheten om at man kjører fransk bil eller spiller trekkspill i helgene. Mennesker med kroniske lidelser og sykdommer med garantert dødelig utgang har selvsagt all mulig grunn til å tillate seg å se litt mørkt på tilværelsen i ny og ne. Det er ikke å komme fra at de ovenfornevnte ting ofte ligger til grunn for en relativt høy selvmordsstatistikk i Norge.
Med all mulig respekt og medfølelse for de som sliter med slikt, kan jeg likevel ikke unnlate å peke på noe som er ille nok å hanskes med, for de av oss som er rammet. Jeg snakker her om det å få en stayerlåt på hjernen. Altså en låt som bare kverner rundt i hodet uten å gi deg fred. Om du oppdager at du helt uten å tenke over det begynner å nynne på Last Christmas av Wham stadig vekk, gjerne med folk til stede, vet du hva ekte lidelse er.
Hadde det enda dreid seg om låter man faktisk liker, hadde det ikke vært grunnlag for å bruke en søndag til å fundere over dette. For min del hadde det vært helt greit å nynne til Dire Straitsˋ Brothers in arms, ja gjerne synge høyt, siden jeg virkelig setter pris på akkurat den. Det er mulig mine omgivelser ikke ville visst å verdsette det på samme måte som meg selv om jeg nå stemte i med min noe særegne stemme, men det ville aldri skje. Slike låter lytter du gjene til, men det er ikke de som tvinger seg inn og setter hjernen i evighetsmodus.
Tvinges du til å nynne noe av Wham, vet du at en hverdag i rullestol, plutselig kan fortone seg som forlokkende. Ja selv MS kan ses på som et fristende alternativ. Det er likevel slik at ingen vet hva ekte lidelse er som jeg selv, ja og gjerne min familie. Ta bare de siste par dagene som eksempel. Jeg sitter og nynner til salmen Bred dina Breda Vingar, skrevet av Lina Sandell i 1860, mens jeg skriver disse linjer. I går var min kone nær ved å forlate meg idet jeg stadig kom til å la salmen runge for å lette på det ekstreme trykket som bygde seg opp.
I dag har hun stukket til fjells for å få fred, mens jeg sitter her og lider, ikke i stillhet dessverre, men tilværelsen synes mer og mer uutholdelig mens de dystre toner fra aftensalmen tvinger seg ut mellom sammenknepne lepper. Det har faktisk vært verre også. Her om dagen var det selveste begavelseshymnen fra helvete, O Bli Hos Meg,som tvang meg i kne. Jeg satt på kontoret og grep meg i å stadig nynne på den, alt annet enn, lystige låt. Det var en tung dag, som så mange andre.
Faktum er at det som regel er salmer som setter seg fast under mitt topplokk. Oppveksten med søndagsskoler og kristne klubber, paret med utagerende kirkegang opp gjennom årene, har gitt meg et vell av salmer jeg kan utenat. De har en tendens til å tvinge seg frem og hensette meg i en tilstand av det dypeste tungsinn, kombinert med direkte grusomme psykosomatiske smerter. Det kan smerte slik i hjernen at man fort forstår hva fantomsmerter betyr og kan forårsake.
Jeg kan ikke engang legge skylden på mine foreldre for disse lidelsene. Det var ingen som tvang meg på søndags og hverdagsskoler med kristent innhold. Jeg valgte det selv. Det er først nå jeg forstår at det egentlig dreier seg om en grusom tvangslidelse og symptomene er å få salmer som stayer på hjernen. Hva angår depresjon, finnes det hjelp å få. Man kan parkere Peugeoten hos bilopphuggeren. Et trekkspill kan bygges om til peisblåser, og slik komme til nytte. Det er overhodet ingenting å gjøre med stayerlåter, og ihvertfall ikke stayersalmer. Det finnes heller ingen medfølelse å få. Jeg bare nevner min kones "varme støtte" når jeg nå må tenke på en svensk aftenhymne i dagesvis.
Min terapi er å skrive meg gjennom det. Varig Mehns novellesamling Trist som faen, vil fortone seg som en ren jubel, om jeg skulle skrive noveller basert på min lidelse. Tro meg, jeg vet hva virkelig smerte er.
søndag 28. januar 2018
onsdag 17. januar 2018
Hundekjøring, sjakk og likestilling
I badstua og bak hundesleden tenker man best. Det er i stille stunder, bak bikkjene, eller i badstuas fredfylte atmosfære, jeg ofte finner mer eller mindre gode ideer til noe å skrive om. Ikke unaturlig at jeg her om dagen, nettopp i badstua, kom til å tenke på dette merkverdige spillet sjakk, som har inntatt TVskjermen og fått ellers fornuftige mennesker til å ofre sin nattesøvn for å se om Magnus Carlsen vinner enda en seier.
Seier ja. Det er slik at spillet skal defineres som idrett. Som gammel utøver av idrett på ulike nivå, mener jeg å kunne en del om dette. Selv har jeg vært på alle de tre nivåene, både øverst, i midten og nederst, nå tester jeg ut et nytt og ukjent nivå, nemlig pensjonistenes. Jeg lurer alltid på hvordan man varmer opp før en sjakkmatch. Det er jo i stor grad hjernen som brukes og følgelig trenger oppvarming. Hvordan foregår det egentlig? Står man og mumler gjenntakende på gangetabellen mens man banker hodet i veggen? Forsøker man små spensthopp ved å stå på hodet mens man virkelig spenner hjernen i en småfrekk finte som å legge inn en feil forutsetning i Einsteins relativitetsteori? Og hvordan tøyer man egentlig ut en hjerne? Så utrolig mye å lure på.
Men det var dette med likestilling. I min idrett er det forlengst blitt full likestilling. Garvede gamle ubarberte hundekjørere på seierspallen er erstattet av snertne sneller som tar seg like bra ut bak sleden, som på banketten (jada, #metoo og hele greia, jeg er sikkert en gammel gris). Det jeg mener er at de er like verdige både bak sleden som ellers, nettopp fordi likestillingen har tatt oss med storm. Likestillingen i min idrett er altså kommet like langt som i hjemmet. Kjerringene har all makt med andre ord. Jeg har like lite mulighet til å påvirke min evne til å vinne over damene i sporet som jeg har til å påvirke fargen på gardinene hjemme (joda, jeg har nettopp sjekket. Vi har gardiner).
I sjakk derimot er dette ikke startet engang.Nå har neppe sjakk hatt et mannsideal som tilsvarer en skjeggete, illeluktende gubbe med snusleppe, plystrende pelsjegerviser bak sleden. Dagens hundekjørerdamer svetter selvsagt ikke, damer gjør ikke det, men noen bruker snus, sånne hamsterbleier. Likevel har sjakkdamene ikke på noen måte entret podiet og utfordret gutta foran brettet. De tøffeste damene har likevel ytret et ønske om et eget landslag for damer. Hva er dette for noe vås? Når hundekjørere stiller på lik linje damer som menn, må vel sjakkspillende jenter kunne spille seg inn på landslaget for menn. Jeg kunne forstått at en kvinnelig mellomvektsbokser ikke stiller mot en tilsvarende mann, men i sjakk? Hallo! Kom dere på banen, for ikke å si brettet, tøy ut hjernen og sett i gang og spill.
Når jeg ser på hundene i spannet mitt, forstår jeg at likestillingen er kommet langt. Faktisk er det slik at hundene er kommet mye lengre enn de menneskelige tispene. Ta for eksempel lederhunder. For de som ikke er helt innvidde, utgjør lederhunder det viktigste i et hundespann. Det er de som faktisk setter det hele i gang og bringer spannet dit jeg vil. Med gode ledere kan jeg kjøre ut på en snøkledt mark og lage vakre sirkler i snøen med spannet fordi lederhundene følger mine kommandoer uten å opponere. Her ser vi at tispene er kommet like langt som hannene, de tar kommandoer uten å mukke. Jeg har prøvd å kommandere kjerringa, men de på legevakta sa jeg måtte slutte med slikt da de hadde andre pasienter som uforskyldt hadde havnet der.. Likestillingen tok altså en helt annen vei i hjemmet.
Vi ser oss ofte tilbake i idretten og skryter av hvor langt vi er kommet, da snakker jeg selvsagt om idrettsutøvere og ikke de som styrer idretten. Det er en ganske annen historie. Nei, vi viser ofte til hvor ille det var da DDR og Sovjetunionen dopet sine utøvere til himmels. Dette er jo lenge siden. Nå er DDR og Sovjet borte og alt skal være så mye bedre. Er det egentlig bedre i et likestillingsperspektiv? Diskosdamene fra DDR hadde større muskler enn en gjennomsnittlig vektløfter og måtte barbere seg i pausene mellom kastene for ikke å snuble i barten. Her har vi et forbilledlig eksempel på kjemisk likestilling. Med den skjeggveksten tror jeg nok heller ikke at mannlige ledere ble fristet til noe i nærheten av det våre dagers politikere driver med på fest. Hadde den tidens østtyske, kvinnelige idrettsutøvere hatt tilgang på facebook hadde de laget en hashtagg som ville hett #whynotme?
Det er aldri godt å vite hva som er det rette, men en ting er jeg sikker på. I hjemmet kjemper jeg en ensom kamp for likestilling. Min eldste sønn har flyttet ut og utsettes i disse dager for det samme som meg selv, mens jeg kjemper en kamp 1 mot 3 hjemme. Alle forsøk på å synes noe som helst om sminking og bekledning blir slått ned av brutale hersketeknikker. Mitt brennende engasjement for mer fancy og freshe gardiner, blir ledd av. Jeg har kontroll på kjøkkenet, men det er mer rent selvforsvar idet fruen faktisk evner å svi tevannet. Noe forteller meg at jeg kanskje har blitt lurt her, men greit nok. Hvorfor ikke her også?
Jeg forsøker å ta tak i hverdagen og ser faktisk små tegn til fremgang. Her om dagen ryddet jeg i stua og støvsuget uten å bli korrigert. Måtte selvsagt snu om på mattene som hadde byttet plass, men et var jo min egen feil. Hvordan kunne jeg ta feil av den grå og den gråbeige matta. Alle må jo se at det er den gråbeige som står til sofaen? Jeg tok et krafttak også og satte skapet skikkelig på plass forleden. Dette var jeg temmelig stolt av inntil fruen kom hjem og ba meg flytte det 20 cm til venstre.
Nei likestilling fremstår mer som en fjern drøm i en vakker fremtid. Jeg kommer neppe selv til å oppleve det, men tar kampen i håp om at min sønn kanskje en dag skal få noe å si i hjemmet. Foreløpig ser det dårlig ut idet barnebarnet er ei jente og allerede vet hvordan hun finter ut en stakkars bestefar.
Seier ja. Det er slik at spillet skal defineres som idrett. Som gammel utøver av idrett på ulike nivå, mener jeg å kunne en del om dette. Selv har jeg vært på alle de tre nivåene, både øverst, i midten og nederst, nå tester jeg ut et nytt og ukjent nivå, nemlig pensjonistenes. Jeg lurer alltid på hvordan man varmer opp før en sjakkmatch. Det er jo i stor grad hjernen som brukes og følgelig trenger oppvarming. Hvordan foregår det egentlig? Står man og mumler gjenntakende på gangetabellen mens man banker hodet i veggen? Forsøker man små spensthopp ved å stå på hodet mens man virkelig spenner hjernen i en småfrekk finte som å legge inn en feil forutsetning i Einsteins relativitetsteori? Og hvordan tøyer man egentlig ut en hjerne? Så utrolig mye å lure på.
Men det var dette med likestilling. I min idrett er det forlengst blitt full likestilling. Garvede gamle ubarberte hundekjørere på seierspallen er erstattet av snertne sneller som tar seg like bra ut bak sleden, som på banketten (jada, #metoo og hele greia, jeg er sikkert en gammel gris). Det jeg mener er at de er like verdige både bak sleden som ellers, nettopp fordi likestillingen har tatt oss med storm. Likestillingen i min idrett er altså kommet like langt som i hjemmet. Kjerringene har all makt med andre ord. Jeg har like lite mulighet til å påvirke min evne til å vinne over damene i sporet som jeg har til å påvirke fargen på gardinene hjemme (joda, jeg har nettopp sjekket. Vi har gardiner).
I sjakk derimot er dette ikke startet engang.Nå har neppe sjakk hatt et mannsideal som tilsvarer en skjeggete, illeluktende gubbe med snusleppe, plystrende pelsjegerviser bak sleden. Dagens hundekjørerdamer svetter selvsagt ikke, damer gjør ikke det, men noen bruker snus, sånne hamsterbleier. Likevel har sjakkdamene ikke på noen måte entret podiet og utfordret gutta foran brettet. De tøffeste damene har likevel ytret et ønske om et eget landslag for damer. Hva er dette for noe vås? Når hundekjørere stiller på lik linje damer som menn, må vel sjakkspillende jenter kunne spille seg inn på landslaget for menn. Jeg kunne forstått at en kvinnelig mellomvektsbokser ikke stiller mot en tilsvarende mann, men i sjakk? Hallo! Kom dere på banen, for ikke å si brettet, tøy ut hjernen og sett i gang og spill.
Når jeg ser på hundene i spannet mitt, forstår jeg at likestillingen er kommet langt. Faktisk er det slik at hundene er kommet mye lengre enn de menneskelige tispene. Ta for eksempel lederhunder. For de som ikke er helt innvidde, utgjør lederhunder det viktigste i et hundespann. Det er de som faktisk setter det hele i gang og bringer spannet dit jeg vil. Med gode ledere kan jeg kjøre ut på en snøkledt mark og lage vakre sirkler i snøen med spannet fordi lederhundene følger mine kommandoer uten å opponere. Her ser vi at tispene er kommet like langt som hannene, de tar kommandoer uten å mukke. Jeg har prøvd å kommandere kjerringa, men de på legevakta sa jeg måtte slutte med slikt da de hadde andre pasienter som uforskyldt hadde havnet der.. Likestillingen tok altså en helt annen vei i hjemmet.
Vi ser oss ofte tilbake i idretten og skryter av hvor langt vi er kommet, da snakker jeg selvsagt om idrettsutøvere og ikke de som styrer idretten. Det er en ganske annen historie. Nei, vi viser ofte til hvor ille det var da DDR og Sovjetunionen dopet sine utøvere til himmels. Dette er jo lenge siden. Nå er DDR og Sovjet borte og alt skal være så mye bedre. Er det egentlig bedre i et likestillingsperspektiv? Diskosdamene fra DDR hadde større muskler enn en gjennomsnittlig vektløfter og måtte barbere seg i pausene mellom kastene for ikke å snuble i barten. Her har vi et forbilledlig eksempel på kjemisk likestilling. Med den skjeggveksten tror jeg nok heller ikke at mannlige ledere ble fristet til noe i nærheten av det våre dagers politikere driver med på fest. Hadde den tidens østtyske, kvinnelige idrettsutøvere hatt tilgang på facebook hadde de laget en hashtagg som ville hett #whynotme?
Det er aldri godt å vite hva som er det rette, men en ting er jeg sikker på. I hjemmet kjemper jeg en ensom kamp for likestilling. Min eldste sønn har flyttet ut og utsettes i disse dager for det samme som meg selv, mens jeg kjemper en kamp 1 mot 3 hjemme. Alle forsøk på å synes noe som helst om sminking og bekledning blir slått ned av brutale hersketeknikker. Mitt brennende engasjement for mer fancy og freshe gardiner, blir ledd av. Jeg har kontroll på kjøkkenet, men det er mer rent selvforsvar idet fruen faktisk evner å svi tevannet. Noe forteller meg at jeg kanskje har blitt lurt her, men greit nok. Hvorfor ikke her også?
Jeg forsøker å ta tak i hverdagen og ser faktisk små tegn til fremgang. Her om dagen ryddet jeg i stua og støvsuget uten å bli korrigert. Måtte selvsagt snu om på mattene som hadde byttet plass, men et var jo min egen feil. Hvordan kunne jeg ta feil av den grå og den gråbeige matta. Alle må jo se at det er den gråbeige som står til sofaen? Jeg tok et krafttak også og satte skapet skikkelig på plass forleden. Dette var jeg temmelig stolt av inntil fruen kom hjem og ba meg flytte det 20 cm til venstre.
Nei likestilling fremstår mer som en fjern drøm i en vakker fremtid. Jeg kommer neppe selv til å oppleve det, men tar kampen i håp om at min sønn kanskje en dag skal få noe å si i hjemmet. Foreløpig ser det dårlig ut idet barnebarnet er ei jente og allerede vet hvordan hun finter ut en stakkars bestefar.
fredag 12. januar 2018
Trekkspill
Salig bestefar hadde en hund da jeg var liten. Hunden lød navnet Fabina (på en god dag ihvertfall), og var av rasen pointer. Altså en stående fuglehund. Bestefar overtok Fabina etter min far fordi en venn av ham hadde lånt henne og prestert det kunststykket å sende en solid dose blyhagl inn i bikkja på jakt. Hunden overlevde greit uten andre skader enn en aldeles utrolig angst for smell som kunne minne om skudd. Hennes karriere som jakthund fikk altså et skudd for baugen, for ikke å si rett inn i baugen. Hun hadde likevel et aldeles utmerket liv hos bestefar og fikk god trim idet hun løp foran bilen mens jeg øvelseskjørte med bestefar, noe som gjerne skjedde nesten hver dag. Hun døde mett av dager etter et innholdsrikt liv. Jeg minnes henne med glede.
Bestefar ja. Han hadde trekkspill. Det var ikke ofte det ble bragt på banen, men en sjelden gang hendte det seg at han dro det frem nede i TVstua. TVstua var ellers ikke mye brukt, og ble gjerne varmet opp når de hadde gjester, eller ved slike anledninger at barnebarnet, i dette tilfellet jeg, skulle utsettes for trekkspillmusikk. Det skjedde slik at han satte seg i sofaen med trekkspillet i fanget og begynte å fortelle. Han hadde mange fortellinger. Ikke eventyr, men sånne som man har når man er gammel, har overlevd krigen og levd med og av jakt og fiske. Fantastiske fortellinger for en liten jegerspire.
Fabina fulgte bestefar som en - hund - får man si. Hun fotfulgte ham hvor han gikk og la seg alltid ned foran beina hans under bordet. Jeg visste hva som kom. Etter historietimen kom straffen. Litt som bibelens Egypt med sju magre og sju fete år. For meg føltes alltid de magre årene som de lengste. Det var nemlig da bestefar dro i gang trekkspillet. Det er utrolig hva et barn kan tåle. Jeg mener bestemt jeg ikke lider av senskader i nevneverdig grad på grunn av utagerende trekkspilldraging, selv om jeg nok av og til kan våkne om natten våt av svette, liggende i forsterstilling med tommelen i munnen, mens jeg skriker høyt. Likevel tror jeg nok at datidens utøvere av den edle trekkspillkunst kan være glad for at barnevernet i landet ikke var så velfungerende som i dag. Det finnes ting et barn ikke skal utsettes for. Trekkspill og franske biler rangerer høyt på listen.
Fabina visste også hva som kom stakkar. Hun var likevel fanget av det faktum at hun var trofast som - ja som en hund - får man si. Dette innebar at hun var villig til å gå gjennom ild og vann for bestefar, som forøvrig hadde et helt utrolig dyretekke. Jeg kan ennå minnes ham sitte på uthustrammen på hytta med småfugler sittende på hatten mens han matet dem med fingrene. Småfuglene het forresten alltid likkjepip helt uavhengig av hva slags fugl det var. Han kunne når som helst sette seg ned og lokke på likkjepip. Du kan ta gift på at det alltid kom noen og de endte med å sitte på hatten hans.
Men tilbake til bikkja. Trofast som bare en hund kan være, lå hun der og ventet på straffen for å være trofast. Utakk er verdens lønn, som kjent. Selv prøvde jeg å tenke gode tanker, positive tanker, mens jeg stålsatte meg for en opplevelse på linje med det å være på tannlegebesøk hos doktor Mengele. Det er helt utrolig hvor mye et lite barn rekker å tenke mens livet passerer revy, når man bare vet hva man skal møte. Selv om jeg i dag har mange hunder, jeg tror jeg nok gjennom årene har eid langt over 100 hunder (hundekjører gjennom snart 40 år må vite), har jeg aldri i mine mørkeste stunder tenkt at det kunne være greit å utsette dyr for noe sånt.
Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for. Jeg mener bestemt han trodde dette var det beste han kunne gi, og at det kom fra et varmt hjerte. Det føltes bare ikke sånn da. Når ulydene kom strømmende ut av trekkspillet greide ikke Fabina mer. Hun satte i å ule. Hun ulte så bedrøvet og sorgtungt som bare en pointer nektet gleden av rypejakt pga en bedriten skytter, kan ule. Bestefar var sikker på at bikkja sang. Akkurat her må jeg nok si meg sterkt uenig med ham jeg satte så høyt ellers. Aldri ville han noen gang være slem mot dyr, aldri så jeg noe annet enn den reneste godhet når han pratet og koste med mine hunder, som selvsagt var fullstendig bestefarfrelst. Men det å hevde at bikkja sang? Den sitter for langt inne. Selv Slavekoret av Guiseppe Verdi lød muntrere enn hennes bedrøvelige uttrykk for den dypeste lidelse.
Nå mange år etter sitter jeg igjen med erfaringer fra bestefars tid, som gjør at jeg aldri vil utsette hverken folk eller dyr for noe slikt som trekkspill. Bestefar mente det godt, jeg vet hvordan det føltes. Det var som å be Avis om en Mercedes leiebil, for å oppdage at de har klargjort en Renault. Det er sånne ting ingen skal behøve å oppleve. Det overskygger ikke på langt nær de gode minnene om bestefar, men akkurat dette kunne vi sluppet, Fabina og jeg.
Det sies at de som lider som verst har en egen evne til å greie de tyngste ting på toppen av de allerede tunge lidelsene. Dette er feil. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre med trekkspill!
Bestefar ja. Han hadde trekkspill. Det var ikke ofte det ble bragt på banen, men en sjelden gang hendte det seg at han dro det frem nede i TVstua. TVstua var ellers ikke mye brukt, og ble gjerne varmet opp når de hadde gjester, eller ved slike anledninger at barnebarnet, i dette tilfellet jeg, skulle utsettes for trekkspillmusikk. Det skjedde slik at han satte seg i sofaen med trekkspillet i fanget og begynte å fortelle. Han hadde mange fortellinger. Ikke eventyr, men sånne som man har når man er gammel, har overlevd krigen og levd med og av jakt og fiske. Fantastiske fortellinger for en liten jegerspire.
Fabina fulgte bestefar som en - hund - får man si. Hun fotfulgte ham hvor han gikk og la seg alltid ned foran beina hans under bordet. Jeg visste hva som kom. Etter historietimen kom straffen. Litt som bibelens Egypt med sju magre og sju fete år. For meg føltes alltid de magre årene som de lengste. Det var nemlig da bestefar dro i gang trekkspillet. Det er utrolig hva et barn kan tåle. Jeg mener bestemt jeg ikke lider av senskader i nevneverdig grad på grunn av utagerende trekkspilldraging, selv om jeg nok av og til kan våkne om natten våt av svette, liggende i forsterstilling med tommelen i munnen, mens jeg skriker høyt. Likevel tror jeg nok at datidens utøvere av den edle trekkspillkunst kan være glad for at barnevernet i landet ikke var så velfungerende som i dag. Det finnes ting et barn ikke skal utsettes for. Trekkspill og franske biler rangerer høyt på listen.
Fabina visste også hva som kom stakkar. Hun var likevel fanget av det faktum at hun var trofast som - ja som en hund - får man si. Dette innebar at hun var villig til å gå gjennom ild og vann for bestefar, som forøvrig hadde et helt utrolig dyretekke. Jeg kan ennå minnes ham sitte på uthustrammen på hytta med småfugler sittende på hatten mens han matet dem med fingrene. Småfuglene het forresten alltid likkjepip helt uavhengig av hva slags fugl det var. Han kunne når som helst sette seg ned og lokke på likkjepip. Du kan ta gift på at det alltid kom noen og de endte med å sitte på hatten hans.
Men tilbake til bikkja. Trofast som bare en hund kan være, lå hun der og ventet på straffen for å være trofast. Utakk er verdens lønn, som kjent. Selv prøvde jeg å tenke gode tanker, positive tanker, mens jeg stålsatte meg for en opplevelse på linje med det å være på tannlegebesøk hos doktor Mengele. Det er helt utrolig hvor mye et lite barn rekker å tenke mens livet passerer revy, når man bare vet hva man skal møte. Selv om jeg i dag har mange hunder, jeg tror jeg nok gjennom årene har eid langt over 100 hunder (hundekjører gjennom snart 40 år må vite), har jeg aldri i mine mørkeste stunder tenkt at det kunne være greit å utsette dyr for noe sånt.
Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for. Jeg mener bestemt han trodde dette var det beste han kunne gi, og at det kom fra et varmt hjerte. Det føltes bare ikke sånn da. Når ulydene kom strømmende ut av trekkspillet greide ikke Fabina mer. Hun satte i å ule. Hun ulte så bedrøvet og sorgtungt som bare en pointer nektet gleden av rypejakt pga en bedriten skytter, kan ule. Bestefar var sikker på at bikkja sang. Akkurat her må jeg nok si meg sterkt uenig med ham jeg satte så høyt ellers. Aldri ville han noen gang være slem mot dyr, aldri så jeg noe annet enn den reneste godhet når han pratet og koste med mine hunder, som selvsagt var fullstendig bestefarfrelst. Men det å hevde at bikkja sang? Den sitter for langt inne. Selv Slavekoret av Guiseppe Verdi lød muntrere enn hennes bedrøvelige uttrykk for den dypeste lidelse.
Nå mange år etter sitter jeg igjen med erfaringer fra bestefars tid, som gjør at jeg aldri vil utsette hverken folk eller dyr for noe slikt som trekkspill. Bestefar mente det godt, jeg vet hvordan det føltes. Det var som å be Avis om en Mercedes leiebil, for å oppdage at de har klargjort en Renault. Det er sånne ting ingen skal behøve å oppleve. Det overskygger ikke på langt nær de gode minnene om bestefar, men akkurat dette kunne vi sluppet, Fabina og jeg.
Det sies at de som lider som verst har en egen evne til å greie de tyngste ting på toppen av de allerede tunge lidelsene. Dette er feil. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre med trekkspill!
fredag 5. januar 2018
Julen og nostalgi
Julefeiringen er over. Det er tilbake til striskjorta og havrelefsa, et gammelt ord mange i dag ikke helt kjenner igjen. Det henspiller til at når man før i tiden var ferdig med en feiring, hvor man brukte de få fine plaggene man hadde og spiste sjelden festmat, var det tilbake til hverdagen, som ikke var preget av luksus. Nostalgisk som jeg er kan jeg ikke unnlate å tenke på uttrykket "hybank og tevann". Uttrykket var selvsagt aldri ment slik jeg forstod det, eller rettere sagt, ikke forsto. Det dreier seg om hy bak, som betyr ris på rompa, noe vi ofte ble truet med, men ikke så ofte fikk. Dette, regner jeg med, ble slengt på uten at det betydde noe særlig. Det hørtes kanskje bedre ut når trusselen ble fremført.
Nåja. Juling var heldigvis ikke noe som i nevneverdig grad preget min oppvekst. I alt for liten grad vil kanskje enkelte onde tunger hevde, dem om det. Trusselen om juling var imidlertid skremmende nok i en tid hvor dette, ikke på noen måte, var uvanlig. Jeg er temmelig sikker på at mine trusler om å denge egne unger tas i mot på en annen måte enn hva min generasjon angikk. Mine barn ler seg fillete og truer med å ringe barnevernet. Før noen misforstår (det er jo så lett i dag), iler jeg til og poengterer at hos oss er dette humor. Har forstått viktigheten av å poengtere dette etter en episode i turnhallen, hvor mine døtre bruker fritiden sin. Under en trening, hadde min eldste datter gips på håndleddet. Hun trente likevel og ga meg en dask i bakhodet og lo da hun løp forbi. Jeg ropte etter henne følgende: Hvis du ikke skjerper deg nå, knekker jeg den andre amen din også"! For meg og mine døtre er dette normalt, så ikke for den nye turnmammaen som bivånte sitt barns første trening. Hun fikk forklart terminologien av en turntrener, mens hun ble viftet liv i. Har ikke sett henne på trening mer forresten.
Nostalgi henspiller på en slags vemodig lengsel etter det gamle, gjerne i et lys som fremstiller det gamle som mer romantisk og bedre enn i dagens situasjon. Mine barn kan gjerne se på en hesje med tørrhøy og snakke varmt om hvor fint det måtte ha vært å vokse opp med dette. Jeg har hesjet nok i min barndom til å minnes hvilken drittjobb dette og potethøstingen var, når dette ikke var et valg, men noe vi måtte gjøre. Jeg minnes derfor ikke hesjingen eller potethøstingen i det samme nostalgiske lys som dagens barn eller mine skolekamerater fra byen kanskje gjør.
Julefeiringen derimot, får meg til å mimre med glede. Man vil liksom ha det som man hadde det når man vokste opp. Det vil selvfølgelig fruen også, men etter snart 26 år har vi selvsagt funnet vår egen feiring, med ting vi begge må ha med. En av de tingene som hører til er Grevinnen og hovmesteren. Det blir liksom ikke jul uten. Julen jeg opplevde i Hamburg for mange år siden var derfor fryktelig. Hvordan tyskere får julestemning uten dette stykket på TV er meg en gåte. I føljetongen "norske verdier" må selvsagt denne tusenårige TV-tradisjonen rangere høyt. For noen år siden forsøkte endog NRK å sende den i farger. Oppstyret etterpå var fantastisk. Det finnes tradisjoner man bare ikke rører.
I min barndom hang fenalåret til tørk i boden. Det så veldig fint ut på utsiden, men rett før jul måtte man likevel på butikken og kjøpe nytt. Det viste seg nemlig at "noen" hadde skjært stykker av det fra baksiden og hengt det opp igjen slik at det i realiteten bare var et skall igjen. Undersøkelser ga like lite svar på skyldsspørsmålet som tilsvarende granskning gjør i dag. Det skjer noe mystisk med fenalår i tiden før jul. De siste årene har jeg også oppdaget at lageret av juleøl innkjøpt i god tid, stadig må suppleres, uvisst av hvilken grunn.
En tradisjon som faktisk har endret seg, dreier seg om første juledag. I min barndom var dette ikke bare en helligdag. Den var også til de grader kjedelig. Man hadde gjerne fått nye ski eller akebrett i julegave. Det finnes ikke noe verre enn å måtte sitte i stuen med de nye skiene i fanget og se ut over den hvite snøen, Det kan her legges til at det selvsagt alltid var masse nysnø med snøtunge trær og perfekt temperatur i barndommens jul. Det var faktisk strengt forbudt å ha det moro første juledag. Det var ihvertfall ikke greit å gå ut og leke. Slikt tok seg da virkelig ikke ut. Følgen av dette var at tusenvis av barn satt inne og kjedet seg mens de respektive foreldrene ikke kunne være de første til å sende sine barn ut. Hva skulle naboene tro?
Gavene var viktige. Myke pakker var ikke mye å samle på, med mindre de var fra mormor og morfar selvsagt. Der kom det alltid hjemmestrikkede lester med en sjokolade inni. Og så visste du at det alltid var gjemt en pengeseddel inni, Store ting gitt. Ellers var det harde pakker som gjaldt. Harde pakker var en garanti for moro. Var du heldig var det leker som kunne brukes innendørs. Forbudet mot moro første juledag begrenset seg til det som skjedde ute. Spille spill gikk enda an, men om bestefar var på besøk, var spill ikke noe man tullet med på en slik dag. Verst var kortspill. 1 juledag måtte selv bestemor avfinne seg med at kortstokken måtte ligge. Djevelens verk må vite.
I dag koser jeg meg like intenst i julen som før. Nå er faktisk selve budskapet blitt viktigere. Å sitte i kirken julaften og høre om Jesu fødsel er en fantastisk følelse synes jeg. Så får det heller være at vi nok hiver fyren rett inn på Trandum om han drister seg til å følge vår oppfordring om å komme tilbake. Folk fra Midt-østen er ikke som de engang var. Selv satser jeg på at han viser en smule storsinn om han nå skal komme og dømme levende og døde. Sånn sett er det en grei gardering å gå i kirken ihvertfall på selveste julaften. Det hjelper nok også på at man husker på Frelsesarmeen i adventstiden. Her har faktisk en tradisjon gått ut på dato. Siden ingen lengre går med kontanter i lomma, finnes det mulighet til å vippse seg til himmels ved hjelp av både minibankkort eller smarttelefon.
Godt nyttår.
Nåja. Juling var heldigvis ikke noe som i nevneverdig grad preget min oppvekst. I alt for liten grad vil kanskje enkelte onde tunger hevde, dem om det. Trusselen om juling var imidlertid skremmende nok i en tid hvor dette, ikke på noen måte, var uvanlig. Jeg er temmelig sikker på at mine trusler om å denge egne unger tas i mot på en annen måte enn hva min generasjon angikk. Mine barn ler seg fillete og truer med å ringe barnevernet. Før noen misforstår (det er jo så lett i dag), iler jeg til og poengterer at hos oss er dette humor. Har forstått viktigheten av å poengtere dette etter en episode i turnhallen, hvor mine døtre bruker fritiden sin. Under en trening, hadde min eldste datter gips på håndleddet. Hun trente likevel og ga meg en dask i bakhodet og lo da hun løp forbi. Jeg ropte etter henne følgende: Hvis du ikke skjerper deg nå, knekker jeg den andre amen din også"! For meg og mine døtre er dette normalt, så ikke for den nye turnmammaen som bivånte sitt barns første trening. Hun fikk forklart terminologien av en turntrener, mens hun ble viftet liv i. Har ikke sett henne på trening mer forresten.
Nostalgi henspiller på en slags vemodig lengsel etter det gamle, gjerne i et lys som fremstiller det gamle som mer romantisk og bedre enn i dagens situasjon. Mine barn kan gjerne se på en hesje med tørrhøy og snakke varmt om hvor fint det måtte ha vært å vokse opp med dette. Jeg har hesjet nok i min barndom til å minnes hvilken drittjobb dette og potethøstingen var, når dette ikke var et valg, men noe vi måtte gjøre. Jeg minnes derfor ikke hesjingen eller potethøstingen i det samme nostalgiske lys som dagens barn eller mine skolekamerater fra byen kanskje gjør.
Julefeiringen derimot, får meg til å mimre med glede. Man vil liksom ha det som man hadde det når man vokste opp. Det vil selvfølgelig fruen også, men etter snart 26 år har vi selvsagt funnet vår egen feiring, med ting vi begge må ha med. En av de tingene som hører til er Grevinnen og hovmesteren. Det blir liksom ikke jul uten. Julen jeg opplevde i Hamburg for mange år siden var derfor fryktelig. Hvordan tyskere får julestemning uten dette stykket på TV er meg en gåte. I føljetongen "norske verdier" må selvsagt denne tusenårige TV-tradisjonen rangere høyt. For noen år siden forsøkte endog NRK å sende den i farger. Oppstyret etterpå var fantastisk. Det finnes tradisjoner man bare ikke rører.
I min barndom hang fenalåret til tørk i boden. Det så veldig fint ut på utsiden, men rett før jul måtte man likevel på butikken og kjøpe nytt. Det viste seg nemlig at "noen" hadde skjært stykker av det fra baksiden og hengt det opp igjen slik at det i realiteten bare var et skall igjen. Undersøkelser ga like lite svar på skyldsspørsmålet som tilsvarende granskning gjør i dag. Det skjer noe mystisk med fenalår i tiden før jul. De siste årene har jeg også oppdaget at lageret av juleøl innkjøpt i god tid, stadig må suppleres, uvisst av hvilken grunn.
En tradisjon som faktisk har endret seg, dreier seg om første juledag. I min barndom var dette ikke bare en helligdag. Den var også til de grader kjedelig. Man hadde gjerne fått nye ski eller akebrett i julegave. Det finnes ikke noe verre enn å måtte sitte i stuen med de nye skiene i fanget og se ut over den hvite snøen, Det kan her legges til at det selvsagt alltid var masse nysnø med snøtunge trær og perfekt temperatur i barndommens jul. Det var faktisk strengt forbudt å ha det moro første juledag. Det var ihvertfall ikke greit å gå ut og leke. Slikt tok seg da virkelig ikke ut. Følgen av dette var at tusenvis av barn satt inne og kjedet seg mens de respektive foreldrene ikke kunne være de første til å sende sine barn ut. Hva skulle naboene tro?
Gavene var viktige. Myke pakker var ikke mye å samle på, med mindre de var fra mormor og morfar selvsagt. Der kom det alltid hjemmestrikkede lester med en sjokolade inni. Og så visste du at det alltid var gjemt en pengeseddel inni, Store ting gitt. Ellers var det harde pakker som gjaldt. Harde pakker var en garanti for moro. Var du heldig var det leker som kunne brukes innendørs. Forbudet mot moro første juledag begrenset seg til det som skjedde ute. Spille spill gikk enda an, men om bestefar var på besøk, var spill ikke noe man tullet med på en slik dag. Verst var kortspill. 1 juledag måtte selv bestemor avfinne seg med at kortstokken måtte ligge. Djevelens verk må vite.
I dag koser jeg meg like intenst i julen som før. Nå er faktisk selve budskapet blitt viktigere. Å sitte i kirken julaften og høre om Jesu fødsel er en fantastisk følelse synes jeg. Så får det heller være at vi nok hiver fyren rett inn på Trandum om han drister seg til å følge vår oppfordring om å komme tilbake. Folk fra Midt-østen er ikke som de engang var. Selv satser jeg på at han viser en smule storsinn om han nå skal komme og dømme levende og døde. Sånn sett er det en grei gardering å gå i kirken ihvertfall på selveste julaften. Det hjelper nok også på at man husker på Frelsesarmeen i adventstiden. Her har faktisk en tradisjon gått ut på dato. Siden ingen lengre går med kontanter i lomma, finnes det mulighet til å vippse seg til himmels ved hjelp av både minibankkort eller smarttelefon.
Godt nyttår.
Abonner på:
Innlegg (Atom)