Julefeiringen er over. Det er tilbake til striskjorta og havrelefsa, et gammelt ord mange i dag ikke helt kjenner igjen. Det henspiller til at når man før i tiden var ferdig med en feiring, hvor man brukte de få fine plaggene man hadde og spiste sjelden festmat, var det tilbake til hverdagen, som ikke var preget av luksus. Nostalgisk som jeg er kan jeg ikke unnlate å tenke på uttrykket "hybank og tevann". Uttrykket var selvsagt aldri ment slik jeg forstod det, eller rettere sagt, ikke forsto. Det dreier seg om hy bak, som betyr ris på rompa, noe vi ofte ble truet med, men ikke så ofte fikk. Dette, regner jeg med, ble slengt på uten at det betydde noe særlig. Det hørtes kanskje bedre ut når trusselen ble fremført.
Nåja. Juling var heldigvis ikke noe som i nevneverdig grad preget min oppvekst. I alt for liten grad vil kanskje enkelte onde tunger hevde, dem om det. Trusselen om juling var imidlertid skremmende nok i en tid hvor dette, ikke på noen måte, var uvanlig. Jeg er temmelig sikker på at mine trusler om å denge egne unger tas i mot på en annen måte enn hva min generasjon angikk. Mine barn ler seg fillete og truer med å ringe barnevernet. Før noen misforstår (det er jo så lett i dag), iler jeg til og poengterer at hos oss er dette humor. Har forstått viktigheten av å poengtere dette etter en episode i turnhallen, hvor mine døtre bruker fritiden sin. Under en trening, hadde min eldste datter gips på håndleddet. Hun trente likevel og ga meg en dask i bakhodet og lo da hun løp forbi. Jeg ropte etter henne følgende: Hvis du ikke skjerper deg nå, knekker jeg den andre amen din også"! For meg og mine døtre er dette normalt, så ikke for den nye turnmammaen som bivånte sitt barns første trening. Hun fikk forklart terminologien av en turntrener, mens hun ble viftet liv i. Har ikke sett henne på trening mer forresten.
Nostalgi henspiller på en slags vemodig lengsel etter det gamle, gjerne i et lys som fremstiller det gamle som mer romantisk og bedre enn i dagens situasjon. Mine barn kan gjerne se på en hesje med tørrhøy og snakke varmt om hvor fint det måtte ha vært å vokse opp med dette. Jeg har hesjet nok i min barndom til å minnes hvilken drittjobb dette og potethøstingen var, når dette ikke var et valg, men noe vi måtte gjøre. Jeg minnes derfor ikke hesjingen eller potethøstingen i det samme nostalgiske lys som dagens barn eller mine skolekamerater fra byen kanskje gjør.
Julefeiringen derimot, får meg til å mimre med glede. Man vil liksom ha det som man hadde det når man vokste opp. Det vil selvfølgelig fruen også, men etter snart 26 år har vi selvsagt funnet vår egen feiring, med ting vi begge må ha med. En av de tingene som hører til er Grevinnen og hovmesteren. Det blir liksom ikke jul uten. Julen jeg opplevde i Hamburg for mange år siden var derfor fryktelig. Hvordan tyskere får julestemning uten dette stykket på TV er meg en gåte. I føljetongen "norske verdier" må selvsagt denne tusenårige TV-tradisjonen rangere høyt. For noen år siden forsøkte endog NRK å sende den i farger. Oppstyret etterpå var fantastisk. Det finnes tradisjoner man bare ikke rører.
I min barndom hang fenalåret til tørk i boden. Det så veldig fint ut på utsiden, men rett før jul måtte man likevel på butikken og kjøpe nytt. Det viste seg nemlig at "noen" hadde skjært stykker av det fra baksiden og hengt det opp igjen slik at det i realiteten bare var et skall igjen. Undersøkelser ga like lite svar på skyldsspørsmålet som tilsvarende granskning gjør i dag. Det skjer noe mystisk med fenalår i tiden før jul. De siste årene har jeg også oppdaget at lageret av juleøl innkjøpt i god tid, stadig må suppleres, uvisst av hvilken grunn.
En tradisjon som faktisk har endret seg, dreier seg om første juledag. I min barndom var dette ikke bare en helligdag. Den var også til de grader kjedelig. Man hadde gjerne fått nye ski eller akebrett i julegave. Det finnes ikke noe verre enn å måtte sitte i stuen med de nye skiene i fanget og se ut over den hvite snøen, Det kan her legges til at det selvsagt alltid var masse nysnø med snøtunge trær og perfekt temperatur i barndommens jul. Det var faktisk strengt forbudt å ha det moro første juledag. Det var ihvertfall ikke greit å gå ut og leke. Slikt tok seg da virkelig ikke ut. Følgen av dette var at tusenvis av barn satt inne og kjedet seg mens de respektive foreldrene ikke kunne være de første til å sende sine barn ut. Hva skulle naboene tro?
Gavene var viktige. Myke pakker var ikke mye å samle på, med mindre de var fra mormor og morfar selvsagt. Der kom det alltid hjemmestrikkede lester med en sjokolade inni. Og så visste du at det alltid var gjemt en pengeseddel inni, Store ting gitt. Ellers var det harde pakker som gjaldt. Harde pakker var en garanti for moro. Var du heldig var det leker som kunne brukes innendørs. Forbudet mot moro første juledag begrenset seg til det som skjedde ute. Spille spill gikk enda an, men om bestefar var på besøk, var spill ikke noe man tullet med på en slik dag. Verst var kortspill. 1 juledag måtte selv bestemor avfinne seg med at kortstokken måtte ligge. Djevelens verk må vite.
I dag koser jeg meg like intenst i julen som før. Nå er faktisk selve budskapet blitt viktigere. Å sitte i kirken julaften og høre om Jesu fødsel er en fantastisk følelse synes jeg. Så får det heller være at vi nok hiver fyren rett inn på Trandum om han drister seg til å følge vår oppfordring om å komme tilbake. Folk fra Midt-østen er ikke som de engang var. Selv satser jeg på at han viser en smule storsinn om han nå skal komme og dømme levende og døde. Sånn sett er det en grei gardering å gå i kirken ihvertfall på selveste julaften. Det hjelper nok også på at man husker på Frelsesarmeen i adventstiden. Her har faktisk en tradisjon gått ut på dato. Siden ingen lengre går med kontanter i lomma, finnes det mulighet til å vippse seg til himmels ved hjelp av både minibankkort eller smarttelefon.
Godt nyttår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar