Hundekjøring, sjakk og likestilling

I badstua og bak hundesleden tenker man best. Det er i stille stunder, bak bikkjene, eller i badstuas fredfylte atmosfære, jeg ofte finner mer eller mindre gode ideer til noe å skrive om. Ikke unaturlig at jeg her om dagen, nettopp i badstua, kom til å tenke på dette merkverdige spillet sjakk, som har inntatt TVskjermen og fått ellers fornuftige mennesker til å ofre sin nattesøvn for å se om Magnus Carlsen vinner enda en seier.

Seier ja. Det er slik at spillet skal defineres som idrett. Som gammel utøver av idrett på ulike nivå, mener jeg å kunne en del om dette. Selv har jeg vært på alle de tre nivåene, både øverst, i midten og nederst, nå tester jeg ut et nytt og ukjent nivå, nemlig pensjonistenes. Jeg lurer alltid på hvordan man varmer opp før en sjakkmatch. Det er jo i stor grad hjernen som brukes og følgelig trenger oppvarming. Hvordan foregår det egentlig? Står man og mumler gjenntakende på gangetabellen mens man banker hodet i veggen? Forsøker man små spensthopp ved å stå på hodet mens man virkelig spenner hjernen i en småfrekk finte som å legge inn en feil forutsetning i Einsteins relativitetsteori? Og hvordan tøyer man egentlig ut en hjerne? Så utrolig mye å lure på.

Men det var dette med likestilling. I min idrett er det forlengst blitt full likestilling. Garvede gamle ubarberte hundekjørere på seierspallen er erstattet av snertne sneller som tar seg like bra ut bak sleden, som på banketten (jada, #metoo og hele greia, jeg er sikkert en gammel gris). Det jeg mener er at de er like verdige både bak sleden som ellers, nettopp fordi likestillingen har tatt oss med storm. Likestillingen i min idrett er altså kommet like langt som i hjemmet. Kjerringene har all makt med andre ord. Jeg har like lite mulighet til å påvirke min evne til å vinne over damene i sporet som jeg har til å påvirke fargen på gardinene hjemme (joda, jeg har nettopp sjekket. Vi har gardiner).

I sjakk derimot er dette ikke startet engang.Nå har neppe sjakk hatt et mannsideal som tilsvarer en skjeggete, illeluktende gubbe med snusleppe, plystrende pelsjegerviser bak sleden. Dagens hundekjørerdamer svetter selvsagt ikke, damer gjør ikke det, men noen bruker snus, sånne hamsterbleier. Likevel har sjakkdamene ikke på noen måte entret podiet og utfordret gutta foran brettet. De tøffeste damene har likevel ytret et ønske om et eget landslag for damer. Hva er dette for noe vås? Når hundekjørere stiller på lik linje damer som menn, må vel sjakkspillende jenter kunne spille seg inn på landslaget for menn. Jeg kunne forstått at en kvinnelig mellomvektsbokser ikke stiller mot en tilsvarende mann, men i sjakk? Hallo! Kom dere på banen, for ikke å si brettet, tøy ut hjernen og sett i gang og spill.

Når jeg ser på hundene i spannet mitt, forstår jeg at likestillingen er kommet langt. Faktisk er det slik at hundene er kommet mye lengre enn de menneskelige tispene. Ta for eksempel lederhunder. For de som ikke er helt innvidde, utgjør lederhunder det viktigste i et hundespann. Det er de som faktisk setter det hele i gang og bringer spannet dit jeg vil. Med gode ledere kan jeg kjøre ut på en snøkledt mark og lage vakre sirkler i snøen med spannet fordi lederhundene følger mine kommandoer uten å opponere. Her ser vi at tispene er kommet like langt som hannene, de tar kommandoer uten å mukke. Jeg har prøvd å kommandere kjerringa, men de på legevakta sa jeg måtte slutte med slikt da de hadde andre pasienter som uforskyldt hadde havnet der.. Likestillingen tok altså en helt annen vei i hjemmet.

Vi ser oss ofte tilbake i idretten og skryter av hvor langt vi er kommet, da snakker jeg selvsagt om idrettsutøvere og ikke de som styrer idretten. Det er en ganske annen historie. Nei, vi viser ofte til hvor ille det var da DDR og Sovjetunionen dopet sine utøvere til himmels. Dette er jo lenge siden. Nå er DDR og Sovjet borte og alt skal være så mye bedre. Er det egentlig bedre i et likestillingsperspektiv? Diskosdamene fra DDR hadde større muskler enn en gjennomsnittlig vektløfter og måtte barbere seg i pausene mellom kastene for ikke å snuble i barten. Her har vi et forbilledlig eksempel på kjemisk likestilling. Med den skjeggveksten tror jeg nok heller ikke at mannlige ledere ble fristet til noe i nærheten av det våre dagers politikere driver med på fest. Hadde den tidens østtyske, kvinnelige idrettsutøvere hatt tilgang på facebook hadde de laget en hashtagg som ville hett #whynotme?

Det er aldri godt å vite hva som er det rette, men en ting er jeg sikker på. I hjemmet kjemper jeg en ensom kamp for likestilling. Min eldste sønn har flyttet ut og utsettes i disse dager for det samme som meg selv, mens jeg kjemper en kamp 1 mot 3 hjemme. Alle forsøk på å synes noe som helst om sminking og bekledning blir slått ned av brutale hersketeknikker. Mitt brennende engasjement for mer fancy og freshe gardiner, blir ledd av. Jeg har kontroll på kjøkkenet, men det er mer rent selvforsvar idet fruen faktisk evner å svi tevannet. Noe forteller meg at jeg kanskje har blitt lurt her, men greit nok. Hvorfor ikke her også?

Jeg forsøker å ta tak i hverdagen og ser faktisk små tegn til fremgang. Her om dagen ryddet jeg i stua og støvsuget uten å bli korrigert. Måtte selvsagt snu om på mattene som hadde byttet plass, men et var jo min egen feil. Hvordan kunne jeg ta feil av den grå og den gråbeige matta. Alle må jo se at det er den gråbeige som står til sofaen? Jeg tok et krafttak også og satte skapet skikkelig på plass forleden. Dette var jeg temmelig stolt av inntil fruen kom hjem og ba meg flytte det 20 cm til venstre.

Nei likestilling fremstår mer som en fjern drøm i en vakker fremtid. Jeg kommer neppe selv til å oppleve det, men tar kampen i håp om at min sønn kanskje en dag skal få noe å si i hjemmet. Foreløpig ser det dårlig ut idet barnebarnet er ei jente og allerede vet hvordan hun finter ut en stakkars bestefar.