Det å være militær sjef

 

 

Det å være militær sjef er ikke bare bare enkelt. Jeg vet litt om dette siden jeg har vært en slik. Riktig nok ikke noen stor militær sjef, bare en ganske hverdagslig liten en, men likevel. Det finnes nemlig militære sjefer på alle nivåer. Helt fra en visekorporal og oppover til firestjerners general. Rett nok er man ikke noen sjef av betydning før man faktisk kommanderer soldater, noe allerede en korporal kan gjøre som lagfører, ihvertfall var det sånn før i tiden, da jeg var mannekeng for den militære klesfabrikant her til lands. Helt sjef er du uansett ikke før du faktisk kan ha deg med dronningen. Det er nemlig Kongen som er vår øverste militære sjef, formelt sett.

 

Min karriere begynte da jeg var sersjant, tjue år gammel og fan til feier. Jeg innehadde grad tilsvarende korporal under befalsutdanningen, men korporal kan jo nesten alle bli, så det teller liksom ikke nok til å briefe noe med, i den grad det å være sjef egentlig er noe å briefe med. Det viktigste en nyutdannet sersjant da gjorde handlet om å brette bereten (et hodeplagg) på riktig måte. Hadde du slurvet her hadde du allerede tapt. Hvilken soldat ville vel respektere en sersjant med dårlig brett på bereten? Jeg skred til verket i fullt alvor og ble etterhvert veldig fornøyd med resultatet. Jeg kan legge til at på mitt kull på befalsskolen, ble en av mine medelever sparket, og måtte over til normal førstegangstjeneste uten stjerner eller vinkler å vise til. Om dette var på grunn av total mangel på evne til å passe sitt våpen som var ladd i tide og utide og hadde det med å smelle av skudd til feil tidspunkt og på feil sted, i tillegg til totalt manglende evne til å passe tiden og sitt personlige utstyr, eller om bereten var elendig brettet, vites ikke. Det er dog et faktum at bereten hans var under en hver kritikk, noe vi andre befalselever var samstemte om.

 

Nå skal det med en gang sies at ikke alle soldatene viste den samme respekt for bereten sjefen  hadde på hodet. Da var det godt å ha god stemme slik at man kunne brøle kommandoer med respektabelt lydnivå. Bruken av denne stemmen kombinert med den nevnte bereten ga meg selvsagt følelsen av å være kongen på haugen. På en måte var jeg jo også det, selv om det var en meget liten haug. Dessuten var det også en god følelse å tenke at man stod på en haug når man nå engang bare raget 170 cm over terrenget. Onde tunger hevder fortsatt at jeg er så liten at det halve kunne vært nok. Stemmen derimot var det aldri noe å utsette på. Den var og er kraftig, noe som nok også henger sammen med at jeg var veldig rask på 100 meter sprint, og deltok med hell på dette i militære mesterskap. Sammenhengen her er den at når man er stor i kjeften som gutt, må man av nødvendighet være rask å springe for og unngå juling. Jeg mener å huske at jeg løp ganske mye som liten gutt.

 

Det var imidlertid ikke bare enkelt å være kongen på haugen. Dette hang sammen med at jeg hadde å gjøre med soldater som var en del eldre enn meg og de så ikke nødvendigvis den respektinngytende krigersersjanten av Guds nåde, som jeg så i speilet hver morgen. Dette førte til mange episoder jeg i ettertid helst ikke vil huske, og i hvert fall ikke snakke om. Det var ikke alle kommandoer man kom med som tjente en stakkar til ære sett i etterpåklokskapens klare lys. Man lærer gjerne av sine nederlag og det var kanskje like greit at det ikke ble krig i 1988. Underveis fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med kremen av nord-norske bannskapsord. Det var nemlig stort sett nordlendinger og trøndere i troppen hvor jeg startet som nestkommanderende, jeg nevner ikke engang de få stakkars søringene som deltok som veggpryd. Steike ta hvor treige trøndere er sammenlignet med nordlendinger gitt. Det er mulig de kan banne, men de rakk aldri å åpne kjeften all den stund de led den vanskjebne å dele tropp med fiskere og bønder fra Senja, Narvik, Alta og deromkring. Den militære utdanningen ble satt på vent i møtet med virkeligheten og man lærte etterhvert at å lede handlet om noe mer enn og se tøff ut og være stor i kjeften. Eller var det kanskje her den virkelige utdanningen begynte?

 

Selv om jeg neppe noen gang har sett særlig tøff ut med mine nevnte 170 cm, var jeg absolutt stor i kjeften, noen ting endrer seg ikke engang med tiden. I militæret stiger man gjerne i gradene, vinkler blir til stjerner og da jeg ble troppssjef hadde jeg lært noe av det viktigste en befalingsmann måtte kunne. Virkeligheten, kombinert med utdanningen, hadde hatt den effekt at man faktisk ble mer bevisst på hva ledelse er, og det er noe ganske annet enn brautende kjeftbruk. Det fungerte dårlig rett og slett, og jeg er glad for at dagens militære ledere fungerer langt bedre enn hva vi gjorde da. Jeg tør til og med håpe jeg selv i så måte også fungerer bedre i dag enn da.

 

Vi hadde mange sjefer i min tid som militær sjef. Sjef grønn tape hadde selvsagt ansvaret for grønn tape, likeledes som sjef svart tape passet på forbruket av svart tape. Disse var gjerne avlagte kapteiner som aldri kom seg lengre i karrieren, og var nær pensjonsalder. De satt på et kontor uten at noen egentlig visste hva de gjorde bortsett fra dette med grønn og svart tape, som vi andre fleipet med. Jobben deres gikk, slik jeg opplevde det, grovt sett ut på at ingenting skulle endres. Absolutt ingenting! Ikke den allerpitterlitneste ting, basta! Og en liten dritt fra Håkvik skulle ihvertfall ikke komme med noen forslag til endringer. Det hadde nemlig fungert bra i femti år og var ment å fungere i minst femti år til. Gjett om det førte til visse gnissninger mellom disse og en selvsikker nordlending med, på det tidspunkt i hvert fall, dårlig utviklet selvinnsikt, tålmodighet og beherskelse, men svært godt utviklet kjeftament? Det ble, for meg, aldri til noe hjertelig samarbeide med disse anakronismene pussig nok. Fikk aldri spurt, men har ikke mottatt noen signaler på at de følte det noe annerledes. Sett i ettertid er det nok mulig at de har en annen virkelighetsbeskrivelse av den aktuelle situasjonen enn meg, ja når jeg tenker meg om er jeg nok temmelig sikker på at de vurderte det annerledes.

 

Men tilbake til troppssjefen, altså meg selv. Når man var troppssjef fantes det nemlig noe svært viktig man måtte beherske, kanskje det viktigste av alt innen militært lederskap. Det måtte man kunne til fingerspissene, i søvne og ellers når som helst på døgnet. Vi snakker om oppstillinger. I militæret var det nemlig slik at man til stadighet måtte kunne stille opp de soldater man til en hver tid innehadde kommando over, i stramt geledd. Dette for å kunne telle at de som skulle være der faktisk var der og ikke noen andre steder. Kan hende muligens også for å kunne dokumentere at man faktisk kunne telle. Det var også av den største viktighet at de som var der, var der på riktig måte. Dette betød at alle måtte stå på riktig måte, holde våpen på riktig måte, holde hodet på riktig måte, og så videre. Man lærte tidlig at det fantes militær måte eller feil måte. Det som ikke var militært, var feil måte. Den kritiske tenkning vi i dag utdanner ungdom til var ikke helt kommet på moten i forsvaret på 80-tallet. Alle rekker og linjer måtte være rettere enn rett. Skopuss og uniform måtte være absolutt i henhold til definert standard, ellers kunne det gå dårlig. Selv om det ikke var rare dunene som grodde på overleppa, måtte den være nybarbert glattere enn en barnerumpe. Man kan jo tenke seg hvordan det ville gått om man gikk til krig ubarbert og uten riktig press i buksa, eller med, Gud forby, feil brettet beret. Det skulle vel tatt seg ut..

 

Men altså. Dette med oppstilling var av største viktighet. Når min NK da hadde stilt troppen riktig opp og meldt av til meg, kunne jeg snu meg rundt på riktig militær måte 180 grader til venstre, og melde av til min kompanisjef, slik at han kunne snu seg rundt og melde av til sin sjef igjen. På en regimentsoppstilling på Steinkjersannan kom da etterhvert obersten, som jo var øverstkommanderende på stedet, og jeg fikk følge med ham da han gikk rundt og inspiserte troppen. Dette var, og er noe av det mest besynderlige mennesker kan bli utsatt for. Man går altså rundt og ser på soldatene, ser dem rett i øynene og de skal stirre deg rett i øynene tilbake. En etter en, i evigheter. Det er nemlig ganske mange soldater i et helt regiment. Dette skal også gjennomføres uten et ord, ja uten å fortrekke en mine. Kun obersten kunne komme med et kort «bra soldat!», eller «godt soldat!», ja kanskje endog et tydelig «utmerket soldat», hvis man var så nybarbert at tannkjøttet syntes gjennom huden.

 

Det er her kjernen i det å være militær sjef kommer til uttrykk, og man ser her hvor viktig og omfattende en befalingsmanns utdanning er. Det må regnes som den militære pedagogikks og den militære dannelsens ytterste bragd at man greier å utdanne mennesker til å evne og gå rundt, stille seg opp nese mot nese, og stirre andre mennesker hardt i øynene i timesvis uten å le seg fillete. Jeg innehadde ikke denne evnen i tilstrekkelig grad, og er i dag lærer.

 

Pensjonister og det kontantløse samfunn

 

 

Over tid har politikere diskutert et årlig oppdukkende problem, spesielt for pensjonister. Det dreier seg om selvangivelsen. Hvert år skal man fram med hva man har tjent og hvor mye man har betalt i skatt. For de fleste vanlige mennesker er dette ikke lengre noen utfordring. Systemet fungerer utmerket, ja tilnærmet prikkfritt. Om jeg vil eller ikke trekkes pengene automatisk fra min inntekt før de i det hele tatt har vært innom min konto. Hvor mye som trekkes, har jeg liten innvirkning på. Over tid har vi landet slik at trekket viser seg å være noenlunde likt det beløpet staten mener seg berettiget til å overta. Når jeg da skal levere min selvangivelse er det i prinsippet bare å sjekke beløpene, late som man forstår noe som helst av det og unnlate å gjøre noen ting. Jeg behøver med andre ord ikke engang å signere eller levere noe som helst, alt skjer automatisk. I slutten av juni får man da igjen 23 kroner, evt må betale 23 kroner eller deromkring. For det staten krever inn av vår lønning, blir vi ivaretatt når vi blir syke eller gamle.

 

Det viser seg at systemet har få feil også. De fleste av oss betaler det vi skal, selvsagt siden vi i liten grad kan annet. Har du masse penger er det en annen historie, men da må du faktisk gjøre noe med selvangivelsen også, gjerne leie en advokat som forstår noe av det uforståelige, men, la nå det ligge. Dette dreier seg om oss vanlige dødelige, vi som går på jobb hver dag, henter/leverer barna på organisert trening, tipper Lotto hver uke i håp om kunne få råd til å leie en adokat til å gjøre oss rikere. Altså den gemene hop. Vi betaler vår skatt med glede, de fleste av oss ihvertfall. Skattepengene sørger for at staten ivaretar oss når vi selv ikke kan. Igjen et system med få feil. Et velfungerende system, ikke bare på høyde med det beste i utlandet, men sannsynligvis bedre enn alle andre lands system.

 

Det er alltid noen som klager. Aldri er det godt nok. Ta bare fyren på Titanic som ba om litt ekstra is til drinken. Ble han fornøyd tror dere? Klaging og atter klaging. Denne gangen dreier det seg om pensjonistene, denne landeplagen av eldre mennesker som stort sett bruker tiden sin til å fortelle om hvor mye verre de hadde det da de var på vår alder, gjerne på telefon fra ferieboligen på Kanariøyene. Aldri er det godt nok og denne gangen gjelder det selvangivelsen. De vil ha den på papir. De vil ha et papir med tall de ikke forstår, som de kan skrive under på og sende pr post. Grunnen er at de ikke forstår den nye tiden med datamaskiner og slikt. Pensjonistklubber landet rundt diskuterer temaet flittig både på facebook og twitter ved hjelp av datamaskinen de ikke forstår noe av. Alle er enige. De skjønner ikke data og må få det på papir.

 

Selv har jeg ingen sterke følelser over temaet. Jeg er overlykkelig over å slippe å signere noe som helst jeg allikevel ikke forstår noe av. Jeg lener meg tilbake og lar det velfungerende systemet overta. Om systemet gjør at jeg sitter igjen med svarteper, lover jeg å komme tilbake med en blogg om det også. Så langt har systemet vært en lang suksesshistorie, men pensjonistene gir seg likevel ikke. Med støtte fra partier som trenger høyere oppslutning fordi de har lovt mer enn de kunne holde sist valg, er kampen i gang. Selv har jeg for lenge siden avslørt de beregnende gamlingene og hva de driver med.

 

Det dreier seg om langt mer enn selvangivelsen. Det er pensjonistenes skrekk for det kontantløse samfunn vi snakker om, intet mindre. Angsten for ikke lengre å ha noen mynter i lomma å skrangle med er stor. Det er ikke uventet blant pensjonister motstanden mot å fase ut mynter er størst. Hadde de fått viljen sin hadde vi fått tilbake både ti, fem og toøringen. Dette dreier seg ikke om manglende datakunnskap. Det er rein og skjær trollskap vi snakker om.

 

Når gamlingene er blitt offisielle gamlinger, altså når de har fått seg pensjonistkuvøse ( bobil) på Langstranda og feriehus i Spania, evt fast plass til vogna og forteltet på Boden Camping, blir det litt kjedelig. Det er liksom ikke lengre noe å gjøre, det er grenser for hvor lenge det er spennende å sitte og fingre med sixpencen. Siden prostataproblemene likevel driver dem tidlig opp om morgenen, må de jo finne på noe for å få tiden til å gå. Det de gjør er å gå på butikken. De går rundt og ser seg om og handler kanskje en pose kamferdrops her og der. Man trenger nemlig ikke lengre vise legitimasjon for å få kjøpe kamperdrops når man har blitt pensjonist. Hadde dette vært hverdagen, hadde det vært helt greit. Bare koselig å se gamle kolleger stoltre rundt på senteret med gåstolen sin. Men som med så mange andre ting finnes det en skjult agenda. Gamlingene har en plan, og vi er en del av den.

 

Det dreier seg om en landsomfattende konspirasjon, intet mindre. Jeg har snakket med min mor, men hun nekter å bekrefte det, et åpenbart bevis på at det er slik det er. De bruker tiden sin til å gjøre livet surt for oss andre. Hver morgen, særlig i helgene, går det en hel hær av gamlinger ut i butikkene og later som om de er interesserte i ting. Bare ved å gå rundt evner de å være i veien for en stakkar på vei til polet en fredag i lunsjen. Det er forsåvidt en menneskerett å gå rundt og være i veien, men det stopper ikke der.

 

Når den nevnte stakkaren nærmer seg kassen med det man nå engang har funnet nødvendig å kjøpe, kan du ta gift på at det står minst et gammelt skinn i køen foran deg. Vedkommende har allverdens tid, hilser på fyren i kassen og spør hvem som er faren hans og hvordan oldemoren har det, vel vitende om at hun ble begravd på åttitallet engang. Høflig som man er, må man ta til takke, smøre seg med tålmodighet og vente. Når gamlingen, med overlegg selvsagt, mister en krone, må man ned og krype for å finne den umistelige, verdifulle mynten, hvorpå vedkommende mynteier også skal avhøre også deg om din bakgrunn og om bestefaren din enda går på jakt. Du kan være temmelig sikker på at det vanker en liten historie om hvor festlig han og en av dine forfedre hadde det i de gode gamle dager også.

 

Så, når du fortvilet ser på klokka og konstaterer at lunsjen straks er over og at ting derfor må begynne å skje temmelig fort, er det at de setter inn et godt forberedt trekk. Nå tar de frem portemoneen (jeg kjenner gamlinger som sier det). Her skal det letes grundig og lenge. De finner frem 153 kroner i mynter, mister dem og må begynne på nytt. Når du endelig tror du skal rekke å betale og nå kontoret i tide, trumfer de den også. Da gir de portemoneen til fyren i kassa og sier -unge mann, kan du hjelpe meg å telle?

 

Når du da fortvilet må løpe på jobb, setter fra deg vinflasken og ser freddan med fruen ta en annen vending, mens du løper ut av polet med retning kontoret, er det en ting du rekker å se i vinduet du løper forbi på utsiden. Det er en triumferende gamling som finner frem mobilen og vippser over de 153 nevnte kroner. Etter dette skal ytterligere en stresset fyr stå og vente mens gamlingen nøye studerer kvitteringen og utveksler kommentarer rundt denne med den straks like stressede stakkaren i kassa. Senere på gamlehjemmet, eller i solstolen utenfor bobilen, skal vedkommende skryte uhemmet over dagens triks. De som har herjet mest med fortvilte lønnsmottakere får gjerne en gratisrunde på golfbanen i premie. Men bare vent. Snart er det jeg som ler best. Det er ikke så mange år igjen!

Brystvorter til besvær

Oppgjennom årene har jeg skrevet mangt. Tidligere med papir og penn, nå via tekniske dupeditter av ymse slag. Noe har kommet ut i avisene, mens andre ting ligger lagret i en papirhaug i et skap, hvis det ikke er kastet. Om jeg fant at jeg skulle skrive en selvbiografi, ville ingen lettet på et øyenbryn om jeg startet biografien med følgende setning: «Opp gjennom årene har jeg skrevet mye….». Dette ville vært en rimelig start på et slikt prosjekt, forutsatt at det var jeg, en mann som skrev det. Det ville stilt seg noe annerledes om det var en kvinne som skrev de samme ordene. Bare se for deg en kvinne lese opp starten på sin biografi og åpner med: «Opp gjennom årene har jeg skrevet mye….».  Gramatikken er nådeløs ironisk, ja nærmest sarkastisk, mot damer i slike sammenhenger.  Men det var nå egentlig ikke det dette skulle handle om. Jeg fikk bare med meg dette om menn og kvinner som et slags lettkjøpt apropos til temaet, som denne gangen er brystvorter. Begge kjønn er nå engang utstyrt med innretningen.

Det dreier seg selvsagt om et evig tilbakevendende tema, selv for en middelaldrende mann; jogging. Det har seg fortsatt slik at jeg løper en del. Forsøket på å forhindre det uunngåelige går sin gang selv om man kjemper en tapende kamp i motvind. Det blir likevel fort noen mil pr uke. Selv om milene med årene har blitt færre enn i fordums dager, er det fortsatt slik at jeg mener å kunne si mye vettugt om hvilke slitasjeproblemer løpere kan kjenne på. Mange bruker dårlige sko, og pådrar seg slik slitasjeskader, mens andre løper for fort, med ditto problemer. Selv er jeg operert for noe kirurgen kalte «langdistansekne», noe som forløp prikkfritt, med kort rekonvalesens. De fleste av disse slitasjeskadene kan ofte fikses kirurgisk og man kan fortsette å slite både sko og asfalt. Jeg blir stadig imponert over legevitenskapen og hva den kan utrette.

Den største utfordringen hva langdistanseløping angår, er imidlertid underkommunisert, og der har enda ikke legevitenskapen kommet opp med en tilfredsstillende løsning. Vi snakker selvsagt om den store elefanten i rommet. Det som alle kjenner til, men som aldri bringes til torgs. Det dreier seg om brystvorter. Når du løper, beveger skjorta seg opp og ned over tid. Dette medfører at sårbare deler av anatomien uvergelig usettes for en uopphørlig gnikking av tekstiler mot ytterst sårbar hud. Det finnes ulike typer tekstiler, noen er bedre enn andre, men ingen fungerer tilfredsstillende. Problemet er at den lette, luftige skjorta du betalte skjorta av deg, så å si, ikke forblir lett og luftig særlig lenge. Man svetter, og det i mengder. For min del har vekta på skjorta gjerne mangedoblet seg etter relativt få kilometer, og resten av turen bringer med seg smerter. Vi snakker her ikke om bare et lite ubehag, så som fødsler eller korsfesting, nei dette gjør virkelig vondt! Jesu lidelser blir for ingenting å regne. Jeg må legge til at jeg har kjennskap til fødsler. Har vært med tre ganger og vet hvor vondt det gjør. Tro meg, hun presset neglene så hardt inn i håndflaten min at det var merker der i flere minutter, men klaget jeg? Aldri i verden!

Her, som ellers, slipper selvsagt damene lettere unna. Til tross for åpenbart større fordeler (les pupper), med dertilhørende ytterligere større nipler, trenger de ikke å forholde seg til virkeligheten. For damer er det naturligvis designet noe som hjelper. Det finnes såkalte topper, som sitter så stramt at niplene (på damer) ser bent frem delikate ut, misforstå meg rett, selv etter lange løpeturer. Og begynn ikke å snakke om at menn kan bruke topper. Det er ikke et tema for menn, sånn er det bare. Bruker du topp, er du ikke mann. Topper er for damer; ferdig snakket! Her, som ellers, er vi henvist til å lide i stillhet.

Jeg har selvsagt prøvd med sportstape. Dette fungerer under løping, men Vårherre er en skikkelig skøyer. I det øyeblikk du tror du har knekket koden, går du rett i fella. Prøv bare å røske tapen av når Sjefen har utstyrt deg med noe så unyttig som brysthår. Og glem barbering. De nevnte niplenes sårbartet gjør at skarpe gjenstander ikke bør nærme seg området niplene finnes. Igjen snakker vi smerter. Joggende menn er visst henvist itl et liv i smerter. Det er godt vi evner å lide i stillhet.

Det er ikke med lett hjerte jeg anklager Sjefen sjøl, altså Vårherre,  men denne gangen må han nok ta sin del av ansvaret. Hvorfor menn skulle skapes med brystvorter er meg en gåte. På damer kan slike innretninger være naturlige, ja gjerne vakre, faktisk temmelig sexy også. Når sant skal sies ser menn gjerne på sakene, og vi vokser heller ikke fra det. Brystvorter på menn derimot…… Hva er poenget? Ikke dier vi og ikke finner jeg noen som helst annen god grunn til at de finnes. De er kort sagt bare en ulempe, og Sjefen har skapt oss slik.

Nå iler jeg til og kommer med et forsvar for påfunnet. Det dreier seg selvsagt om økonomi. Alt koster, også skapelsen av mann og kvinne. Det ble dyrt å produsere to totalt ulike produkter og dermed brukte Han det gamle trikset bilprodusenter verden over i ettertid har brukt for å spare penger. Han lagde en felles plattform hvorpå ulike produsenter kunne sette sammen sine egne modeller. Japanske Mitshubishi lagde Outlander, en fantastisk bil, som går og går uten problemer av noe slag. På samme plattform evnet ikke franske Peugeot og Citroen annet enn å bekrefte fransk bilproduksjons stolte rykte: altså en historie av nedtur avbrutt av en og annen katastrofe.

Vårherre brukte altså en plattform, den hadde dessverre brystvorter. På den ene hørte de hjemme, definitivt ikke på den andre. Den ene modellen, altså vi menn, må lide på økonomiens alter. For å spare penger ble menn utsatt for brystvorter til besvær. Dette kunne Han spart oss for!

 

Fruer, døtre og ensretting av truser

 

Jeg er generelt ikke for ensretting i noen form. Enkeltindividets rett til selv å definere sin egen tilværelse er viktig. Når det er sagt, finnes det områder hvor det slett ikke burde være opp til den enkelte å bestemme alt selv. Det er helt greit for meg at folk kler seg ulikt,  det skulle vel tatt seg ut om alle gikk i Mao-dress eller skoleuniform for eksempel. Noen liker høghælte sko, mens andre foretrekker sandaler. Personlig bruker jeg helst sokker i sandalene. Her åpenbarer mine medmenneskers syn på ensretting seg, i det jeg kritiseres for dette, noe som forøvrig bryr meg midt i toeren. I motsetning til disse foretrekker jeg en fordomsfri tilnærming til bekledning.

Nå finnes det imidlertid annen bekledning hvor enkeltindividets rett til selv å bestemme sin stil, står i konflikt til det faktum at den valgte bekledningen kan påføre andre mennesker lidelser. Når ens valg påfører andre mennesker lidelser, bør man i rettferdighetens navn kunne si stopp. Det må aldri få bli slik at man får ta seg retten til å plage andre med de valg man mener enkeltindividet bør ha mulighet til. Om det ikke strider mot norsk lov, står det derimot i sterk kontrast til Kardemommeloven, som jeg synes er en riktig vakker og sympatisk lov.

Nå er det imidlertid ikke slik at alle deler dette enkle resonnement, så utrolig det enn kan høres ut. Jeg kommer tilbake til dette. Fruen, en ellers utmerket dame på alle måter, sliter litt med trusene mine, boxere kalles det visst nå. Hun mener at de bør kastes om det dukker opp huller i dem. Hun mener det ikke tar seg ut å gå i hullete truser, eller rettere sagt boxere. Jeg argumenterer imot ved å vise til at det ikke skjeller andre mennesker hva jeg har på meg under de andre klærne. Så lenge edelstenene holder seg på anvist plass, betyr det da ingenting om det er et hull i ræva. Det viktigste er tross alt at den vaskes jevnlig. Jeg oppnår lite forståelse her, og rammes av stadig å måtte investere i nye, da hun tar seg retten til å kaste dem når hun bretter klær. Her må det understrekes at hun selvsagt har retten til å kaste noe hun ikke liker, mens jeg ikke har den samme rett. Det kan ellers anføres at den kritikk jeg mottar vedrørende hullete truser, gis av mennesker som selv har hull i dongeribuksa (er visstnok på moten nå). Altså mine huller, som ingen ser er ikke ok, mens huller alle ser er ok, sier kvinnelogikken. Dette er nok noe alle ektemenn vil kjenne seg igjen i.

Det hender at jeg også må brette klær, så ille har det blitt. Dette medfører at jeg rammes av den retten damer mener de har til selv å definere hva de skal ikle seg, til tross for at dette åpenbart påfører andre smerte- stor smerte. Vi snakker her om truser. La meg være helt tydelig. Til tross for at jeg er mot ensretting generelt er jeg av den sterke overbevisning om at verden ville vært et fredeligere sted om vi hadde en tydelig ensretting når det kommer til dametruser.

Når en stakkar er kommandert, og sitter der med en haug med truser som skal brettes, utsettes man for valg ingen burde tvinges til å ta. Saken er selvsagt tenåringsdøtre. Det er nemlig slik at teknologien i vaskemaskinen enda ikke er kommet dithen at den automatisk skiller mellom fruens og døtrenes truser. Det samme gjelder min egen teknologi, som her er utgått på dato. Damene ser selvsagt dette på 20 meters hold, selv om trusene er på og skjult av bukser. Jeg derimot, sitter med en haug med truser. De har det til felles at de ser ut som......truser. Hvordan en stakkar skal kunne se forskjell på dametruser og tenåringstruser er for meg en gåte. Det er her smerten kommer inn.

Om jeg nå sitter der med en truse og undres hvor den egentlig hører hjemme, skulle man kanskje tro at det var likegyldig? Det kan da ikke være noe problem om en truse havner feil? Det er vel bare å legge den en annen plass? Det er selvsagt et kjempeproblem, jeg har skylden, og må ta smerten ved å stå skolerett og forsøke å forklare min åpenbare misere. Som om en elefant skal behøve å forklare at han ikke kan klatre i trær. Jeg ser nemlig ikke forskjell på trusene. De er for meg et stykke kledning ment for å dekke til de edlere deler, hverken mer eller mindre. For damer er dette selvsagt noe helt annet, og de har en skremmende kontroll på slikt.

Om jeg nå tvinges til å ta dette umulige valget mellom pest eller kolera, slipper jeg, som en konsekvens av dette, en truse ned i min yngste datters skuff. Her kan jeg virkelig gå på en kjempesmell. Viser det seg at det er fruens truse, vil datteren selvsagt føle seg utsatt for mobbing av sin egen far. Det er selvsagt en alvorlig sak, gjennom truser, å antyde at hun bruker samme størrelse som sin mor. Her kan barnevernet fort koples inn, og før man vet ordet av det sitter man i klisteret. For alt jeg vet kan jeg påføre henne traumer det tar år å bearbeide gjennom truseterapi, eller noe slikt. Det motsatte kan da være at man hiver yngstedatterens truser i fruens skuff. Da får man selvsagt en frue i euforisk glede, siden hun åpenbart anses som så ung og sprek (hun er forøvrig veldig sprek, men ikke tenåring lengre). For datteren er katastrofen fortsatt et faktum idet jeg åpenbart mener hun ser ut som om hun er nærmere 50. Summen av det hele er at jeg alltid har skylden. Samme hva jeg gjør, blir det feil. Smerten blir hos meg, uten at jeg har forutsetninger for å unngå den. Det er ikke engang mulig å lære noe heller, idet elefanter nå engang ikke kan klatre i trær uansett hvor mye de piskes til det.

Her er det at jeg tar til orde for ensretting. Truser burde være helt like av utseende. Til forskjellig alder bør de ha forskjellig farge. Frem til jenter er 13 , bør de være rosa, fra 13-20 kanskje lilla. Fra 20-30 muligens rød, osv. Poenget er at vi menn må kunne ha mulighet til å se forskjell og dermed unngå og begå den forferdelige synd det er, å hive feil truse i en skuff. Det er ikke mulig å lære oss forskjell på truser på noen annen måte. Den smerten vi blir påført ved stadig kritikk for å ikke se forskjell på truser, kan sammenlignes med elefanten som får elektrisk støt hver gang den ikke evner å klatre opp trestammen. Vi lærer altså ingenting, vi bare lider på grunn av trusevanene til damer.

Alle disse årene, så mye smerte.....

Corona, oppveksten og main stream media

 

 De siste månedene har tidvis hensatt meg i en tilstand av å leve om igjen deler av oppveksten. Her snakker jeg selvsagt om corona uten å åpne for noen spekulasjoner om at jeg er i en tidlig fase av demens. Som om man befinner seg i en slags permanent tilstand av deja vu, opplever man stadig å ha en ide om hva som kommer bak neste sving, men mangler selv den ringeste mulighet til å avverge det. 

Det startet med en lang periode med husarrest både i oppveksten og i vinter. Det var ikke slik at jeg til enhver tid satt i husarrest under ungdomstiden, men det hendte at man ikke akkurat var fri til å ta egne valg på fritiden, gjerne som følge av "hendelser" jeg i dag ikke synes det er viktig å rippe opp i. Onde tunger vil kanskje hevde at jeg kunne skylde meg selv, noe jeg selvsagt på det sterkeste vil tilbakevise. I vår satt jeg riktignok i husarrest/hjemmekontor i mitt eget hus, og ikke på mitt eget lille rom, og muligheten for å se på fjernsyn var tilstede når jeg valgte det. Følelsen av å delta i en slags dugnad nå var nok også betydelig større en tilfellet var da mamma nektet meg å dra på skolefest på grunn av noe jeg helst ikke vil snakke noe særlig om i dag. Jeg kan vagt minnes at jeg ikke fant det videre interessant å snakke om det da heller.

Bare lukten av dårlig heimbrent i ulike varianter er nok til å få enhver med oppvekst i Håkvik på -70 og -80 tallet, til å nikke anerkjennende. Luktene, altså fra ulike typer antibac, varierer fra butikk til butikk. Nå er jeg jo ikke Trump-tilhenger og kan derfor ikke si noe om smaken på disse remediene, men lukten er mer enn nok. Jeg skal heller ikke oute noen, men noen av luktene er klart like jævlig som heimbrenten var i gitte husholdninger i heimbygda. Det var jo ikke alle som mestret den spesielle kunsten å produsere heimkok som ikke garanterte en salig bakrus etter en fattig slurk. Følelsen av å risikere en lignende smell ligger og lurer etter hvert butikkbesøk. Man kan spørre seg om produsentene av antibac i det hele tatt har hørt om aktivt kull og de muligheter det gir.

Nå var det jo ikke alle til del å stifte bekjentskap med heimbrent i Håkvik heller. Våre læstdadianske venner, eller ihvertfall de fleste av dem, gikk naturlig nok klar av dette. Deres avholdenhet til tross, forhindrer likevel ikke at gjennomsnittlig alkoholprosent på brystmelka i bygda lå rundt 60%. Jeg gikk tidligere i sommer inn på REMA sammen med en kompis i nevnte menighet. Vi gikk selvsagt begge og spritet hendene. Jeg ytret da at det ser ut som om også menighetsmedlemmer nå om dagen fritt bruker alkohol, hvorpå han repliserte med at "sånn går det når det er fri tilgang". Han fikk det poenget.

Det var ikke slik at det var fri tilgang på heimbrent i Håkvik på den tiden heller. Det fantes visse regler. Tyveri av produksjonen var tillat forutsatt at det aldri ble snakket om, samt at veden var stablet/snøen måket, eller eventuelt andre nyttige ting var gjort uten at man ble bedt om det i forkant av avsløringen. Huset burde selvsagt også være ryddig og gjerne forsøkt vasket. Jeg skriver forsøkt idet mødre gjerne blir sjarmert av litt vann her og der som antyder et, kanskje ikke helt vellyket forsøk, men dog. Mødre er rare sånn. Slike ting kom da inn som formildende omstendigheter. Det ble en gang uttrykt følgende i et ikke navngitt hjem: "Det er IKKE greit at du stjeler heimbrent, men det er FAN IKKE GREIT at du etterfyller med vann når du har gjort det. Men det ble da folk av, ihvertfall, noen av oss.

Jeg tenker spesielt på dette med alkohol når man i dag kan oppleve at selv barnehagebarn lukter gammel fyll etter butikkbesøk. Hvis ungene ikke får sprit når de maser i dag, risikerer man barnevernet på besøk. Før maste ungene på is, nå er det alkohol. Man kan nok si at noe har endret seg med årene. Om noen år vil kanskje forskere utfordre teorien om at barn som tidlig introduseres for alkohol blir misbrukere. For min egen del var det kanskje dosen av dårlig heimbrent det som i størst grad førte til et moderat konsum av alkohol i voksen alder. Bare lukten gjør meg dårlig i dag, noe som har ført til en personlig rangering av hvilke butikker jeg frekventerer basert på type antibac de benytter.

Trusselen om husarrest er kommet tilbake. Forskjellen er at jeg før kunne få det pga overdreven bruk av alkohol, eller bruk overhodet. I dag risikerer vi alle det om vi ikke forbruker tilstrekkelige mengder alkohol. Jo mer vi bruker, jo bedre er mottoet nå. I dag er det selveste Staten som har overtatt fra mine foreldre rollen som jury og dommer i slike saker. Det er mulig man kan anke statens avgjørelse på området i dag, en mulighet jeg var avskåret fra.

Det er en slående ironi i at corona måtte til for å få en borgerlig regjering til å ta i bruk den sterkeste statlige styring vi har opplevd for å tvinge oss til lydighet, mens venstresiden har kritisert den samme borgerlige regjering for ikke i tilstrekkelig grad å ta hensyn til private bedrifter hva støtteordninger angår. Likeledes kommer jeg ikke helt over at statsråder fra KRF oppfordrer til mer bruk av alkohol for å beholde helsa. For FRPs del har de endelig fått grensene stengt. SP ble lykkelige vitner til at alle nå vil ha frisk norsk mat, mens SV og Rødt kan juble over at vi endelig samles til dugnad. Corona har faktisk gitt alle opposisjonspartier grunn til å være fornøyd. Hva Venstre angår er jeg mer usikker. Det er fortsatt slik at der to venstremedlemmer samles, gis det uttrykk for minst 8 ulike politiske meninger, og antallet kanditater til ledervervet er bare marginalt større enn antall medlemmer. Høyre og AP er egentlig helt enige om alt, det er bare det at ingen forstår hva de egentlig mener. MDG går fortsatt inn for et mer bærekraftig og grønnere virus.

For egen del lener jeg meg tilbake og nyter medias dekning av kappløpet risikoturister deltar i med tanke på grenser som plutselig og helt uventet (les ventet),  blir stengt. Her får vi direkte overføring fra flyet hvor nasjonen i åndeløs spenning kan følge med om de risikovillige rekker hjem før grensen stenger kl 24.00. Alle klappet av lettelse da så skjedde. Det kunne svakt minne om gjengen som drakk seg god og full, før de satte seg i bilen og kjørte hjem. Alle jublet da de ikke ble tatt av politiet og da var jo alt i orden. Noen lærte tidlig at det ikke er lurt å kjøre i fylla. Andre lærte sent at det ikke er smart å reise utenlands når man vet at grensen kan stenges på kort varsel. Det er rart å tenke på at om det skipet hadde lagt til kai i Bergen før klokka 24.00 den skjebnesvangre dagen i 1349, hadde vi ikke mistet halve befolkningen, ut fra en forståelse av VG og andre mediers tilsynelatende virkelighetsoppfatning. Det er fascinerende at media i en verden av påstander av fake news og main stream media, virkelig velger å legge hodet på kritikernes blokk ved og fokusere på de «viktige» sakene vi utfordres på i dag. Noen ivrer åpenbart etter å selge tau til bøddelen som skal henge en. Det er sjelden lurt å legge ut selvskudd, for så selv å utløse det med børsepipa pekende mot egen pung.

 

Jeg krenkes, altså er jeg.

"Cogito ergo sum" skrev Descartes i sin tid. "Jeg tenker, altså er jeg", er en direkte oversettelse. Ikke mange av oss tenker på filosofer og deres evt postulater i hverdagen, men akkurat denne har festet seg hos meg, selvsagt i en annen form enn opprinnelig ment. Derfor mitt eget, alternative postulat ( i en tid med alternative fakta, får vi tåle alternative postulater). Mitt er altså "Jeg krenkes, altså er jeg". Allerede nå er det sikkert enkelte lesere på ytre høyre fløy som opplever krenkelse pga min morsomhet angående alternative fakta, velbekomme.

Aldri før har det vært lettere å irritere noen enn nå. Folk irriterer seg over det meste. På Facebook ser det ut som om alle som legger noe ut, krenker halvparten av mottakerne og irriterer resten. Det kan være riktig underholdende/direkte tragisk, stryk det som ikke passer. Irritasjon er bare starten, det er når det går over fra lett irritasjon til direkte krenkende, det blir hysterisk morsomt. Grensen for hva folk oppfatter som krenkende er like flytende som en middels russ kl 03.00 17 mai (Ups. Nå kom jeg i skade for å generalisere russ, svært krenkende selvsagt. Igjen, velbekomme).

Drillen for hvordan man evner å krenke noen via Facebook er som følger:

Punkt 1: Post et eller annet, spiller ingen rolle hva du poster.

Punkt 2: Det er alt du trenger å gjøre.

Punkt 3: Nei, jeg mener det seriøst. Se punkt 1!

Uansett hva du legger ut, kan du være trygg; noen vil la seg krenke. For å gå tilbake til Descartes` postulat, omskrevet til mitt eget, må du kjenne på krenkelsen for å kunne erkjenne at du er til.

Kvinner er selvsagt mest krenket. Om en naken mann står i huset sitt og vasker vinduene, blotter han seg og krenker dermed damen som går forbi og titter inn. Om damen går naken forbi ute på gaten og mannen, i full påkledning, ser ut vinduet på henne, krenker han henne ved å være en kikker.
Politikere er ikke dårligere enn kvinner (Ups. Nå kan det synes som jeg krenker ved ikke å anse kvinner som egnede politikere. For ikke å snakke om at jeg spøkte med kvinner, igjen velbekomme). Men uansett; politikere fra ytre høyre til ytre venstre trykker stadig vekk på krenkeknappen, stakkars, stakkars dem. Et hjertesukk fra en tenkt politisk aktivist med utdanning fra livets skole kunne vært: "Snart kan man vel ikke kalle en svarting for nigger uten å bli anklaget for å være rasist"! Nå leflet jeg både med ironi og rasister, og, for alt jeg vet, alle uten høyere utdanning, noe som selvsagt er livsfarlig. Det er forøvrig lett å krenke folk med høyere utdanning også, bare si at de er politisk korrekte. Her evnet jeg nok å krenke temmelig mange, velbekomme, atter en gang.

Folk som ikke har hunder, opplever seg krenket av at folk med hunder, lar kjøterne drite i skiløypa. Folk som har hunder, som driter i løypa, tar det opp i pose og legger posen i nærmeste søppelbøtte for å unngå å bli krenket via sinte leserinnlegg i lokalavisa, og greier med dette virkelig å drite på draget. De har nemlig besudlet søpla til noen med søppel som ikke er innehaveren av søppelbøttas eget søppel. Hvem vil vel ha søppel i søpla si? Nå har de krenket søppelbokseieren nok til at det straks kommer et krenkende innlegg i avisen. Kom ut av telling på hvor mange jeg krenket nå, men "still counting" og velbekomme.

Etter at en farget person døde under en pågripelse i USA for en tid siden (la dere merke til hvor forsiktig jeg formulerte meg for å unngå å krenke noen?), har det blitt populært å ettergå livet til de som har reagert negativt på omstendighetene rundt dødsfallet Ok. Jeg gir opp, noen blir garantert krenket uansett hvor rundt jeg formulerer meg, velbekomme nok en gang). Nå kan ikke en kjendis på 50 år i USA uttale at han er i mot rasisme, hvis noen finner ut at han sloss med en farget jevnaldrende farget gutt da de var 6 år. Til det sitter selvsagt krenkelsen alt for dypt. Selv innrømmer jeg glatt at jeg var ultrahomofob da jeg var 15 år (man var gjerne det i Håkvik på 80-tallet). Jeg så lyset, i en alder av 19 da broderen kom ut av skapet. Jeg gjorde de rituelle knebøy, la meg flat for min bror og allverden og ba pent om tilgivelse, men det er sikkert for sent Nå vil nok garantert noen mene at jeg dermed er diskvalifisert fra å være lærer i en alder av 52 uansett hvor fordomsfri jeg måtte bli. Jeg regner forøvrig med livstidsdom uten mulighet for repatriering i sakens anledning. Husk på at Jesus ble korsfestet etter å ha blitt angitt av en jøde for bare 2020 år siden uten enda å ha blitt tilgitt av ytre høyre. Søker herved om politibeskyttelse etter, med dette, å ha krenket både jøder, muslimer, ytre høyre/venstre, for ikke å snakke om meg selv og min egen bror, og, ikke minst, kristne. Atter en gang velbekomme.

Krenkelseshysteriet har en tendens til å ta av på en slik måte at budskapet forsvinner. Hva rasisme angår, tror jeg neppe at problemet forsvinner om vi skriver om historien ved å rive ned statuer av feks Cecil John Rhodes, selv om noen kanskje føler seg bedre av det. Mannen var, i likhet med de fleste briter (og mennesker forøvrig) i sin samtid det vi pr definisjon kan kalle rasist. For virkelig å krenke noen med overlegg, kan jeg nevne at den nevnte Rhodes faktisk var homofil, iht forfatter og historiker Wilbur Smith. Tør ikke tenke på hva engelskmenn som savner imperietiden føler nå, men velbekomme igjen.

Selv har jeg slitt litt med å finne ting jeg virkelig kan la meg krenke av. Jeg har imidlertid funnet at dette ikke er tilfredsstillende for meg personlig og har, etter langt tids overveielse, funnet noe virkelig alvorlig jeg har tenkt å begynne og la meg krenke av. Det er få ting på planeten jeg opplever mer fantastisk enn å stå nede på sletta og se oppover fjellsiden, hvor jeg, med mine nyervervede randoneski og fancy utstyr til en halv million, har satt spor i form av jevne, fine buer der jeg har nytt nedkjøringen i Guds frie natur. Der og da kan livet virkelig oppleves på sitt beste. Mens du står der og nyter det du har oppnådd, i form av et fullendt kunstverk, tegnet med randoneski i jomfruelig snø, ser du plutselig en tulling med vanlige fjellski (og rød anorakk!!) gå med fiskebein oppover siden, og slik viske ut ditt verk. Vanlig plattheter som nazisme, rasisme, homofobi og andre ubetydeligheter blir for ingenting å regne mot det rettferdige sinnet du føler da. Endelig kjenner jeg at jeg er til.

Snorking, hinting og sure kjerringer

Fruen påstår at jeg snorker. Støtt og stadig blir jeg dyttet i og forstyrret i min gode søvn av fruen, som hevder hun vekkes av snorking. Jeg har bedt henne gå i seg selv, men hun nekter å høre på det. Jeg sier ikke at hun farer med løgn. men jeg har altså aldri hørt noe til denne påståtte snorkingen.

Har opplyst henne om at grunnen til en evt snorking hos menn (uten at jeg her erkjenner noen form for snorking hos meg selv) er at ballene faller ned når man ligger på rygg og dermed stenger for trekken. Derfor kan hun bare ta saken i egne hender så og si, men ikke tale om.

Personlig tror jeg det dreier seg om ren misunnelse. Hun får kanskje ikke sove og ser at jeg sover de uskyldiges søvn. Da reagerer hun som damer gjør hvis de ser en mann som slapper av på sofaen. Du vekkes straks og pålegges et eller annet å gjøre selv om intet trengs å bli gjort. Er det slik at du føler deg usynliggjort i ekteskapet, er det bare å forsøke å legge deg på sofaen med en god bok. Du rekker knapt å åpne boka før hun har et ærend til deg.

Damer greier nemlig ikke å se at en mann slapper av. Det er et eller annet som klikker i hodet på dem når mannen slapper av. Det er helt umulig å diskutere dette med dem heller. De vil aldri forstå. Det er mange ting med damer som er vanskelige å forstå. Det er vel egentlig slik at det er få ting vi kan forstå med damer. De kommer med små hint, og mener dette er klar tale. Istedenfor å be om en is en varm dag i bilen, vil de heller si: -det hadde vært godt med en is. Du er enig og bekrefter dette, men kjører videre. Det har jo ikke kommet noe spørsmål om is, kun en påstand. Da blir de sur fordi du ikke hørte på dem.

Vil du ha is må du spørre, men dette vil de aldri forstå. De kan feks si noe om du godt kan ta støvsugeren en runde i stua. Selvsagt gjør du det. Du tar støvsugeren, runder stua i full fart og setter den fra deg. Men er det godt nok? Aldri i verden. Prøv å få dem til å spørre, ikke tale om! Det skal hintes. Menn er ikke skapt til å forstå hint. Direkte tale funker fint, men forsøk å få dem til å forstå.

Vårherre har masse humor. Beviset på dette er at han skapte menn og kvinner, ga dem evne til å forplante seg videre, men moret seg med å unnlate å gi dem evnen til å forstå hverandre. Kvinner hører egentlig hjemme på en annen planet. Men sjefen sitter oppe på en sky og dingler med beina mens han ler seg skakk av alt vi sliter med her nede.

Jeg har tatt dette opp med fruen på en ordentlig måte. Jeg har forklart at hun må si det rett ut og at hinting ikke er noe for meg. Jeg har sagt tydelig fra at jeg ikke finner meg i det og krever endring. Jeg satte rett og slett foten ned og rettet en advarende pekefinger mot henne og var knallhard.

Hvis legene greier å rekonstruere pekefingeren min har de lovet å se om det er mulig å gjøre noe med den konstante ringingen i ørene og hodepinen.

De gamle sa

Her om dagen satt jeg i egne tanker inne på et herværende legekontor. Det ville seg slik at alle stolene var opptatt, så da den eldre damen kom inn og så seg rundt, var det ingen sitteplass å oppdrive. Nå har jeg en oppvekst i et møblert hjem, med påfyll fra kurs i skikk og bruk ved befalsutdanningen i forsvaret. Jeg vet derfor temmelig mye om kotyme og alminnelig høflighet. På en god dag kan jeg til og med praktisere denne kunnskapen. Dette var en slik god dag. Jeg reiste meg derfor opp og tilbød den eldre damen min plass. Hun så noe forvirret på meg, hvorpå jeg høflig tok henne i armen og geleidet henne ned på stolen.

Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker. det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke, kom jeg senere på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.

Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.

Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.

Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre, og dermed respektert. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.

Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.

Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.

Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.

PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!

Flerfeltsvei

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen, blir man plutselig klar over at man ikke lengre er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ukjent med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i selve Beisfjord sentrum, men huset ved siden av.

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Kanskje ikke med en gang, men ganske sikkert etter noen minutter.

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at den fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa.

Fyren i Mercedes prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør en eller annen plass og dermed både viktig og opptatt. Eller kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min venstre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det atten. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

Damen i den gamle opelen rett foran meg er nok veldig lei nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt lei og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting, men det ser ut som hun er temmelig sint, og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier.

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen. Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører altså rundt her uten å betale skatt. Han har sikkert tre litauere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se ut. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

Jeg synes synd på litauerne. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske, unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt, som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje rukket å åpne døren og sett om det virkelig satt tre stakkars litauere bak i bilen hans. Men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen litauere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De to feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører.

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper de tre litauerne får tarifflønn heretter.