Fair play og valgkamp

 

 

Det heter seg at du skal smile til alle du møter på din vei til toppen. Det er jo de samme du helst ønsker skal smile vennlig til deg når du en gang må tre ned fra maktens tinder. Vakre ord som er garantert en mengde likes om du legger dem ut på profilen din på sosiale media. Det kan nok absolutt være lurt å smile til de du møter på din vei oppover, men det er nok helst fordi de da er mindre forberedt på det kneet du serverer dem i pungen slik at du kan snu og karre deg til topps igjen. Kynismen rår.

 Det er i grunnen rart dette med fair play. Jeg hadde en gang med en søring på jakt, altså en sånn byfyr sønnafor moralsirkelen. Han hadde lyst til å se hvordan lokalbefolkningen jaktet. Han ville lære av de lokale, som han sa. På vei oppover lia, så jeg en rype som satt på en liten stein rett ved siden. Jeg heiv opp hagla, fyrte av, og kunne fornøyd kassere inn dagens første. Fyren ble først litt paff, så ga han klart uttrykk for at dette ikke var fair play. Sånn ville da aldri han jakte. Da jeg lurte på hvorfor, fikk jeg en forelesning om fair play og det gentlemannsaktige i å gi rypa en sjanse, altså la den fly og så skyte i flukten. Jeg forsøkte å forklare at jeg var på jakt, og tenkte å ha med meg mat hjem og spise den.

 Den gang, som nå, var jeg totalt uinteressert i å gi rypa en sjanse. Dessuten er det mye lettere å treffe en rype som sitter i ro enn en som flyr fort. Vi ble, som ventet, ikke enige, uten at det plaget meg nevneverdig.

 Men tilbake til dette med makten. Mange land, spesielt i Afrika, har ledere som ikke er spesielt opptatte av dette med fair play. Når de først har kommet seg til makten, har de en forunderlig evne til å bli på toppen. Her kommer ballesparkingen inn. Når motstanderen din vet at han får et kne i pungen om han utfordrer deg, lar han gjerne være. Det har sine fordeler å være diktator, man får gjerne noen til å holde motstanderen fast, slik at sparket treffer riktig godt. Dermed sitter man i fred og ro en stund til.

 Vår venn Vladimir, rett over grensen, vet dette. Han kan dette med ballespark og kommer nok til å styre skuta der i mange år til. Han fikk en strøken sekser på diktatorhøgskolen og kan sitt fag. Kompisen hans, Aleksandr i Hviterussland, er ikke noe dårligere. Selv er han stinn av daler og tåler fint noen sanksjoner. De som forsøker å utfordre ham, bør ha en solid susp på.

 I vår egen politiske andedam er det bare marginalt annerledes. En helseminister med ambisjoner gir gjerne Erna et lyskespark (i hennes mangel av baller altså), ved å nekte å ta i mot den vaksinen hun vil gi. Slikt liker folk flest. Han fikk da også følge av en haug med andre stortingsrepresentanter på vei opp. Nå skal det sies at det krever litt baller å forsøke et ballespark på de som er sterkere enn deg. Mulig Høie vil angre. Lettere er det å sparke ballene på noen som ikke kan sparke igjen.

 Uten sammenligning med diktaturer forøvrig, er det slik at det stunder mot valg igjen. Vi ser det best på mengden ballespark. «Hvis du vil ha en trofast venn, skaff deg en hund», lyder politikkens første lov. Det er underholdende å studere hvordan politikere søker å ramme hverandre med drittpakker og baksnakk, men ikke særlig givende.

 Jeg våger meg å komme med et politisk råd. Stem på det parti som bruker tiden på å fortelle hva de vil gjøre. Ikke stem på de som forteller hva de mener andre gjør. Stem det du vil, ikke det andre vil du skal stemme. Men fram for alt er det viktig at du stemmer!