Finnes det homofile fotballspillere?

 

Før i tiden var fotballspillere menn. Ekte dedikerte heterofile menn som ikke vek tilbake for tøffe taklinger i hodehøyde. Det fantes ikke homofile fotballspillere. Homofili var synonymt med noe feminint, noe kvinnelig, og kvinners plass var på sidelinjen hvor de i nesegrus beundring jublet frem sine helter som kjempet som gladiatorer mot motstanderne ute på banen. Min bror ble født kriminell idet homofili først ble avkriminalisert i 1972. For ham var det ikke håp om tilgivelse. Med et slikt utgangspunkt var fotball en umulighet, han var dømt til å bli stylist, måtte Herren tilgi ham.  

Jentefotball? Glem det! Jentefotball ble ansett som pysete og fotballspillere var alt annet enn det. Når så du for eksempel Billy Bremner gråte? Har aldri skjedd. Da han ble født spyttet han ut snusen og bannet stygt før han taklet faren ned fra krakken på puben. Deretter skylte han ned en pint, fotballspillere ammet aldri. Det var menn på banen den gang, heterofile menn, ekte mannfolk. Spillerne hadde nummer fra 1 til 11. Nummer 1 stod i mål, nummer 11 var venstre ving, nummer 6 var midtbanespiller og så videre. Ingen lurte på hvor på banen du hørte hjemme med et ellevetall på ryggen.

 Vingene skulle ha sagflis på skoene etter kampen og alle skulle være blodige på knærne etter grusen på banen. Pinglene brukte leggskinn, men for gutta var strømpene ikke engang oppe under knærne, de lå i en vase rundt anklene og ble aldri vasket mellom kampene. Taklingene var av det brutale slaget og ingen fotballspiller med respekt for seg selv hadde tennene i behold. Beinbrudd var ikke akseptabel grunn til innbytte. «Er du homo eller», var spørsmålet du fikk om du ynket deg for et lite kraniebrudd.

 Du kunne bytte kone men aldri i verden klubb. Det fantes ikke penger i verden som kunne få en wolvesgutt til å gå til Leeds. Skjedde bare ikke. Og viktigst av alt: Fotballsko var sorte med hvite striper; tatoveringer og ringer i ørene var noe kun sjøfolk hadde. En eller annen plass på veien mistet fotballen sin sjel. Var nok mye italienerne sin feil. Scoret italienske lag først, fikk spillerne umiddelbart fyrstikkbein og falt om i dødskrampe stadig vekk. Selv Neymar på speed ville blitt imponert av forestillingene.

I dag er fotballspillere de fremste kjerringer (Jepp, det finnes både mannlige og kvinnelige kjerringer). De hyler og bærer seg når de kommer bort i hverandre, faller i trill bortover så det ser ut som et Herrens mirakel at de faktisk overlever, og mirakler skjer faktisk. Etter åpenbare dødsfall på banen kommer Jesus inn på banen med selveste Guds isspray og vips står Lazarus opp igjen og igjen.

 Tannbeskyttere og susp har gjort sitt inntog og ingen har ensifrede tall på ryggen. Nummer 22, som før betydde bikkja til ytterste ballguttreserve er nå selveste stjerna. De er utro etter noter idet de bytter klubber oftere enn sokker og ingen kan stave ordet lojalitet. Det er en for en og alle hver for seg. De er tatoverte på en måte som ville fått gamle sjøulker til å rotere i graven og håret er så fjongt og fint at de er forbilder for kvinnelige modeller. 

Men verst av alt er fotballskoene. Røde, blå, gule, ja alle mulige farger finnes. Det er nesten ikke en ærlig sort sko med hvite striper å se, med hederlige unntak av en og annen dommer.
Så skulle en kanskje tro at noen av dem har kommet ut av skapet i dette åpenbart superfeminine stylistmiljøet fotballen i dag er blitt en del av. Ikke fan! Hvor mange homofile toppspillere har du hørt om?

 Det som finnes igjen i fotballen er angsten for å bli avslørt som homofil. Gutta springer rundt og lever ut sine feminine sider ved å klappe hverandre på rompa når noen scorer, og alle har daglige frisørøkter, men ingen er homo. Den statistiske sannsynligheten for at ingen mannlige toppspillere er homofile er sannelig et større mirakel enn den nevnte Jesus og hans kunststykke med Lazarus.

 

Nå skal VM i fotball spilles i Qatar, dere vet landet med virkelig fotballkultur. Landet hvor selve fundamentet er likestilling i idretten. Landet som er en drøm for fattige fremmedarbeidere og har en lovgivning som virkelig bygger opp under skeives rettigheter. Landet som er et fyrtårn for demokratisk utvikling og ytringsfrihet. Selvsagt skal vi andektig sitte foran skjermene og bivåne det hele, og det blir sikkert gode kamper å se. Den perfekte finalen hadde likevel vært om en av de virkelig store stjernene kom ut av skapet på direktesendt TV fra Qatar og fortalte verden og styresmaktene i drømmelandet at han er homofil. Da blir det fort slutt på VM i suspekte diktaturer og forbud mot fotball i Russland.

Hva skjer med språket?

 

«Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss».

 

Dette sitatet fra en IT-entusiast festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde radioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med ingressen, men selve sitatet brant seg fast. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, som jeg mener å beherske relativt bra, finner jeg ingen hjelp.

Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel  representerer dagens høykultur, lytter til podcast på NRK med norske barbiedukker for å oppnå en dypere forståelse av verdenssituasjonen og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen. Idet dagens samfunn også er sterkt preget av cancel culture (på godt norsk), får den yngre generasjon ha meg unnskyldt om åpenbar sarkasme flyter over i teksten. Jeg er tross alt også bare et barn av min tid, og beklager derfor igjen at jeg virker hissig når jeg insisterer på å avslutte en setning med et punktum. Har etter hvert skjønt at punktum er helligbrøde.

Som lærer i samfunnskunnskap ville jeg ikke umiddelbart avvist det som framkommer i den innledende setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig jeg, i rollen som norsklærer, ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, det være seg nynorsk eller bokmål. Som religionslærer er det godt mulig jeg burde kunnet kople setningens betydning opp mot informasjonsteknologi som livssyn, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.

Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår fåtallige befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år mener mange språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg benytte det språk jeg mener å beherske noenlunde bra, og om noen hundre år er jeg uansett bare et mikroparentes i historien.

Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Tvert imot, jeg elsker å lære! Som lærer i hundefag for mange år siden fikk jeg ofte spørsmål fra elever om hvorfor jeg gjorde sånn og slik. Stadig vekk fant jeg at jeg ikke visste hvorfor, det var bare noe jeg gjorde av vane, noe som igjen avstedkom gode diskusjoner med studenter om hvordan vi heller kunne gjøre det på en annen og bedre måte. I interaksjon med yngre ufaglærte fikk jeg en dypere erkjennelse av kompleksiteten i faget, en didaktisk velsignelse om du vil. Jeg tror jeg blir en bedre lærer av selv å lære.

 

 Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå alt nytt sånn helt uten videre. Dagens unge har forutsetninger for å kople en hund til et dyr med fire ben, hode og hale, og en viss ide om hva den brukes til. Da jeg for mange år siden begynte i jobb ved Narvik VGS fikk jeg en laptop i fanget med beskjed om at denne bruker vi i undervisningen. Helt ærlig, jeg ante ikke hva det var engang og visste ikke hvor jeg skulle begynne. Takk til forståelsesfulle kolleger; jeg kan nå skrive en erfaringsbasert bok om bratte læringskurver For noen flere år siden skrev jeg forresten en lærebok om hundekjøring sammen med to andre hundekjørerlærere. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg ikke hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.

Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine faglige litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen, noe alle burde kunne se. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om e-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en e-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.

En tid etter ville naboene i Malangen ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om alt fra en halv til en hel meter, og grøften burde jo være gravet under telenivå.  Den påfølgende latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etter hvert en forståelse av hvorfor de lo. De lo ikke med meg, men av meg. Det verste var at fruen lo høyest av samtlige.

 

Den samme fruen hadde også mye moro av episoden da hun forlangte at jeg skulle bidra med å betale regninger på maskinen. Så på bærtur at jeg ikke greide dette kunne jeg vel ikke være, mente hun, trollet. Jeg skjønte lite av hva hun lo av der jeg satt og forsøkte å putte giroen inn i datamaskinen i påvente av stempling, slik jeg husket de gjorde i banken der jeg ellers betalte regningene. Jeg har vennet meg til å bli ledd av og velger heller å glede meg over andres åpenbare fryd, eller skal vi si skadefryd.

Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke facebook når jeg skriver på bloggen eller i avisen (hvem fan ante hva en blogg var for 15 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da jeg ikke røker hverken tobakk, hasj eller noe annet overhodet. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva reklame for et tvilsomt hundefor har på min blogg å gjøre siden jeg nå engang har lagt opp min lange karriere som hundekjører.

Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi av den litt eldre garde forstår. Regn med at vi ikke skjønner en dritt og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes et flott bibliotek (sjekk på Wikipedia dersom du er usikker på hva det er) i byen om dere ikke har bøker hjemme. Hvis boka er skrevet for mer enn 15 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss, i praksis alt vil jeg tro. Trenger dere hjelp til å forstå hva som står i boka, gitt det noe gammelmodige språket med analog tekst og det hele, stiller jeg gjerne opp og forklarer. Lykke til!

De velsignede ungene

 

Jeg tenker stadig på hva det egentlig var som gjorde at vi kom på ideen om å få barn. Av og til er det jo slik at foreldre i gitte, les oppgitte, stunder grubler over hva pokker vi egentlig tenkte på når vi lot lystene ta overhånd og ledet oss ut i sanseligheten. Her kan jeg selvsagt bare svare for menn, av åpenbare grunner. For oss er det relativt enkelt. Kroppen har bare blod nok til å forsyne ett hode av gangen. Når en da blir lokket ut på glattisen er vi med andre ord bevisstløse i gjerningsøyeblikket og kan ikke ta ansvar for våre handlinger. Dette er, skremmende nok, ikke gjort gjeldende i norsk rett. Menn er altså rettsløse.

Det er først etterpå, altså etter at en liten sånn test man tar hjemme på badet har gitt bekreftende svar, man tenker over hva det egentlig var som skjedde? Da er det for sent å bakke ut. Det er bare å stå løpet ut. Det er slik sett enkelt å lage barn. Man kan på mange måter sammenligne det å lage barn med og starte en revolusjon, sånn som i Russland i 1917. Greit nok å starte, men helt umulig å kontrollere og dermed planlegge hva som videre skal skje. Revolusjoner og barn har en tendens til å leve sine egne liv. Vi andre som er til stede må bare følge med.

Barn kan være en utfordring. Det hender det er en smule slitsomt og kan den første tiden medføre endel søvnløse netter, noe som gjerne øker på når de blir tenåringer og skal på fest. Noen ganger passer det heller ikke at de må skiftes på akkurat der og da. De har gjerne en tendens til å våkne med mareritt akkurat når du og fruen en tid etter fødselen igjen finner ut at det går an å ta opp igjen hyrdestundene. Sannheten er vel det at de er noen fordømte terrorister. De ligger egentlig bare på lading og planlegger å gjøre livet surt for foreldrene. Noen vil kanskje mene at jeg drar det litt langt når jeg sammenligner uskyldige små babyer med terrorister. Jeg velger å moderere meg litegrann. De er terrorister med forbedringspotensiale. I utgangspunktet er de programmerte til å ødelegge både nattesøvn og kveldskos med fruen, men dette kan muligens gå over ved riktig styring og oppdragelse, jeg legger vekt på kan og da bare i de heldigste tilfeller.

Når de er ferdige med å være søte små babyer, og faktisk har lært seg å gjøre greia si på do, blir livet straks lettere, ihvertfall i teorien. Uansett når du legger dem på kvelden er de garantert å stå tidligere opp enn småfuglene. Ungene er slik alltid oppe før du selv er klar til å våkne. Da må du til pers, trøtt og jævlig, men likevel med lys og vennlig stemme. Du har lyst til å kaldkvele det lille krapylet som evner å se så forbannet lyst på tilværelsen klokka 05.00 en søndags morgen. Det er forøvrig det samme krapylet som lager et sponhelvete sånn utpå kvelden når det er leggetid. De er nemlig aldri trøtte på kvelden uansett.

Du ser frem til at de begynner på skolen og får kveldsaktiviteter å holde på med. Det synes du er topp helt til du oppdager hvor mange kilometer bilen får kjørt på en uke og hvor mye av din egen fritid dette beslaglegger. Det er gjerne i denne fasen mange ekteskap krasjer, noe som også fort skjer med bilens motor og slitedeler ellers. Dette har selvsagt sammenheng med at damene etter å ha født, igjen får menstruasjon. De første årene er de opptatte av de søte små, men så setter hverdagen inn og PMS-problematikken tiltar. Her blir noen faktisk bli fristet til å sammenligne damer med PMS med terrorister. Dette er en grov overdrivelse og direkte fornærmende overfor reale terrorister. Det er faktisk mulig å forhandle med terrorister. Sammenligningen blir dermed direkte feil, jeg håper Taliban tilgir.

Etter hvert får de moped og kan slik ratte rundt selv og gi deg og fruen litt etterlengtet fritid. Dette er kjærkomment helt til du finner ut at de har fått seg kjærester. Gjelder det jenter er det et rent helvete. Vi minnes vår egen ungdom og vet at enhver guttekjæreste på 16 år kun har en ting i hodet. Blod altså, og det er ikke i hodet med hår på. De er villige til å gjøre eller si hva som helst for å komme i posisjon for å si det slikt. Dette er ikke egnet til å gi en pappa rolige kveldsstunder. Men sånn er det bare, og vi må leve med det.

Det er i denne alderen de begynner å bli en smule eplekjekke også. Mine egne har faktisk i diskusjoner bedt meg roe ned og minnet meg på hvem som styrer rullestolen min om noen år. Frekke små krapyl! Dette har de selvsagt arvet etter moren. Det er slik at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper etter meg, de andre har de fra moren.

Endelig kommer dagen de skal flytte hjemmefra. Dette har du sett frem til i mange år. Endelig skal du og fruen (dere har mirakuløst evnet å unngå skilsmisse) få all den tid dere trenger til å pleie forholdet og egne interesser. Endelig blir du kvitt en voldsom utgiftspost. Livet har stått på vent, men nå er det vår tur.

Det virker slik noen dager i beste fall, kanskje bare noen timer. Du kan være sikker på at det uansett ikke tar lang tid før du står inne på det fraflyttede barnerommerommet, nå tiltenkt som gjesterom, med en bamse i hånden og undres om de ikke snart kommer hjem. Du tørker en tåre og kjenner på nostalgien i å tenke på bleieskifting, nattevåking, kollikkhyling og alt det andre. Kjærlighet har en utrolig helende virkning på sviende minner om oppkjeftige tenåringer.

Alt dette er det viktig å ha tenkt gjennom før unnfangelsen finner sted. Gjør du jobben din riktig de påfølgende årene skal du ikke se bort fra at de faktisk rett som det er kommer tilbake på besøk til sine foreldre. Kanskje har de til og med barnebarn med. Barn er tross alt livets festmåltid og barnebarna er den nydelige desserten. Nyt det og velbekomme.