Hva skjer med språket?

 

«Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss».

 

Dette sitatet fra en IT-entusiast festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde radioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med ingressen, men selve sitatet brant seg fast. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, som jeg mener å beherske relativt bra, finner jeg ingen hjelp.

Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel  representerer dagens høykultur, lytter til podcast på NRK med norske barbiedukker for å oppnå en dypere forståelse av verdenssituasjonen og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen. Idet dagens samfunn også er sterkt preget av cancel culture (på godt norsk), får den yngre generasjon ha meg unnskyldt om åpenbar sarkasme flyter over i teksten. Jeg er tross alt også bare et barn av min tid, og beklager derfor igjen at jeg virker hissig når jeg insisterer på å avslutte en setning med et punktum. Har etter hvert skjønt at punktum er helligbrøde.

Som lærer i samfunnskunnskap ville jeg ikke umiddelbart avvist det som framkommer i den innledende setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig jeg, i rollen som norsklærer, ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, det være seg nynorsk eller bokmål. Som religionslærer er det godt mulig jeg burde kunnet kople setningens betydning opp mot informasjonsteknologi som livssyn, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.

Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår fåtallige befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år mener mange språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg benytte det språk jeg mener å beherske noenlunde bra, og om noen hundre år er jeg uansett bare et mikroparentes i historien.

Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Tvert imot, jeg elsker å lære! Som lærer i hundefag for mange år siden fikk jeg ofte spørsmål fra elever om hvorfor jeg gjorde sånn og slik. Stadig vekk fant jeg at jeg ikke visste hvorfor, det var bare noe jeg gjorde av vane, noe som igjen avstedkom gode diskusjoner med studenter om hvordan vi heller kunne gjøre det på en annen og bedre måte. I interaksjon med yngre ufaglærte fikk jeg en dypere erkjennelse av kompleksiteten i faget, en didaktisk velsignelse om du vil. Jeg tror jeg blir en bedre lærer av selv å lære.

 

 Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå alt nytt sånn helt uten videre. Dagens unge har forutsetninger for å kople en hund til et dyr med fire ben, hode og hale, og en viss ide om hva den brukes til. Da jeg for mange år siden begynte i jobb ved Narvik VGS fikk jeg en laptop i fanget med beskjed om at denne bruker vi i undervisningen. Helt ærlig, jeg ante ikke hva det var engang og visste ikke hvor jeg skulle begynne. Takk til forståelsesfulle kolleger; jeg kan nå skrive en erfaringsbasert bok om bratte læringskurver For noen flere år siden skrev jeg forresten en lærebok om hundekjøring sammen med to andre hundekjørerlærere. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg ikke hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.

Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine faglige litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen, noe alle burde kunne se. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om e-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en e-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.

En tid etter ville naboene i Malangen ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om alt fra en halv til en hel meter, og grøften burde jo være gravet under telenivå.  Den påfølgende latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etter hvert en forståelse av hvorfor de lo. De lo ikke med meg, men av meg. Det verste var at fruen lo høyest av samtlige.

 

Den samme fruen hadde også mye moro av episoden da hun forlangte at jeg skulle bidra med å betale regninger på maskinen. Så på bærtur at jeg ikke greide dette kunne jeg vel ikke være, mente hun, trollet. Jeg skjønte lite av hva hun lo av der jeg satt og forsøkte å putte giroen inn i datamaskinen i påvente av stempling, slik jeg husket de gjorde i banken der jeg ellers betalte regningene. Jeg har vennet meg til å bli ledd av og velger heller å glede meg over andres åpenbare fryd, eller skal vi si skadefryd.

Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke facebook når jeg skriver på bloggen eller i avisen (hvem fan ante hva en blogg var for 15 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da jeg ikke røker hverken tobakk, hasj eller noe annet overhodet. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva reklame for et tvilsomt hundefor har på min blogg å gjøre siden jeg nå engang har lagt opp min lange karriere som hundekjører.

Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi av den litt eldre garde forstår. Regn med at vi ikke skjønner en dritt og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes et flott bibliotek (sjekk på Wikipedia dersom du er usikker på hva det er) i byen om dere ikke har bøker hjemme. Hvis boka er skrevet for mer enn 15 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss, i praksis alt vil jeg tro. Trenger dere hjelp til å forstå hva som står i boka, gitt det noe gammelmodige språket med analog tekst og det hele, stiller jeg gjerne opp og forklarer. Lykke til!